Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne
Haukland, Tage Pettersen og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Grunde
Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til forslaget og ønsker å gi honnør for at det tar opp en
viktig problemstilling. Det er for mange barn som vokser opp i fattigdom
i Norge, og det vil alltid være et mål å redusere både andelen og
antallet barn som opplever en barndom i fattigdom.
Komiteen merker seg at ordningen
med barnetrygd har en lang historie i Norge. De første forslagene om
å innføre en slik trygd kom allerede før andre verdenskrig, men
det var etter krigen at brede ordninger ble innført. Ordningen,
slik vi kjenner den i dag, er fra 2000.
Komiteen merker seg at størrelsen
på utbetalingene pr. barn har vært holdt på det samme nominelle beløp
siden 2. halvdel av 1996. Dermed har kjøpekraften sunket med pris-
og kostnadsveksten i samfunnet. Komiteen merker seg også at
ingen regjering har foreslått økt barnetrygd i denne perioden, til
tross for skiftende politiske flertall. De aller fleste partier
som i dag er representert på Stortinget, har sittet i én eller flere
av disse regjeringer.
Komiteen viser til at de fleste
som var på høring om saken, ga klart uttrykk for at de mener barnetrygden bør
videreføres som en universell ordning. Et flertall av høringsinstansene
ga uttrykk for at de ønsket en prisjustering av barnetrygden, og
flere ga uttrykk for støtte til en lovendring som sørger for at
barnetrygden holdes utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp.
Komiteen viser til at Statistisk
sentralbyrå (SSB) i sin rapport «Barnefamilienes inntekter, formue
og gjeld 2004–2014» poengterer at barnefamilier med lavest inntekter
har hatt en nokså svak inntektsutvikling fra 2004 til 2014. SSB
viser videre til at dette i stor grad skyldes at antall innvandrere
som står utenfor arbeidsmarkedet, har økt fra 38 prosent av denne
gruppen i 2004 til 51 prosent i 2014. I tillegg skyldes hele økningen
i personer med vedvarende lavinntekt at det har vært en stor økning
i antall innvandrere i gruppen, fra 106 000 personer i 2004 til
260 000 personer i 2014. Det er altså 154 000 flere innvandrere
med lavinntekt. I gruppen uten innvandrerbakgrunn gikk antall personer
med lavinntekt ned fra 313 000 i 2008 til 280 000 i 2014. Komiteen viser
til at andelen med innvandrerbakgrunn blant barnefamilier som lever
i lavinntektshusholdninger, har økt fra 39 prosent i 2006 til 53
prosent i 2015. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn tilhørte
bare 5 prosent av befolkningen denne gruppen, mens blant innvandrere
fra land som Syria og Somalia tilhørte henholdsvis 66 og 79 prosent
lavinntektsgruppen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
mener at målet er å forebygge at fattigdom går i arv, og å bedre
barns livskvalitet her og nå. Det ble lagt frem en strategi mot
barnefattigdom i 2015. Den består av 64 ulike tiltak som skal bidra
til at alle barn får lik mulighet til deltakelse og utvikling.
Flertallet viser videre til
at regjeringen har, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti,
satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom. Det er innført rimeligere
barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning
med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav
inntekt, fra barna er tre år. Ungdommer i lavinntektsfamilier får
mer i skolestipend, og det er satt i gang et prøveprosjekt med gratis SFO.
Flertallet viser til at nasjonal
tilskuddsordning mot barnefattigdom ble opprettet i 2014 og er økt
til over 224 mill. kroner for 2018. Ordningen bidrar til at barn
fra sosialt og økonomisk vanskeligstilte familier kan delta i ferie-
og fritidsaktiviteter. Røde Kors, Blå Kors, Redd Barna og Kirkens
Bymisjon er noen av tilskuddsmottakerne.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti viser til at det er viktig for legitimiteten
til stønadssystemet og velferdsordningene generelt at vi har universelle
stønader som treffer alle, uavhengig av inntekt. Disse medlemmer bekymrer seg
over økningen i antall fattige barn, og mener det er behov for en
fornyet innsats mot barnefattigdom.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til at barnetrygden er viktigst
nettopp for dem som har minst, og har derfor lenge vært en forkjemper
for at barnetrygden bør økes. Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti vil bevare barnetrygden som en universell ordning, blant
annet for å bevare dens legitimitet. Dette medlem vil også vise
til Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 2018, hvor det
ble foreslått å prisjustere barnetrygden med en kostnadsramme på
300 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti, påpeker at barnetrygden bare er ett
av flere virkemidler mot barnefattigdom. Flertallet viser til at det
trengs forsterket innsats via to spor: Det første er direkte, treffsikre
ordninger for barn som opplever utenforskap grunnet foreldrenes
lavinntekt, slik som storbymidlene, ferietilbud til barn i kommunene,
gratis kjernetid i barnehagen osv. Det andre avgjørende, og viktigste,
sporet for å bekjempe barnefattigdom er arbeidslinjen. Det at begge
foreldre får muligheten til, og stimuleres til, å komme seg ut i
arbeid, tjene penger og forsørge familien, er det beste tiltaket
mot barnefattigdom. Likeså er det avgjørende at enslige forsørgere
får støtte og mulighet til å kvalifisere seg for arbeid og selvforsørgelse. Flertallet mener
det er behov for å se bredt på innretningen av stønadene og velferdsordningene
som treffer barnefamiliene, med tanke på at mange av ordningene
er fra en tid da utfordringene og familiemønstrene var annerledes.
