2.1.3 Retur til trygt tredjeland
Komiteen mener at dersom asylsystemet
skal fungere etter hensikten, må personer uten reelt beskyttelsesgrunnlag
returnere til land der de tidligere har hatt opphold.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
merker seg at bestemmelsen i all hovedsak er anvendt i saker knyttet
til det store antallet asylsøkere som kom over Storskog. Flertallet vil
påpeke at vilkåret for å nekte å realitetsbehandle en asylsøknad
og returnere en utlending til en stat eller et område der han/hun
tidligere har oppholdt seg, er at det må være trygt å returnere
vedkommende til det aktuelle tredjelandet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at som en del
av hastetiltakene høsten 2015 ble vilkåret i utlendingsloven § 32
første ledd bokstav d, om at utlendingen må få en søknad om beskyttelse
behandlet i tredjelandet, fjernet. Under någjeldende midlertidige
lov er det tilstrekkelig for å nekte realitetsbehandling etter denne bestemmelsen
at utlendingen har hatt opphold i det aktuelle tredjelandet, og
at vedkommende ikke var forfulgt der.
Disse medlemmer viser til
at departementet foreslår at denne midlertidige endringen videreføres, slik
at den utvidede adgangen til å nekte realitetsbehandling av asylsøknaden
selv om man ikke får søknad om beskyttelse behandlet i tredjelandet,
beholdes.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser
til at i nasjonal rett er non refoulement-prinsippet inkorporert
i utlendingsloven § 32 tredje ledd og i § 73. En asylsøknad kan
derfor ikke nektes realitetsbehandlet dersom retur ville være i
strid med Grunnloven § 93 eller vernet etter internasjonale konvensjoner,
som EMK artikkel 3.
Forslaget om å fjerne
utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d og med det kravet om
at utlendingen vil kunne få en søknad om beskyttelse behandlet i
annet land, svekker asylsøkeres rettssikkerhet og risikerer å skape
nye situasjoner med «refugees in orbit» og videre retur til et utrygt
tredjeland.
Disse medlemmer viser til
den europeiske standarden slik den er knesatt i EUs prosedyredirektiv, hvor
det fremgår at myndighetene må vite at en person som søker om internasjonal
beskyttelse, skal kunne søke asyl i det aktuelle tredjelandet:
«the possibility
exists to request refugee status and, if found to be a refugee,
to receive protection in accordance with the Geneva Convention»
(artikkel 38(1)(e)).
Disse medlemmer mener Norge
bør være i front når det gjelder rettssikker asylprosedyre og vurdere
å kopiere rettssikkerhetsgarantiene i EUs prosedyredirektiv inn
i utlendingsloven.
Disse medlemmer viser til
at hensikten med § 32 var å sikre at dersom man kan returnere en
person som allerede har beskyttelse et annet sted, må en sikre at
dersom Norge skulle unnlate å realitetsbehandle saken, måtte man
være sikker på at vedkommende ville få asylsaken behandlet i et
annet land. Dette er for å hindre at flyktninger blir sendt fra
land til land uten realitetsbehandling noe sted og blir «refugees
in orbit», med fare for at de til slutt ender opp i land de har
flyktet fra, med risiko for forfølgelse – med andre ord brudd på
non refoulement-prinsippet. Dersom bestemmelsen amputeres slik det
nå er foreslått gjort permanent, risikerer man derfor å sette strek
over et viktig rettssikkerhetshensyn om ikke å returnere noen med
mindre man vet at mottakende land vil behandle saken.
Disse medlemmer viser til
at det ikke er hjemlet i folkeretten noe sted at flyktninger selv
kan bestemme hvor de vil søke asyl. Derfor aksepteres det også folkerettslig
såfremt en asylsøker vil få asylsaken behandlet i et annet land.
Da er det ikke nødvendigvis Norge som må foreta realitetsbehandlingen
i saken til en asylsøker som kommer hit. Dublin-samarbeidet (basert
på EUs Dublin III-forordning, som også Norge er med i gjennom en
samarbeidsavtale) er et eksempel på dette. Det inneholder en rekke
kriterier som angir hvilket land som skal være ansvarlig for en
asylsøknad og gjennomføringen av dette. Dublin-regelverket gjelder
bare for samarbeidende land, i norsk rett hjemlet i utlendingsloven
§ 32 første ledd bokstav b.
