Departementets vurdering og forslag

Det foreslås at det i virksomheter med minst ti arbeidstakere skal gjelde en ubetinget plikt til å etablere varslingsrutiner.

Dagens bestemmelse i § 3-6 er for skjønnsmessig utformet og vanskelig å håndtere i praksis, slik at virksomhetene ikke enkelt oppfatter om de har plikt til å ha varslingsrutiner eller ikke. Det er uklart hvilke andre tiltak som eventuelt kan være relevante alternativer som «andre tiltak» i stedet for varslingsrutiner. Det er derfor hensiktsmessig at lovteksten gir brukerne tydeligere veiledning om hvem som skal ha plikt til å iverksette tiltak, hvilke tiltak som i tilfelle kreves, og hvordan kravet skal etterkommes.

Rutiner for intern varsling vil ha en positiv effekt for ytringsklimaet i virksomhetene og kan bidra til å styrke vernet av arbeidstakere som varsler. Det vil også gi regler som det vil bli enklere for virksomhetene å forholde seg til.

En grense ved virksomheter med minst ti arbeidstakere er en grense som i utgangspunktet balanserer hensynet til behovet for å ha varslingsrutiner opp mot hensynet til å unngå unødige formalkrav for de små virksomhetene.

Det foreslås å videreføre plikten til å foreta en skjønnsmessig vurdering av behovet for varslingsrutiner i tilknytning til virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Dette vil bidra til bevissthet hos arbeidsgiver, også i virksomheter med færre enn ti arbeidstakere, om å sette spørsmålet om arbeidstakernes ytringsfrihet og varsling på dagsordenen.

Plikten til å utarbeide varslingsrutiner der forholdene i virksomheten tilsier det, anses som en del av arbeidsmiljølovens krav om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og faller inn under Arbeidstilsynets alminnelige tilsyns- og påleggskompetanse etter § 18-6. Det innebærer at Arbeidstilsynet ved tilsyn har kompetanse til å gi pålegg om å etablere varslingsrutiner. Det er ikke nødvendig å presisere dette i bestemmelsen om varslingsrutiner.

I dag kan arbeidsgivere etter gjeldende bestemmelse i § 3-6 velge mellom å etablere rutiner for varsling eller å iverksette «andre tiltak» som legger til rette for intern varsling i virksomheten. Bestemmelsen har i praksis blitt forstått som et krav om å få på plass rutiner for varsling, og det foreslås derfor å ta alternativet om «andre tiltak» ut av lovteksten.

Departementets vurdering og forslag

Krav til skriftlighet og tilgjengelighet

Det foreslås at det fastsettes som et minstekrav at varslingsrutiner skal være skriftlige og lett tilgjengelige for alle arbeidstakere i virksomheten slik at de kan gjøre seg kjent med rutinene.

Krav til arbeidstakermedvirkning

Det foreslås en presisering i lovteksten om at arbeidsgiver skal utarbeide varslingsrutinene i samarbeid med arbeidstakerne og deres tillitsvalgte. Dette er ikke nytt og følger i dag av sammenhengen med arbeidsmiljøloven § 3-1.

Det er bred enighet om at arbeidstakermedvirkning er viktig. Med krav til samarbeid menes det mer enn en ren drøftingsplikt ut fra et ønske om å sikre de ansatte reell innflytelse i hele prosessen med utarbeidelse av virksomhetens rutiner for varsling. Varslingsrutiner er fortsatt arbeidsgivers ansvar, og dersom det ikke oppnås enighet på alle punkter, vil arbeidsgiver i kraft av styringsretten kunne fastsette de endelige varslingsrutinene.

Nærmere om krav til varslingsrutinenes innhold

Det foreslås å lovfeste visse minimumskrav til hva varslingsrutinene skal inneholde for å øke forutsigbarheten for varslerne og gjøre det enklere å lage rutiner som vil fungere godt og etter sin hensikt.

De foreslåtte minimumskravene til innholdet i varslingsrutiner er generelt utformet, og de konkrete rutinene vil måtte tilpasses situasjonen og behovet i den enkelte bransje og virksomhet. Med varslingsrutiner menes i denne sammenheng ulike former for retningslinjer, kjøreregler, instrukser, reglementer osv.

