Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at alle kommuner ifølge helse- og omsorgstjenesteloven har ansvar for helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen, uansett alder. Komiteen viser også til at barns rett til helsekontroll er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven § 6-1, og at foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontrollene.

Komiteen viser til at det i representantforslaget fremmes forslag om at helsekontroller for barn i alderen null til ti år skal bli obligatoriske, og at kommunene må ansvarliggjøres i større grad for å følge opp barn som ikke møter til helsekontroll. Komiteen mener at kommunene allerede i dag har ansvar for å forebygge sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne, og tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Komiteen viser i den forbindelse til lovproposisjonen som er fremmet med forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven for å tydeliggjøre tjenestenes ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget. Bestemmelsen omfatter ledelsen på alle nivåer, og omfatter også ansvar for å legge til rette for at tjenestene blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Komiteen viser også til at Helsedirektoratets retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir en sterk anbefaling om at helsestasjonen bør ha rutiner for å følge opp foreldre og barn som uteblir fra avtalte helsekonsultasjoner, og som avbestiller eller endrer avtalte timer gjentatte ganger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at selv om både kommunen og barnets pårørende har plikter i forhold til helsetjenester, viser praksis at noen barn er helt skjult for det offentlige helt frem til skolealder. Justiskomiteen var opptatt av den samme problemstillingen under arbeidet med Prop. 12 S (2016–2017), jf. Innst. 247 S (2016–2017). Stortingets flertall vedtok i den forbindelse følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at i tilfeller der foresatte ikke deltar på kontroll/hjemmebesøk av barn, og der helsestasjonen aktivt har forsøkt å få kontakt med familien, skal helsestasjonene melde bekymring til barnvernstjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre vil peke på at også retningslinjene understreker viktigheten av at barn blir fulgt opp av helsetjenesten, men at disse retningslinjene fortsatt kun har en sterk anbefaling om at kommunene skal følge opp barn som uteblir fra kontroller på helsestasjonen. Det betyr videre at dersom kommunen ikke aktivt har forsøkt å få kontakt, slik vedtaket over forutsetter, vil heller ikke dette vedtaket ha noen betydning for de glemte barna.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at justiskomiteens flertall i forbindelse med dette vedtaket (jf. Innst. 247 S (2016–2017)) understreket at:

«Flertallet mener det er viktig at helsestasjonene har rutiner for å følge opp barn/foresatte som ikke møter til kontroll eller legger til rette for hjemmebesøk. Pasient- og brukerrettighetsloven innebærer at helse- og omsorgstjenesten kan pålegge foreldrene å medvirke til at barnet får helsekontroll. Helse- og omsorgstjenesten har i dag ingen sanksjonsmuligheter dersom foreldrene ikke følger opp denne bistandsplikten. Helse- og omsorgstjenesten må imidlertid vurdere om barnevernstjenesten skal underrettes dersom det er grunnlag for det, jf. helsepersonelloven § 33 om opplysningsplikt til barneverntjenesten, barnevernloven kapittel 4 om særlige tiltak og kapittel 6 om opplysningsrett.»

Flertallet viser videre til at justiskomiteens flertall viste til de nye nasjonale faglige retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og at disse blant annet tar opp hvordan tjenesten bør følge opp familier som ikke møter til konsultasjoner for sitt barn. Dersom et barn gjentatte ganger ikke møter til helseundersøkelser, kan det i noen tilfeller gi grunn til bekymring, og Helsedirektoratet gir i retningslinjene veiledning om hvordan tjenesten bør gå frem i slike saker.

Flertallet vil understreke retningslinjenes sterke anbefaling om å spørre barn og foreldre om vold, og deres generelle fokus på å avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. Flertallet vil videre understreke at det er nødvendig at helsestasjonene styrkes med flere ansatte, ytterligere ressurser og mer kompetanse om vold og overgrep, for å sikre at flere familier i risikosonen og flere barn og unge som er utsatt for vold og overgrep, fanges opp. Flertallet vil også understreke betydningen av styrket samarbeid med andre instanser og at helsepersonell har lav terskel for å melde fra til barnevernet ved bekymring.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at helseundersøkelse i Norge er samtykkebasert etter pasient- og brukerrettighetsloven. Både helse- og omsorgsministeren i sitt svarbrev til komiteen og Landsgruppen for helsesøstre i Sykepleierforbundet understreker viktigheten av dette. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har stor tillit i befolkningen, og den frivillige karakteren er en del av dette samtidig som det oppfattes som et trygt lavterskeltilbud. Dette medlem mener tilliten som skapes mellom pasienter og helsetjeneste ved minst mulig bruk av tvang, er avgjørende for god og riktig helsehjelp, og kan derfor ikke støtte dette representantforslaget.

