Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Runar
Sjåstad og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Elisabeth
Vik Aspaker, Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland,
fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Harald T. Nesvik og Christian
Tybring-Gjedde, fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra
Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, viser
til at Stortinget i 2014 ba regjeringen ta initiativ til en uavhengig
og helhetlig gjennomgang av Norges engasjement i Afghanistan (Dokument
8:12 S (2013–2014) fra representantene André N. Skjelstad, Ola Elvestuen
og Trine Skei Grande (Venstre)). Redegjørelsene fra utenriksministeren
og forsvarsministeren tar utgangspunkt i Afghanistanutvalgets rapport
(NOU 2016:8 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014), og
rapporten har bidratt til et bedre grunnlag for en vurdering av
den norske innsatsen i Afghanistan.
Komiteen ønsker å uttrykke
en ærbødig takk til dem som ga sitt liv på oppdrag i Afghanistan. Komiteen ønsker
også å uttrykke sin dypeste medfølelse til de pårørende og deres
familier.
Komiteen deler utenriksministerens
vurdering av at det norske engasjementet i Afghanistan har vært en
av våre tyngste internasjonale operasjoner noensinne, med betydelige
investeringer i form av militær innsats og bistand. Komiteen vil
fremheve innsatsen til mer enn 7 000 nordmenn som har deltatt i
operasjoner i Afghanistan, og minnes de 10 som har mistet livet. Komiteen vil
også understreke at det militære engasjementet i Afghanistan fortsatt
pågår, og at det som påpekt av forsvarsministeren fortsatt er krevende
og risikofylt.
Komiteen viser til at situasjonen
i Afghanistan er bekymringsfull, og at det internasjonale samfunn må
bidra i mange tiår fremover. Afghanistan er fortsatt et av verdens
fattigste land, konflikt og korrupsjon begrenser økonomisk vekst
og landet er avhengig av internasjonal bistand. Taliban har styrket
sin militære posisjon, og afghanske sikkerhetsstyrker er under et
konstant press. Komiteen mener
at bekjempelse av fattigdom og korrupsjon henger sammen ved at korrupsjon
svekker mulighetene for utvikling og medfører risiko for at bistandsmidlene ikke
når frem til dem som trenger det. Arbeidet med å bekjempe korrupsjon
må derfor videreføres. Videre er det viktig at bistanden baseres
på landets behov. Komiteen viser
til at Norge har gitt viktige bidrag når det gjelder utvikling av
sivilsamfunnet og styrking av frie medier. Videre har Norge bidratt
til styrking av kvinners rettigheter, reduksjon i barnedødelighet
og gitt flere barn muligheter til å gå på skole. Økonomien er styrket
selv om den fortsatt er sårbar og avhengig av bistand. Komiteen mener
det er viktig at Norges innsats på disse områdene videreføres.
Komiteen viser til utenriksministerens
understrekning av at sikkerhets- og alliansepolitikken har vært
en grunnstein i det norske Afghanistanengasjementet. Norge
hadde ifølge utenriksministeren en formell forpliktelse i henhold
til NATO-pakten og en moralsk forpliktelse til å stå ved USAs side
etter angrepene 11. september 2001. I solidaritet med våre allierte
og partnere stilte Norge opp for at Afghanistan ikke skulle forbli
et arnested for internasjonal terrorisme. Komiteen mener anvendelsen
av NATO-paktens artikkel 5 og FNs sikkerhetsråds anerkjennelse av
USAs rett til selvforsvar ga grunnlag for det norske engasjementet,
men at andre hensyn må være mer fremtredende når det gjelder det
langvarige engasjementet.
Komiteen viser til at ett av
målene med det norske engasjementet har vært å bygge en stabil og demokratisk
afghansk stat, men at denne målsettingen ikke er nådd. Komiteen mener
at et slikt mål fremstår som svært ambisiøst, og at et mer realistisk mål
ville vært å bidra til en prosess i Afghanistan i retning av økt
stabilitet og demokratisk utvikling. Afghanistan er som utenriksministeren
påpeker et land med store utfordringer og med store avstander mellom
sentralmakt, lokale myndigheter og lokale maktutøvere. Komiteen mener
at det å utvikle en moderne, stabil og demokratisk stat tar tid,
og for at målet skal nås kreves det en langvarig innsats i Afghanistan.