Oppfordring til å varsle om kritikkverdige forhold

Det foreslås å lovfeste at de interne rutinene skal inneholde en oppfordring til arbeidstakerne om å varsle om eventuelle kritikkverdige forhold i virksomheten.

Dette vil være et virkningsfullt tiltak for å styrke varslernes situasjon spesielt, og varsling som instrument generelt, samt at det blir en del av kulturen i arbeidslivet at varsling er et gode og noe virksomhetene ønsker. Det kan være hensiktsmessig at eksempler på risikoforhold i den enkelte virksomhet som det er særlig viktig og ønskelig at det varsles om, fremkommer av rutinen.

Fremgangsmåte for varsling

Det foreslås å lovfeste et krav om at rutinene skal inneholde retningslinjer for hvordan arbeidstaker kan gå frem med sitt varsel, det vil si som beskriver selve fremgangsmåten ved varsling, blant annet krav om hvem det kan varsles til internt.

Det kan vurderes om det skal etableres en ordning med anonym varsling. Da må det fremgå av rutinene hva som er anbefalt fremgangsmåte ved slik varsling.

Fremgangsmåte for mottak, behandling og oppfølging av varsling

Det foreslås at det stilles krav om at rutinene skal angi arbeidsgivers fremgangsmåte og håndtering av et mottatt varsel og oppfølgingen av varsling i virksomheten, herunder hvem som har ansvaret for oppfølgingen av varsler.

Det er viktig at virksomheten har rutiner som sikrer forutsigbarhet i oppfølgingen av et varsel av hensyn til både arbeidstaker som varsler, arbeidsgiver/virksomheten og eventuelt den som det varsles om i saken.

Rutinene må ikke begrense arbeidstakers lovfestede rett til å varsle

Det foreslås en særskilt presisering i lovteksten om at virksomhetens varslingsrutiner ikke kan begrense arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold. En slik presisering er rettslig sett unødvendig, fordi retten til å varsle i henhold til gjeldende § 2-4 (forslag til ny § 2 A-1) er ufravikelig og ikke kan begrenses gjennom rutiner for varsling.

Det er en del arbeidstakere som i praksis likevel opplever formelle begrensninger i muligheten til å varsle. Det er eksempler på at varslingsrutiner først og fremst retter oppmerksomheten mot hva det ikke kan varsles om, slik at rutinene snarere virker begrensende på arbeidstakers varslingsrett enn det motsatte.

Varsling

Komiteen er oppteken av å legge til rette for at arbeidstakarar som opplever uakseptable eller ulovlege forhold på arbeidsplassen, kan varsle om dette på ein trygg måte. Varsling har ein stor verdi for å betre forholda for den einskilde arbeidstakar og for å betre forholda på den einskilde arbeidsplass, men også av meir overordna samfunnsomsyn. Informasjon om forhold i arbeidslivet er viktig for samfunnsdebatten, slik at reglar og praksisar kan bli gjenstand for offentleg debatt og dermed betring. Komiteen meiner difor at varslarar spelar ei viktig demokratisk rolle i samfunnet.

Komiteen viser til at for den einskilde kan det å varsle vere ei tung bør. Ved å sikre eit tilstrekkeleg vern om varslarar kan samfunnet hauste store vinstar, både menneskeleg, moralsk, rettsleg, økonomisk og tryggleiksmessig.

Komiteen viser til at forsking i Noreg har vist at det blir varsla oftare her til lands enn i andre land. Samstundes viser kartleggjingar at om lag halvparten av norske arbeidstakarar lèt vere å varsle om forhold dei ser som alvorlege eller kritikkverdige, og at den viktigaste grunnen til dette er frykt for represaliar.

Komiteen har merka seg at FAFO i 2014 leverte ein rapport som evaluerte i kva grad varslingsreglane fungerte etter hensikta. Hovudkonklusjonen var at reglane i stor grad fungerer bra, men at varslarane sin posisjon bør styrkast ytterlegare. Komiteen er einig i dette og viser til Innst. 205 S (2015–2016), der Stortinget bad regjeringa setje ned ei ekspertgruppe som skal gå gjennom dagens regelverk og kome med forslag til korleis varslarvernet kan styrkast. Komiteen registrerer at denne gruppa er satt ned og er i arbeid, og avventar den vidare prosessen.

