3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at velfungerende
finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk utvikling og verdiskaping.
Den særskilte reguleringen av finansiell sektor begrunnes gjerne
i hensynet til finansiell stabilitet og trygghet. Samtidig representerer
finansnæringen to pst. av sysselsettingen og syv pst. av verdiskapingen
i Norge, og er Fastlands-Norges største skatteyter. Komiteen mener
det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen som
også tar hensyn til finansnæringens behov for omstilling og konkurransekraft
gjennom oppdaterte reguleringer og muligheter.
Komiteen anerkjenner at økonomiens
vekstevne svekkes dersom lønnsomme prosjekter ikke får tilgang til
kapital til priser som gjenspeiler risikoen. Det norske kredittmarkedet
har fungert godt, og hovedinntrykket er at lønnsomme investeringer
har hatt god tilgang til finansiering. I EUs kapitalkravsregelverk
for banker er det en overgangsbestemmelse om utlån til små og mellomstore
bedrifter som innebærer at bankenes kapitalkrav for slike lån skal
reduseres med omtrent 24 pst., ofte omtalt som «SMB-rabatten». Nå
som EU-kommisjonen har evaluert bestemmelsen og foreslått å videreføre
denne, vil regjeringens beslutning om å innføre SMB-rabatt når forordningen
er tatt inn i EØS-avtalen, gi norske banker og finansinstitusjoner
likere kapitalkravregler som det øvrige Europa. Komiteen mener norske myndigheter
fortsatt skal stille krav som innebærer at norske banker fortsetter
å være solide nok til å yte finansiering til næringslivet også i
økonomisk usikre tider.
Komiteen viser til at den norske
finansnæringen lenge har vært langt fremme når det kommer til omstilling
og evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Fremveksten av
finansiell teknologi, «fintech», er i ferd med å endre aktørbildet
globalt og derfor også i Norge. Innen betalingstjenester og finansiering
kommer det nye aktører og tjenester utenfor det etablerte finanssystemet. Komiteen mener
at denne utviklingen først og fremst byr på muligheter for den norske
finansnæringen og konkurranse som kommer kundene til gode. Men nye
forretningsmodeller og måter å tilby finansiell tjenesteyting på
vil også utfordre eksisterende reguleringer, person- og forbrukervern
og betydningen for finansiell stabilitet. Komiteen mener myndighetene
har et ansvar for å sikre innovasjon og konkurranse innen finansiell
tjenesteyting, uten at dette skjer på bekostning av svakere soliditets-
og sikkerhetskrav for aktørene, enten tjenesteytingen skjer innenfor
eller utenfor det etablerte og regulerte finanssystemet. Lik risiko
skal reguleres likt, selv om ny teknologi og nye forretningsmodeller
fører til strukturendringer i finansnæringer og bryter opp verdikjeden
gjennom nye tjenester og nye aktører.
Komiteen viser til at folkefinansierte
lån nå står for 14 pst. av nye lån til små og mellomstore bedrifter
i Storbritannia, og at det er anslått at mer enn halvparten av disse
sannsynligvis ikke ville blitt innvilget av banker. Digitale plattformer
sørger for at denne typen finansiering når flere selskaper, som
derigjennom kan få testet om det er marked for ideen og vekke interesse
blant andre typer investorer. Dagens regelverk ser ut til å gi en
tilfredsstillende regulering av folkefinansiering, gjennom verdipapirhandelloven,
lov om forvaltning av alternative investeringsfond og finansforetaksloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at det er et stort behov for investeringer i infrastruktur, og at
infrastrukturinvesteringer i en del tilfeller kan være godt egnet
til å gi langsiktig og stabil avkastning på private pensjonsmidler.
Forsikringsvirksomhetsloven fastslår at et forsikringsselskap ikke
kan eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 pst. av
aksjene eller andelene i et selskap som driver forsikringsfremmed
virksomhet. Adgangen for forsikringsforetakene til å søke unntak
fra regelen er lite brukt. Til tross for dette har forsikringsforetakene
og foretak i infrastrukturbransjen hevdet at det for forsikringsforetak
er vanskelig å oppnå et hensiktsmessig eierskap i enkelte typer
infrastruktur gjennom eierposter som er begrenset til 15 pst. Livsforsikringsforetak
er nå underlagt Solvens II-regelverket, som bl.a. innebærer at de
kvantitative investeringsbegrensningene som tidligere gjaldt for
forvaltningen av kundemidler, er erstattet av kvalitative forsvarlighetskrav
og kapitalkrav som avhenger av risikoen i investeringene. Flertallet støtter
vurderingen av at behovet for en kvantitativ operasjonalisering
av forbudet mot å drive forsikringsfremmed virksomhet er svekket,
og at forslag om fjerning av regelen blir sendt ut på høring. Dette
må selvsagt veies opp mot kundenes sikkerhet for sine pensjoner.
