Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Lasse Juliussen, Hege Haukeland Liadal og Sonja Mandt, fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Thore Vestby, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 108 S (2016–2017).

Komiteen viser til at vold og overgrep er et stort samfunnsproblem som foregår i alle samfunnslag. Vold i nære relasjoner er særskilt problematisk fordi det utsetter mennesker for vold i det som er ment å være deres trygge rammer i hjemmet. Komiteen viser til at vold i nære relasjoner tradisjonelt har vært et tabubelagt tema, men at det er vesentlig endret de siste årene.

Komiteen viser til at et offer for vold og overgrep i nære relasjoner har større risiko for å bli uføretrygdet, får utsatt sin utdannelse og kommer senere inn i arbeidslivet. Videre kan det å bli utsatt for vold i barne- eller ungdomsalder resultere i forstyrrelser i emosjonell, kognitiv og/eller atferdsmessig utvikling. Ytterligere har mennesker som har blitt utsatt for vold, økt risiko for å utvikle en rekke psykiske og somatiske sykdommer og plager.

Komiteen viser til at representantforslaget kun berører en liten del av den kompleksitet som omrammer vold i nære relasjoner. Forslaget vil således måtte sees i sammenheng med det omfattende arbeidet som allerede er gjennomført eller er under gjennomføring, både knyttet til vold og overgrep i nære relasjoner og arbeidet mot vold og overgrep i stort.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser i den forbindelse til Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) og Innst. 247 S (2016–2017). Flertallet viser her til regjeringens mål om at vold skal oppdages tidlig, og at voldsutsatte skal få en individuelt tilpasset oppfølgning og behandling. Dette er en målsetting som har tverrpolitisk oppslutning, og som flertallet vil understreke viktigheten av.

Flertallet viser til at regjeringen i proposisjonen fremmet forslag om en omfattende og helhetlig tiltakspakke mot vold og overgrep i nære relasjoner på tvers av ulike fagsektorer. I proposisjonen understrekes viktigheten av å tenke på tvers av etatenes ulike ansvarsområder og sikre et enda bedre arbeid for å forebygge vold i nære relasjoner og tilsvarende for oppfølging etter at vold eller overgrep har skjedd. Flertallet viser til at det under Stortingets behandling av saken ble foreslått ytterligere forbedringer av det viktige arbeidet på dette området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det i Stortinget ble gjort et grundig arbeid med regjeringens forslag, som gav grunnlaget for viktige forbedringer og presiseringer. I tillegg til de mange tiltakene regjeringen fremmet, ble det enighet i Stortinget om ytterligere 18 forslag. Flere av de vedtatte forslagene vil ha direkte positiv innvirkning på arbeidet i reetableringsfasen for personer utsatt for vold i nære relasjoner. Flertallet ser frem til regjeringens videre oppfølging også av disse vedtakene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Prop. 12 S (2016–2017), som skulle være en opptrappingsplan fra Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen, verken var konkret eller forpliktende. Den var ikke en opptrappingsplan slik Stortinget hadde bedt om gjennom sitt anmodningsvedtak (vedtak 623, 8. juni 2015).

Disse medlemmer mener at Prop. 12 S (2016–2017) har flere mangler: Viktige saksområder er ikke tatt med eller er kun beskrevet. Organisasjonene som jobber med barn, har vært tydelige på at planen ikke er god nok. Barneombudet beskriver planen som en «problemskildring», ikke en opptrappingsplan; UNICEF påpeker at regjeringen ikke svarer på det Stortinget ba om; Kripos har uttalt at «det burde vært flere konkrete tiltak spesielt rettet mot de minste barna»; Redd Barna har trukket frem at «tiltakene er ikke tilstrekkelige for å forebygge at barn blir utsatt for seksuelle overgrep på nett». Det er også grunnlag for å intensivere arbeidet for å forebygge og avdekke vold mot barn i helsevesenet i større grad enn det planen legger opp til. Opptrappingsplanen tar heller ikke tak i behovene for å forebygge og avdekke vold i nære relasjoner som rammer særlig sårbare grupper som eldre, pleietrengende, personer med psykiatri- eller rusproblematikk og mennesker med utviklingshemning. Det er kritikkverdig at planen viser at regjeringen ser utfordringene for så å unnlate å følge opp med tiltak. For eksempel er det ingen tiltak rettet mot vold mot eldre.