Komiteen viser til at helsestasjonene er i en unik situasjon ved at de møter de aller fleste barn i Norge. Det er likevel slik at noen unndrar seg helsekontrollene, og komiteen vil understreke at dette i mange tilfeller er barn som er mer utsatt for omsorgssvikt enn andre barn, og at det offentlige da har et ekstra ansvar for å følge opp. Komiteen mener det er viktig å sikre en tettere oppfølging av de barnefamiliene som ikke stiller opp til helsekontrollene ved helsestasjonene, og at kommunene må sikre gode systemer og rutiner slik at alle barn følges opp. Komiteen viser til plikten om å melde bekymring til barnevernet ved mistanke om at barn utsettes for omsorgssvikt. Komiteen mener at alle barn, uavhengig av tilhørighet, har krav på god helsehjelp og oppfølging etter norsk lov og internasjonale forpliktelser, og at foreldre har en tilsvarende plikt til å følge opp dette. Komiteen viser til at helsetjenestene skal være forsvarlige, og at noen av helsestasjonens viktigste ansvarsområder er å forebygge sykdom og skade, og fremme psykisk og fysisk helse. Da påhviler det helsestasjonene et stort ansvar for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, vold og overgrep hos barn. Komiteen vil understreke det faktum at barn som utsettes for krenkelser i barndommen, har større sannsynlighet for sykdommer og andre livsbelastninger enn andre barn. Komiteen mener derfor det er nødvendig å se på ytterligere tiltak for å sikre at alle barn får forsvarlig oppfølging og beskyttes mot ulovlige handlinger.

Komiteen mener et tett samarbeid mellom barnehager, helsestasjoner og foreldre er grunnleggende i helsefremmende og forebyggende arbeid for barn, også når det gjelder å avdekke fysiske og psykiske utviklingsavvik. Komiteen ønsker i den forbindelse å vise til at det er utført noen mindre forsøk med å legge fireårskontrollene til barnehagene i enkelte kommuner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det kan være nyttig å etablere noen større piloter i flere kommuner der utvidede fireårskontroller legges til barnehagene, og hvor foreldrene er med, men slik at kontrollene utføres av helsestasjonene eventuelt i samarbeid med andre fagfolk som optikere og audiografer m.m.

Komiteen tror at et tettere samspill mellom de to tjenestene og barnas foreldre vil kunne bidra til å koordinere den tidlige innsatsen bedre, forebygge omsorgssvikt og legge bedre til rette for at alle barn får en god start på utdanningsløpet, med tilrettelegging for de barna der det er avdekket behov for oppfølging. Komiteen viser til at dette også samsvarer med de nasjonale faglige retningslinjene for helsestasjonene, som gir en sterk anbefaling om at helsestasjonene skal ha et systematisk samarbeid med barnehager i kommunene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at samarbeidet mellom helsestasjon og barnehage er viktig, og at de faglige retningslinjene må implementeres i tjenestene. Dette medlem mener rutiner for møter mellom helsestasjon og barnehage bør være på plass i alle barnehager. Gode samarbeidsforhold mellom personalet er viktig. Dette og helsesøsterbesøk i barnegruppa kan også bidra til godt forebyggende helsearbeid og god kontakt mellom barn og helsestasjon. Dette medlem mener imidlertid at helsekontrollene har flere sider ved seg. Helsestasjonens virksomhet krever egnede lokaler, utstyr, undersøkelsesrom og ikt-løsninger med journalsystemer m.m. I tillegg har barnehagehverdagen og barnehagen en karakter og funksjon som er ulik helsekontrollene og helsestasjonens. Dette medlem mener derfor det er gode grunner til at barnehager og helsestasjoner har egne og ulike lokaler, og mener det derfor ikke er gitt at mye mer av helsestasjonens virksomhet skal inn i barnehagene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at ikke alle barn går i barnehage. Dersom et barn aldri møter på helsestasjonen, vil det likevel bli sett dersom det går i barnehagen. Et barn som går i barnehage og som utsettes for vold og overgrep, har derfor en mulighet til å bli oppdaget av de ansatte som barnet nesten daglig omgås med. Andelen barn som går i barnehage har økt jevnt og trutt de siste årene, og det betyr forhåpentligvis at vi har færre helt glemte barn i dag enn tidligere. Disse medlemmer viser til at dette representantforslaget har til hensikt å fange opp de barna som ingen ser før de eventuelt begynner i barnehage eller begynner på skolen. I de Nasjonale retningslinjene for helsestasjoner og skolehelsetjenesten kan vi lese:

«Helsestasjonen skal gjennom helsestasjonsprogrammet bidra til å avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Helsesøster, lege, fysioterapeut, jordmor og annet personell på helsestasjonen skal være oppmerksomme på forhold som kan tyde på at barnet er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, og ved konsultasjonene i helsestasjonsprogrammet observere barnet og familien for å avverge og avdekke slike forhold. Når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når barnet viser vedvarende og alvorlige atferdsvansker, skal personellet på helsestasjonen melde til barnevernet.»