Flertallet mener at ved å
legge til rette for nye aktører og nye forretningsmodeller, kan
myndighetene bidra til et mer diversifisert og robust tilbud av
finansielle tjenester som igjen reduserer systemisk risiko i finansmarkedene.
Komplekse regulatoriske krav kan hindre innovasjon og konkurranse
ved at nye produkter og tjenester ikke blir realisert som følge
av usikkerhet knyttet til reguleringen, eller at reguleringen ligger
etter teknologien. I denne sammenheng har såkalte regulatoriske
sandkasser fått oppmerksomhet, der aktører får testet ut om nye
produkter og tjenester er levedyktige, oppfyller kravene eller om
det trengs endringer av reguleringer, i et kontrollert miljø med
et begrenset antall kunder. Regulatoriske sandkasser har blitt innført
i flere land, og i Norge har IKT-Norge fått bevilget penger fra
Finansmarkedsfondet for i samarbeid med Finans Norge å utarbeide
en konkret anbefaling til hvordan en regulatorisk sandkasse for
fintech kan implementeres i Norge.
Flertallet ønsker velkommen
initiativet om å opprette et lavterskel-kontaktpunkt mellom myndighetene
og fintech-virksomhetene for å understøtte og veilede innovative
virksomheter i sektoren.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at banker
og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien. De tilbyr
betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger og bedrifter
og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.) og finansiell risiko
(brå prisendringer på valuta, renter, råvarer). Finansnæringen bidrar
med avgjørende finansiell infrastruktur som skal tjene husholdninger
og bedrifter over hele landet og er å regne som en infrastrukturnæring.
Disse medlemmer understreker
at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen
i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer
og husholdninger tillot for stor gjeldsoppbygging og for høy risiko.
Bankene hadde for liten egenkapital. De fikk utvikle komplekse finansielle
produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene,
og de fikk bygge opp store finanskonsern som kunne legge til grunn
at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt. Myndighetene,
med USAs sentralbank i spissen, bar ved til bålet ved å holde rentene
lave over lang tid.
Disse medlemmer er bekymret
for at for mye av midlene i finanssektoren delvis går til spekulative
formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme.
Likeledes er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine
tjenester, på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.
Disse medlemmer viser til
at finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi
vi etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer
enn andre land, blant annet med høyere krav til bankers egenkapital.
Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi
det ga oss mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.
Disse medlemmer viser til
at vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern,
i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe
ned egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt
nok i takt med stadig høyere boligpriser. Også her fikk kompliserte
produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer
og forbrukere med mangelfull informasjon.
Disse medlemmer understreker
at en banks kjerneoppgaver er å motta innskudd, yte lån og drive betalingsformidling.
Etter finanskrisen ble det klart at mange banker internasjonalt
hadde tatt høyere risiko enn det som var forenelig med kjerneoppgavene. Bankene
investerte i risikable eiendeler og drev aktiv forvaltning av egne
midler, og de undervurderte risikoen. Derfor har amerikanske og
britiske myndigheter blant annet foreslått regelverk som skal skille
ut verdipapirvirksomheten i egne verdipapirforetak (hhv. Volcker-regelen
og «ring-fencing»).
Disse medlemmer viser til
at norske banker i mindre grad har drevet slik egenhandel og investeringsbankvirksomhet.
Forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene
ikke kan plassere mer enn 4 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer
og andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon, der
bankene ikke skal være både eiere og långivere til næringslivet.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan
holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste
norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere.
En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer
som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje.
Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en
utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også
virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår
kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne
av seg selv og kunder.
Disse medlemmer viser til
at selv om verdipapirvirksomheten i norske banker er begrenset i
en internasjonal sammenheng, har virksomheten stor betydning for
bankenes resultater. Norske banker hadde for eksempel et kurstap
på 1,2 mrd. kroner på verdipapirer i 2008 og en verdipapirgevinst
på 11,5 mrd. kroner i 2009. Til sammenlikning utgjorde bankenes
netto renteinntekter i hvert av disse årene om lag 45 mrd. kroner.
