Jeg viser til brev av 14. november, hvor Familie- og kulturkomiteen ber om departementets vurdering av representantforslag 43 S.

Forslaget lyder slik:

Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endret kontantstøttelov, slik at botidskravet som Stortinget vedtok 8. juni 2017, kun gjelder kontantstøttemottakeren og heller ikke rammer norske statsborgere som har hatt lengre utenlandsopphold.

Regjeringens syn er at barnefamiliene må ha valgfrihet og at kontantstøtten bør opprettholdes, men at det var riktig å gjøre innstramminger av integreringshensyn. Innføringen av fem års botidskrav var en innstramming som gjelder generelt, ut fra en vurdering om at innvandrere bør stimuleres til arbeid og aktivitet og at deres barn bør gå i barnehage for å bli godt integrert i det norske samfunnet.

Hvis botidskravet bare skal gjelde for kontantstøttemottakeren, og ikke den andre forelderen, vil botidskravet være veldig lett å omgå. Man kan tenke seg for eksempel at den som er i full jobb, og oppfyller botidskravet, får kontantstøtte mens den andre forelderen er hjemme med barna. Hensynet til integrering taler for at begge foreldrene må oppfylle kravet.

All botid som er opptjent i Norge teller med ved vurderingen av om botidskravet er oppfylt, og det stilles ikke krav om umiddelbart forutgående botid. Dette innebærer at norske statsborgere som har hatt lange utenlandsopphold, nesten aldri vil omfattes av botidskravet.

Jeg mener at de tilfellene hvor endringen kan oppleves som urimelig veies opp av de positive konsekvensene denne lovendringen vil ha for integreringen av barna og foreldrene. Jeg tilføyer også at Stortinget kjente godt til disse problemstillingene da de vedtok lovendringen.

I Prop 85. L (2016-2017) kap. 7.4.3 står følgende:

«For ytterligere å styrke integreringen av mødre og barn, foreslår departementet at det kreves at begge foreldrene har vært medlem av folketrygden i fem år, under forutsetning av at begge foreldrene bor sammen med barnet. Botidskravet bør også gjelde for dem som får barn med en person som allerede bor i Norge.»

Jeg viser også til følgende fra arbeids- og sosialkomiteens flertallsmerknad i behandlingen av forslaget:

«Det foreslås å innføre et botidskrav på fem år for rett til kontantstøtte. For ytterligere å styrke integreringen av mødre og barn, foreslås det at det kreves at begge foreldrene har vært medlem av folketrygden i fem år, under forutsetning av at begge foreldrene bor sammen med barnet. Botidskravet bør også gjelde for dem som får barn med en person som allerede bor i Norge.»

Det framgår dermed klart at flertallet på Stortinget støtter regelen om at begge foreldrene må oppfylle botidskravet, og at de ønsket denne lovendringen.

Hensynet til likebehandling og forutsigbarhet taler for at dagens regel blir beholdt. Departementet har imidlertid varslet at ordningen vil bli evaluert etter ett år, for å se om den fungerer etter hensikten.