2.1 Videreføring av innstramninger

2.1.1 Komiteens generelle merknader

Komiteen viser til at Stortinget i behandlingen av Prop. 16 L (2015–2016) vedtok endringer i utlendingsloven med forslag om ulike innstramninger. Bakgrunnen var den store økningen i antall asylsøkere til Norge høsten 2015. En stor andel kom via Russland ved Storskog grensepasseringssted i Øst-Finnmark. Det ble gjort unntak fra hovedreglene om alminnelig høring da tilstrømningen nødvendiggjorde at særlige tiltak ble iverksatt raskt. Stortinget besluttet at de foreslåtte lovendringene skulle gjøres midlertidige, og anmodningsvedtak 316 (2015–2016) lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen på grunn av den korte tidsfristen og mangelen på høring komme tilbake til Stortinget med en evaluering av lovendringene i løpet av to år. Denne evalueringen må gi rom for en høring.»

Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet nå har gjennomført en evaluering og hentet innspill fra berørte etater og høringsinstanser. Komiteen merker seg videre at departementet foreslår en videreføring av de midlertidige lovendringene som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 16 L (2015–2016), og at departementet har sendt videreføring av lovendringene ut på alminnelig høring.

Det foreslås fra departementet å videreføre endringene i utlendingsloven § 76 annet ledd som innebærer at departementet har samme instruksjonsadgang overfor Utlendingsnemnda (UNE) som overfor Utlendingsdirektoratet (UDI). Videre foreslås å videreføre endringen i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d om adgangen til å nekte å ta en søknad om beskyttelse etter § 28 til realitetsbehandling, samt å videreføre endringene i utlendingsloven kapittel 12 om tvangsmidler mv, om meldeplikt og bestemt oppholdssted, om pågripelse og fengsling, om vurderinger av unndragelse og om annen innkvartering enn Trandum. Det foreslås å videreføre endringen om unntak fra utreisefrist.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at departementet anser at det fortsatt er behov for de midlertidige innstramningene, og begrunner dette blant annet med stor usikkerhet ved hvor mange immigranter som vil komme til Europa, og at det er knyttet usikkerhet til sekundærbevegelser innenfor Europa. Flertallet slutter seg til vurderingene om usikkerheten vedrørende antall asylankomster, selv om ankomstene til Norge nå er gått ned.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det fortsatt er behov for disse innstramningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, noterer seg at forslagene gjennomgående får støtte fra politimyndighetene, mens organisasjoner som blant annet NOAS, Jussbuss, Norsk Folkehjelp og Redd Barna er imot.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen ikke evnet å handle raskt og effektivt da det kom mange flyktninger til Norge høsten 2015. Røde Kors satte krisestab i august, og Sosialistisk Venstreparti ba om krisemøte i Stortinget, uten at regjeringen reagerte. I oktober samme år la regjeringen fram budsjett med kutt på området asyl, og de ble tvunget til å agere på grunn av situasjonen på Storskog. De lot kaos oppstå og høstet stor politisk gevinst da de fikk med seg stortingsflertallet uten høringer, uten komitébehandling og med kun 3 dagers frist å hastebehandle Prop. 16 L (2015–2016). Dette var helt uforsvarlig. I ettertid har det også vist seg at utlendingsmyndighetene allikevel måtte behandle sakene til dem som kom over Storskog, etter ordinær saksbehandling, slik dette medlem påpekte ville bli nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti vil legge til grunn at asyl- og flyktningpolitikken må være kunnskapsbasert, solidarisk og rettssikker. Den må være forankret i anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger.