Disse medlemmer viser til at problemet med disse gode intensjonene er at dette blir umulig å følge opp når barnet aldri møter til kontroll på helsestasjonen. Dagens praksis vil si at de fleste barn har vært på helsestasjonen opp til 14 ganger, slik som anbefalt fra null til fem år, mens andre igjen aldri har deltatt. Og dette er etter disse medlemmers syn en helt uakseptabel forskjell. Disse medlemmer viser videre til artikkel i Aftenposten 3. januar 2017 om «Årets Oslo-borger», Solveig Ude, som har 34 år som helsesøster bak seg. Der kan vi lese blant annet følgende:

«Nylig pensjonert helsesøster Solveig Ude tar til orde for at kontroller på helsestasjonene bør være obligatoriske, ikke frivillige, som i dag. – Foreldrene har plikt til å medvirke til at barn deltar i helsekontroller, men det er frivillig om det skal skje på helsestasjonen. Det burde det ikke være, påpeker hun. Foreldrene kan takke nei på sine barns vegne, men hva med barnets behov? spør hun.»

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovendring som gir kommunene en plikt til å sjekke om barn som gjentatte ganger ikke møter til kontroll på helsestasjonen, får oppfølging andre steder i helsetjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag som gir kommunene plikt til å følge opp barn som ikke møter til kontroller på helsestasjonen og som ikke får oppfølging av andre instanser innen helsetjenesten.»

Komiteen er kjent med at helseundersøkelsen normalt skjer avkledd fram til barnet er to år, og at helsestasjonen og skolehelsetjenesten har kontroller frem til barnet er ti år. Komiteen viser til at forslagsstillerne mener helseundersøkelsene bør utføres avkledd frem til barnet er ti år, for å kunne avdekke alvorlige former for omsorgssvikt, eksempelvis omskjæring av jenter, men også at slike kontroller i seg selv vil være forebyggende. Komiteen viser til at en ny nasjonal faglig retningslinje presiserer:

«For å avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt bør helsestasjonen:

Lytte og observere:

Kle helt av barna ved alle konsultasjoner og se etter blåmerker og andre tegn til skade. Det bør tas hensyn til bluferdighet etter hvert som barn blir eldre, slik at større barn kan ha på trøye og truse.»

Komiteen mener derfor at det etter gjeldende regelverk og faglige retningslinjer er mulig å undersøke et barn avkledd helt frem til fem år ved helsestasjonene, og at det er viktig at det oppfordres til helsekontroller der barn er avkledd, men at det må tas hensyn til det enkelte barn.

Komiteen er kjent med at det kommer nye nasjonale faglige retningslinjer for skolehelsetjenesten 5–20 år sommeren 2017. Komiteen vil understreke at forslagsstillernes intensjon om å avverge og forebygge kjønnslemlestelse, vold og overgrep støttes fullt ut, og at det forventes at de nye retningslinjene for skolehelsetjenesten ivaretar og styrker dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at retningslinjene er tydelige på viktigheten av at barna kler helt av seg, samt viktigheten av å ta hensyn til bluferdighet hos de eldre barna. Problemet igjen er at den enkelte helsesøster selv kan velge om han eller hun synes dette er viktig, og disse medlemmer mener det er viktig at barn likebehandles.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lovfeste krav til at undersøkelser på helsestasjonen, for de minste barna, skjer uten klær.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er selvsagt at fagfolkene i helsestasjonen, med utdannelse for og erfaring med å jobbe med barn og som møter barna under konsultasjon, gis tillitt til å avgjøre når og hvordan man skal undersøke barn. Dette medlem mener at det er feil om Stortinget skal vedta at alle barn skal være nakne ved undersøkelse på helsestasjon. Dette medlem viser til at de faglige retningslinjene gir god veiledning og rom for godt faglig skjønn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er avgjørende at de nye faglige retningslinjene bidrar til at flere barn som er utsatt for vold og overgrep, fanges opp. Flertallet mener regjeringen må følge nøye med på hvorvidt de nye retningslinjene endrer dagens praksis, og om flere barn faktisk fanges opp som en konsekvens av de nye retningslinjene. Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge nøye med på om de nye nasjonale retningslinjene for helsestasjoner og skolehelsetjeneste endrer dagens praksis.»