For forbrukere er retten til å betale med kontanter sikret i finansavtaleloven kapittel 2 del VI om forholdet mellom betaler og betalingsmottaker. Reglene bygger på de alminnelige reglene i gjeldsbrevloven kapittel 1, men likevel med vesentlige forskjeller.

For betalingsoppgjør er det behov for regler om hvor betaling skal finne sted, på hvilket tidspunkt, og hvordan selve overføringen skal skje. Utgangspunktet etter gjeldsbrevloven § 3 er at betalingen skal finne sted der betalingsmottakeren bor eller har sitt forretningssted hvis partene ikke har avtalt noe annet. Etter finansavtaleloven vil en forbruker alltid har rett til å betale med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren, jf. finansavtaleloven § 38 tredje ledd. Utrykket «hos betalingsmottakeren» skal etter lovens forarbeider forstås på samme måte som betalingsstedet etter gjeldsbrevloven § 3. Det vil si at dersom betalingsmottakeren er en næringsdrivende selger, kan forbrukeren betale på selgerens forretningssted. «Tvungne betalingsmidler» vil si Norges Banks sedler og mynter, jf. sentralbankloven § 14. Reglene i finansavtaleloven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker, jf. finansavtaleloven § 2 første ledd.

For forbrukere vil det imidlertid ofte være upraktisk å skulle gjøre opp forpliktelsen på selgerens forretningssted. For eksempel vil det være upraktisk å måtte reise til Telenors forretningssted for å betale en telefonregning eller til strømselskapets forretningssted for å betale strømregningen. Den praktiske hovedregelen om betalingsoppgjør i finansavtaleloven § 38 første ledd er derfor at betaling kan skje ved overføring til betalingsmottakerens konto når ikke annet er avtalt eller betalingsmottakeren ber om utbetaling med kontanter.

Av betydning for betalingsoppgjøret er også finansavtaleloven § 38 annet ledd som bestemmer at mottakeren kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten dersom dette ikke medfører «vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren».

Selv om prinsippene om rett til kontant betaling i utgangspunktet kan synes klare, er de, som jeg vil belyse nedenfor, ikke alltid like enkle å praktisere i dagliglivet.

Ofte er det ikke et spørsmål om selve retten til å betale med kontanter, men hvor en forbruker skal ha rett til å betale med kontanter. Det er ikke opplagt hva man skal forstå som selgerens eller tjenesteyterens forretningssted. Er dette hovedkontoret, eventuelle filialer eller alle steder der den næringsdrivende har utsalgssted eller tilbyr eller utfører sine tjenester? Har man for eksempel rett til å betale med kontanter på bussen, eller går retten til kontant betaling kun ut på en rett til å betale på transportselskapets hovedkontor? Hvis retten til kontant betaling er begrenset til en rett til å betale med kontanter på den næringsdrivendes hovedkontor, innebærer det at regelen har begrenset praktisk betydning. En rett for forbrukeren til å betale med kontanter der en vare eller tjeneste mottas, vil på den annen side kunne gå vel langt. Det ville for eksempel neppe være en rimelig løsning om forbrukeren skulle kunne kreve å få betale strømregningen ved bruk av kontanter i sin egen leilighet.

I prinsippet har en forbruker etter ordlyden i finansavtaleloven § 38 tredje ledd rett til å betale for nedlastningen av en applikasjon til sin mobiltelefon med kontanter. Nedlastningen vil imidlertid ikke være mulig uten elektronisk betaling. Tilsvarende er det ikke mulig å betale med kontanter når man handler på nett. Selgeren vil i disse tilfellene ikke inngå avtale med forbrukere som ikke betaler på den måten selgeren aksepterer, og det kan fra selgerens side anføres at så lenge det ikke er foretatt et salg, så har forbrukeren heller ikke noe krav på å få gjøre opp ved bruk av kontanter. På den annen side kan det hevdes at dette er en omgåelse av reglene som gir forbrukeren rett til å betale med kontanter.

