Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Laila Gustavsen, Ingvild Kjerkol og
Tove Karoline Knutsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i representantforslaget
fremmes forslag om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling
av pasienter med kroniske sår.
Komiteen viser til at det i
Norge i dag finnes rundt 50 000 mennesker med kroniske sår, og at
disse i stor grad vil trenge koordinert tverrfaglig hjelp.
Videre viser komiteen til
at kroniske sår defineres i to hovedgrupper: trykksår og ulike former
for leggsår. Kroniske sår på føtter og legger er ofte forårsaket
av sykdom og/eller livsstil, mens trykksår oftest ses hos eldre
og sengeliggende.
Komiteen merker seg at røyking
fremdeles er en viktig årsak til kroniske sår. Det samme er diabetes
og overvekt.
Komiteen peker på at helse-
og omsorgstjenesten i årene fremover vil møte flere brukere med
én eller flere kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging,
og merker seg at f.eks. sår som følge av diabetes er økende.
Komiteen viser til at mange
av sårene kan forebygges, og at det i alle tilfeller er viktig å
satse på god behandling av den underliggende sykdommen. Videre viser komiteen til
at generelle folkehelsetiltak – som røykeslutt, unngå overvekt,
fysisk aktivitet, god hygiene og riktig ernæring – er viktige forebyggingstiltak,
og understreker den enkeltes ansvar for å ta gode og sunne valg,
jf. Folkehelsemeldingen.
Komiteen viser videre til at
det meste av den praktiske sårbehandlingen hos kronikere gjøres
i kommunehelsetjenesten, og at primærhelseteam vil være et viktig
tiltak med målrettet forebyggende arbeid (både primær- og sekundærforebygging). Komiteen merker
seg at noen kommuner og sykehus har utviklet spesielt gode tiltak
innen sårbehandling, og at fagmiljøet etterlyser flere polikliniske
sårsentre.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at kompetanseutvikling i sårbehandling er viktig for ansatte både
i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
Videre viser komiteen til
at nasjonal retningslinje for diabetes nylig er revidert, og at
denne gir anbefalinger om forebygging av sår og sårbehandling.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener
at kroniske sår med vanskelig tilheling er et stort problem for
mange pasienter i dag, og viser til at det forventes en økning som
følge av flere eldre, vektøkning i befolkningen og flere med diabetes.
Det er derfor behov for økt kompetanse, bedre organisering og en
gjennomgang av finansieringen. Disse medlemmer viser til høringsinnspill
fra Norsk interessefaggruppe for sårheling (NIFS) som fremhever
at Norge i motsetning til Sverige, Danmark og Storbritannia, ikke
har gode fagmiljø på universitetsnivå som driver aktiv forskning
på sårbehandling. De støtter etablering av sårsentre rundt i landet
og at minst ett av disse må være tilknyttet et universitetssykehus.
NIFS viser til erfaringene fra Danmark, der man benytter telemedisin
for å nå sårpasienter via hjemmesykepleien, fastlegen og sårpoliklinikker
i spesialisthelsetjenesten.
Kommunehelsetjenesten
har valgt ulike måter å organisere sårbehandlingen på, som legesentermodell
i Manger kommune, sykepleierklinikk i Stavanger og faggruppe i hjemmesykepleien
i Egersund. I samarbeid med velfungerende sårpoliklinikker har de
klart å redusere behandlingstiden og øke andelen som tilheler. Samarbeidet
mellom sårpoliklinikken på Flekkefjord sykehus og kommunene har
vist at de har lykkes med å hele 90 prosent av alle ikke-helende sår.
Diabetesforbundet
viser til at fotsår er blant de mest utbredte komplikasjoner som
følge av diabetes. Mange opplever å gå med fotsår over tid uten
at det oppdages, og altfor mange må amputere. I 2014 ble det i Norge
gjort 413 amputasjoner hos personer med diabetes. Rosa-3-studien
viste at kun 25 prosent av diabetespasienter fikk undersøkt føttene
hos fastlegen. I 2016 kom Nasjonal faglig retningslinje for diabetes
med klare anbefalinger om forebygging og behandling av diabetiske
fotsår. Det anbefales at behandlingen blir organisert i multidisiplinære
team i spesialisthelsetjenesten. En stor anerkjent studie dokumenterte
en nesten fem ganger så høy amputasjonsrate i kontrollgruppen, sammenliknet
med dem som ble behandlet i mulitidisiplinært team. Diabetesforbundet
mener det er for få sykehus som tilbyr slik behandling i dag.
NIFS viser til at
det skjedde en stor endring i behandlingen av sårpasienter etter
at HELFO i 2012 innskjerpet reglene for refusjon av sårbehandlingsmidler.
Kommunen begynte blant annet å nekte pasientene hjemmesykepleie
og ba dem oppsøke fastlegen slik at pasienten selv måtte dekke bandasjekostnadene.
Ifølge NIFS førte dette til at sårpasienter ble en kasteball i systemet
mellom fastleger, hjemmesykepleien og spesialisthelsetjenesten.
NIFS har sammen med Medtek argumentert for at sårprodukter bør finansieres
med blå resept, og har i høringsinnspill fremmet forslag til hvordan
dette kan gjøres. Disse
medlemmer mener det er behov for en gjennomgang av finansieringen
for å vurdere om dagens ordning støtter opp under gode måter å organisere
tilbudet til kroniske sårpasienter på.
