Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Torgeir Micaelsen
og Sigmund Steinnes, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, Lavrans Kierulf og lederen Kari Kjønaas Kjos, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i
Norge i dag eksisterer rundt 30 institusjoner som driver blodbank-virksomhet
og som har blodprodukter lagret til enhver tid. Forslagsstillerne
viser til at dette er i bunnsjiktet i Europa og utgjør en beredskapsrisiko. Komiteen deler
forslagsstillernes synspunkter om at det er viktig at en opprettholder
rekrutteringen av blodgivere, og støtter at det etableres tiltak
som kan bedre rekruttering og håndtering på tvers av helseforetaksstrukturen.
Komiteen viser til at blodgivning
er en planlagt virksomhet der de fleste gir blod regelmessig ved sitt
lokale sykehus. Forslagsstillerne ønsker å etablere et nasjonalt
system for registrering og tapping av blodgivere. Det vises til
at dersom en blodgiver flytter eller vil gi blod i et annet helseforetak,
må giveren i dag melde seg på nytt i den nye blodbanken. Komiteen viser
til at giverdata i dag kan utveksles fra én blodbank til en annen
innad i de regionale helseforetakene. I Helse Midt-Norge er det
etablert en løsning som gjør at blodgivere kan gi blod innen regionen
ved at informasjon overføres mellom blodbankene elektronisk, slik
at de slipper å melde seg på nytt om de bytter blodbank. I Helse
Vest er en regional plan for laboratoriemedisin nylig vedtatt, og
felles regionalt IKT-system for blodbankene er under anskaffelse.
Komiteen viser videre til at
Helse- og omsorgsdepartementet i 2013 ga Helsedirektoratet i oppdrag
å foreta en analyse av blodgiversituasjonen i Norge. Rapporten «Blodgiversituasjonen
i Norge» forelå i desember 2013 og inneholdt flere forslag til tiltak
for å sikre et bærekraftig tilbud for blodgivning i Norge. Ett av
tiltakene var nasjonal registrering av blodgivere, der Helsedirektoratets
vurdering var at det ikke var tilstrekkelig utredet til å kunne
si noe om antatt effekt på blodgiversituasjonen i Norge. Komiteen viser
til at Stavanger universitetssjukehus i sitt høringsinnspill til
komiteen ga uttrykk for at et statisk arkiv ikke vil ha noe verdi
ut over å være en samling av navn på godkjente givere. Sykehuset
viser videre til at dersom et giverarkiv skal ha en verdi, må det
til enhver tid inneholde oppdatert informasjon om hver blodgiver.
Dette innebærer store volum med sensitiv informasjon, som man vanskelig
kan se begrunnelse for å lagre sentralt og utenfor et faglig miljø.
Oslo universitetssykehus skriver i sitt høringsinnspill at et nasjonalt
register sannsynligvis vil medføre at hele registerfunksjonen løftes
ut av spesialisthelsetjenesten, og at dette vil være meget uheldig
rent faglig idet man mister kontakten med de sterke forskningsmiljøene.
NITO skriver i sitt høringsinnspill at helseforetakene i dag også
har forskjellige laboratoriedatasystem, og at disse systemene ikke
vil kunne snakke med hverandre og utveksle informasjon.
Komiteen mener det i dag gjøres
et godt arbeid i blodbankene for å sikre rekruttering, og mange blodbanker
har god tilgang på blodgivere. Komiteen mener Røde Kors gjør
et svært viktig arbeid for å rekruttere nye givere, og viser til
at organisasjonen driver aktiv verving gjennom lokale frivillige foreninger
og formidler givere som melder seg via nettsiden www.GiBlod.no. Komiteen mener
det er viktig at den innsatsen som gjøres lokalt og nasjonalt, styrkes
gjennom et tettere samarbeid mellom helseforetakene og Røde Kors.
Komiteen viser til at blodbankene
i Norge er organisert i helseforetakene, og at sykehusene i størst mulig
grad skal være selvforsynt med blod. Komiteen viser til høringsinnspillet
fra NITO, hvor det fremgår at de største blodbankene i Norge har
et godt samarbeid, og det sendes blod mellom blodbankene ved behov.
