I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen utrede et nasjonalt system for registrering og tapping av blodgivere – med ‘bank-id’ for blodbank.

2. Stortinget ber regjeringen fremlegge en strategi for økt rekruttering av nye blodgivere.

3. Stortinget ber regjeringen utrede en modell for organisering av blodforvaltning etter modell av Nederland.»

Forslagsstillerne viser til at det finnes én medisin som ikke kan lages, bare gis, og som halvparten av befolkningen vil ha behov for på et eller annet tidspunkt – blod. I Norge samles blod inn fra frivillige, ubetalte givere på 69 giversteder organisert i 30 godkjente blodbanker i offentlig regi. I 2015 hadde Norge omtrent 100 000 blodgivere som ga blod litt over 200 000 ganger i året. Dette er helt i bunnsjiktet i Europa og utgjør en beredskapsrisiko.

Når blodet tappes, kan det sentrifugeres og deles i blodlegemer, blodplater og plasma. Sistnevnte er viktig i legemiddelproduksjon, og spesielt i produkter som brukes i behandling av blødersykdommer og forskjellige immunologiske sykdommer, samt for å gjenopprette og vedlikeholde blodvolumet. Blant norske pasienter ser man et sterkt økende behov for immunglobulin, men det produseres for lite plasma til å dekke det. 90 000 liter må derfor hentes fra betalte givere ved kommersielle tappestasjoner over hele verden. Dette medfører forskjellige typer risiko. For det første er Norge sårbart fordi 73 prosent av Europas betalte plasmaproduksjon kommer fra USA. For det andre mener Verdens helseorganisasjon (WHO) at betalte givere utgjør en betydelig høyere infeksjonsrisiko, sannsynligvis fordi enkelte skjuler sykdomsinformasjon før tapping, slik at de fremdeles kan tjene på det.

Forslagsstillerne mener at det virker som om Norge i dag ikke har en nasjonal blodpolitikk. Eierskapet er svært fragmentert, og organiseringen er tilfeldig og gammeldags, og følger i stor grad en struktur fra før sykehusreformen i 2002. I tillegg er Røde Kors i praksis den aktøren som sørger for rekruttering av blodgivere – uten særlig forutsigbare rammevilkår for å gjøre jobben. «Blodbussene» som finnes i Norge, er også eid av Røde Kors.

Forslagsstillerne anfører også at det er vanskelig å finne helhetlig statistikk, at forskningsinnsatsen på området er vanskelig å få øye på, og at det samme gjelder ansvaret for utdanning og spesialisering.