Disse medlemmer reagerer videre på at planen er for svak når det gjelder tiltak som vil kunne gi god tverrfaglig oppfølging av dem som bryter ut av voldelige parforhold. Disse medlemmer vet at mange har store utfordringer med å reetablere seg. Det kan være utfordrende å finne bolig og jobb og å klare seg økonomisk. Reetablering er ofte spesielt krevende for dem som har barn. Resultatet er at mange flytter tilbake til den som utøver volden. Det må tas tak i utfordringene knyttet til at mange står utenfor arbeidslivet som en følge av volden de lever med eller har levd med. Treffsikre tiltak for å hjelpe mennesker utsatt for vold i nære relasjoner som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeid, vil også bidra til å redusere utgiftene denne volden medfører for samfunnet, samtidig som det kan hjelpe den enkelte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Arbeiderpartiet ikke stemte for noen av forslagene i opptrappingsplanen, men heller valgte å fremme et nytt forslag om en opptrappingsplan. Realiteten av Arbeiderpartiets forslag ville vært en utsettelse av igangsettelse av tiltak for mennesker i en sårbar fase. En utsettelse av opptrappingsplanen ville satt svært viktige tiltak på vent. Ofrene som planen er laget for, har behov for at tiltakene iverksettes raskt, og at de nødvendige ressursene blir bevilget så raskt som mulig. Dersom planen hadde blitt sendt tilbake slik Arbeiderpartiet ønsket, ville viktige tiltak blitt utsatt i over ett år. Det ville vært alvorlig for de gruppene som utsettes for vold og overgrep. En opptrappingsplan på et så alvorlig og omfattende område bør etter flertallets mening ikke bli gjenstand for politisk spill. Flertallet understreker at det i Stortingets behandling av Prop. 12 S (2016–2017) ble vedtatt 36 konkrete tiltak mot vold og overgrep. Arbeiderpartiet valgte å stemme imot samtlige av disse forslagene.

Flertallet registrerer at Arbeiderpartiet i denne behandlingen karakteriserer de opptrappingsplanen som for svak når det gjelder tiltak som vil kunne gi god tverrfaglig oppfølging av dem som bryter ut av voldelige parforhold. Flertallet vil understreke at proposisjonen fremmer flere tverrsektorielle tiltak rettet inn mot reetablering av personer utsatt for vold og overgrep. Dette må videre ses i sammenheng med de andre reformene som regjeringen er gang med.

Videre vil flertallet vise til at Arbeiderpartiet i kjølvannet av sin kritikk ikke har fremsatt noen egne konkrete tiltak til gjennomføring.

Komiteen viser til at innsatsen mot vold og overgrep i nære relasjoner må ses i sammenheng med andre store reformer som er vedtatt av Stortinget, som kommunereformen og nærpolitireformen. Komiteen viser også til det pågående arbeidet med en struktur- og kvalitetsreformen i barnevernet. Dette er reformer som vil kunne bidra til å styrke kvaliteten på tjenestene som møter voldsutsatte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at representantforslaget har 5 forslag som er begrunnet på under én side. Flertallet mener det kan gjenspeile at forslagsstillerne ikke har gjennomarbeidet grunnlaget for de forslagene som fremmes, på en god nok måte. Forslagene som fremmes, vil ha ganske omfattende konsekvenser, men forslagsstillerne har i liten grad berørt slike forhold i sin begrunnelse for forslagene. Således gir representantforslaget komiteen et svakt beslutningsgrunnlag.

Flertallet viser til forslag 1 om å styrke oppfølgingen i reetableringsfasen av personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Flertallet viser til at forslagsstillerne i begrunnelsen for forslaget ikke argumenterer for eller dokumenterer at arbeidet for å følge opp personer utsatt for vold i nære relasjoner i reetableringsfasen ikke er tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav.