Disse medlemmer påpeker at det viktigste folkerettslige beskyttelsesprinsippet pålegger forbud mot å returnere en person til et område hvor liv og sikkerhet er i fare (flyktningkonvensjonens artikkel 33, EMK artikkel 3, osv.). Tilsvarende er det i strid med «non refoulement-prinsippet» ikke å slippe flyktninger inn over grensen slik at de kan få be om beskyttelse (asyl). I nasjonal rett er non refoulement-prinsippet inkorporert i utlendingsloven § 32 tredje ledd og i § 73.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at alle endringer som gjøres, må være innenfor disse rammene. De endringene som foreslås videreført, kan ikke klart sies å være det, og dette medlem vil derfor gå imot disse forslagene.

2.1.2 Departementets instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda

Komiteen merker seg at forslaget om instruksjonsrett overfor UNE ble viet stor plass i komiteens åpne høring. Argumenter om at instruksjonsretten svekker en reell toinstansbehandling og at rettssikkerheten svekkes, ble fremført.

Komiteen vil fremføre at departementet mener at politisk styring av utlendingsfeltet fortrinnsvis bør skje gjennom lov og forskrift. Komiteen støtter det.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at instruksjonsmyndighet i noen tilfeller vil være et mer egnet verktøy. Det gjelder særlig ved behov for raske avklaringer og endringer. Endringer i lov og forskrifter følger faste prosedyrer og er således mer tidkrevende. Disse medlemmer vil anføre at UNE fortsatt må ta en selvstendig vurdering av den enkelte sak opp mot relevante rettskilder og foreta en selvstendig vurdering av om instruksen eller anvendelse av instruksen i den konkrete saken er i tråd med utlendingsloven og våre internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer vil også påpeke adgangen til å bringe saken inn for domstolene.

Disse medlemmer mener departementet har vært tilbakeholdne med bruk av instrukser, og viser til at tre av instruksene relateres til de store og uventede asylankomstene over Storskog.

Instruksen om å gi adgang til å møte i nemndmøte for å avgi uttalelse i asylsaker som omhandler troverdighet av konvertering, har som formål å styrke denne typen saker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det foreslås å videreføre endringen i utlendingsloven § 76 annet ledd, som innebærer at departementet har samme instruksjonsadgang overfor Utlendingsnemnda (UNE) som det har overfor Utlendingsdirektoratet (UDI).

Disse medlemmer understreker at etter den midlertidige lovendringen fra 2015 har departementet etter utlendingsloven i dag samme instruksjonsmyndighet overfor UNE som det har overfor UDI når det gjelder lovtolkning og skjønnsutøvelse. Det vil si at departementet kan styre både UDIs og UNEs praksis gjennom generelle instrukser.

Disse medlemmer understreker at UNE skal være et selvstendig, domstollignende organ, og at utgangspunktet er at UNE skal være unntatt politisk styring. Disse medlemmer viser til at UNEs uavhengige stilling skal være en garanti for forutberegnelighet og likebehandling under skiftende regimer, særlig på områder der Norge har forpliktet seg internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil derfor gå imot videreføring av instruksjonsmyndighet overfor UNE.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at instruksjonsmyndigheten overfor UNE ble innført som et midlertidig tiltak og med henvisning til den vanskelige situasjonen på Storskog. Prinsipielle hensyn tilsier at UNEs karakter som et uavhengig organ som får sitt mandat ut fra vårt nasjonale lovverk på asylfeltet, gjeninnføres. På denne bakgrunn vil disse medlemmer stemme imot en videreføring av departementets introduksjonsmyndighet overfor UNE. Slik myndighet bør ikke være gitt i en normalsituasjon, men bør igjen kunne etableres om spesielle forhold tilsier det.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget om å gi regjeringen instruksjonsmyndighet overfor UNE er grundig vurdert av utvalget som ble oppnevnt i 2009, og som foreslo en ny organisering av klagesaksbehandlingen i utlendingssaker. Utvalget konkluderte med at departementets instruksjonsmyndighet overfor klageinstansen UNE burde utvides, men at utvidelse ikke skulle gjelde retten til beskyttelse. Asylsakene skulle være unntatt departementets instrukser både med hensyn til lovtolking og med hensyn til fakta. Regjeringens forslag er i motstrid til dette.