Disse medlemmer understreker
at man ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil
ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en
samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet
være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget,
bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt,
Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten,
bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk
bank- og konsernlovgivning.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag som sikrer at bankenes adgang til
å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten avgrenses
ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet har merket seg at regjeringen i industrimeldingen (Meld.
St. 27 (2016–2017)) varsler en offentlig utredning om kapitaltilgangen
til norsk næringsliv. Dette
medlem henstiller om at man i dette arbeidet også ser på den
geografiske dimensjonen og vurderer tiltak som skal sikre bedre
kapitaltilgang i hele Norge, også utenfor de sentrale områdene.
Dette medlem har for øvrig
merket seg at Finansforbundet i sitt høringsnotat melder om «at
våre tillitsvalgte i Nord-Norge er bekymret for at landsdelen tappes
for bankkompetanse». Regjeringen bør snarest gjøre undersøkelser
rundt dette og eventuelt fatte nødvendige tiltak for å motvirke
en slik uønsket utvikling.
Dette medlem vil ellers fremheve
at den såkalte SMB-rabatten i kapitaldekningskravene som Norge nå
er alene om ikke å ha innført, snarest bør gjøres gjeldende også
her i landet. Dette
medlem minner om at Senterpartiet, tidsvis med støtte fra Venstre,
i lang tid har forsøkt å få regjeringen til å innføre dette tiltaket. Dette medlem synes
derfor det er positivt at regjeringen omsider har signalisert at
rabatten skal innføres, men synes ikke begrunnelsen for å utsette
innføringen ytterligere er god nok. En rask innføring av ordningen
er viktig for å sikre finansieringen av små og mellomstore bedrifter,
særlig med tanke på den omstillingen som nå er nødvendig i næringslivet.
SMB-rabatten er et målrettet tiltak som vil svare på konkrete utfordringer
deler av norsk næringsliv i dag opplever. Bankene oppgir i Norges Banks
utlånsundersøkelse at kapitaldekningskrav er den viktigste grunnen
til at man ikke gir mer næringslån, noe deler av norsk næringsliv
og særlig SMB-bedrifter har fått merke. Det kan således neppe være
tvil om at SMB-rabatt er et virksomt tiltak.
Et annet moment som bør vektlegges,
er etter dette
medlems syn at det har oppstått en uheldig konkurransevridning
mellom norske og utenlandske banker siden utenlandske banker, i
motsetning til norske banker, kan benytte SMB-rabatt på sine utlån til
norske (og utenlandske) bedrifter. I Finanstilsynets rapport «Finansielle
utviklingstrekk» fra november 2015 går det frem at utenlandske banker
øker sine markedsandeler for næringslån betydelig på bekostning
av norske banker. Dette må etter dette medlems syn ses i sammenheng
med at SMB-rabatten ikke er innført for norske banker.
Dette medlem ønsker ellers
å poengtere at norske og lokale banker er svært viktige for SMB-bedrifter
og deres mulighet til finansiering og rådgivning. Menon-rapporten
«Lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv» fra 2013 viser
at tilstedeværelse av en lokal sparebank i et område øker bedriftenes
sannsynlighet for å få lån betydelig, og at lånene som ytes fra
en slik bank, også er vesentlig større. Slik sett representerer
fraværet av SMB-rabatt en dobbel ulempe for SMB-bedrifter: de taper
både gjennom generelt dårligere lånetilgang og -betingelser og gjennom
at norske og lokale banker, som har størst sannsynlighet for å gi
dem finansiering, taper relativt sett til utenlandske konkurrenter
på at rabatten ikke er innført.
Dette medlem påpeker at det
finnes mange grunner til å legge til rette for at norske og lokale banker
er konkurransedyktige og iallfall ikke opplever betydelige konkurranseulemper
jevnført med større utenlandske aktører. I denne sammenheng vil dette medlem henstille
om at regjeringen vurderer om Basel I-gulvet, som gir filialer av
utenlandske banker et konkurransefortrinn i Norge, kan erstattes av
annen regulering som virker mer nøytralt.
Dette medlem vil for øvrig
generelt understreke viktigheten av å legge til rette for en sterk norsk
finansnæring med virksomhet i hele landet, og viser i denne sammenheng
til Finans Norges høringsnotat der det presiseres at det «utvilsomt
[er] klare fordeler med en betydelig hjemmehørende banknæring». Dette medlem anmoder
om at regjeringen tar hensyn til dette i sine disposisjoner med tanke
på rammebetingelsene for sektoren.