En annen problemstilling kan være å fastslå når en person er å anse som «forbruker». Dette vil ofte være enkelt å fastslå, men er man for eksempel forbruker når man betaler kommunale avgifter, egenandel for helsetjenester eller lunsj i en subsidiert bedriftskantine?

Det bør være rom for en viss utvikling i hvordan betalingsoppgjør foregår. Jeg utelukker ikke at det kan være et behov for å gjennomgå reglene om betalingsoppgjør for å se om de er tilpasset den utviklingen vi har hatt de siste 10-20 årene når det gjelder tilgjengelige betalingsløsninger og den måten avtaler kan inngås på. Jeg utelukker derfor heller ikke at det også kan være behov for å styrke forbrukernes rett til å betale med kontanter i visse situasjoner. Samtidig kan det også være et behov for en styrket rett til å foreta elektroniske betalinger. Mange ønsker å bruke bankkort og finner det upraktisk at man nå og da blir møtt med at det bare er kontant betaling som aksepteres.

Forbrukere bør etter mitt syn ha en rett til å gjøre opp med kontanter i de situasjoner der man har en berettiget forventning om å kunne gjøre nettopp det. Samtidig må man ta høyde for at det finnes situasjoner hvor man ikke kan ha noen rimelig forventning om å kunne betale med kontanter. Handel over nett er et eksempel på dette. Etter mitt syn bør forslag nr. 1 etter dette ikke følges opp slik det er formulert i representantforslaget.

Hva man skal legge i begrepet «forbruker» i relasjon til offentlige virksomheter er ikke opplagt, men jeg antar at forslagsstillerne sikter til pasienter og andre mottakere av offentlige velferdsytelser, selv om vedkommende ikke er å anse som «forbruker» slik dette begrepet er brukt i forbrukerlovgivningen. Jeg finner det hensiktsmessig å kommentere forslag nr. 2 og 3 samlet.

Jeg vil først redegjøre for noen av de løsningene som gjelder for betaling til det offentlige i dag:

For det første nevner jeg at Helse- og omsorgsdepartementet, som det også er vist til i representantforslaget, har lagt til grunn at alle virksomheter som yter helsehjelp og krever betaling fra pasientene, plikter å ta imot kontant betaling.

Når det gjelder betaling for enkeltpasseringer i bomstasjoner, har jeg fått opplyst følgende fra Samferdselsdepartementet:

Samferdselsdepartementet ga ved brev 2. september 2014 tilslutning til å avvikle ordningen med at betaling for enkeltpasseringer i bomstasjoner kunne betales på servicestasjoner. Forholdet til finansavtaleloven § 38 ble vurdert som ivaretatt ved at faktura kan betales kontant på bompengeselskapets kontor eller i bank eller post i butikk. Samferdselsdepartementets vurdering er at lovens krav må anses ivaretatt dersom betaleren får refundert et eventuelt betalingsgebyr fra bompengeselskapet. Vegdirektoratet ble bedt om å følge dette opp overfor bompengeselskapene. Samferdselsdepartementet orienterte Stortinget om endringen i budsjettet for 2015, jf. Prop. 1 S (2014–2015).

Samferdselsdepartementet ba også Vegdirektoratet om en vurdering av den nye ordningen for kontant betaling etter ett års drift. I Vegdirektoratets brev 24. juni 2016 fremgår det at direktoratets vurdering er at den nye ordningen for kontant betaling fungerer vesentlig bedre enn den tidligere ordningen med betaling på servicestasjoner. Den tidligere ordningen innebar mange feil og merarbeid for kundene ved at kundene opplevde at de likevel fikk faktura i posten etter at de hadde betalt på bensinstasjon.