Disse medlemmer viser til at UNE ble etablert som et uavhengig, domstollignende organ, noe som skulle sikre likebehandling. Disse medlemmer mener at det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at klageorgan ikke er underlagt politisk instruksjon. UNE skal være uavhengig og styres av lover og forskrifter som har vært gjenstand for åpen politisk behandling. Denne uavhengigheten er en svært viktig rettssikkerhetsgaranti, også mot politiske konjunkturer. Regjeringens forslag er en repolitisering av Utlendingsnemnda, et system det var bred enighet om at var uheldig.

Disse medlemmer påpeker den viktige demokratiske sikkerhetsmekanismen som ligger i den grunnleggende forskjellen mellom instruks og forskrift. Forslag til forskrift skal normalt legges ut på høring, jf. utredningsinstruksen § 3-3. Høring bidrar til å sikre rettssikkerheten til asylsøkere ved at ulike aktører på det aktuelle feltet gis anledning til å komme med sine synspunkter og innspill til hvordan et konkret ønske om endring vil påvirke rettssikkerheten til personene det gjelder.

Forskrifter har høyere rang enn instrukser og er lettere tilgjengelig for offentligheten og politikere. Forskrifter gir også mer forutsigbarhet ved at prosessen for å endre dem er mer omstendelig enn ved instrukser. Instrukser kan endres i regjeringens dag-til-dag-arbeid med styring av forvaltningen.

Disse medlemmer vil derfor gå imot videreføring av instruksjonsmyndigheten overfor UNE.

2.1.3 Retur til trygt tredjeland

Komiteen mener at dersom asylsystemet skal fungere etter hensikten, må personer uten reelt beskyttelsesgrunnlag returnere til land der de tidligere har hatt opphold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, merker seg at bestemmelsen i all hovedsak er anvendt i saker knyttet til det store antallet asylsøkere som kom over Storskog. Flertallet vil påpeke at vilkåret for å nekte å realitetsbehandle en asylsøknad og returnere en utlending til en stat eller et område der han/hun tidligere har oppholdt seg, er at det må være trygt å returnere vedkommende til det aktuelle tredjelandet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at som en del av hastetiltakene høsten 2015 ble vilkåret i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d, om at utlendingen må få en søknad om beskyttelse behandlet i tredjelandet, fjernet. Under någjeldende midlertidige lov er det tilstrekkelig for å nekte realitetsbehandling etter denne bestemmelsen at utlendingen har hatt opphold i det aktuelle tredjelandet, og at vedkommende ikke var forfulgt der.

Disse medlemmer viser til at departementet foreslår at denne midlertidige endringen videreføres, slik at den utvidede adgangen til å nekte realitetsbehandling av asylsøknaden selv om man ikke får søknad om beskyttelse behandlet i tredjelandet, beholdes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at i nasjonal rett er non refoulement-prinsippet inkorporert i utlendingsloven § 32 tredje ledd og i § 73. En asylsøknad kan derfor ikke nektes realitetsbehandlet dersom retur ville være i strid med Grunnloven § 93 eller vernet etter internasjonale konvensjoner, som EMK artikkel 3.

Forslaget om å fjerne utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d og med det kravet om at utlendingen vil kunne få en søknad om beskyttelse behandlet i annet land, svekker asylsøkeres rettssikkerhet og risikerer å skape nye situasjoner med «refugees in orbit» og videre retur til et utrygt tredjeland.

Disse medlemmer viser til den europeiske standarden slik den er knesatt i EUs prosedyredirektiv, hvor det fremgår at myndighetene må vite at en person som søker om internasjonal beskyttelse, skal kunne søke asyl i det aktuelle tredjelandet:

«the possibility exists to request refugee status and, if found to be a refugee, to receive protection in accordance with the Geneva Convention» (artikkel 38(1)(e)).

