Sammendrag

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår samt sikre sårpasienter et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud med mål om å redusere antall pasienter med kroniske sår og amputasjoner. Saken må også omhandle finansiering, tilgjengelighet og etablering av et tilbud i spesialisthelsetjenesten, for eksempel i form av sårsentre/sårklinikker. I tillegg må den foreslå tiltak for å øke kompetanse og samhandling på alle nivå slik at pasientene sikres en god og koordinert behandling.»

Forslagsstillerne viser til at kroniske sår med vanskelig tilheling er et stort problem for mange pasienter i Norge. Man antar at mer enn 50 000 mennesker har kroniske sår i Norge, og av disse regner man med at ca. 15 000 har aktive sår med pågående behandling. Gjennomsnittsalderen for sårpasienter er 75 år, og med økende alder i befolkningen er det grunn til å forvente en økning i antall pasienter med kroniske sår dersom ikke noe gjøres for å forhindre en slik utvikling.

Forslagsstillerne peker på at kroniske sårpasienter har lav status i helsevesenet, de lever ofte med konstante smerter uten mulighet for lindring, lite søvn, mye skyldfølelse og i en tilstand mellom fortvilelse og håp, med redsel for amputasjon. Sårene lukter, ser ille ut og kan være vanskelig å behandle. Dette kan føre til sosial isolasjon, og pasientene opplever at mye av det aktive livet stopper opp, «såret» overtar alt og livet går i stå.

Kroniske sårpasienter er en sterkt lidende pasientgruppe med betydelig redusert livskvalitet, men med god prognose ved riktig behandling. Det tilsier en pasientgruppe som skal ha høy prioritet. Takstene, ressursene og kompetansen tilsier ikke at det skjer i dag. Samfunnets reelle prioriteringer leses ikke i ord, men i tall.

Behandling av kroniske sår er svært kostbart. Forslagsstillerne peker på en svensk studie som har vist at utgiftene til leggsår utgjør ca. 1,5 pst. av det totale helsebudsjettet. En stor del av disse kostnadene er knyttet til bruk av materiell for sårbehandling. Samfunnsøkonomisk er det åpenbart gunstig å gi sårpasienter et godt tilbud, men som ofte er svært ressurskrevende.

Etter forslagsstillerne oppfatning er det behov for sammenhengende pasientforløp mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det må sikres rett kompetanse, bedre kvalitet, pasientsikkerhet og en god arbeidsdeling mellom primærhelse- og spesialisthelsetjenesten. Det er behov for å se på finansiering, organisering og opplæring.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Laila Gustavsen, Ingvild Kjerkol og Tove Karoline Knutsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i representantforslaget fremmes forslag om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår.

Komiteen viser til at det i Norge i dag finnes rundt 50 000 mennesker med kroniske sår, og at disse i stor grad vil trenge koordinert tverrfaglig hjelp.

Videre viser komiteen til at kroniske sår defineres i to hovedgrupper: trykksår og ulike former for leggsår. Kroniske sår på føtter og legger er ofte forårsaket av sykdom og/eller livsstil, mens trykksår oftest ses hos eldre og sengeliggende.

Komiteen merker seg at røyking fremdeles er en viktig årsak til kroniske sår. Det samme er diabetes og overvekt.

Komiteen peker på at helse- og omsorgstjenesten i årene fremover vil møte flere brukere med én eller flere kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging, og merker seg at f.eks. sår som følge av diabetes er økende.

Komiteen viser til at mange av sårene kan forebygges, og at det i alle tilfeller er viktig å satse på god behandling av den underliggende sykdommen. Videre viser komiteen til at generelle folkehelsetiltak – som røykeslutt, unngå overvekt, fysisk aktivitet, god hygiene og riktig ernæring – er viktige forebyggingstiltak, og understreker den enkeltes ansvar for å ta gode og sunne valg, jf. Folkehelsemeldingen.