Komiteen viser til utenriksministerens
påpekning av at koordineringen av sivilt og militært engasjement
var særlig krevende. Utenriksministeren mener at Utenriksdepartementet
og Forsvarsdepartementet i dag er bedre koordinert enn da Norge
først gikk inn i Afghanistan. Komiteen viser til at Røde Kors
påpeker behovet for rolleavklaring mellom militære, sivile og humanitære
bidrag i sitt høringsinnspill til utenriks- og forsvarskomiteen.
Sammenblanding av roller utfordrer sikkerheten til humanitære aktører
og gjør at sivilbefolkningen blir skadelidende. Komiteen mener at det er viktig
å unngå sammenblanding av roller når innsatsen både er militær og
sivil. Komiteen mener
at en erkjennelse av at et land kan ha behov for både sikkerhetstiltak
og utviklingsrelatert innsats ikke må medføre en så stor grad av
koordinering av personell at roller blandes. De militære styrkenes
oppgave må være å sikre et trygt handlingsrom for sivile aktører,
mens bistands- og humanitære aktører utfører sivile oppgaver innenfor
dette handlingsrommet.
Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet har
utarbeidet retningslinjer rundt bruken av lokalt ansatte i internasjonale
operasjoner, og at disse retningslinjene ble implementert i 2015.
Forsvarsministerens understrekning av at bruk av sivile lokale ansatte
til stridende oppgaver ikke skal forekomme støttes av komiteen. Komiteen viser
for øvrig til at Røde Kors i sitt høringsinnspill mener det er behov
for en tydeliggjøring av hvilke oppgaver sivile kan utføre i internasjonale
operasjoner og å sikre gode rutiner for å ivareta sikkerheten til
sivilt ansatte i Forsvaret.
Komiteen viser til at utenriksministeren
er tydelig på at varig fred og stabilisering i Afghanistan krever
en politisk løsning med Taliban. Løsningen må være inkluderende
og skal ikke gå på bekostning av menneskerettighetene, inkludert
kvinners rettigheter generelt og jenters rett til utdanning spesielt. Komiteen mener
dette er en krevende målsetting i en situasjon hvor Taliban, som
aktivt motarbeider kvinners rettigheter og jenters rett til utdanning,
styrker seg politisk og militært.
Komiteen deler utenriksministerens
understreking av behovet for en involvering av naboland i regionen,
og vil understreke at det i særdeleshet gjelder Pakistan. En av
utfordringene i Afghanistan har vært at Taliban kunne bevege seg
tilnærmet fritt over grensen mot Pakistan. Komiteen mener derfor det er
viktig at Norge og det internasjonale samfunnet jobber for å sikre
at Pakistan blir en positiv bidragsyter inn i arbeidet med å finne
en omforent fredelig løsning.
Komiteen viser til utenriksministerens
redegjørelse, og mener at Afghanistanutvalgets rapport gir et grunnlag
for å systematisere lærdommene og tilpasse dem til nye utfordringer
som ligger foran oss. Norge har en omfattende bistandspolitikk og
engasjerer seg i statsbygging og forbedring av styresett. Komiteen mener
derfor at erfaringene som er gjort i Afghanistan, beskrevet i utenriksministerens
redegjørelse og i Afghanistanutvalgets rapport, er gode ledetråder
i framtidige engasjement, både i Afghanistan og i andre land og
områder.
Komiteen vil fremheve at statsbyggings-
og bistandsengasjementet i Afghanistan vokste frem fra erkjennelsen
om at nedkjempelse av Taliban forutsatte økonomisk og sosial utvikling,
samt et velfungerende statsapparat. En langvarig, sivil innsats
for å utvikle et stabilt og demokratisk Afghanistan var derfor ansett
som nødvendig. Det er viktig å ha med dette perspektivet når man
i ettertid vurderer det sivile engasjementet.