Blodbankene leverer ikke bare blodprodukter, men har også en kompetanse
som trekkes inn i den løpende kliniske virksomheten. Komiteen peker
på at de fleste av høringsinstansene i saken er skeptiske til en
ny organisasjonsform, og mener at det er mer hensiktsmessig å arbeide
for en bedre organisering og tettere samarbeid mellom blodbankene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, er opptatt av å styrke blodberedskapen
i fred, krise og krig. På bakgrunn av høringsinnspillene fra NITO
Bioingeniørfaglig institutt og fra avdelingene for immunologi og
transfusjonsmedisin ved Helse Bergen, Helse Stavanger og Oslo universitetssykehus
registrerer flertallet at
blodbankvirksomheten i transfusjonstjenesten fungerer godt. Det
er mer hensiktsmessig å styrke de regionale blodbankene, fremfor
å sentralisere virksomheten. En sentralisert organisasjon vil ikke
bidra til bedre utnyttelse av ressursene, større effektivisering
eller økt beredskap. De fleste foretak har i dag fullverdige transfusjonsmedisinske
enheter og analysevirksomhet knyttet til bruk og utlevering til
pasientbehandling, og det gis medisinskfaglig veiledning til de
kliniske avdelingene og primærhelsetjenesten. Kort vei til tjenesten
og god kompetanse er ofte kritiske faktorer i god pasientbehandling.
Det er et godt samarbeid mellom foretakene, og de er ikke kjent
med at operasjoner er blitt avlyst på grunn av blodmangel. I tillegg bidrar
de regionale fagmiljøene til utdanning av bioingeniører og legespesialister
(LIS), samt til viktige utviklings- og forskningsaktiviteter.
Komiteens medlem
fra Venstre vil peke på at et en utredning av et nasjonalt
system for registrering og tapping av blodgivere er ønsket av både
Røde Kors og NITO Bioingeniørfaglig institutt. Et slikt system er
også blitt foreslått av Helsedirektoratet i 2013, i rapporten «Blodgiversituasjonen
i Norge». Tiltaket ble den gang avvist nettopp fordi det ikke var
tilstrekkelig utredet. Ettersom man ser et økende behov for blodprodukter
og bedre beredskap, bør en slik utredning gjennomføres nå.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, ser behovet for en nasjonal plan
for blodberedskap i Norge. I tillegg til lange avstander vil en
ved både militære konflikter og sivile katastrofer ta høyde for
at logistikklinjene kan bli blokkert som følge av manglende luftherredømme,
værforhold, sperrede veier, fiendtlig destruksjon av infrastruktur og
lignende. Det finnes ingen nasjonal oversikt over mengden blodprodukter
tilgjengelig til enhver tid eller forventet blodforbruk ved gitte
scenarioer. Blodplater har en begrenset lagringstid på syv dager,
og det er nødvendig å ha lokale krise-blodgiverkorps ved alle sykehus.
Helse Bergen har i samarbeid med Forsvaret videreutviklet modeller
for transfusjonspraksis som også kan implementeres i sivil prehospital
transfusjon.
Komiteens medlem
fra Venstre er enig i at kort avstand til – og god kompetanse
hos – blodbanken er viktig. Formålet må være å fortsatt ha gode tappetjenester
i hele landet, slik at helsepersonell har tilgang til blodprodukter
lokalt i tilfeller hvor konflikter eller katastrofer vanskeliggjør
transport. Et digitalt, nasjonalt system for registrering og tapping
av blodgivere kan gi bedre samhandling og koordinering blodbankene
imellom. Slik vil det bidra til bedre og jevnere kvalitet på tjenesten
over hele landet og til å styrke beredskapen. Enkelte er kritiske til
et slikt system fordi dagens laboratoriedatasystem varierer fra
helseforetak til helseforetak og disse ikke kan «snakke med hverandre».
I beredskapsøyemed vil det være nyttig å ha et samtykkebasert system som
lar kvalifisert helsepersonell vite hvor mange godkjente blodgivere
og blodprodukter som er tilgjengelige hvor i landet til enhver tid,
uavhengig av hvor giverne opprinnelig er registrert. Systemet bør
utvikles i samarbeid med fagmiljøet, og givernes personvern må vektlegges
i prosessen. Samtidig utvikler teknologien seg raskt, og det vil
være uklokt å forhåndsavvise et nytt nasjonalt system på bakgrunn
av at det er lite kompatibelt med dagens systemer. Her bør føre-var-prinsippet
være førende.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ser
positivt på en strategi for å beholde og rekruttere nye blodgivere.