Komiteen viser videre til at det meste av den praktiske sårbehandlingen hos kronikere gjøres i kommunehelsetjenesten, og at primærhelseteam vil være et viktig tiltak med målrettet forebyggende arbeid (både primær- og sekundærforebygging). Komiteen merker seg at noen kommuner og sykehus har utviklet spesielt gode tiltak innen sårbehandling, og at fagmiljøet etterlyser flere polikliniske sårsentre.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at kompetanseutvikling i sårbehandling er viktig for ansatte både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Videre viser komiteen til at nasjonal retningslinje for diabetes nylig er revidert, og at denne gir anbefalinger om forebygging av sår og sårbehandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at kroniske sår med vanskelig tilheling er et stort problem for mange pasienter i dag, og viser til at det forventes en økning som følge av flere eldre, vektøkning i befolkningen og flere med diabetes. Det er derfor behov for økt kompetanse, bedre organisering og en gjennomgang av finansieringen. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Norsk interessefaggruppe for sårheling (NIFS) som fremhever at Norge i motsetning til Sverige, Danmark og Storbritannia, ikke har gode fagmiljø på universitetsnivå som driver aktiv forskning på sårbehandling. De støtter etablering av sårsentre rundt i landet og at minst ett av disse må være tilknyttet et universitetssykehus. NIFS viser til erfaringene fra Danmark, der man benytter telemedisin for å nå sårpasienter via hjemmesykepleien, fastlegen og sårpoliklinikker i spesialisthelsetjenesten.

Kommunehelsetjenesten har valgt ulike måter å organisere sårbehandlingen på, som legesentermodell i Manger kommune, sykepleierklinikk i Stavanger og faggruppe i hjemmesykepleien i Egersund. I samarbeid med velfungerende sårpoliklinikker har de klart å redusere behandlingstiden og øke andelen som tilheler. Samarbeidet mellom sårpoliklinikken på Flekkefjord sykehus og kommunene har vist at de har lykkes med å hele 90 prosent av alle ikke-helende sår.

Diabetesforbundet viser til at fotsår er blant de mest utbredte komplikasjoner som følge av diabetes. Mange opplever å gå med fotsår over tid uten at det oppdages, og altfor mange må amputere. I 2014 ble det i Norge gjort 413 amputasjoner hos personer med diabetes. Rosa-3-studien viste at kun 25 prosent av diabetespasienter fikk undersøkt føttene hos fastlegen. I 2016 kom Nasjonal faglig retningslinje for diabetes med klare anbefalinger om forebygging og behandling av diabetiske fotsår. Det anbefales at behandlingen blir organisert i multidisiplinære team i spesialisthelsetjenesten. En stor anerkjent studie dokumenterte en nesten fem ganger så høy amputasjonsrate i kontrollgruppen, sammenliknet med dem som ble behandlet i mulitidisiplinært team. Diabetesforbundet mener det er for få sykehus som tilbyr slik behandling i dag.

NIFS viser til at det skjedde en stor endring i behandlingen av sårpasienter etter at HELFO i 2012 innskjerpet reglene for refusjon av sårbehandlingsmidler. Kommunen begynte blant annet å nekte pasientene hjemmesykepleie og ba dem oppsøke fastlegen slik at pasienten selv måtte dekke bandasjekostnadene. Ifølge NIFS førte dette til at sårpasienter ble en kasteball i systemet mellom fastleger, hjemmesykepleien og spesialisthelsetjenesten. NIFS har sammen med Medtek argumentert for at sårprodukter bør finansieres med blå resept, og har i høringsinnspill fremmet forslag til hvordan dette kan gjøres. Disse medlemmer mener det er behov for en gjennomgang av finansieringen for å vurdere om dagens ordning støtter opp under gode måter å organisere tilbudet til kroniske sårpasienter på.