Vegdirektoratet har samtidig anbefalt å avvikle ordningen med refusjon av bankgebyr for kunder som ønsker å betale sin faktura kontant i bank. Bakgrunnen er at Vegdirektoratet ikke er kjent med at andre offentlige eller private selskap refunderer bankgebyr for kontant betaling. Bompengeselskapene refunderte 76 bankgebyr i 2015, og størrelsen var i gjennomsnitt 25 kroner. Etter Vegdirektoratets syn vil ikke et slikt beløp utgjøre en vesentlig merutgift for kunder som velger å betale kontant. Samferdselsdepartementet har imidlertid lagt til grunn at ordningen videreføres.

På skatte- og avgiftsområdet har jeg fått opplyst følgende fra Finansdepartementet:

Det følger av skattebetalingsloven § 9-1 at skatte- og avgiftskrav som hovedregel skal betales til innkrevingsmyndighetens, det vil si skattekontorets eller skatteoppkreverens, konto.

Betaling av skatte- og avgiftskrav til innkrevingsmyndighetenes konto skjer i dag i all hovedsak via nettbank eller andre kontobaserte løsninger. Skatte- og avgiftspliktige som ikke ønsker å benytte slike kontobaserte løsninger, kan velge å betale skatte- og avgiftskrav med kontanter i bank eller på postkontor, eventuelt Bank i butikk/Post i butikk.

Tidligere kunne betaling med kontanter også skje ved skattekontorene og skatteoppkreverkontorene, men denne ordningen ble avviklet fra 1. januar 2017, jf. Prop. 1 LS (2016-2017) Skatter, avgifter og toll 2017 kapittel 16. En samlet finanskomité sluttet seg til denne endringen gjennom behandlingen i Innst. 4 L (2016-2017). Bakgrunnen for dette var at betalingstilbudet hos skattekontorene og skatteoppkreverne har vært stadig mindre etterspurt de senere år. Tall fra Skattedirektoratet viste at under 0,1 promille av de totale innbetalingene av skatte- og avgiftskrav skjedde ved betaling hos innkrevingsmyndighetene.

En generell adgang til å betale skatte- og avgiftskrav hos innkrevingsmyndighetene vil kreve gjeninnføring av ordninger som legger til rette for kontanthåndtering ved kontorstedene. Behovet for slik betaling på kontorstedene anses svært begrenset, jf. tallene fra Skattedirektoratet, og det fremstår som unødvendig og lite ressurseffektivt å gjeninnføre en slik ordning for skatte- og avgiftskrav.

Etter min oppfatning kan en rett til å gjøre opp med kontanter hos alle offentlige virksomheter og for alle offentlige tjenester kunne vise seg å støte på de samme utfordringene som vi allerede har med reglene i finansavtaleloven § 38, jf. mine merknader til forslag nr. 1 ovenfor. Hvor skal en offentlig tjenesteyter ha plikt til å motta betalingen? Skal for eksempel foreldre gis rett til å betale for SFO i lokalene der SFO holder til, eller skal betalingen skje på rådhuset? Bør en kommune kunne tilby å motta betaling for hjemmehjelptjenester med kortterminal hjemme hos brukeren, mens den som vil betale med kontanter, kan henvises til det stedet der tjenesten har sin administrasjon? Det kan av praktiske årsaker være vanskelig å tilby kontantbetaling på alle steder hvor det kan tilbys kortbetaling. Hvor store ulemper skal den som ønsker å betale kontant, måtte finne seg i sammenliknet med den som velger andre betalingsløsninger? Hvilken risiko medfører det for ansatte som skal håndtere kontanter?

Jeg vil understreke at jeg er positiv til intensjonen bak forslaget. Samtidig er jeg bekymret for at det ville kunne oppstå betydelige praktiske utfordringer hvis man innførte en ordning som ga rett til å gjøre opp med kontanter hos alle offentlige virksomheter.