Disse medlemmer mener Norge bør være i front når det gjelder rettssikker asylprosedyre og vurdere å kopiere rettssikkerhetsgarantiene i EUs prosedyredirektiv inn i utlendingsloven.

Disse medlemmer viser til at hensikten med § 32 var å sikre at dersom man kan returnere en person som allerede har beskyttelse et annet sted, må en sikre at dersom Norge skulle unnlate å realitetsbehandle saken, måtte man være sikker på at vedkommende ville få asylsaken behandlet i et annet land. Dette er for å hindre at flyktninger blir sendt fra land til land uten realitetsbehandling noe sted og blir «refugees in orbit», med fare for at de til slutt ender opp i land de har flyktet fra, med risiko for forfølgelse – med andre ord brudd på non refoulement-prinsippet. Dersom bestemmelsen amputeres slik det nå er foreslått gjort permanent, risikerer man derfor å sette strek over et viktig rettssikkerhetshensyn om ikke å returnere noen med mindre man vet at mottakende land vil behandle saken.

Disse medlemmer viser til at det ikke er hjemlet i folkeretten noe sted at flyktninger selv kan bestemme hvor de vil søke asyl. Derfor aksepteres det også folkerettslig såfremt en asylsøker vil få asylsaken behandlet i et annet land. Da er det ikke nødvendigvis Norge som må foreta realitetsbehandlingen i saken til en asylsøker som kommer hit. Dublin-samarbeidet (basert på EUs Dublin III-forordning, som også Norge er med i gjennom en samarbeidsavtale) er et eksempel på dette. Det inneholder en rekke kriterier som angir hvilket land som skal være ansvarlig for en asylsøknad og gjennomføringen av dette. Dublin-regelverket gjelder bare for samarbeidende land, i norsk rett hjemlet i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b.

Utlendingsloven har også andre bestemmelser om å kunne returnere en person til asylsaksbehandling i et annet land hvis en person har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land (§ 32 første ledd bokstav a – «første asyllandsregelen») eller en person kan kreves mottatt av en annen nordisk stat ifølge den nordiske passkontrolloverenskomsten (§ 32 første ledd bokstav c). Felles forutsetning for alle alternativene i § 32 er at retur er trygt.

Trygt må det også være dersom man skal anvende alternativet i § 32 første ledd bokstav d som gjelder de såkalte «trygge tredjelands»-tilfellene.

Av hensyn til non refoulement-prinsippet plikter staten under alle omstendigheter alltid å sikre at en eventuell retur er trygg. Det gjelder enten retur er til et «første asylland», et land innenfor Dublin-samarbeidet eller et «tredjeland». Hva som skal til for å anse et land som «trygt», er imidlertid ikke uttømmende definert i folkeretten, og terskelen for hva som ansees trygt, er det myndighetenes ansvar å sette i tråd med forpliktelsene.

Disse medlemmer mener at vissheten om at en person vil bli gitt adgang til en asylprosedyre, må være ivaretatt dersom Norge skal slå fast at konvensjonsforpliktelsene etter flyktningkonvensjonen er holdt, ikke bare på papiret, men i praksis. Andre brudd på fundamentale menneskerettigheter som sivile og politiske rettigheter borger ikke for trygghet, slik at slike potensielle brudd på folkeretten under enhver omstendighet må være til hinder for retur. Det innebærer at dersom en person risikerer dødsstraff, tortur eller nedverdigende eller umenneskelig behandling, vil det være i strid med non refoulement-prinsippet å returnere.

Disse medlemmer påpeker at endringen av loven særlig var ment å brukes overfor mennesker som kom til Norge via Russland. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er i så måte en viktig garantist mot brudd på EMK i utlendingsrettslig sammenheng, særlig artikkel 3 som forbyr tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling. I så måte er det verd å nevne en sak mot Russland som var oppe for EMD med domsavgjørelse av 15. oktober 2015, der menneskerettighetsdomstolen rettet kraftig kritikk mot det russiske rettssystemet (den nasjonale domstolen). Istedenfor å foreta en vurdering av faren for konvensjonsstridig behandling i Syria hadde den nasjonale domstolen fokusert på at asylsøkerne befant seg irregulært på russisk territorium. Russland ble derfor dømt for å ha handlet i strid med artikkel 3 (faren for tortur eller nedverdigende eller umenneskelig behandling ved retur til Syria). Dommen er av betydning når tvangsretur til Russland vurderes, og understreker betydningen av å sjekke rettssikkerheten i hver enkelt retursak.

