Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Stein Erik Lauvås, Siri Gåsemyr Staalesen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, behandler i denne innstillingen Representantforslag 64 LS (2017–2018), forslagene i representantforslagets stor bokstav B (alminnelig sak). Forslagets stor bokstav A (lovsak) behandles i Innst. 67 L (2017–2018). Komiteen viser til at representantforslagets stor bokstav B pkt. 2 likevel ikke er sendt til behandling i komiteen, da dette forslaget er behandlet i Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 39 bokstav e. Komiteen viser videre til at komiteen i Innst. 66 S (2017–2018) behandler Representantforslag 47 S (2017–2018). Komiteen viser til de respektive partiers merknader i disse innstillingene.

Komiteen viser også til at Stortinget 14. november 2017 vedtok fire forslag fra Arbeiderpartiet om enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan mv., uten forutgående utredning eller behandling i komiteen eller i Justis- og beredskapsdepartementet. Komiteen tar til etterretning at Arbeiderpartiet som følge av denne behandlingen har trukket Representantforslag 52 S (2017–2018) om innføring av sårbarhetskriterier ved vurderingen av midlertidig opphold i asylsaker til enslige mindreårige. Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet nå arbeider med å følge opp disse vedtakene, og at løsningene her vil kunne få betydning for flere av forslagene i herværende representantforslag. Komiteen vil derfor henvise til behandlingen i departementet og oppfølging av Stortingets vedtak.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader i Innst. 67 L (2017–2018), og til merknader i Innst. 66 S (2017–2018) og begrunnelsen for forslaget. Der fremgår det at bruken av midlertidig oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere har økt kraftig i Norge, på tross av at stortingsflertallet under behandlingen av Prop. 90 L (2015–2016), jf. Innst. 391 L (2015–2016), gikk imot regjeringens forslag til innstramning i bestemmelser som kun gjaldt denne gruppen. Imidlertid ble det gjort andre innstramninger og gitt fullmakter til regjeringen som har resultert i at svært mange som før ville fått permanent opphold, nå gis midlertidig opphold og pålegges retur ved fylte 18 år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti vil peke på at bruken av midlertidig oppholdstillatelse har gått fra å være en unntaksregel for noen få til å være en tillatelse som nesten halvparten av de enslige mindreårige asylsøkerne får. Frem til og med 2017 har kun 45 prosent av de enslige mindreårige asylsøkerne fått permanent opphold før fylte 18 år.

Disse medlemmer viser til at høringsinstansene støtter forslagene om sårbarhetskriterier for barn. En gjennomgang av 50 saker som NOAS og Redd Barna har gjort, viser også at forvaltningens vurdering av barnets beste er mangelfull, og at det er gitt midlertidig opphold til barn i veldig sårbare situasjoner. Det er heller ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av barnets beste, som Norge er forpliktet til etter Barnekonvensjonen, i de konkrete sakene som er gjennomgått.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at utlendingsforskriften § 17-1a legger til grunn at i saker som omhandler barn, skal det fremkomme i vedtaket blant annet hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vurdert. Flertallet viser til en gjennomgang som NOAS har gjort av en rekke vedtak knyttet til barn, der det fremkommer at det ikke er gjort en vurdering av barnets beste i vedtakene. Flertallet viser til at det er viktig at det sikres at vurderinger knyttet til barnets beste og deres situasjon, fremkommer av vedtakene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det gjøres en grundig, helhetlig og individuell vurdering av barnets beste i hver enkelt asylsak, og at disse vurderingene synliggjøres og begrunnes i vedtak, slik Barnekonvensjonen krever.»

Flertallet viser til at det i Stortinget den 14. november 2017 ble vedtatt følgende:

«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig sørge for at mangel på omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser til å etablere seg i internfluktområdet skal ha betydning ved vurderingen av om det for enslige mindreårige asylsøkere skal gis ordinær tillatelse etter utlendingsloven § 38.»

Flertallet viser til at dette vedtaket gir regjeringen en forpliktelse til å gi disse hensynene større vekt enn de har blitt tillagt i dag. Flertallet viser i den sammenheng til debatten i Stortinget, hvor Arbeiderpartiets leder Støre sa følgende:

«Det vi vil, er at det skal legges større vekt på kriteriene mangel på omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser til å etablere seg i internkonfliktområder – større vekt på dette, større vekt på dette i det skjønn UDI utøver.»

Flertallet viser til merknader i Innst. 67 L (2017–2018), samt brev fra de parlamentariske lederne fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Rødt til statsråd Listhaug datert 12. desember 2017, som svar på Listhaugs henvendelse til de parlamentariske lederne på Stortinget med 26 spørsmål om sårbarhetskriterier.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser videre i den sammenheng til regjeringens instruks GI-02/2017 – Instruks om praktisering av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8 – enslige, mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som kan henvises til internflukt, hvor det ble klart at retursituasjonen ikke skulle vektlegges på samme måte for barn som fikk midlertidig opphold etter § 8-8, som for voksne hvor retursituasjonen var nært forestående. Disse medlemmer mener at Stortingets flertall, både hva gjelder opphevelsen av instruksen og vedtaket om hvilke hensyn som skal ivaretas, er klare på at barn ikke skal få en svakere vurdering av sin retursituasjon enn voksne, men at det derimot skal legges større vekt på barnets situasjon ved retur enn det har blitt gjort til nå.