Utlendingsloven
har også andre bestemmelser om å kunne returnere en person til asylsaksbehandling
i et annet land hvis en person har fått asyl eller annen form for
beskyttelse i et annet land (§ 32 første ledd bokstav a – «første
asyllandsregelen») eller en person kan kreves mottatt av en annen
nordisk stat ifølge den nordiske passkontrolloverenskomsten (§ 32
første ledd bokstav c). Felles forutsetning for alle alternativene
i § 32 er at retur er trygt.
Trygt må det også
være dersom man skal anvende alternativet i § 32 første ledd bokstav
d som gjelder de såkalte «trygge tredjelands»-tilfellene.
Av hensyn til non
refoulement-prinsippet plikter staten under alle omstendigheter
alltid å sikre at en eventuell retur er trygg. Det gjelder enten
retur er til et «første asylland», et land innenfor Dublin-samarbeidet eller
et «tredjeland». Hva som skal til for å anse et land som «trygt»,
er imidlertid ikke uttømmende definert i folkeretten, og terskelen
for hva som ansees trygt, er det myndighetenes ansvar å sette i
tråd med forpliktelsene.
Disse medlemmer mener at vissheten
om at en person vil bli gitt adgang til en asylprosedyre, må være ivaretatt
dersom Norge skal slå fast at konvensjonsforpliktelsene etter flyktningkonvensjonen
er holdt, ikke bare på papiret, men i praksis. Andre brudd på fundamentale
menneskerettigheter som sivile og politiske rettigheter borger ikke
for trygghet, slik at slike potensielle brudd på folkeretten under
enhver omstendighet må være til hinder for retur. Det innebærer
at dersom en person risikerer dødsstraff, tortur eller nedverdigende eller
umenneskelig behandling, vil det være i strid med non refoulement-prinsippet
å returnere.
Disse medlemmer påpeker at
endringen av loven særlig var ment å brukes overfor mennesker som kom
til Norge via Russland. Den europeiske menneskerettighetsdomstol
(EMD) er i så måte en viktig garantist mot brudd på EMK i utlendingsrettslig
sammenheng, særlig artikkel 3 som forbyr tortur og umenneskelig
og nedverdigende behandling. I så måte er det verd å nevne en sak
mot Russland som var oppe for EMD med domsavgjørelse av 15. oktober
2015, der menneskerettighetsdomstolen rettet kraftig kritikk mot
det russiske rettssystemet (den nasjonale domstolen). Istedenfor
å foreta en vurdering av faren for konvensjonsstridig behandling
i Syria hadde den nasjonale domstolen fokusert på at asylsøkerne
befant seg irregulært på russisk territorium. Russland ble derfor
dømt for å ha handlet i strid med artikkel 3 (faren for tortur eller
nedverdigende eller umenneskelig behandling ved retur til Syria). Dommen
er av betydning når tvangsretur til Russland vurderes, og understreker
betydningen av å sjekke rettssikkerheten i hver enkelt retursak.
Disse medlemmer viser til
at EUs prosedyredirektiv, som Norge ikke er bundet av, gir en god
innføring i hvilke begrensninger europeiske land er pålagt å ta hensyn
til når de vurderer retur. Bestemmelsen spesifiserer eksplisitt
at man ikke kan benytte «tredjelandsregelen» uten at myndighetene
forsikrer seg om at en person som søker internasjonal beskyttelse
(asyl), vil bli behandlet i samsvar med de ulike folkerettslige
beskyttelsesprinsippene dersom han eller hun returneres til et tredjeland,
i tillegg til henvisning til at personene ikke må risikere forfølgelse,
ikke risikere brudd på non refoulement-prinsippet, osv. Direktivets
artikkel 38 oppstiller også ytterligere rettssikkerhetsgarantier
man med fordel kan inkorporere i det norske regelverket.
Disse medlemmer viser til
at det er viktig å sikre opprettholdelse av rettssikkerhetsprinsippene.
Det gjelder uansett hva slags prosedyre man tar i bruk; vanlig asylsaksprosedyre,
hurtigprosedyre som 48-timers prosedyre, eller noe annet.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn gå imot å videreføre denne endringen.