Disse medlemmer viser også
til at jevnlige behandlinger hos fotterapeut kan være god forebyggende
behandling. Fotterapeuter spiller en viktig rolle i det forebyggende
arbeidet med å hindre kroniske sår. I Tyskland har pasienter med
diabetes rett til tre konsultasjoner hos fotterapeut per år. Hvordan
fotterapeuter skal brukes mer i Norge, trenger å avklares.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener det er et problem at fotterapi i dag
må betales fullt ut av pasienten selv, og mener det må vurderes om
utgifter/egenandeler til fotterapi for visse pasienter kan komme
inn under egenandelstak II. Dette vil særlig være aktuelt for pasientgrupper
der fotterapi virker forebyggende på utvikling av kroniske sår, slik
som pasienter med diabetes eller hjerte-kar- sykdom. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere tiltak som gjør at fotterapi blir et mer
tilgjengelig og inkluderende tilbud i den offentlige helsetjenesten.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at organiseringen av omsorgen for sårpasienter
i Norge virker å være svært ulik, til tross for at det dreier seg
om en stor gruppe mennesker med betydelige plager i sitt daglige liv. Flertallet er
kjent med at det ved enkelte sykehus er ildsjeler som har startet
sårpoliklinikker for å kunne gi et bedre og mer systematisk tilbud. Flertallet vil
understreke et dette er altfor sårbart, for når ildsjelene slutter
eller bytter jobb, så forsvinner også tilbudet. Dette sammenstilt
med en lite systematisk finansieringsordning og uklare ansvarsforhold,
kaster pasientene ut i en runddans mellom kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener derfor det
er nødvendig med mer systematisk etablering og organisering av flere
sår- og diabetespoliklinikker i helseforetakene. Flertallet mener dette vil
være samfunnsøkonomisk lønnsomt, fordi det vil bedre et uklart behandlingsforløp
for denne gruppen pasienter.
Flertallet mener uavklarte
ansvarslinjer fører til at betydelig ansvar blir tillagt den enkelte
pasient, noe som fører til at det er de mest ressurssterke som får
den beste helsehjelpen.
Flertallet vil vise til at
andre land vi liker å sammenligne oss med har kommet lenger i å
satse på bedre behandling og organisering av pasienter med kroniske
sår. F.eks. har Danmark bygd opp sårsentre ved flere av de store
sykehusene, der ett sårsenter har særlig ansvar. I tillegg har de
bygd opp et telemedisinsk system hvor helsepersonell i kommunene
kan få støtte i sitt arbeid med å behandle sårpasienter. Videre
mener flertallet at
forskningen på sårbehandling bør styrkes, i tett samarbeid med andre
nordiske land. Flertallet mener
det er beklagelig at vi har finansieringsordninger som slår uheldig
ut for mange pasientgrupper, og mener det må ryddes opp flere steder.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser
til at det i dag tilbys studier i sårbehandling på to norske høyskoler
som har utdannet 600 helsearbeidere med spesialkompetanse, og at Legeforeningen
har åpnet for at leger i spesialistutdanning får tellende timer
ved å følge utdanningen i Haugesund.
Kroniske sår er kostbare
for samfunnet og fører til mye lidelse for dem som er rammet. Disse medlemmer mener
det bør foretas en mer helhetlig gjennomgang for å finne gode måter
å organisere sårbehandling på, som gjør at vi får en konsekvent, fagbasert
og kunnskapsbasert behandling. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på egnet måte fremme sak om nødvendige tiltak for
bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår, samt sikre
sårpasienter et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud med
mål om å redusere antall pasienter med kroniske sår og amputasjoner.
Saken må også omhandle finansiering, tilgjengelighet og etablering
av et tilbud i spesialisthelsetjenesten, for eksempel i form av
sårsentre/sårklinikker. I tillegg må den foreslå tiltak for å øke
kompetanse og samhandling på alle nivåer, slik at pasientene sikres
en god og koordinert behandling.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er viktig
med god kunnskap om å forebygge og behandle sår. Dette både for
den enkelt bruker, men også sett i et folkehelseperspektiv.
Disse medlemmer viser også
til Primærhelsemeldingen (Meld. St. 26 (2014–2015)) hvor oppfølging
av mennesker med kroniske lidelser er et satsingsområde. Som kjent
er mennesker med for eksempel diabetes klart i faresonen for utvikling
av sår. For å sikre faglig kvalitet på behandlingen, må personalet
ha tilstrekkelig med kompetanse. Disse medlemmer viser i den
sammenheng til at regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i
disse fire årene har styrket kompetanseutviklingen innen de kommunale
helse- og omsorgstjenester ytterligere.
Disse medlemmer viser videre
til at det gjennom Pasientsikkerhetsprogrammet også er utviklet
gode prosedyrer, blant annet for trykksår.
Disse medlemmer mener at regjeringen
har igangsatt mange gode tiltak for å øke kunnskapen om forebygging
av sår og sårbehandling, blant annet gjennom nylig revidert nasjonal
retningslinje, kompetanseheving i helse- og omsorgstjenestene og
gjennom Pasientsikkerhetsprogrammet.
Disse medlemmer mener således
at det ikke er behov for en sak til Stortinget om dette temaet nå.