Disse medlemmer viser til at EUs prosedyredirektiv, som Norge ikke er bundet av, gir en god innføring i hvilke begrensninger europeiske land er pålagt å ta hensyn til når de vurderer retur. Bestemmelsen spesifiserer eksplisitt at man ikke kan benytte «tredjelandsregelen» uten at myndighetene forsikrer seg om at en person som søker internasjonal beskyttelse (asyl), vil bli behandlet i samsvar med de ulike folkerettslige beskyttelsesprinsippene dersom han eller hun returneres til et tredjeland, i tillegg til henvisning til at personene ikke må risikere forfølgelse, ikke risikere brudd på non refoulement-prinsippet, osv. Direktivets artikkel 38 oppstiller også ytterligere rettssikkerhetsgarantier man med fordel kan inkorporere i det norske regelverket.

Disse medlemmer viser til at det er viktig å sikre opprettholdelse av rettssikkerhetsprinsippene. Det gjelder uansett hva slags prosedyre man tar i bruk; vanlig asylsaksprosedyre, hurtigprosedyre som 48-timers prosedyre, eller noe annet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot å videreføre denne endringen.

2.1.4 Tvangsmidler

Komiteen viser til at departementet påpeker at det ikke foreligger erfaring med praktisk anvendelse av de utvidede hjemlene om pågripelse og fengsling og å pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, stiller seg bak at de aktuelle bestemmelsene blir en permanent del av lovverket, slik at myndighetene har de nødvendige rettslige virkemidler i en situasjon med høye ankomster slik en så ved Storskog. Flertallet viser til returdirektivet artikkel 15, om at fengsling for å gjennomføre retur hovedsakelig bare kan skje dersom det foreligger unndragelsesfare eller motarbeiding av retur.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener man bør slå ned på misbruk av asylinstituttet og sende et tydelig signal om at man ikke får asyl i Norge dersom man ikke har behov for dette. Et slikt signal bør kunne rette seg mot personer som har fått beskyttelse av et annet land, eller som ikke var forfulgt i landet de har oppholdt seg i. I så tilfelle skal man ikke søke asyl i et nytt land.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at departementet mener at endringene i utlendingsloven § 107 første ledd bør videreføres, og støtter dette. Bestemmelsen gir nå nødvendig fleksibilitet dersom det plutselig skulle oppstå behov for pågripelse og fengsling på et sted som ligger langt fra Politiets utlendingsinternat, jf. eksemplene med Ankomstsenter Finnmark og Barents frokosthotell.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at folkeretten inneholder strenge krav til bruk av tvangsmidler. Bruk av tvangsmidler krever forsiktighet. Det å fengsle mennesker som ikke har gjort noe ulovlig, er en svært inngripende handling. Det er ikke ulovlig å søke asyl – heller ikke om asylsøknaden ikke er godt begrunnet. Det er allerede i det norske lovverket en vid adgang til fengsling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti stemte for endringene under forutsetning av at endringene skulle evalueres. Dette medlem viser til at det ikke foreligger erfaringer med praktiseringen av de utvidede hjemlene i § 105, 106 og 106a. Dette medlem mener det derfor ikke er noe grunnlag å konkludere for videreføring på, og vil derfor gå imot endringene.

