Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Stein Erik Lauvås, Siri Gåsemyr Staalesen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, behandler i denne innstillingen Representantforslag 64 LS (2017–2018), forslagene i representantforslagets stor bokstav A (lovsak). Forslagets stor bokstav B (alminnelig sak) behandles i Innst. 68 S (2017–2018). Komiteen viser videre til at komiteen i Innst. 66 S (2017–2018) behandler Representantforslag 47 S (2017–2018). Komiteen viser til de respektive partiers merknader i disse innstillingene.

Komiteen vil påpeke at barn og unge som kommer alene til Norge og søker asyl, er i en sårbar situasjon. De kommer fra vanskelige forhold og kan ha blitt utsatt for overgrep under flukten og som følge av det ha flere psykiske helseproblemer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til merknad i Innst. 66 S (2017–2018), jf. Representantforslag 47 S (2017–2018), der det samme flertallet påpeker at Norge ikke sender barn tilbake til Afghanistan uten at de er i følge med sine foreldre.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at barn som har krav på beskyttelse, får det. Dersom det ikke foreligger beskyttelsesbehov, men det er sterke menneskelige hensyn i saken, gis det opphold på humanitært grunnlag.

Komiteen påpeker at den begrensede oppholdstillatelse som gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år, bare gis til barn som ikke har annet grunnlag for oppholdet enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur.

Komiteen vil bemerke at ingen har krav på internasjonal beskyttelse dersom tilstrekkelig beskyttelse er mulig i et område i det landet utlendingen flyktet fra. Dette gjelder både voksne og mindreårige asylsøkere. Komiteen påpeker at vilkåret for å kunne henvise noen til internflukt er at søkeren kan få «effektiv beskyttelse» i dette området. Det betyr at området må være trygt og tilgjengelig for utlendingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at rimelighetsvilkåret verken kan utledes av flyktningkonvensjonen, den interne sammenhengen i konvensjonsteksten eller folkerettslig sedvanerett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at kjerneområdet etter flyktningkonvensjonen er å sikre vern mot retur for dem som har velbegrunnet frykt for forfølgelse, og som ikke kan få beskyttelse i eget hjemland.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at norske myndigheter står fritt i den nærmere utforming av internfluktregelen, så lenge statspraksis holder seg innenfor det kjerneområdet som konvensjonsstatene er forpliktet til, respekterer det absolutte vernet mot utsendelse etter flyktningkonvensjonen artikkel 33 og er i samsvar med forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff etter Grunnloven § 93 og menneskerettskonvensjonene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til forslag om sårbarhetskriterier vedtatt i Stortinget den 14. november 2017, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen oppheve GI-02/2017 – Instruks om praktisering av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8 – enslige, mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som kan henvises til internflukt.

Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig sørge for at mangel på omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser til å etablere seg i internfluktområdet skal ha betydning ved vurderingen av om det for enslige mindreårige asylsøkere skal gis ordinær tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Stortinget ber regjeringen sørge for at alle saker med vedtak fra og med 1. oktober 2016 og frem til i dag, som gjelder enslige mindreårige asylsøkere som er henvist til internflukt og som har fått midlertidig opphold, blir vurdert på nytt. Instruks GI-02/2017 -– Instruks om praktisering av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8 - enslige, mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som kan henvises til internflukt, oppheves med virkning for vurderingen av disse sakene. Endringen, om at mangel på omsorgspersoner, nettverk og/eller ressurser til å etablere seg i internfluktområdet skal ha betydning ved vurderingen av om det for enslige mindreårige asylsøkere skal gis ordinær tillatelse etter utlendingsloven § 38, skal gis virkning for vurderingen av disse sakene.

Stortinget ber regjeringen sørge for at alle saker med vedtak fra og med 1. oktober 2016 og frem til i dag, som gjelder enslige mindreårige asylsøkere som er henvist til internflukt og som har fått midlertidig opphold, ikke effektueres før sakene er behandlet på nytt.»

Flertallet viser videre til rapport fra Redd Barna, Fellesorganisasjonen og Norsk organisasjon for asylsøkere, som konkluderer med at i 32 av 38 saker nevnes ikke barnets beste når det vurderes om det skal gis midlertidig opphold.

Flertallet påpeker videre at det er regjeringens ansvar å påse at returer av asylsøkere med avslag skjer på en måte som er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne merknader og forslag i Innst. 68 og 66 S (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at det såkalte rimelighetsvilkåret ved henvisning til internflukt ble fjernet i forbindelse med innstramningene i utlendingsloven våren 2016 (Prop. 90 L. (2015–2016). Norge står nå i en særstilling som et av ytterst få vestlige land som har fjernet dette vilkåret. Vilkåret fremgår videre av EUs statusdirektiv og praktiseres derfor i EU-landene. Fjerningen av rimelighetsvilkåret innebærer at det nå gis midlertidig opphold til mindreårige som har et beskyttelsesbehov på hjemstedet. Da regjeringen presenterte fjerningen av rimelighetsvilkåret for Stortinget, ble det vist til og gjengitt i Innst. 391 L (2015–2016):

«de som ikke lenger får rett til beskyttelsesstatus fordi rimelighetskriteriet oppheves, vil få søknadene vurdert etter den skjønnsmessige bestemmelsen i § 38 og at innholdet i denne bestemmelsen normalt vil favne de tilfeller hvor det tidligere ble vurdert urimelig å henvise til internflukt.»