Flertallet understreker imidlertid at det er viktig å sikre at ofre for vold og overgrep får en tilfredsstillende oppfølging og bistand i en reetableringsfase. Evalueringen av krisesentertilbudet i kommunene viser at krisesentrene tilbyr hjelp til voldsutsatte med tanke på reetablering. Flertallet mener at det kan være utfordringer i tilknytning til samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet i enkelte kommuner.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, understreker kommunens ansvar for oppfølging av volds- og overgrepsofre i en reetableringsfase. Viktige tiltak og forutsetninger for en vellykket reetablering er å sikre fremtidig bolig og å bistå vedkommende inn på arbeidsmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til vedtak ved romertall I i Innst. 247 S (2016–2017) om at regjeringen i samarbeid med KS skal utarbeide veiledere for kommunene om oppfølging i saker med vold i nære relasjoner.

Flertallet viser videre til at et overordnet mål med kommunereformen er å sikre bedre kompetansemiljøer og samordning mellom ulike tjenester i landets kommuner. Dette er viktig både av hensyn til å sikre et godt og likeverdig reetableringstilbud i hele landet, og også for å sikre et godt og individuelt tilpasset tilbud for den enkelte. Flertallet er tilfreds med at regjeringen har varslet at de vil utrede om mulige endringer i krisesenterlova kan bidra til å tydeliggjøre kommunens ansvar for å forebygge vold og overgrep. Flertallet ønsker en slik utredning velkommen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til forslag 2 om å be regjeringen sørge for økt tilsyn med at kommunene oppfyller sine lovpålagte forpliktelser, jf. krisesenterlova § 2 d. Dette flertallet viser til at alle kommuner etter krisesenterlova har en plikt til å sørge for et tilfredsstillende krisesentertilbud for kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Det følger av krisesenterlova at Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene oppfyller sine plikter som fastsatt i loven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne ikke har fremlagt noen argumentasjon eller fakta som skulle tilsi at Fylkesmannens tilsyn i dag ikke er tilfredsstillende eller omfattende nok. Det presiseres heller ikke i forslaget hvilket tilsynsnivå forslagsstillerne mener vil være tilfredsstillende.

Komiteen mener at god oppfølging av voldsutsatte skal være en prioritert oppgave i kommunene. Et godt tilsyn er derfor etter komiteens mening viktig for å sikre både at kvaliteten på tjenesten er god, og at eventuelle avvik blir lukket. Ytterligere har tilsyn også verdi for å få oversikt over hvilke gode tiltak som gjøres i kommunene, både for å sikre at dette er en praksis som videreføres, og for å kunne gi kommunale tiltak på dette feltet overføringsverdi til andre kommuner. Komiteen viser til svar fra Barne- og likestillingsdepartementet ved statsråden (vedlegg) der statsråden skriver at departementet vil ta opp tilsynsvirksomheten på dette området i styringsdialogen med embetene. Ytterligere varsler departementet at de vil arbeide for å videreutvikle Fylkesmannens tilsyn med hvordan kommunene følger opp voldsutsatte i reetableringsfasen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, er tilfreds med dette.

Komiteen viser til forslag 3 om å sørge for at Nav prioriterer å legge til rette for at personer utsatt for vold i nære relasjoner kommer raskt inn i arbeid.

Komiteen viser til at forslagsstillerne henviser til forskning som bekrefter at kvinner utsatt for vold i nære relasjoner sjeldnere er i arbeid enn kvinner som ikke utsettes for vold. Videre viser forslagsstillerne til de store konsekvensene det har for dem som utsettes for vold i nære relasjoner og deres muligheter til å fungere i arbeid. Økonomisk selvstendighet er i de fleste tilfeller en forutsetning for at kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner, skal klare å bryte ut av voldelige forhold.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine alternative budsjetter der Navs tiltaksbudsjetter er betydelig styrket. Disse medlemmer er særlig opptatt av at unge kommer seg i arbeid og aktivitet, og har foreslått en aktivitetsreform for unge under 30 år. Dette vil være et tydelig bidrag til mennesker som har vært utsatt for vold og som trenger bistand til å komme tilbake til ordinært arbeid.

Disse medlemmer viser også til at de er imot Solberg-regjeringens forslag om å kutte lengden på perioden en person kan motta arbeidsavklaringspenger, til 3 år, noe som kan ramme denne gruppen hardt fordi de vil trenge lang tid for rehabilitering.