I utgangspunktet må publikum selv håndheve brudd på sivilrettslige regler, enten gjennom tilgjengelige tvisteløsningsmekanismer eller domstolene. Når det er sagt, vil Forbrukerombudet også i dag kunne føre tilsyn med at næringsdrivende opptrer i samsvar med finansavtaleloven § 38. Jeg vil imidlertid vurdere om det kan være hensiktsmessig at Forbrukerombudets kompetanse til å føre tilsyn med reglene i finansavtaleloven kommer tydeligere frem i loven enn det som er tilfellet i dag. Jeg mener samtidig at det i det vesentlige bør være opp til Forbrukerombudet selv å vurdere hvilke regler som bør prioriteres i tilsynsarbeidet.

Avhengig av hvilken sektor det dreier seg om, kan det også være andre tilsynsorganer som i sitt tilsyn kan påse at reglene om rett til kontant betaling følges.

Jeg utelukker ikke at det kan være behov for en presisering av reglene i finansavtaleloven § 38, slik det tas til orde for i representantforslaget. Det kan være at det er behov for en innskjerping for noen betalingsoppgjør og muligens det motsatte for andre. Jeg viser her til mine merknader til forslag nr. 1.

Jeg ser det ikke som aktuelt i overskuelig fremtid å skulle fjerne kontanter som tvungent betalingsmiddel i Norge.

Det følger av sentralbankloven § 14 at kontanter er tvungent betalingsmiddel i Norge. Fjerning av kontanter som tvungent betalingsmiddel vil ha betydelige konsekvenser, blant annet for personvern og samfunnsberedskap, men også for tilliten til bankene og betalingssystemet generelt. Et eventuelt forslag om å fjerne kontanter ville derfor kreve grundige utredninger.

Representantene viser til at Norges Bank og Finanstilsynet i brev til Finansdepartementet har påpekt at det i dag ikke finnes gode nok beredskapsløsninger dersom det oppstår svikt i det elektroniske systemet. På bakgrunn av brevet ba Finansdepartementet Norges Bank og Finanstilsynet om å utarbeide forslag til forskriftsregler om bankenes beredskapsansvar for distribusjon av kontanter. Finansdepartementet har opplyst følgende om dette:

Forslaget fra Finanstilsynet og Norges Bank om bankenes beredskapsansvar for kontantdistribusjon ble sendt på høring 31. januar 2017. Etter forslaget skal banker etablere rutiner, avtaler og systemer for å sikre tilgjengelighet for kontanter ved bl.a. svikt i det elektroniske betalingssystemet. Forslaget til forskriftsregulering er ment å bidra til at bankene oppfyller en plikt etter finansforetaksloven § 16-4 til å motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter, i samsvar med kundenes forventninger og behov.

I Finansmeldingen 2016-2017 (Meld. St. 34 (2016-2017)) kapittel 6.4.4. uttales følgende om beredskap i betalingssystemet:

«Bankenes beredskap for distribusjon av kontanter kan bli mangelfull i en krisesituasjon. Det er ikke dokumentert at kontanter vil kunne bli distribuert til bankkundene i tilstrekkelig grad i en slik situasjon. Norges Bank og Finanstilsynet har i brev til Finansdepartementet gitt uttrykk for at bankene har ansvaret for å distribuere kontanter til publikum også i en beredskapssituasjon og foreslått forskrift hvor beredskapsansvaret klargjøres. På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank og Finanstilsynet utarbeidet forslag til høringsnotat om forskrift til finansforetaksloven om bankenes beredskapsansvar for kontanter».

Finansmarkedsmeldingen 2016-2017 er for tiden til behandling i Stortinget, og forskriftsforslaget fra Norges Bank og Finanstilsynet, som tar opp de spørsmålene representantene nevner, er til behandling i Finansdepartementet.

Jeg mener etter dette at forslag nr. 6 ikke bør følges opp.

Finansdepartementet har opplyst følgende:

Ved lov 10. april 2017 nr. 17 ble det vedtatt en ny lov om finansforetak og finanskonsern. Loven trådte i kraft 1. januar 2016. Som det er pekt på i representantforslaget, følger følgende av § 16-4 første ledd:

«Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Departementet kan gi forskrift om bankers plikt til å ta imot og til å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene».