Disse medlemmer vil vise til at dette ikke har slått til. Nåløyet for å få opphold etter utlendingsloven § 38 skal og må være trangt. De som erkjennes å skulle beskyttes etter andre konvensjoner enn flyktningkonvensjonen, skulle erkjennes en flyktningstatus. I stedet har endringen i rimelighetsvilkåret ført til at barn får midlertidig opphold med forutsetning om henvisning til internflukt, uten at det er lagt tilstrekkelig vekt på nettverk i hjemlandet, hvorvidt de har vært der eller om de har muligheter til å klare seg ved returen. Disse medlemmer mener at denne endringen ikke har vært i tråd med forutsetningene i flyktningkonvensjonen eller barnekonvensjonen, og at den har gjort at Norge står i en særstilling som et av de europeiske landene med strengest asylpolitikk.

Disse medlemmer vil vise til at vilkåret ikke følger direkte av flyktningkonvensjonens ordlyd, men vilkåret er blant annet oppstilt i retningslinjer fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). UNHCR var, sammen med en rekke andre høringsinstanser, kritiske til opphevelsen av rimelighetsvilkåret. Det ble fremhevet at rimelighetsvilkåret er rettslig forankret i flyktningkonvensjonen. Vilkåret fremgår videre av EUs statusdirektiv og praktiseres derfor i EU-landene. Fjerningen av rimelighetsvilkåret innebærer at det nå gis midlertidig opphold til mindreårige asylsøkere som har et beskyttelsesbehov på hjemstedet, men som er fra et land hvor det er områder som regnes som trygge.

Disse medlemmer viser til at ifølge Wien-konvensjonen skal flyktningkonvensjonen tolkes i god tro, i tråd med ordlyden, og sett i lys av konvensjonens formål. Anvendes metodereglene i Wien-konvensjonen riktig, mener disse medlemmer at en asylsøker har krav på flyktningstatus dersom henvisning til internflukt er urimelig. Ifølge Wien-konvensjonen er statspraksis også relevant for tolkningen av konvensjonen. Nesten alle stater som er bundet av flyktningkonvensjonen, har et rimelighetsvilkår. Rimelighetsvurderingen er tatt inn som et vilkår i EUs statusdirektiv, det vil si at alle EU-land må vurdere rimelighet i internfluktsaker. Utlendingsnemnda viste i sin høringsuttalelse om fjerning av rimelighetsvilkåret til at statspraksis «taler for at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt» når en asylsøker ellers fyller vilkårene etter flyktningkonvensjonen. I tillegg har også UNHCR lagt til grunn at rimelighetsvilkåret må forstås som en del av flyktningkonvensjonen selv om det ikke fremgår direkte av ordlyden. Disse medlemmer mener at sett hen til flyktningkonvensjonens formål og videre etterfølgende praksis og relevant internasjonal rett, så tilsier dette at en rimelighetsvurdering uansett er påkrevd. Flyktningkonvensjonen skal gi beskyttelse og rettigheter til flyktninger, og med det grunnleggende menneskerettigheter for den enkelte søker. Ved motstrid mellom utlendingsloven og flyktningkonvensjonen skal den tolkningen som er mest til gunst for personen, legges til grunn. Disse medlemmer peker på at det er mest gunstig å innfortolke et rimelighetsvilkår i internfluktvurderingen, noe som også tilsier at rimelighetsvilkåret bør tilbakeføres. Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke brukte de bindende tolkningsreglene som følger av Wien-konvensjonen, da det ble foreslått for Stortinget at rimelighetsvilkåret skulle fjernes, og som ble grunnlag for vedtaket.

Disse medlemmer mener dette peker på store problemer knyttet til fjerningen av rimelighetsvilkåret, og at det er tvilsomt om dette er innenfor konvensjonsbestemmelsene, noe som også kom frem i den opprinnelige høringen gjennom høringsinstanser som Advokatforeningen, UNHCR og UNE.

Disse medlemmer vil også peke på at det i regjeringens proposisjon til Stortinget ikke ble redegjort for konsekvensene dette ville få for spesielt sårbare og barn. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 (1) og Grunnlovens § 104. Disse medlemmer vil også vise til Barneombudets høringsuttalelse, som også anbefaler å gjeninnføre dette vilkåret.

Disse medlemmer vil også vise til at Norge ved å fjerne rimelighetsvilkåret har lagt seg under kravene som stilles i EUs returdirektiv. Norsk Folkehjelp fremhever i sin høringsuttalelse at dette gjør at Norge går fra å være et «best practice»-land til et «worst practice»-land. Dette er med på å underminere EUs arbeid for forpliktende minstestandarder og legitimerer dermed også at andre land gjør endringer som er under minimumsstandarden.

Disse medlemmer viser til at fjerningen av rimelighetsvilkåret ved internflukt har medført en dramatisk økning i antall enslige mindreårige asylsøkere som får midlertidig opphold. I vurderingen av om det anses rimelig å returnere til en annen del av landet enn man kommer fra, ble det tatt hensyn til alder, kjønn, helsetilstand og andre individuelle forhold. Disse medlemmer mener at dette er forhold som bør vurderes før henvisning til internflukt, og at rimelighetsvilkåret må gjeninnføres.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (innføring av rimelighetsvilkår for internflukt)

I

I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 28 femte ledd skal lyde:

Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet.

II

Loven trer i kraft straks.»