Like fullt støttar komiteen at regjeringa no legg fram fleire forslag til å styrke varslarvernet i denne proposisjonen, og konstaterer at fleirtalsmerknadene i Innst. 207 L (2014–2015) på den måten er følgde opp.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser til Representantforslag 30 S (2015–2016) frå representantar frå Arbeidarpartiet om behovet for eit sterkare vern av varslarar, og Innst. 205 S (2015–2016), komiteen si handsaming av dette. Dette representantframlegget, og forslaga fremja i salen, gjeld framleis som Arbeidarpartiet sin primære politikk kva gjeld sterkare vern av varslarar. Desse medlemene registrerer at nokre av desse forslaga er følgde opp av regjeringa i Prop. 72 L (2016–2017), og viser til at dersom fleirtalet i komiteen hadde røysta for Arbeidarpartiet sine framlegg i Stortinget, kunne eit styrkt vern av varslarar allereie vore på plass.

Samling av varslarparagrafane i eitt kapittel i arbeidsmiljølova

Komiteen merkar seg departementet sitt forslag om å samle regelverket for varsling i eitt kapittel av arbeidsmiljølova. Forslaget vart godt motteke av alle høyringsinstansar, og komiteen støtter forslaget.

Varslarvern for innleigde arbeidstakarar

Komiteen viser til forslaget om å utvide varslarvernet til å dekke innleigde arbeidstakarar. Forslaget har fått brei støtte. Komiteen vil understreke at det er arbeidsgjevar som har hovudansvaret for sine arbeidstakarar. Samstundes er det viktig at føremålet bak varslingsreglane ikkje skal kunne omgåast gjennom innleige, og komiteen vil understreke at det er særs viktig for samfunnet at ulovlege og kritikkverdige tilhøve kan kome fram i lyset også når det er tale om innleigd arbeidskraft. Komiteen sluttar seg difor til forslaget og vil understreke kor viktig det er med eit effektivt vern mot gjengjelding i slike tilfelle, både frå arbeidsgjevar og frå innleigar.

Varslingsrutinar

Komiteen viser til forslaget om å skjerpe inn reglane om interne varslingsrutinar i verksemder. Forslaga har fått brei støtte i høyringsrunden. Samstundes har det blitt reist einskilde innvendingar, mellom anna frå NHO, om den auka byråkratibyrden forslaga vil medføre, særleg for små- og mellomstore bedrifter. Komiteen har sympati for innvendingane og er oppteken av at verksemder ikkje skal bli pålagt unødvendige og arbeidstyngande arbeids- og rapporteringsbyrder. Samstundes viser erfaring at klare og kjene varslingsrutinar er svært viktig for å sikre eit godt varslarvern i bedriftene. Komiteen har vanskar med å sjå at dei aktuelle forslaga i proposisjonen vil medføre noko monaleg meirarbeid, heller ikkje for mindre verksemder. Komiteen støttar difor dei føreslåtte endringane i reglane om varslingsrutinar.

Vidare har det vore ein diskusjon i høyringsrunden om kor – og om – ein skal setje ei grense for kor stor ei verksemd må vere før krava til interne varslingsrutinar slår inn. Regjeringa har i proposisjonen foreslått å trekke grensa ved 10 tilsette for når det inntrer ei plikt utan vilkår til å etablere varslingsrutinar. Samstundes blir plikta til å foreta ei skjønnsmessig vurdering for behovet for slike rutinar også for mindre verksemder vidareført.

Komiteen registrerer at fleire av høyringsinstansane, mellom andre LO og Norsk journalistlag, under komitéhøyringa tok til orde for at plikta til å etablere varslingsrutinar bør gjelde alle verksemder, uavhengig av storleik.