Disse medlemmer viser til at Stortinget i vedtak 25 av 14. november 2017 har vært helt klar på at det skal gjennomføres en ny behandling av alle vedtak som har midlertidig opphold etter utlendingsforskriften § 8-8, og at det gjelder vedtak som er fattet etter 1. oktober 2016 både av UNE og UDI, hvor det er henvist til internflukt. Dette vil være uavhengig av hvilket utfall saken har fått, herunder om den er avvist av UNE på grunn av at ungdommene har forlatt landet.

Disse medlemmer peker på at svært mange barn har flyktet videre fra Norge på grunn av faren for avvisning og dermed retur til hjemlandet. Dette har drevet mange ut i fare i større europeiske byer og gjort disse sårbare ungdommene til et potensielt lett bytte for kriminelle og menneskehandlere, i tillegg til at det er en helt uholdbar situasjon med stadig flere mennesker i mange land som ikke har lovlig opphold.

Disse medlemmer mener Norge har et ansvar for å gi alle som faller inn under vedtaket fra 14. november 2017, en ny vurdering, selv om de befinner seg på et annet sted, og at dette også var stortingsflertallets mening da vedtaket ble fattet. På samme måte viser disse medlemmer til at det gjelder alle vedtak hvor det er gitt midlertidig opphold etter forskriftens § 8-8 hvor det henvises til internflukt uavhengig av instansen og hvor i prosessen vedtaket er.

Disse medlemmer viser til at sakene som må revurderes, må legge til grunn alderen til barnet på vedtakstidspunktet. Sakene skal revurderes fordi asylsøkerne som barn ble behandlet for strengt. Det skal tas ekstra hensyn til barns sårbarhet, og dette mente stortingsflertallet ikke har blitt gjort i tilstrekkelig grad. Sårbarhetskriteriene som vedtaket handler om, skal ifølge vedtaket gjelde enslige mindreårige asylsøkere, og ikke voksne. Det gir derfor, slik disse medlemmer ser det, ikke mening å gi de unge en ny vurdering som voksne, da vedtaket ikke gir føringer på at behandlingen av voksne skal endres. Disse medlemmer kan ikke se at det er noe til hinder for å spesifisere i en midlertidig forskriftsbestemmelse at for revurdering av disse sakene skal alderen på UDIs tidligere vedtakstidspunkt legges til grunn, samtidig som nye opplysninger om andre forhold tas med i vurderingen.

Disse medlemmer mener at «sårbarhetskriterier» må konkretiseres og synliggjøres i forskrift, og at de bør tillegges stor vekt. Sårbarhet følger ikke bare av alder, og det er derfor viktig å ha andre sårbarhetsmomenter i tillegg til alder – for å sikre at sårbarhet også tas hensyn til i behandlingen av sakene til de som er tett opp mot myndighetsalder. Disse medlemmer mener at følgende forhold også bør tillegges større vekt ved vurderingen av opphold enn det gjøres i dag:

• har helseproblemer som påvirker fungering i dagliglivet,

• er særlig sårbare på grunn av tidligere omsorgssvikt, overgrep eller utnyttelse,

• har et særlig behov for stabilitet og kontinuitet, eksempelvis etter lang tid på flukt,

• ikke har familie/nettverk som kan gi støtte og/eller ressurser til å klare seg ved retur, og

• har svak tilknytning til hjemlandet på grunn av flere års opphold utenfor hjemlandet.

Disse medlemmer mener at noen av disse kriteriene er ivaretatt i vedtaket av 14. november 2017, men at det vedtaket ikke eksplisitt omfatter alle forholdene, blant annet de som knytter seg til det enkelte barns helse og opplevelse av flukten. Disse kriteriene må konkretiseres og tillegges større vekt av utlendingsmyndighetene i hver enkelt sak. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre forskrift for praktisering av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8. I ny forskrift må følgende sårbarhetskriterier konkretiseres:

• har helseproblemer som påvirker fungering i dagliglivet,

• er særlig sårbare på grunn av tidligere omsorgssvikt, overgrep eller utnyttelse,

• har et særlig behov for stabilitet og kontinuitet, eksempelvis etter lang tid på flukt,

• ikke har familie/nettverk som kan gi støtte og/eller ressurser til å klare seg ved retur, og

• har svak tilknytning til hjemlandet på grunn av flere års opphold utenfor hjemlandet.

Forskriften må sikre at disse kriteriene tillegges større vekt enn tidligere ved behandlingen av sakene til enslige mindreårige asylsøkere.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at for et barn som søker asyl, vil vurderingen av opphold og beskyttelse være avhengig av hvor lang saksbehandlingstiden til UDI er. Hvorvidt det er grunnlag for beskyttelse og opphold, blir vurdert ut fra situasjonen når vedtaket fattes, og ikke ut fra situasjonen og alderen til personen når de ankommer Norge. For mange barn har det vært avgjørende at saksbehandlingstiden har vært lang, og at de dermed ikke har fått permanent opphold fordi de for eksempel har fylt 16 etter at de kom til Norge. Dette medlem vil peke på at dette gir et svært dårlig insentiv for en rask saksbehandling, når den uttalte politikken er flest mulig innstramminger i asyl- og flyktningpolitikken. Dette medlem mener det derfor er situasjonen og alderen til barn på ankomsttidspunktet som bør være avgjørende for vurderingen av midlertidig opphold i tråd med utlendingsforskriften § 8-8. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at det er den enslige mindreårige asylsøkers alder på ankomsttidspunktet som er avgjørende for vurderingen av opphold i tråd med utlendingsforskriften § 8-8.»