Dette medlem er bekymret for
at slike hensyn i for liten grad er blitt tatt av regjeringen frem
til nå. Blant annet er den nye finansskatten innrettet på en måte
som er særlig skadelig for lokale sparebanker, som ofte relativt
sett har betydelig høyere lønnsutgifter og mindre overskudd enn
større forretningsbanker. Dette medlem viser til at
Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2017 foreslår
en provenynøytral omlegging av finansskatten, som vil gjøre den
til utelukkende en tilleggsskatt på overskudd. En slik løsning vil
gi bedre finansieringsbetingelser for SMB-bedrifter og dessuten
sikre gode banktjenester til folk i hele Norge.
Norsk finanssektor bør også styrkes
på andre måter, og dette
medlem viser i den forbindelse til at Senterpartiet i innstillingen
til oljefondsmeldingen (Meld. St. 26 (2016–2017)) foreslår at oljefondet
i størst mulig grad skal administreres fra Norge og ha virksomhet
flere steder i landet. En slik prioritering kan danne grunnlaget
for levende finansmiljøer flere steder i Norge som privat sektor
kan dra nytte av.
Dette medlem viser også til
Finansforbundets høringssvar og behovet for å legge bedre til rette for
finansforskning og innovasjon i Norge. Finanssektoren er svært viktig
for Norge, og den har potensial til å spille en enda viktigere rolle
både som næring i egen rett og som tilrettelegger for vekst i andre næringer.
Dette medlem vil i denne sammenheng
anerkjenne at norsk finansbransje har vært gjennom betydelig omstilling
de siste tiår. Bransjen har håndtert dette på en utmerket måte.
Denne omstillingen forventes å fortsette i uforminsket styrke de
neste årene. I den forbindelse bør man ta på alvor at det er knyttet en
del usikkerhet til om beredskapshensyn og sikkerhet er godt nok
ivaretatt i den digitale virkelighet som nå manifesterer seg i bransjen. Dette medlem vil påpeke
at regjeringen i samarbeid med bransjen bør foreta grundige vurderinger
rundt dette og i særdeleshet overveie om sentral IT-infrastruktur
bør driftes fra Norge av norske foretak.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Venstre ønsker også å ta opp kommunenes
særskilte forhold på finansmarkedene. I den forbindelse påpekes
det at Kommunalbanken fortsatt er omfattet av kravene til uvektet
kapitaldekning. Dette går utover norske kommuner og deres adgang til
langsiktige lån til rimelige betingelser. Konsekvensen kan være
at mange kommuner velger å finansiere seg kortsiktig og dermed med
større risiko. For å unngå dette bør Kommunalbanken gis status som
såkalt «promotional bank», slik som tilsvarende låneinstitusjoner
i andre europeiske land. Da vil banken unntas slike krav. I tillegg
bør lån til kommunesektoren i de vektede kravene få såkalt nullvekt,
slik det også praktiseres i de fleste sammenlignbare land.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gi Kommunalbanken status som såkalt ‘promotional
bank’ og gi lån til kommunesektoren med såkalt nullvekt i de vektede kapitaldekningskravene.»
Avslutningsvis
ønsker disse medlemmer å vise
til omtalen av såkalt folkefinansiering i flertallsmerknaden. Slik
finansiering utgjør et nyttig og spennende supplement til etablerte
finansieringsformer. Imidlertid henstiller disse medlemmer om at regjeringen
påser at det blir gitt tilstrekkelig informasjon om risiko til småsparere
som deltar i denne finansieringsformen.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til at regjeringen på to områder gir Venstre
betydelige gjennomslag i Finansmarkedsmeldingen 2016–2017. I behandlinger
av tidligere tilsvarende Finansmarkedsmeldinger har Venstre stort
sett stått alene om å foreslå at Forsikringsforetak skal kunne få
investere i infrastruktur og at Norge skal innføre EUs såkalte SMB-rabatt.
På begge disse områdene kommer nå regjeringen Venstre i møte. Forslaget
om fjerne regelen i Forsikringsvirksomhetsloven om at forsikringsselskap,
f.eks. livsforsikringsforetak, ikke kan eie mer enn 15 pst. av aksjene
eller andelene i et selskap i enkelte typer infrastruktur, er sendt
på høring, og regjeringen har besluttet å innføre «SMB-rabatten». Begge
deler er etter dette
medlems syn svært gledelig.