Komiteen har forståing for ønsket om eit breiast mogleg nedslagsfelt for slike varslingsrutinar. Samstundes er komiteen einig med regjeringa i at det bør setjast ei grense for kor stor ei verksemd bør vere før denne typen krav trer inn, av di dei aller minste verksemdene normalt har få eller ingen ansvars- og avgjerslenivå internt.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, er av den oppfatning at kravet om ti tilsette likevel synest noko høgt og vil unnta svært mange verksemder – til dømes ei rekke advokatfirma, rekneskapsfirma, butikkar, revisjonsfirma etc.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Venstre føreslår difor at grensa vert satt ved fem tilsette, i tråd med høyringsinnspela frå Akademikerne, NITO og Den norske legeforening.

Desse medlemene fremjar på denne bakgrunn følgjande forslag:

«I arbeidsmiljølova gjerast føljande endring:

Ny § 2 A-3 (2) skal lyde:

(2) Arbeidsgiver plikter alltid å utarbeide slike rutiner dersom virksomheten jevnlig sysselsetter minst 5 arbeidstakere.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener en ubetinget plikt til å etablere varslingsrutiner for virksomheter med minst ti ansatte er en fornuftig avgrensning. Formålet med forslaget er å klargjøre hvilke virksomheter som har plikt til å etablere varslingsrutiner.

En grense ved virksomheter på minst ti ansatte er en hensiktsmessig måte å balansere hensynet til behovet for å ha varslingsrutiner på – opp mot hensynet til å unngå for mange byråkratiske formalkrav for små virksomheter.

En grense på ti ansatte vil dessuten harmonisere godt med lignende terskler i arbeidsmiljøloven, herunder plikten til å ha verneombud. Tall fra SSB viser at forslaget vil omfatte om lag 60 000 virksomheter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I arbeidsmiljøloven gjøres følgende endring:

Ny § 2 A-3 (2) skal lyde:

(2) Arbeidsgiver plikter alltid å utarbeide slike rutiner dersom virksomheten jevnlig sysselsetter minst 10 arbeidstakere.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler LO og Norsk journalistlags bekymring for at varslerbeskyttelsen som også ansatte i småbedrifter er avhengige av, svekkes ved en nedre grense for antall ansatte.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I arbeidsmiljøloven gjøres følgende endring:

Ny § 2 A-3 (2) skal lyde:

(2) Arbeidsgiver plikter å utarbeide slike rutiner i virksomheten.»

Dette medlem vil subsidiært støtte forslaget til ny § 2 A-3 (2) fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre dersom eget forslag faller.

Teieplikt om identiteten til den som varslar

Komiteen viser til forslaget om å innføre ei generell føresegn om teieplikt ved varsling om kritikkverdige forhold til offentlege styresmakter. Komiteen vil i denne samanhengen understreke at frykt for represaliar er blant dei viktigaste grunnane til at så få vel å varsle om kritikkverdige forhold.

Komiteen har merka seg innvendingane frå NHO og KS om behovet for kontradiksjon i slike prosessar, men er einig med regjeringa i at den det vert varsla mot, normalt vil få godt høve til å belyse saka frå sin ståstad gjennom innsyn i faktiske opplysningar, samandrag eller anna bearbeiding av faktum. Ei rekke av denne typen varsel er dessutan underlagt teieplikt allereie i dag gjennom føresegner i spesiallovgjevinga.

Komiteen sluttar seg på denne bakgrunn til forslaget.

Andre forslag

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i Prop. 72 L (2016–2017) har foreslått at varslingsreglene i arbeidsmiljøloven skal gjelde for innleide arbeidstakere. En slik lovendring vil ikke i seg selv medføre at disse reglene vil gjelde for utsendte arbeidstakere som er innleide. Det er utsendingsregelverket som er styrende for hvilke regler i arbeidsmiljøloven som gjelder for utsendte arbeidstakere. Varslingsreglene er ikke en del av de reglene som utsendingsforskriften lister opp.

Disse medlemmer mener at å gjøre gjeldende alle norske regler for alle utenlandske virksomheter som leverer tjenester i Norge av lengre varighet enn én måned, kan komme i konflikt med EØS-avtalens regler om tjenestefrihet og utsendingsdirektivet. Disse medlemmer er kjent med at departementet ser på endringer i utsendingsforskriften som vil få betydning for noen av de punktene som Tekna er opptatt av: (1) fastsette vurderingskriterier for hva som skal anses som en reell utsendingssituasjon, og (2) vurdere om flere av arbeidsmiljølovens HMS-regler skal gjøres gjeldende for utsendte arbeidstakere.