Komiteen er enig i at arbeid er en viktig faktor for en vellykket reetablering av personer utsatt for vold og overgrep.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at ofre for vold og overgrep allerede er en prioritert gruppe for Nav, og at det for 2017 ligger klare føringer om å sikre nødvendig kompetanse i Nav for å kunne bistå ofre for vold og overgrep inn mot arbeidsmarkedet. Forslagets intensjon er således allerede ivaretatt.

Flertallet viser også til de tiltak innen sektoren som er skissert i opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021).

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at å styrke kompetansen i Nav på dette feltet er viktig for å sikre et helhetlig og samordnet tjenestetilbud for den enkelte, i tråd med de krav som følger av lov 18. desember 2009, sosialtjenesteloven.

Dette flertallet viser til forslag 4 om å sikre at kommunene sørger for at de som bryter ut av voldelige samliv, får tilgang på overgangsbolig eller hjelp til å skaffe bolig. Kommunene har i dag et ansvar for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. Personer som bor på krisesentre og øvrige ofre for vold i nære relasjoner, kommer inn under kommunens ansvar for bistand på boligmarkedet.

Komiteen flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, understreker at kommunene er et selvstendig forvaltningsorgan som skal gjennomføre sine pålagte oppgaver innenfor rammer fastsatt av storting og regjering. Rammene for tjenestetilbudet fastsettes av Stortinget i form av lov og bevilgninger i statsbudsjettet, og av regjeringen gjennom forskrift, rundskriv og ulike øvrige deler av dialogen med kommunene. Det er imidlertid kommunestyrene som er ansvarlige for å følge opp de vedtak som er fattet av Stortinget gjennom lov eller budsjettvedtak og av regjeringen i form av forskrift og rundskriv. Staten har imidlertid et tilsynsansvar som forslagsstillerne har adressert i forslag 2. Forslag 4 er således utformet på en konstitusjonelt utfordrende måte fordi en synes å legge til grunn at en statsråd eller regjeringen som sådan kan ansvarliggjøres for kommunenes oppfølging av kommunens ansvar. Det er ikke tilfellet.

Flertallet viser således til at det er kommunens ansvar å prioritere bruken av tilgjengelige midler basert på lokale behov. Flertallet viser til regjeringens nasjonale strategi Bolig for velferd (2014–2020), som samler og målretter den boligsosiale innsatsen for vanskeligstilte. Inn under dette ligger også overgang fra krisesenter til bolig i en reetableringsfase. Flertallet understreker viktigheten av at kommunene sikrer et tilfredsstillende boligtilbud for vanskeligstilte, da dette er viktig i et reetableringsøyemed. Et boligtilbud sikrer at ofre har et reelt alternativ til videre samliv med en voldelig partner.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til forslag 5, hvor Stortinget ber regjeringen sørge for at barnas beste og barnas individuelle rettigheter ivaretas ved oppfølging i en reetableringsfase.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillerne i sin begrunnelse for forslaget ikke har berørt hva som konkret legges i dette, og hvilket ansvar de reelt mener regjeringen har for at ulike forvaltningsorgan følger opp barnas beste og barnas individuelle rettigheter. Forslagsstillerne viser ikke til undersøkelser eller argumentasjon for at barns rettigheter ikke ivaretas på en tilfredsstillende måte i dag. Det er imidlertid mange ulike forvaltningsnivå og etater som vil være involvert i disse sakene, og den koordinering regjeringen allerede har lagt opp til, vil også få betydning for dette spørsmålet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser således til at prinsippet om barnets beste allerede er et førende prinsipp i norsk forvaltning. Dette er videre forankret gjennom Grunnloven, se særlig Grunnloven § 104 og lov jf. Barnekonvensjonen art. 3-1. I dette ligger en forventning om at barnets beste alltid skal ivaretas på best mulig måte. Dette er særlig relevant i saker omhandlende vold og overgrep. Dette flertallet understreker viktigheten av at kommunene sørger for at barns rettigheter ivaretas i en reetableringsfase. Tiltak som iverksettes overfor barn og unge i en reetableringsfase, må tilpasses behovet hos den enkelte ut ifra en faglig vurdering tatt i samråd med barnet.