Når det gjelder «SMB-rabatten», er
imidlertid dette
medlem bekymret for at ikke SMB-rabatten vil ha effekt for
banker som benytter interne risikomodeller (IRB) for å beregne kapitalkravet.
IRB-banker utgjør en betydelig del av det norske bankmarkedet. For
banker som benytter IRB håndhever Norge som eneste europeiske land
en overgangsregel (Basel I-gulvet) som et minstekrav til beregningsgrunnlaget
for kapitalkravet. Etter gjeldende gulvregel kan en norsk IRB-bank
ikke la risikovekten for et bedriftslån falle lavere enn 80 pst. Dette medlem viser
til at de store bankene i Norge er i hovedsak bundet av Basel I-gulvet,
og SMB-rabatten vil dermed i utgangspunktet ikke få effekt for disse
bankene og deres bedriftskunder. Dermed er det fare for at et betydelig
antall norske små og mellomstore bedrifter ikke får glede av SMB-rabatten.
Dette er i så fall svært uheldig og vil i betydelig grad redusere
den positive effekten knyttet til økt kapitaltilgang og verdiskaping
for næringslivet og likere rammevilkår for banker som opererer i
det norske markedet.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at SMB-rabatten også kommer til anvendelse
for hele det norske markedet, herunder såkalte IRB-banker og deres
bedriftskunder.»
Dette medlem viser
til innspill fra Finans Norge om å sette ned en bredt sammensatt
fripolisekommisjon for å se på mulige løsninger på fripoliseutfordringen,
som bl.a. legger til rette for best mulig forvaltning av fripolisene
uten at kunden behøver å si fra seg retten til garantert pensjon.
Det er et initiativ dette
medlem støtter.
Dette medlem har flere ganger
uttrykt skepsis over regjeringens rigide håndtering av fripoliseselskapet
Silver, som regjeringen har besluttet satt under administrasjon,
med den følge at selskapets kunder vil tape til dels store deler
av oppsparte fripoliser i form av framtidig pensjon. Etter dette medlems syn
kunne og burde dette vært løst på en smidigere måte, bl.a. ved at
selskapet fikk en lenger frist på å oppfylle kapitalkravene. Det
ville etter dette medlems syn
neppe hatt noen negative konsekvenser verken for Silver eller selskapets
kunder.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at reguleringen av
forsikringsselskaps adgang til å ha eierinteresser i selskaper som
driver forsikringsfremmed virksomhet, er for at forsikringsselskaper
skal drive virksomheten og forvalte midlene slik at riktig oppfyllelse
av forsikringskravene sikres. Videre er reguleringen ment dels for
å hindre konsentrasjon av eierinteresse og innflytelse, dels for
å redusere risikoen for at forsikringsselskapene gjennom vesentlige
eierinteresser i andre selskaper kan bli involvert i støtte- eller
redningsaksjoner overfor det eide selskapet. Dette medlem peker på at det
allerede finnes dispensasjonsmuligheter under gitte forutsetninger
for forsikringsselskap som vil investere i forsikringsfremmed virksomhet. Dette medlem mener
det er klokt å opprettholde en begrensning for å redusere risikoen for
at forsikringsselskap og pensjonskasser gjennom vesentlige eierinteresser
i andre selskaper kan bli involvert i støtte eller redningsaksjoner
overfor det eide selskapet. Dette medlem mener derfor
det ikke bør åpnes for å oppheve begrensningene på forsikringsforetaks
adgang til å ha eierandeler i foretak som driver annen virksomhet
enn forsikringsvirksomhet.
Dette medlem viser til forslaget
om å innføre såkalte regulatoriske sandkasser for fintech. Dette medlem mener
det er viktig å legge til rette for innovasjon og nyskaping i finansnæringen,
men mener det er flere uheldige sider ved såkalte regulatoriske sandkasser.
Reguleringen av finansmarkedet er ikke hindringer for finansmarkedene,
men en del av det byggverket som finansmarkedene er bygd opp på. Reguleringene
er ikke til hinder for innovasjon, men en forutsetning for at markedene
skal fungere. Dette
medlem viser videre til at om en åpner for dette i finansnæringen,
blir det vanskeligere å argumentere mot slike ordninger i andre
næringer.