Disse medlemmer ber derfor departementet se nærmere på denne problemstillingen i det videre arbeidet med utsendingsregelverket.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti merkar seg innspelet frå Tekna under høyringa, som påpeikte at varslingsreglane, på same måte som ein del andre reglar i arbeidsmiljølova, ikkje gjeld utsendte arbeidstakarar, jf. arbeidsmiljølova § 1-7.

Desse medlemene er einige i at dette er problematisk, og fremjar på denne bakgrunn følgjande to forslag:

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag som sikrar at utsendte arbeidstakarar blir omfatta av varslingsreglane i arbeidsmiljølova.»

«Stortinget ber regjeringa vurdere om det bør setjast ei klar grense for kor lenge eit arbeidsforhold skal kunne vare før utsendte arbeidstakarar vert omfatta av alle reglar i arbeidsmiljølova, og kome tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til lovendringar.»

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet tykkjer det er eit steg i rett retning når regjeringa føreslår å utvida varslarvernet i arbeidsmiljølova til óg å omfatta innleigde arbeidstakarar. Denne medlemen meiner derimot til liks med Tekna at óg utsendte arbeidstakarar som arbeider i Noreg ut over ei viss tid, bør omfattast av norske arbeidslovføresegner. Denne medlemen understrekar at det er eit viktig prinsipp at det skal vera likskap for lova. Då må arbeidsmiljølova òg omfatta utanlandske arbeidarar uavhengig av kva den einskilde arbeidstakar blir definert som. Norsk lov skal gjelda for alle i Noreg.

Denne medlemen vil visa til at Tekna har føreslått for komiteen at Stortinget presiserer definisjonen av utsendte arbeidstakarar i arbeidsmiljølova § 1-7. Dette har Tekna gjort fordi noverande ordlyd i arbeidsmiljølova § 1-7 overlét til andre å definera kven som blir rekna for utsendte arbeidstakarar og slik ikkje blir omfatta av mellom anna varslingsvernet i arbeidsmiljølova. Denne medlemen er samd i framlegget frå Tekna. Denne medlemen kan ikkje sjå at det er i lovgjevar si interesse at det skal vera opp til andre enn den lovgjevande forsamlinga å avgjera kven arbeidsmiljølova gjeld for. Vidare meiner denne medlemen at det er i lovgjevar si interesse at lovføresegner gjev minst mogleg rom for tolking.

Denne medlemen meiner difor det er naudsynt med ei endring av arbeidsmiljølova § 1-7 slik at det blir tydeleggjort at alle utsendte arbeidstakarar som arbeider meir enn 30 dagar i Noreg, skal omfattast av dei deler av arbeidsmiljølova som dei i dag er unnatekne for gjennom Forskrift for utsendte arbeidstakere.

Denne medlemen fremjar på denne bakgrunn følgjande lovforslag:

«I arbeidsmiljølova gjerast føljande endring:

Ny § 1-7 (1) skal lyde:

(1) Med utsendt arbeidstaker menes arbeidstaker som i en periode på inntil 30 dager arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.»

Arbeidstid

Komiteen merkar seg innleiingsvis at EU-direktiv 2003/88/EF av 4. november 2003 (arbeidstidsdirektivet) legg overnasjonale rammer for organiseringa av arbeidstid, herunder reglar for nattarbeid. Direktivet definerer natt som ein periode på minimum sju timar, og perioden må omfatte tida mellom kl. 00.00 og 05.00.

Komiteen er oppteken av at arbeidstakarar skal ha eit vern mot ugunstige arbeidstider, og at det skal vere klare reglar for kviletid – både av omsyn til arbeidstakarane sjølve og av omsyn til kvalitet og tryggleik ved arbeidet dei utfører.

Arbeid mellom kl. 21.00 og 23.00

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre, viser til forslaget om adgang til å avtale at arbeidstakar, på eige initiativ, kan utføre arbeid mellom kl. 21.00 og 23.00. Forslaget vert støtta av arbeidsgjevarorganisasjonar som NHO, KS og Spekter, så vel som av arbeidstakarorganisasjonane Akademikerne og NITO. Arbeidstakarorganisasjonane LO, Unio og YS går mot forslaget.

