Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, leiaren Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen, Eirik Sivertsen og Jonas Gahr Støre, frå Høgre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, frå Framstegspartiet, Hans Andreas Limi, Christian Tybring-Gjedde og Kristian P. Wilsgård, frå Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, frå Sosialistisk Venstreparti, Gina Barstad, frå Venstre, Abid Q. Raja, og frå Kristeleg Folkeparti, Knut Arild Hareide, viser til Representantforslag 23 S (2017–2018), der forslagsstillarane foreslår at:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon av FN-traktaten som forbyr atomvåpen, i løpet av stortingssesjonen 2017– 2018.»

Forslagsstillarane understrekar at:

«saken skal inneholde en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner, og hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap. Saken skal også se på utredningen som for tiden gjennomføres av samme spørsmål i Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge.»

Komiteen viser til at traktaten som forbyr kjernevåpen, i sommar vart vedteken i FN av 122 statar. 53 statar har so langt signert traktaten, og 3 land har ratifisert han.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristeleg Folkeparti, viser til at det er stort engasjement i arbeidet med eit forbod mot atomvåpen. Dei aller fleste ser kor store øydeleggingar bruk av atomvåpen vil føre til og trugsmålet dette våpenet utgjer mot menneskeheita. Fleirtalet viser til at Noreg også tidlegare har teke viktige initiativ på nedrustingsfeltet. Arbeidet for eit forbod mot klasevåpen er eit døme på dette. Den norske regjeringa tok initiativet til eit forbod mot klasevåpen hausten 2006. I februar 2007 slutta 46 land seg til den såkalla Oslo-erklæringa om å jobbe fram eit forbod. Forbodet vart underskrive i Oslo 3. desember 2008 og omfattar konvensjonell ammunisjon som vert skote ut og som spreier eksplosive delar som kvar for seg veg mindre enn 20 kg. Då forbodet mot klasevåpen vart underteikna, var det ikkje alle NATO-landa som slutta seg til dette. Å underteikne forbodet mot klasevåpen var like fullt ikkje i strid med Noregs plikter overfor NATO.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker at prosessen som ledet frem til FNs forbudstraktat, grunnleggende skiller seg fra fremdriften til andre forbudsbestemmelser, herunder klaseammunisjonskonvensjonen, siden land i besittelse av våpen omfattet av forbudet, ved tidligere tilfeller har ledet an i prosessen. Henvisningene til slike konvensjoner danner, slik disse medlemmer ser det, et feilaktig inntrykk av at det er en relevant parallell mellom bestemmelsene, og underspiller at kjernevåpen i en helt unik grad berører det globale sikkerhetsbildet.

Disse medlemmer viser til at Det nordatlantiske råd i uttalelse datert 20. september 2017, og NATOs atommakter USA, Storbritannia og Frankrike i fellesuttalelse fra 7. juli 2017, slår fast at forbudstraktaten både går imot alliansens forpliktelser, står i motsats til eksisterende nedrustningsarbeid og er i utakt med det sikkerhetspolitiske bildet i dag. Disse medlemmer minner om at forarbeidet bak FNs forbudstraktat i stor grad var gjennomført av NGOer som hverken er i besittelse av kjernevåpen eller har forutsetningene for å ta de nødvendige sikkerhetspolitiske hensynene ved disse, slik statlige aktører vil gjøre.

Komiteen understrekar at Noreg sin tryggleik i krig kviler på støtte frå NATO gjennom artikkel 5, som seier at eit åtak på eit medlemsland skal sjåast som eit åtak på alle. Samstundes er Noreg gjennom artikkel 3 plikta til å ha eit godt utrusta forsvar og utvikle si individuelle og kollektive evne til å motstå eit væpna angrep.

Komiteen viser til at utanriksministeren i ei uttale til Representantforslag 23 S (2017–2018) skriv at regjeringa meiner Noreg ikkje kan slutte seg til forbodstraktaten utan å komme i konflikt med sitt NATO-medlemskap, og at det derfor ikkje er aktuelt for regjeringa å leggje fram ei sak for Stortinget om norsk ratifikasjon av FN-traktaten som forbyr kjernevåpen.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristeleg Folkeparti, understrekar at det er viktig å vere trygg på at ei underskriving av FN-traktaten som forbyr atomvåpen, ikkje er i strid med dei juridiske og politiske rammevilkåra som følgjer av Noregs NATO-medlemskap, eller på nokon annan måte er i strid med pliktene overfor NATO og NATO sitt forsvarskonsept.