Dette medlem mener at det sentrale er at hjemlene til pågripelse og fengsling mangler et klart og definert formål, og det må stilles spørsmål ved om de oppfyller nødvendighetsprinsippet nedfelt i Grunnloven § 94. En slik bestemmelse som ikke vurderer om det er en reell frykt for at den som pågripes, vil unndra seg uttransportering, går på tvers av Norges internasjonale forpliktelser. Det medfører at asylsøkere pågripes uten at det gjøres en tilstrekkelig individuell vurdering. Det har også vært eksempler på at personer har blitt pågrepet og uttransportert mens de har fått klagen sin behandlet, og også i ett tilfelle etter en rettssak, men før det ble avsagt en dom. Dette medlem vil understreke at det i tråd med endringer gjort etter de midlertidige endringene i 2015, har ført til at det er mulig å pågripe personer dersom det er en krisesituasjon med ekstraordinære ankomster fra nordiske land. Selv om dette medlem også var imot de endringene, er ikke det tema for behandling i denne saken. Dette medlem vil derfor fortsette å beholde tidsbegrensningen som ligger i § 106 femte ledd fjerde punktum selv om innstrammingen fra 2015 ikke videreføres.

2.1.5 Unntak fra utreisefrist

Komiteen mener at hensynet bak reglene om fastsettelse av utreisefrist dels er at utlendingen skal gis mulighet til å forlate landet frivillig, og dels at man skal kunne ordne opp i private forhold før utreise.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at gjennom endringen i § 90 ble bestemmelsen om at det kan settes kortere frist enn syv dager, eller at det kan unnlates å sette utreisefrist, gitt anvendelse for en større gruppe av dem som nektes realitetsbehandling. Formålet var å gjøre det mulig med gjennomføring av umiddelbar retur.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, er enig i at en mulighet for rask eller umiddelbar retur er viktig. Dette flertallet viser til at det er begrenset erfaring med endringen i en situasjon hvor det i praksis kan gjennomføres umiddelbare returer, men at argumentene som lå til grunn for endringen, fortsatt har gyldighet, og at det er viktig at bestemmelsen gjøres til en permanent del av lovverket, noe dette flertallet støtter. Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse og gir rom for fleksibilitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer at departementet viser til at det foreligger begrenset erfaring med adgangen til å unnlate å fastsette utreisefrist i utlendingsloven § 90 (nåværende) sjette ledd i en slik situasjon som bestemmelsen er tenkt anvendt.

Disse medlemmer er opptatt av at man skal bruke frivillig/assistert retur i så stor utstrekning som mulig. Disse medlemmer mener samtidig at en videreføring av forslaget vil kunne medføre raskere returer i noen tilfeller, og at videreføringen legger opp til en fleksibilitet som er ønskelig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at frivillig retur er et viktig prinsipp. Asylsøkere som ikke har grunnlag for realitetsbehandling av asylsøknad, skal likestilles med andre. Disse medlemmer mener derfor at selv om regelen som foreslås videreført om unntak fra utreisefrist er en «kan»-bestemmelse, bør asylsøkere få mulighet til å forlate landet frivillig.

Komiteens medlemmer fra disse medlemmer mener alle asylsøkere bør gis mulighet til assistert/frivillig retur, og vil derfor gå imot å gjøre endringen permanent.

2.1.6 Komiteens lovforslag om innstramninger

Komiteen viser til sine partiers respektive merknader under innstillingens pkt. 2.1.1–2.1.5 og fremmer nedenfor forslag til lovendringer i tråd med disse. Komiteen viser til vedlagte brev fra Justis- og beredskapsdepartementet ved statsråd Listhaug av 24. november 2017, hvor det er gitt lovteknisk bistand på forespørsel fra Sosialistisk Venstreparti. Komiteen viser til at departementet i Prop. 149 L (2016–2017) varslet at dersom Stortinget ikke skulle ønske å videreføre lovendringene fra 2015, bør det gis en endringslov som klargjør gjeldende rett. I brevet anbefales dette også dersom bare noen av lovendringene som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 16 L (2015–2016), videreføres.