De regionale fagmiljøene viste i komiteens høring til at blodgiverne
ønsker å tappes lokalt nær bosted eller arbeidsplass. De viste også
til Sverige, som har utviklet en elektronisk «gjestegiver»-løsning
for å møte ønsket om å kunne velge tappested, men at ordningen ikke
har blitt tatt i bruk i det omfang som var forventet. De fremhevet også
at brede kampanjer gir få nye blodgivere og medfører mye testing
av personer som ikke kan gi blod. Dette merarbeidet belastes helseforetakene,
og det ønskes derfor mer målrettede kampanjer, gjerne i samarbeid
med Røde Kors. Høringsinstansene tok også opp at Helsedirektoratet
i januar 2017 la ned prosjektgruppen som siden 2015 hadde arbeidet
med revisjon av dagens regelverk for blodgiving. Målet for arbeidsgruppen
var å utarbeide nasjonale elektroniske retningslinjer for transfusjonsmedisin
for å bedre rekrutteringen og beholde blodgivere. Disse medlemmer mener at dette
arbeidet bør fullføres.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter forslaget om at
det utarbeides en strategi for økt rekruttering av blodgivere. Disse medlemmer støtter
ikke forslaget om et nasjonalt system. Høringsinstansenes svar og
erfaringer gjort blant annet i Sverige, hvor kostnadene har blitt
større en nytten, taler imot et slikt forslag. Disse medlemmer mener at forbedringer
i blodbank- og blodgiversystemet bør bygge på dagens system, og
støtter ikke en sentralisering slik det legges opp til i forslag
om nederlandsk modell.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til at de fleste høringsinstansene ser positivt
på en strategi for økt rekruttering av blodgivere, og det etterlyses
også nasjonale planer for blodberedskap i fred, krise og krig og
en oversikt over mengden tilgjengelige blodprodukter. I forbindelse
med utarbeidelsen av nasjonale strategier bør man også ta for seg
spørsmålet om plasmabehov, og fagmiljøet bør konkludere med hvilken
grad av selvforsyning Norge er tjent med. Sannsynligvis vil behovet
for tapping av plasma øke, og det krever, i tillegg til flere givere,
også større investeringer i form av maskineri og personell i blodbankene.
Norge er allerede dårligst i Europa-klassen når det gjelder antall
blodgivere, og behovet vil med all sannsynlighet øke dersom det
oppstår en krisesituasjon. Sett mot denne konteksten er det bekymringsfullt
at prosjektgruppen som jobbet med dagens regelverk for blodgiving,
ble lagt ned. Arbeidet bør sluttføres, og aktører som Røde Kors
Blodprogram og regionale helseforetak bør sikres forutsigbar tilgang
på midler, slik at de kan drive jevnlig kampanjevirksomhet.
Dette medlem mener det bør
satses mer på forskning og utvikling i transfusjonstjenesten. Mangelen
på nasjonale planer og samordning, og det økende behovet for blodgivere
og blodprodukter fremover, vil kreve nye og kunnskapsbaserte tilnærminger. Dette medlem peker
på at samarbeidet mellom blodbanken ved Avdeling for immunologi
og transfusjonsmedisin ved Haukeland universitetssykehus, Forsvarets
sanitet, Marinejegerkommandoen og Sjøforsvarets sanitet har vært
svært vellykket og ført til forbedringer og endret praksis i tjenesten
både i Norge og i NATO. En målrettet satsing vil være bra for beredskapen,
og mye ligger til rette for at et norsk forskningsmiljø innen transfusjon
og immunologi vil kunne hevde seg internasjonalt.
Dette medlem mener blodprodukter
og tilhørende kompetansetjenester også må bli en del av Norges nye
satsing på helserelatert næring. Utdanningssystemet og FoU-strukturen
er til dels allerede på plass for dette. Men det vil kreve at helseforetakene, særlig
universitetssykehusene, prioriterer FoU-ressurser også til dette
fagområdet, og at de styrker samhandlingen seg imellom og også fokuserer
på oppbygging av kompetanseklynger og nettverk rettet mot produktutvikling
som i neste omgang kan bringes over til mer industrielle aktører.
Vi ser en gryende interesse blant investorer for norsk laboratoriesektor.
Kapital, kompetanse om eksport og nye markeder må ses på som en
ressurs for mulig ekspansjon – i hovedsak utenfor Norges grenser.
Det ligger også store muligheter i økt samarbeid mellom human og animalsk
side knyttet til framtidig utvikling av ulike biobanker. I dag preges
disse fagfeltene av å være veldig atskilte. På human side preges
de også av å være fragmentert og «innadvendte» i offentlig eie.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede et nasjonalt system for registrering og tapping
av blodgivere – med ‘bank-id’for blodbank.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede en modell for organisering av blodforvaltning
etter modell av Nederland.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremlegge en strategi for økt rekruttering av nye
blodgivere.»