Flertallet mener det er viktig og riktig å utrede konsekvensene av den nylig vedtatte traktaten om atomvåpenforbud for Norge. Flertallet merker seg at vårt naboland Sverige og NATO-landet Italia har vedtatt å gjennomføre utredninger om samme sak. Det er derfor naturlig, etter flertallets syn, at Norge gjør det samme. Flertallet understreker at utredningen skal gi en vurdering av konsekvensene av forbudet for Norge, hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap, og helhetlig og samlet hvorvidt Norge bør slutte seg til traktaten. Flertallet understreker videre at utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en utredning av konsekvensene av den nylig vedtatte traktaten om atomvåpenforbud for Norge. Utredningen skal analysere traktatens innhold og hvilke konsekvenser en eventuell norsk tilslutning vil ha for Norge. Utredningen skal inneholde en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner og andre relevante konvensjoner som ikkespredningsavtalen, hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap, og samlet gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten. Utredningen skal også vurdere hvordan Norge kan støtte opp under målene i avtalen. Utredningen bør innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljøer, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner. Utredningen skal også se på utredningene som for tiden gjennomføres av samme spørsmål i andre land, inkludert Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge. Utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at behandlingene av FNs forbudstraktat i henholdsvis Sverige og Italia ikke er sammenlignbare med den utredningen som etterlyses i dette representantforslaget. Disse medlemmer understreker at Sverige ikke er medlem av NATO, og er kjent med at den svenske utenriksministeren i Riksdagen 1. desember 2017, under debatt omhandlende forbudstraktaten, tilkjennega sitt ønske om at Sverige skal forbli utenfor denne forsvarsalliansen. Disse medlemmer viser til at vedtaket i det italienske underhuset av 19. september 2017 ikke krever en utredning tilsvarende den som etterspørres i foreliggende representantforslag, siden det i det italienske tilfellet hverken er tidfestet noen behandlingstid eller er fremmet krav om noen sluttrapport.

Disse medlemmer viser til at utenriksministeren i sin uttalelse redegjør for Norges brede nedrustnings- og ikkespredningspoltikk for kjernekraftvåpen. Disse medlemmer mener det er umulig å betrakte kjernefysisk nedrustning og ikkespredning isolert fra kjernefysisk sikkerhetsarbeid, og at representantforslaget bør sees opp mot regjeringens nedrustnings- og ikkespredningspolitikk, som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Full gjennomføring av ikkespredningsavtalens forpliktelser står sentralt i dette arbeidet. I tillegg til internasjonalt lederskap for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning er Norge en pådriver for å få stanset fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål og for å bygge ned eksisterende lagre av slikt materiale. Disse medlemmer nevner videre at regjeringen aktivt arbeider for ikrafttredelsen av prøvestansavtalen (CTBT), og den slutter opp om initiativer for å redusere kjernevåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken.

Disse medlemmer påpeker at selv om alle land med atomvåpen gir fra seg disse, eksisterer fremdeles teknologien som muliggjør utvikling av atomvåpen. Et forbud mot atomvåpen vil i seg selv ikke være en garanti mot at nye atomvåpen produseres og brukes, særlig av stater og grupper som ikke har respekt for den internasjonale orden, og vil derfor ikke bidra til internasjonal fred og stabilitet. Disse medlemmer mener at de tradisjonelle atommaktene har lang erfaring i å håndtere atomvåpen, og at den største atomrisikoen er forbundet med at nye stater og terrorgrupper skaffer seg disse våpnene. Derfor mener disse medlemmer at man først og fremst må arbeide for å unngå spredning av atomvåpen og ruste ned eksisterende lagre, innenfor rammen av ikkespredningsavtalen.

Selv om det i første omgang er en utredning forslagsstillerne etterspør, mener disse medlemmer at det er nødvendig å peke på to forhold. For det første vil en tilslutning til forslaget skape usikkerhet om hvorvidt Norge er i ferd med å innlede en alenegang innen NATO gjennom signering. For det andre vil disse medlemmer peke på at den globale sikkerhetspolitiske situasjonen og våre allianseforpliktelser gjør en utredning overflødig. Disse medlemmer minner om at ingen kjernevåpenstater har signert traktaten, og at NATOs strategiske konsept fastholder den kjernefysiske dimensjonen ved alliansen. Disse medlemmer viser i denne anledning igjen til utenriksministerens svar til komiteen, hvor det også fremheves at:

«I likhet med NATOs råd anser regjeringen at Norge ikke kan slutte seg til forbudstraktaten uten å komme i konflikt med vårt NATO-medlemskap.»

Disse medlemmer mener at i en tiltakende usikker og uforutsigbar verden, der kjente størrelser er i endring, må NATOs atomvåpen ses på som en nødvendig sikkerhetsgaranti for Norge.