Fleirtalet er glad for at regjeringa med dette forslaget har valt å følgje opp delar av innstillinga frå arbeidstidsutvalet. Utviklinga i arbeidslivet er at fleire og fleire har moglegheit til å jobbe fleksibelt og har tilgang på nødvendig arbeidsverktøy heime. Særleg for denne gruppa kan det vere ein fordel med noko meir fleksibilitet i moglegheita til å utføre arbeid på kveldstid. Mange ønskjer moglegheit til å gå noko tidlegare frå jobb, til dømes for å bruke tid saman med born og familie, for deretter å ta igjen arbeid seinare på kvelden. Det bør lova opne for.

Fleirtalet er samstundes medvitne om moglegheita for at eit for liberalt regelverk potensielt kan misbrukast, og at maktrelasjonen mellom arbeidstakar og arbeidsgjevar kan medføre at førstnemnde kjenner på eit press til å jobbe på ubekvemme tidspunkt. Difor er fleirtalet glad for at det i forslaget frå regjeringa vert presisert i lovteksten at arbeid mellom kl. 21.00 og 23.00 skal avtalast skriftleg og skal skje på initiativ frå arbeidstakar.

Fleirtalet meiner forslaget vil bidra til auka fleksibilitet i norsk arbeidsliv, og vil på denne bakgrunn støtte forslaget.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at dei tre hovudorganisasjonane LO, UNIO og YS uttrykkjer klår skepsis til framlegget frå regjeringa om at arbeidstakar skal kunne utsette eller forskyve delar av arbeidstida til mellom kl. 21.00 og 23.00.

Desse medlemene deler denne skepsisen mot framlegget og viser til at også Arbeidstilsynet, departementet sin eigen fagetat, skildrar ei rekkje negative konsekvensar. Med ei meir regelmessig forskyving/utsetjing av arbeidstida over lengre tid, slik det blir lagt opp til, er det grunn til å frykte ei rekkje uheldige konsekvensar. Mellom anna kan dei helsemessige effektane vere negative, noko m.a. Arbeidstilsynet skildrar. Vidare kan grensene mellom arbeid og privatliv verte utviska, normalarbeidsdagen bli forskyvd og forventingane om tilgjenge seint på kveld kan med slike arbeidstidsordningar føre med seg eit press på familielivet.

Desse medlemene viser til at det allereie finst føresegner i arbeidsmiljølova som gjev gode moglegheiter for fleksibilitet, men som i tradisjon med den norske arbeidslivsmodellen har den sikkerheitsventilen at dei først må drøftast/avtalast med tillitsvalde.

Nokre av utfordringane regjeringa søker å løyse med dette lovframlegget, er at personar som ønskjer slike arbeidstidsordningar, skal sleppe å bryte nattforbodet. Desse medlemene ser likevel fleire negative enn positive konsekvensar av forslaget. Med lovteksten slik han er formulert i framlegget, utan at det er presisert at dette ikkje skal innebere ei forlenging av arbeidsdagen, er risiko for misbruk til stades.

Ein annan negativ konsekvens av framlegget er at ein risikerer å bryte kviletidsføresegnene. Dersom kviletida lovleg skal kunne reduserast, må dette skje gjennom ein avtale med tillitsvalde. Desse medlemene meiner dette vil føre til press for å inngå slike avtalar og utfordringar for dei uorganiserte verksemdene som ikkje kan inngå ein slik avtale.

Lovframlegget inneber at ein må inngå individuell skriftleg avtale mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar, og berre arbeidstakar kan ta initiativ til den faktiske utføringa av kveldsarbeidet i det einskilde tilfellet. Likevel vil desse medlemene peike på at arbeidstakar si lojalitetskjensle overfor arbeidsgjevar og kollegaer kan gjere at avtalefridomen ikkje er reell, og arbeidstakaren kan kjenne seg pressa til å inngå ein slik avtale.

På denne bakgrunn kan ikkje desse medlemene støtte framlegget frå regjeringa om utviding av høvet til kveldsarbeid.