Komiteen støtter forslaget i proposisjonen om at det i lov 20. november 2015 nr. 94 om endringer i utlendingsloven (innstramninger) gjøres følgende endring: Del III oppheves. Komiteen viser til at det vil medføre at lovendringene fra 2015 videreføres. Komiteen understreker at støtten til denne lovendringen gis av lovtekniske årsaker uavhengig av om innstramningene foreslås videreført eller ikke. Det skyldes at dersom det ikke vedtas å videreføre innstramningene i endringsloven av 2015 samtidig med øvrige endringer, vil bestemmelsene som er blitt endret siden, antakelig måtte tolkes innskrenkende. Dette innebærer at det trolig må ses bort ifra reglene som ble innført i 2015, men at endringene som ble vedtatt i 2016 og 2017, fortsatt gjelder. Det vil derfor være hensiktsmessig uansett å vedta denne endringen i tillegg til de endringene i utlendingsloven som foreslås.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:

§ 76 annet ledd skal lyde:

Departementets alminnelige instruksjonsadgang gir ikke adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolkning eller skjønnsutøvelse. Departementet kan instruere om prioritering av saker.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:

§ 32 første ledd bokstav d skal lyde:

• d) har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen vil få en søknad om beskyttelse behandlet.

§ 90 sjette ledd bokstav d skal lyde:

• d) utlendingen omfattes av § 32 første ledd bokstav b eller femte ledd,

§ 105 første ledd bokstav e skal lyde:

• e) utlendingens søknad om beskyttelse har blitt eller mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 femte ledd, eller

§ 106 første ledd bokstav g skal lyde:

• g) utlendingens søknad om beskyttelse mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 femte ledd. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse, eller

§ 106 a første ledd bokstav k skal lyde:

• k) utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet etter § 32 femte ledd, eller

§ 107 første ledd skal lyde:

En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første ledd, skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat.»

Til erstatning for tilrådingen i romertall III i denne innstillingen fremmer komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet følgende forslag:

• «1. Del I gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

• 2. Del II trer i kraft straks.»

2.2 Midlertidig arbeidstillatelse til asylsøkere mens søknaden er til behandling

Komiteen er positiv til forslaget om å gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse mens søknaden er til behandling. Komiteen er opptatt av at en asylsøker som får opphold, raskt skal integreres og komme i arbeid. Å sitte lenge i mottak og vente på behandling av søknaden er passiviserende. Selv om asylankomstene i dag er lave, er situasjonen i land grensende til Europa ustabil, og en vet ikke når ankomsttallene kan stige. Komiteen mener at søkere som ligger an til å få opphold raskere, skal få tilgang til å utføre lønnet arbeid. Deltagelse i arbeidslivet fører til at flere kan forsørge seg selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er gode grunner for å fjerne kravet om gjennomført intervju for dem med høy sannsynlighet for å få beskyttelse i Norge. Disse medlemmer mener samtidig det er viktig at kravet om avklart identitet ligger fast.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til merknad i forbindelse med behandling av integreringsmeldingen, jf. Innst. 399 S (2015–2016):

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter at kravet om at gjennomført asylintervju fjernes som vilkår for midlertidig arbeidstillatelse. Når det gjelder kravet til avklart identitet, er det viktig å ha kontroll på hvem som oppholder seg i landet, og det må kreves av alle asylsøkere at de samarbeider om klargjøring av identitet. Kravet for midlertidig arbeidstillatelse innebærer i dag at man må fremlegge pass eller nasjonalt id-kort. Dette er et langt høyere id-krav enn det som kreves for å få behandlet og innvilget en asylsøknad. Det er mulig å lempe på id-kravene, men samtidig beholde vilkåret i utlendingsloven om at det ikke skal være tvil om søkerens identitet. Det er ikke nødvendig å kreve gyldig pass som dokumentasjon på identitet, dersom identiteten kan sannsynliggjøres på andre måter og gjennom andre id-dokumenter. Disse medlemmer understreker at det er både i asylsøkerens og samfunnets interesse at de kommer raskest mulig ut i arbeid. Da virker det mot sin hensikt med et krav som få kan innfri, og som ikke anses nødvendig for å få innvilget asyl.»