Dette flertallet viser til tilskuddsordningen for voldsutsatte barn som ble innført i 2015, som en del av regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og unge. Formålet med ordningen er å bidra til at barn som enten er eller har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, får økt mestringsevne og livskvalitet. Dette er viktige faktorer i en reetablerings- og rehabiliteringsfase. Dette flertallet støtter en videreføring av denne ordningen, og understreker viktigheten av fortsatt satsing i arbeidet mot vold og seksuelle overgrep, både i form av ressurser og økt kompetanse på området.

Dette flertallet viser for øvrig til at det i svært stor grad er kvinner og barn som utsettes for vold i nære relasjoner. Livssituasjonen for disse er uutholdelig når de fortsatt er i samlivet, men for mange er det nesten like fryktelig etter et samlivsbrudd. Flere opplever at de blir forfulgt av sine tidligere samboere og ektefeller, og utsettes for vold eller trussel om vold i et slikt omfang at det dramatisk reduserer deres livskvalitet. Dette flertallet mener det er avgjørende å møte denne utfordringen med en bred tilnærming som går på tvers av departementer og sektorer, og mener det foreligger et godt grunnlag for det i opptrappingsplanen mot vold og overgrep.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er stor forskjell på hvordan kommunene følger opp sitt ansvar for rehabiliteringsfasen etter opphold på krisesenter. Disse medlemmer viser til at Nova (Norsk institutt for forsking for oppvekst, velferd og aldring) har evaluert krisesenterlova, og at det i evalueringen kom fram at selv om hovedbildet er at kommunene følger opp loven, er det flere mål som ikke er nådd. Særlig gjelder dette personer med tilleggsproblemer, det å samordne hjelpetiltakene, og uklarheter i ansvar for reetableringsfasen. Disse medlemmer viser til at kommuner fremdeles mangler handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og informasjon om tilbudet krisesentrene gir. Disse medlemmer er opptatt av at det skal være likhet i tilbudene i hele landet, og at barn og voldsutsatte får det tilbudet de har krav på. Evalueringsrapporten er fra 2015, men likevel meldes det at rapporten ikke er fulgt opp, og disse medlemmer viser til den gjennomgangen statsråd Horne varslet i Innst. 367 S (2014–2015), og kan ikke se at dette er gjennomført. Det å sikre barns individuelle rettigheter i reetableringsfasen er viktig, og tilbakemeldinger viser at dette ikke alltid skjer, ei heller mulighet for overgangsbolig slik at den voldsutsatte får trygge rammer. Det er slik disse medlemmer ser det, nødvendig at Nav prioriterer og legger til rette for at de som har vært utsatt for vold, får arbeid om det er nødvendig, slik at den enkelte oppnår selvstendighet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke oppfølgingen i reetableringsfasen av personer utsatt for vold i nære relasjoner, jf. krisesenterlova § 2 bokstav d.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for økt tilsyn med at kommunene oppfyller sine forpliktelser etter krisesenterlova § 2 bokstav d.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Nav prioriterer å legge til rette for at personer utsatt for vold i nære relasjoner uten arbeid kommer raskt i arbeid, slik at de raskt gis muligheten til å bli økonomisk uavhengige.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at kommunene sørger for at de som bryter ut av voldelige samliv, får tilgang på overgangsbolig eller hjelp til å skaffe bolig, slik at de har et reelt alternativ til å bli hos, eller flytte tilbake til, en voldelig partner.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barnas beste og barnas individuelle rettigheter ivaretas ved oppfølging av den voldsutsatte i reetableringsfasen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg Arbeiderpartiets påstand om at det i kjølvannet av NOVAs rapport fra 2015 ikke er iverksatt tiltak fra statsrådens side for å følge opp de funn som ble gjort i rapporten. Dette er, slik flertallet ser det, en påstand uten belegg. Flertallet viser til enkelte tiltak som er igangsatt eller planlagt igangsatt per 1. juni 2017 som et resultat av de funn som ble gjort i NOVAs rapport i februar 2015.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har i etterkant av rapporten fått i oppdrag å igangsette utviklingsprosjekter for å styrke krisesentertilbudet til særlig utsatte grupper. I 2016 ble det derfor inngått avtale med Varde Hartmark om:

1. å utarbeide et kunnskapsgrunnlag (kartlegging av relevant tilbud og lov- og regelverk)

2. å utvikle og prøve ut ulike samarbeidsmodeller i utvalgte pilotkommuner/-krisesentre

3. å komme med anbefalinger for hvordan kommunene kan styrke krisesentertilbudet til voldsutsatte med utfordringer knyttet til rus, psykiatri eller funksjonsnedsettelse.

