Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen
og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk
Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og
fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at proposisjonen foreslår
samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon mot ulovlig
handel med menneskeorganer av 25. mars 2015. Norge underskrev konvensjonen
25. mars 2015, samme dag som den ble vedtatt, men gjennomføring
av konvensjonen nødvendiggjør lovendringer. Dette betyr at Stortinget må
samtykke til ratifikasjon.
Komiteen viser til at organhandelskonvensjonens
formål er å forebygge og bekjempe handel med menneskelige organer,
ved hjelp av internasjonalt samarbeid og kriminalisering av alle
sider ved organhandel.
Komiteen viser til at organhandelskonvensjonen
legger til grunn at organuttak og -transplantasjoner skal bygge
på altruistiske prinsipper, og at den slik viderefører og styrker
etablert norsk lovverk og tradisjoner. Organer skal bare kunne doneres
med givers og eventuelt pårørendes frivillige, informerte samtykke,
og innenfor det nasjonale transplantasjonssystemet og transplantasjonslovas
bestemmelser. Komiteen er
enig i at organhandel krenker menneskeverdet, og mener det er riktig
å styrke rettsvernet til ofrene for slik virksomhet.
Komiteen viser til at internasjonal
handel med menneskelige organer ikke er utbredt i Norge i dag, men
trekker frem viktigheten av å ha et sterkt og samsvarende lovverk
på tvers av land. Slik kan vi bidra til at personer som har foretatt
ulovlig uttak, innsetting eller kommersiell utnytting av organer,
straffes, uansett hvem og hvor de er.
Komiteen anerkjenner også at
behovet er større enn tilgangen på organer, også i Norge, og at
dette kan skape et marked for ulovlig organhandel. Komiteen merker seg også at
konvensjonen forplikter statene til å gi befolkningen likeverdig
tilgang til transplantasjonsbehandling. For å bedre tilgangen på
organer og redusere potensialet for et marked for organhandel, bør
det kontinuerlig vurderes tiltak som kan øke organtilfanget i landet.
I Norge har vi de siste årene sett en utvikling med stor nedgang
i bruk av levende giver av nyre, som i 2009 utgjorde halvparten av
alle transplantasjoner. I 2016 var andelen redusert til bare en
fjerdedel. Når antallet som er i behov av en ny nyre i tillegg vokser
dramatisk, og én av tre avdøde donorer ikke har avklart spørsmålet
om organdonasjon mens de levde, samtidig som de pårørende ikke samtykker
til organdonasjon, ser vi en utvikling i Norge hvor ventelisten
for å få transplantert nyre nå vokser bekymringsfullt.
Komiteen vil peke på at det
er særlig viktig å få opp igjen andelen levende givere av nyre i
Norge. Dette krever bedre organisering og mer kunnskap i donorsykehusene.
Videre er det behov for tiltak som gjør at flere tar stilling til
organdonasjon.
Komiteen mener en bedre nasjonal
koordinering av donorvirksomheten vil bidra til økt rekruttering
av organdonorer. Komiteen oppfordrer
derfor regjeringen til å se på en bedre samordning av ressursene
og særlig vurdere kritiske faktorer ved de 28 godkjente donorsykehusene. Komiteen vil
videre be regjeringen se på elektroniske løsninger som gjør det
enklere å gi seg til kjenne som donor.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til behandlingen av Prop. 38 L (2014–2015) og komiteens merknader
i Innst. 223 L (2014–2015), der en samlet komité understreket følgende:
«Komiteen vil peke på at informasjon
og opplysningsarbeid virker. I 2012 var avslagsprosenten fra pårørende
17 prosent (pårørende som sier nei), i 2014 var den økt til 28 prosent.
Dette viser at mange trolig svarer nei fordi de blir introdusert
for et ukjent og vanskelig tema. At det er mulig å komme ned i 17 prosent,
kan med stor sannsynlighet tilskrives at folkeopplysning som TV-serien
«Med livet på vent» i TV2 i 2012, og opplysningsarbeid knyttet til
verdens donasjonsdag, donorkort og arbeid i sosiale medier som Stiftelsen
Organdonasjon driver, har en virkning.
Det bør være et mål for Norge at avslagsprosenten
ikke skal overstige 22 prosent per år. Det vil kreve en mer forpliktende
plan om finansiering av informasjonsvirksomhet årlig og en større
folkeopplysningskampanje hvert 8.–10. år for å sikre at hver generasjon
tar stilling.
Komiteen vil også peke på at det er
viktig å drive systematisk forebygging. Helsedirektoratet har utarbeidet
en plan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom (2011–2015).
Formålet med planen er:
-
redusert
forekomst, sykelighet og dødelighet av kronisk nyresykdom
-
helhet,
kvalitet og likeverdighet i tilbudet til pasienter, uavhengig av
bosted og sosioøkonomiske forhold
-
at
flest mulig som trenger det får tilbud om transplantasjon
-
kvalitetsutvikling
i dialysebehandling og/eller konservativ behandling for pasienter
med svært alvorlig nyresykdom som ikke kan transplanteres
Komiteen vil oppfordre
til en evaluering av planen for forebygging og behandling av kronisk
nyresykdom (2011–2015) og en rullering.»
Komiteen mener komiteens forslag
til å styrke arbeidet med å skaffe flere donorer, slik det kommer til
uttrykk i merknadene i Innst. 223 L (2014–2015), er viktig for å
kunne møte et behov som utvilsomt vil øke de kommende årene.
Komiteen påpeker at handel
med organer er et problem som strekker seg over landegrenser, og
som ofte involverer organisert kriminalitet. Det krever igjen godt
internasjonalt samarbeid, og komiteen ser derfor positivt
på at statene som slutter seg til og gjennomfører konvensjonen,
også skal jobbe sammen for å forebygge, rapportere om og utveksle kunnskap
om organhandel. Siden alle transplanterte vil være i stort behov
av daglig medisinering livet ut med blant annet immundempende medisiner,
er det lett å oppdage pasienter i Norge som har reist ut av landet
for å foreta en transplantasjon og som returnerer til Norge. Vedkommende
vil raskt måtte medisineres og ha behov for å gå jevnlig til kontroll
i sykehus. Det er viktig at slike tilfeller rapporteres, og at det
settes i gang tiltak for å spore hvor transplantasjonen er utført
og hvor organene kommer fra.