Disse medlemmer viser også til at jevnlige behandlinger hos fotterapeut kan være god forebyggende behandling. Fotterapeuter spiller en viktig rolle i det forebyggende arbeidet med å hindre kroniske sår. I Tyskland har pasienter med diabetes rett til tre konsultasjoner hos fotterapeut per år. Hvordan fotterapeuter skal brukes mer i Norge, trenger å avklares.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er et problem at fotterapi i dag må betales fullt ut av pasienten selv, og mener det må vurderes om utgifter/egenandeler til fotterapi for visse pasienter kan komme inn under egenandelstak II. Dette vil særlig være aktuelt for pasientgrupper der fotterapi virker forebyggende på utvikling av kroniske sår, slik som pasienter med diabetes eller hjerte-kar- sykdom. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak som gjør at fotterapi blir et mer tilgjengelig og inkluderende tilbud i den offentlige helsetjenesten.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at organiseringen av omsorgen for sårpasienter i Norge virker å være svært ulik, til tross for at det dreier seg om en stor gruppe mennesker med betydelige plager i sitt daglige liv. Flertallet er kjent med at det ved enkelte sykehus er ildsjeler som har startet sårpoliklinikker for å kunne gi et bedre og mer systematisk tilbud. Flertallet vil understreke et dette er altfor sårbart, for når ildsjelene slutter eller bytter jobb, så forsvinner også tilbudet. Dette sammenstilt med en lite systematisk finansieringsordning og uklare ansvarsforhold, kaster pasientene ut i en runddans mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener derfor det er nødvendig med mer systematisk etablering og organisering av flere sår- og diabetespoliklinikker i helseforetakene. Flertallet mener dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, fordi det vil bedre et uklart behandlingsforløp for denne gruppen pasienter.

Flertallet mener uavklarte ansvarslinjer fører til at betydelig ansvar blir tillagt den enkelte pasient, noe som fører til at det er de mest ressurssterke som får den beste helsehjelpen.

Flertallet vil vise til at andre land vi liker å sammenligne oss med har kommet lenger i å satse på bedre behandling og organisering av pasienter med kroniske sår. F.eks. har Danmark bygd opp sårsentre ved flere av de store sykehusene, der ett sårsenter har særlig ansvar. I tillegg har de bygd opp et telemedisinsk system hvor helsepersonell i kommunene kan få støtte i sitt arbeid med å behandle sårpasienter. Videre mener flertallet at forskningen på sårbehandling bør styrkes, i tett samarbeid med andre nordiske land. Flertallet mener det er beklagelig at vi har finansieringsordninger som slår uheldig ut for mange pasientgrupper, og mener det må ryddes opp flere steder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det i dag tilbys studier i sårbehandling på to norske høyskoler som har utdannet 600 helsearbeidere med spesialkompetanse, og at Legeforeningen har åpnet for at leger i spesialistutdanning får tellende timer ved å følge utdanningen i Haugesund.

Kroniske sår er kostbare for samfunnet og fører til mye lidelse for dem som er rammet. Disse medlemmer mener det bør foretas en mer helhetlig gjennomgang for å finne gode måter å organisere sårbehandling på, som gjør at vi får en konsekvent, fagbasert og kunnskapsbasert behandling. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår, samt sikre sårpasienter et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud med mål om å redusere antall pasienter med kroniske sår og amputasjoner. Saken må også omhandle finansiering, tilgjengelighet og etablering av et tilbud i spesialisthelsetjenesten, for eksempel i form av sårsentre/sårklinikker. I tillegg må den foreslå tiltak for å øke kompetanse og samhandling på alle nivåer, slik at pasientene sikres en god og koordinert behandling.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er viktig med god kunnskap om å forebygge og behandle sår. Dette både for den enkelt bruker, men også sett i et folkehelseperspektiv.

Disse medlemmer viser også til Primærhelsemeldingen (Meld. St. 26 (2014–2015)) hvor oppfølging av mennesker med kroniske lidelser er et satsingsområde. Som kjent er mennesker med for eksempel diabetes klart i faresonen for utvikling av sår. For å sikre faglig kvalitet på behandlingen, må personalet ha tilstrekkelig med kompetanse. Disse medlemmer viser i den sammenheng til at regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti i disse fire årene har styrket kompetanseutviklingen innen de kommunale helse- og omsorgstjenester ytterligere.

Disse medlemmer viser videre til at det gjennom Pasientsikkerhetsprogrammet også er utviklet gode prosedyrer, blant annet for trykksår.

Disse medlemmer mener at regjeringen har igangsatt mange gode tiltak for å øke kunnskapen om forebygging av sår og sårbehandling, blant annet gjennom nylig revidert nasjonal retningslinje, kompetanseheving i helse- og omsorgstjenestene og gjennom Pasientsikkerhetsprogrammet.

Disse medlemmer mener således at det ikke er behov for en sak til Stortinget om dette temaet nå.