Varde Hartmark har utarbeidet en prosjektrapport som oppsummerer foreløpige erfaringer og resultater ved tre pilotkommuner/krisesentre i hhv. Moss, Molde og Bodø.

Videre har Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) fått egne midler til å arrangere kompetansetiltak for involverte krisesentre og kommuner om voldsutsatte med tilleggsproblematikk knyttet til rus, psykisk lidelse og funksjonsnedsettelse. En bredt sammensatt referansegruppe med representanter fra aktuelle fagmiljøer og myndighetsnivåer har gitt innspill i arbeidet.

Bufdir rekrutterer nye krisesentre/kommuner i utviklingsprosjektet i 2017 og har nylig inngått avtale med Tønsberg kommune/Krisesenteret i Vestfold. Bufdir gir prosjektstøtte og oppfølging og vil samle deltakende krisesentre, kommuner og RVTS til et felles møte i juni 2017 for å presentere prosjektrapporten og å dele erfaringer og kunnskap. Erfaringer fra utviklingsprosjektet skal inngå i fagveilederen for innhold og kvalitet i krisesentertilbudet som Bufdir utarbeider, og referansegruppen er bedt om å bistå Bufdir i dette arbeidet.

NOVAs evaluering av kommunenes implementering av krisesenterlova viste at tilbudet til barn i følge med fedre ikke var av god nok kvalitet. Bufdir vil derfor igangsette et arbeid for å styrke oppfølgingen av barn i tilbudet til menn i løpet av året.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes innstilling om at barnas beste og barnas rettigheter i enda større grad må ivaretas gjennom oppfølgingen av voldsutsatte i reetableringsfasen. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti har kjempet for å få styrket bevilgningene til Statens barnehus i flere budsjettforhandlingsrunder, som et konkret tiltak i den sammenheng. Dette medlem vil også vise til Dokument 8:54 S (2014–2015), som resulterte i fremleggingen av regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, erkjenner imidlertid at det vil være enkelte tiltak som kan bidra til å forbedre situasjonen for dem som er i reetableringsfasen etter slik samlivsbrudd. Et av de tiltakene som nå etableres, er en helt ny offeromsorg hvor ofre utsatt for vold og overgrep skal møte et mer samlet hjelpeapparat i overgangen mellom politianmeldelse, etterforskning, domsbehandling og reetablering. Formålet er å samle ressursene for bedre å kunne følge opp den enkelte. Flertallet ser frem til etableringen av et slikt tilbud, som også vil være tilgjengelig for dem som velger å ikke anmelde.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser videre til at det ofte er den voldsutsatte som må ha voldsalarm eller begrensninger på egen bevegelsesfrihet. Selv om besøksforbud ofte ilegges voldsutøver, vil denne kunne brytes og skape særdeles vanskelige forhold for den som har brutt ut av forholdet. Dette flertallet viser til at domstolene kan idømme bruk av omvendt voldsalarm. Det vil innebære at det er voldsutøver som må gå med fotlenke eller tilsvarende og som utløser alarm hos politiet dersom vedkommende befinner seg i områder hvor voldsofferet befinner seg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, registrerer at påtalemyndighetene oftere nedlegger påstand om bruk av slik omvendt voldsalarm, og at domstolene i større grad benytter seg av denne muligheten.

Flertallet viser til romertallsvedtak XXVIII i Innst. 247 S (2016–2017) med følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen etablere retningslinjer for politiets samarbeid med øvrige tjenester ved bruk av omvendt voldsalarm, og sikre at bruken av omvendt voldsalarm blir kraftig utvidet.»

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener dette er et viktig arbeid, men mener likevel at det fremstår som om endringene på dette området fortsatt vil ta tid fordi en kun har virkemiddelet tilgjengelig ved pådømmelse. Dette flertallet mener det er behov for å utrede om omvendt voldsalarm bør kunne benyttes som et straffeprosessuelt virkemiddel og ikke bare ved dom.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om omvendt voldsalarm bør kunne benyttes som et straffeprosessuelt virkemiddel, og rammene for slik bruk og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med eventuelle forslag om dette.»