Det er avgjørende at velferdsordningene treffer godt dem de er ment
for.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
peker på at barnefamilieutvalget ble satt ned av nettopp den årsak,
og vil avvente behandling av enkeltordninger til man får en helhetlig
gjennomgang av utvalgets utredning, NOU 2017:6 Offentlig støtte
til barnefamiliene. Dermed vil støtten til barnefamiliene behandles
samlet, og ikke stykkevis og delt.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til regjeringens strategi mot barnefattigdom, «Barn som lever i
fattigdom». I strategien ligger 64 ulike tiltak som bidrar til at
alle barn får lik mulighet til deltakelse og utvikling. Det har
de siste årene blitt satset bredt på tiltak mot barnefattigdom.
Det er satset på
målrettede tiltak mot barnefattigdom. Det er innført rimeligere
barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning
med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt,
fra barna er tre år. Ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend,
tilskuddsordningen mot barnefattigdom er økt til et historisk høyt
nivå, og det er satt i gang et prøveprosjekt med gratis SFO.
Dette flertallet viser til
at målet er å forebygge at fattigdom går i arv, og å bedre barns
livskvalitet her og nå. At foreldrene har en jobb, er den viktigste
faktoren for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Fremover blir
det derfor viktig med et trygt og fleksibelt arbeidsmarked og at
det skapes nye jobber i hele landet med god utbygging av infrastruktur
og gode rammevilkår.
Dette flertallet viser også
til at Bufdir har utviklet et nettverktøy som skal hjelpe kommunene
i arbeidet mot barnefattigdom. Kommunene kan nå tallfeste hvor mange
som har levekårsutfordringer relatert til fattigdom. Målet er at
flere kommuner setter i gang tiltak som treffer barn og familier
som trenger det.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener barnetrygden er en god velferdsordning
som ikke har vært prisjustert på mange år. Dette medlem støtter forslagsstillerne
i at man bør iverksette en opptrappingsplan for barnetrygden, slik
at den stiger i takt med den generelle prisutviklingen. Dette medlem er
imidlertid av den oppfatning at i arbeidet med prisjustering
bør en se framover, og ikke tilbake til 1996-nivået.
Dette medlem vil for øvrig
vise til Senterpartiets alternative budsjett for 2018, der det ble
foreslått å øke bevilgningen til barnetrygd med 117 mill. kroner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er
sterkt bekymret over at det i 2016 var 101 300 barn i Norge som
vokste opp i familier som hadde hatt lavinntekt i mer enn tre år.
Det var 10,3 prosent av barna i Norge, en økning fra 10 prosent
i 2015. Barn som vokser opp i fattigdom, har større risiko enn andre
for å falle utenfor. Mange barn har ikke mulighet til å delta på
de samme tingene som sine klassekamerater. De har større sannsynlighet
for å bo trangt, for å slite på skolen og for ikke ha råd til å
være med på fritidsaktiviteter. Dette er ikke bare et problem for
den enkelte, men for hele samfunnet. Barns muligheter senere i livet er
sterkt avhengig av foreldrenes inntekt, også i Norge. Barn av foreldre
som mottar trygd, har større sannsynlighet for selv å motta trygd
som voksne. Fattigdom går dermed i arv. Tilknytning til arbeidslivet
er avgjørende for å redusere fattigdom. Derfor er det viktig at
velferdsordningene utformes slik at det ikke straffer seg å jobbe, at
barnetrygden er en universell ordning som kommer alle til gode,
uavhengig av inntekt. Samtidig bør de med de høyeste inntektene
og formuene betale noe mer skatt, slik at omfordelingen styrkes. Disse medlemmer har
merket seg Unicef og Røde Kors sin knallharde kritikk av regjeringens
rapport, som oppsummerer tre år med arbeid mot barnefattigdom i
Norge. Disse medlemmer støtter
denne kritikken og vil påpeke at regjeringens tiltak så langt ikke
har hatt effekt. Tvert imot har tallet på barn som lever i fattigdom,
økt. Å omgjøre gratis kjernetid i barnehagen til en behovsprøvd ordning
er et eksempel på feilslått politikk. En rapport som Statistisk
sentralbyrå har utført på vegne av Kunnskapsdepartementet, viser
at 60 prosent av lavinntektsfamiliene med barn i barnehage ikke
kjenner til ordningen med gratis kjernetid. For mange er også redusert
foreldrebetaling ukjent. Disse medlemmer vil vise til
at Statistisk sentralbyrå har beregnet at om barnetrygden hadde
blitt økt i takt med prisstigningen de siste 20 årene, ville nesten
20 000 færre barn bodd i en fattig husholdning.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener derfor at å øke barnetrygden
er et svært treffsikkert tiltak for å redusere barnefattigdommen,
og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem en opptrappingsplan for barnetrygden,
hvor målet er å øke satsene til 1996-nivå, og at de innrettes slik
at flest mulig barn ikke lenger tilhører lavinntektsgruppen, herunder
en særlig økning for aleneforsørgere og barnefamilier med tre eller
flere barn.»
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede hvorvidt barnetrygden bør holdes utenfor
ved beregning av sosialhjelp, og fremme sak for Stortinget på egnet
måte.»