I proposisjonen, som Stortinget sluttet seg til, la Finansdepartementet til grunn at bankene i første omgang selv må gis anledning til å innrette virksomheten slik at kravet om tilgjengeliggjøring av kontanter etter § 16-4 første ledd er oppfylt, jf. Prop. 125 L (2013-2014) kapittel 7.1.4. Det følger av § 23-2 første ledd at foretakene måtte innrette seg etter lovens krav innen ett år etter ikrafttredelsen. Det vil si at fristen for bankene til å innrette seg etter lovens krav var 1. januar 2017.

Dersom det viser seg at bestemmelsen ikke etterleves, vil Finansdepartementet, som forutsatt i den nevnte proposisjonen, vurdere nærmere forskriftsregler. Det synes for tidlig å konkludere generelt med at bestemmelsen ikke etterleves i en normalsituasjon nå, ettersom fristen for å etterleve bestemmelsen utløp for noen få måneder siden. Finanstilsynet skal på generelt grunnlag følge opp at finansforetakene etterlever de krav som stilles i eller i medhold av lov, og vil i sin tilsynsvirksomhet følge opp at også denne bestemmelsen i loven etterleves.

Når det gjelder kontantforsyning i en beredskapssituasjon, har Finansdepartementet som nevnt nylig hatt på høring forslag til forskriftsbestemmelser gitt i medhold av § 16-4, jf. merknaden til forslag nr. 6 ovenfor.

Jeg ser på denne bakgrunn ikke behov for at forslag nr. 7 følges opp.

Jeg mener vi bør anerkjenne og verdsette at vi har et marked for banktjenester preget av stor ulikhet mellom de ulike aktørenes tjenesteprofiler, og at dette preger deres gebyrsetting. For noen kunder vil gebyrer på kontantuttak og hvor lett tilgjengelig kontaktuttak er, være viktig ved valg av bank. For andre kunder vil lavest mulig pris på andre banktjenester være viktigst.

Det å håndtere kontanter for bankene har en kostnad. Det er ikke gratis å oppbevare, håndtere og distribuere kontanter. Noen kan velge å dekke denne kostnaden gjennom å gebyrlegge kontantuttak spesielt, andre gjennom mer generelle gebyrer for en pakke av ulike banktjenester. Gitt det faktum at kontanthåndtering har en kostnad, blir spørsmålet i hvilken grad lovgiver bør regulere hvordan bankene skal dekke sine kostnader.

I forbindelse med en revisjon av finansavtalelovens regler om kontoavtaler og betalingstjenester vil det bli foreslått å gjennomføre et EØS-direktiv om tilgang til grunnleggende konto- og betalingstjenester (direktiv 2014/92/EU). Som ledd i dette arbeidet er det aktuelt å foreslå at enhver skal sikres tilgang til grunnleggende konto- og betalingstjenester, som blant annet omfatter innskudd og uttak fra konto. Direktivet gir også føringer om at eventuelle gebyrer for slike grunnleggende tjenester må være rimelige. Utover dette mener jeg det bør være opp til kundene å velge den banken som tilbyr de tjenester kunden har behov for til en konkurransedyktig pris. Noen banker har gode rentebetingelser og et svakt utbygd distribusjonsnett for kontanter. Andre har nettopp et godt distribusjonsnett som sin konkurransefordel. Det er ingen ulempe å være kunde hos flere banker på samme tid, slik at man kan velge å utføre de tjenester man har behov for der de tilbys til lavest pris.

Jeg tar sikte på at de nevnte endringsforslagene sendes på høring i løpet av 2017. Saken vil deretter bli fulgt opp med en lovproposisjon til Stortinget.

Jeg mener på denne bakgrunn at forslag nr. 8 ikke bør følges opp.