Desse medlemene ser likevel behovet for ein gjennomgang av arbeidsmiljølova sine reglar om arbeidstid, både i lys av utviklinga i arbeidslivet generelt, men òg med bakgrunn i svekkinga av arbeidsmiljølova vedteken mot desse medlemene sine røyster i 2015. Desse medlemene meiner dette må skje gjennom grundig dialog med partane i arbeidslivet, ikkje gjennom det som er regjeringa Solberg sin føretrekte modell: å likestille det å få vere høyringsinstans for regjeringa med eit trepartssamarbeid.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er heilt feil å opna for at arbeidsgjevar kan påleggja arbeidstakar arbeid etter kl. 21 om kvelden, og vil på denne bakgrunn gå imot forslaga som vedkjem arbeidsmiljølova § 10. Denne medlemen er kjend med at forslaget inneber at arbeidsgjevar ikkje skal kunne påleggja arbeidstakar dette, men i maktrelasjonen mellom arbeidstakar og arbeidsgjevar er det likevel grunn til å tru at mange arbeidstakarar ikkje vil kunne stå opp mot arbeidsgjevar sine ønskje om arbeid utført mellom kl. 21 og 23. Denne medlemen vil visa til høyringsinnspela frå landssamanslutningane LO, Unio og YS, som alle går imot forslaget om at arbeidstakar skriftleg kan avtala med arbeidsgjevar å utføra arbeid mellom kl. 21 og 23. Denne medlemen går sterkt imot regjeringa sitt forslag som omhandlar arbeidstid, og vil difor votera imot forslag om endringar i arbeidstidsføresegnene for nattarbeid.

Andre forslag

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Senterpartiet, meiner det er viktig at brukarane forstår kva det betyr at verksemda er tariffbunden. Dette omgrepet har imidlertid ingen lovfesta definisjon, innhaldet følgjer av avtalar og anna praksis. Fleirtalet er positive, til å gjere arbeidsmiljølova mest mogleg brukarvenleg og ønskjer at vilkåra for å inngå tariffavtale skal gå fram av denne lova. Ein fare ved dette vil likevel vere ein risiko for ulik rettsutvikling når det gjeld tolking av omgrepa i høvesvis arbeidsmiljølova og arbeidstvistlova. Fleirtalet ber regjeringa sørge for at denne problemstillinga blir drøfta med partane i arbeidslivet på eigna måte, og at regjeringa kjem tilbake med ei vurdering av saka.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er viktig med lovdefinisjonar som gjev minst mogleg rom for tolking. Denne medlemen meiner det er bra at lov om arbeidstvister (arbeidstvistlova) § 1 definerer sentrale omgrep i arbeidstvistlova. Denne medlemen meiner på same måte framleis at arbeidsmiljølova bør definera viktige omgrep i arbeidsmiljølova, som fast tilsett og mellombels tilsett, jf. forslag fremja av Senterpartiet i Innst. 368 S (2014–2015). Denne medlemen meiner derimot av lovtekniske grunnar at same omgrep ikkje bør definerast meir enn éin stad i éi lov. Definisjonen av eit sentralt omgrep bør med andre ord liggja føre i éi lov, medan det i andre lover blir vist til denne definisjonen av omgrepet. Slik kan det i arbeidsmiljølova visast til arbeidstvistlova der eksempelvis tariffavtale er definert. Denne medlemen meiner dette er best lovteknisk. Denne medlemen meiner det i arbeidsmiljølova bør vera tilvising til definisjonen av tariffavtale i arbeidstvistlova.

Denne medlem fremjar på denne bakgrunn følgjande forslag:

«Stortinget bed regjeringa om å fremja forslag om endring i arbeidsmiljølova med tilvising til definisjonen av tariffavtale i arbeidstvistloven.»

«Stortinget bed regjeringa fremja forslag om endringar i arbeidsmiljølova slik at sentrale omgrep i lova blir definert i § 1, slik det er gjort i arbeidstvistloven.»

«Stortinget bed regjeringa fremja forslag om endringar i arbeidsmiljølova slik at sentrale omgrep i lova blir definert eller får tilvising til definisjon i anna lov.»