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at kravet til avklart identitet for å få midlertidig arbeidstillatelse legges på samme nivå som det som i dag gjelder for innvilgelse av asylsøknad.»

2.3 Politiattest for tolker i utlendingsforvaltningen

Komiteen støtter den foreslåtte lovbestemmelsen som vil gi UDI og UNE hjemmel til å kreve politiattester av personer som de ønsker å benytte som tolk. Komiteen mener at dette er et viktig verktøy som gir tillit til tolkene både hos offentlige myndigheter og hos enkeltpersoner. Dette vil kunne medføre større åpenhet i forklaringer og trygghet i saksbehandling og vedtak. Komiteen vil understreke viktigheten av at tolker som benyttes, skal være faglig kvalifiserte og være egnet for oppgaven.

2.4 Anmodningsvedtak nr. 854 (2015–2016) om seksårskrav for familieetablering

Komiteen viser til at i lovproposisjonen omtales også Stortingets anmodningsvedtak om seks års krav til utdanning eller arbeid før familieetablering kan finne sted. Komiteen merker seg at departementet mener at dersom en innfører utvidelse av dagens fireårskrav til familieetablering til et seksårskrav, vil dette ikke være et egnet tiltak for å bekjempe tvangsekteskap, noe som var bakgrunn for anmodningsvedtaket. Komiteen er enig med departementet i at det er en betydelig innstramning at alle som ønsker å etablere seg i Norge med en tredjelandsborger, inkludert nordmenn, må ha studert eller arbeidet på heltid minst seks år etter fylte 18 år. Komiteen ser at en slik løsning vi føre til at 24-årskravet for familieetablering som trådte i kraft 1. januar 2017, blir overflødig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener i likhet med departementet at det ikke er hensiktsmessig med et lovforslag der en innfører krav til seks års arbeid eller utdanning før familieetablering kan finne sted.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Prop. 90 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven mv. (Innstramninger II), hvor departementet foreslo å innføre et 24-årskrav for familieetablering med det formål å bekjempe tvangsekteskap. Disse medlemmer viser til at forslaget fikk tilslutning fra et flertall i Stortinget og trådte i kraft 1. januar 2017. Under behandlingen av proposisjonen fremmet et annet stortingsflertall følgende anmodningsvedtak, nr. 854 (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning i Norge før familieetablering kan finne sted.»

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i Innst. 391 L (2015–2016) utdyper anmodningsvedtaket på følgende måte:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet anser det som mer formålstjenlig [enn et 24-årskrav] å innføre et seksårskrav til arbeid eller utdanning før familieetablering kan finne sted, der man begynner å telle ved 18 år. Det betyr med andre ord at søkeren må ha fylt 24 år.

Disse medlemmer mener det er mer målrettet å stille krav til arbeid eller utdanning i Norge ved å utvide dagens fireårsregel, både fordi det vil være mer målrettet for å bekjempe tvangsekteskap og av hensynet til integreringen som sådan.»

Disse medlemmer registrerer innholdet i departementets tilbakemelding på Stortingets anmodningsvedtak nr. 854 (2015–2016) om seksårskrav for familieetablering. Disse medlemmer ønsker likevel å innføre et seksårskrav fremfor det eksisterende 24-årskravet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til lovendring om å oppheve det eksisterende 24-årskravet for familieetablering.»

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning i Norge før familieetablering kan finne sted. Seksårskravet skal bare gjelde for referansepersoner som har fått 1) asyl, 2) opphold på humanitært grunnlag eller 3) opphold på grunnlag av regelverket om familieinnvandring. Seksårskravet skal ikke gjelde for norske statsborgere.»