Komiteen noterer seg at Norge
har brukt 8,4 mrd. kroner til sivile formål i perioden 2001 til
2014. Den norske bistandsinnsatsen og bevilgningene var et bidrag
til å oppnå målsettingen om å bygge et stabilt og demokratisk Afghanistan
sammen med innsatsen fra andre land, FN og andre multilaterale organisasjoner. Komiteen noterer
seg videre at både utenriksministeren og Afghanistanutvalgets rapport konkluderer
med at dette målet ikke er nådd.
Komiteen viser til at Afghanistanutvalget
konkluderer med at Norge nådde målet om å være en god alliert, men
ikke målsettingene om å bekjempe terror og bygge en afghansk demokratisk
stat. Utvalget skriver:
«Det andre målet
var å bidra til internasjonal terrorbekjempelse ved å hindre at
Afghanistan igjen ble et arnested for slik terror. ‘Krigen mot terror’
var kontroversiell, og målet er bare delvis nådd. Det tredje hovedmålet
var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom
langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er ikke nådd. Landets
formelt demokratiske institusjoner er skjøre, og krigen fortsetter.
Den internasjonale og norske bistanden har gitt resultater på noen
felt, som helse og utdanning. Afghanistan har imidlertid blitt ett
av verdens mest bistandsavhengige land, og bistanden har bidratt
til omfattende korrupsjon.»
Komiteen mener at det samtidig
er, slik utenriksministerens redegjørelse får fram, viktig å nyansere
dette bildet ved å vise til viktige framganger. Økonomien er sterkere,
det sivile samfunnet er mer utviklet og kvinners stilling er sterkere,
slik redegjørelsen peker på. Det er også grunn til å rose den innsatsen
norsk sivilt og militært personell har gjort på mange ulike vis
i landet.
Komiteen viser til at forsvarsministeren
i sin redegjørelse omtalte skillet mellom militær og sivil innsats
i Afghanistan:
«Utvalget trekker
fram at bidragene fra alle norske offentlige myndigheter, militære
og sivile, burde vært koordinert og integrert. Det er jeg enig i.
Det tydelige skillet som Norge gjorde mellom sivil og militær innsats,
skilte seg også i ganske stor grad fra den tilnærmingen våre nærmeste
allierte hadde, og det bidro til tapte synergieffekter på bakken.»
Komiteen slutter seg til viktigheten
av at militære og sivile bidrag er godt koordinert og vil understreke
behovet for tydelige retningslinjer for rollefordelingen mellom
militære og sivile myndigheter.
Komiteen merker seg at Afghanistanutvalgets rapport
hevder at over tid ble volumet i seg selv det viktigste bistandsmålet.
Det påpekes videre at det samlede bistandsvolumet ble mye høyere
enn svake afghanske institusjoner kunne håndtere, forhold som bidro
til korrupsjon og bistandsavhengighet.
Komiteen understreker at det
er meget langt igjen før kvinner oppnår akseptable kår, og er bekymret
over tilbakeslag mot kvinners rettigheter. Komiteen forutsetter at regjeringen
fortsetter å vektlegge dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, understreker at til tross for alle svakhetene
som rapporten og utenriksministeren påpeker, har det vært en positiv
utvikling i Afghanistan. Det er et demokrati, om enn skjørt. Sivilsamfunnet
har utviklet seg, og antall frie medier har økt betraktelig. Kvinners
rettigheter har blitt styrket, og jenter har større tilgang til
utdanning enn tidligere. Helsetilstanden har blitt langt bedre,
og infrastrukturen mer utbygd. Både internasjonal og norsk bistand
har gitt resultater på noen felt, særlig innen helse og utdanning.
Flertallet ser at den norske
innsatsen har bidratt til noen positive resultater, særlig innen
utdanning, nærings- og landsbygdutvikling, helse og likestilling.
Flertallet viser til Afghanistanutvalgets
omtale av det aktive norske fredsdiplomatiet i Afghanistan. Norge
var blant de første landene til å opprette kontakt med Taliban i
den hensikt å formidle kontakt og legge til rette for forhandlinger
om en fredelig løsning på konflikten i Afghanistan. Dette arbeidet
startet i 2007, lenge før USA var villig til å starte en slik dialog. Flertallet viser
videre til at Afghanistanutvalgets vurdering – til tross for at
forsøkene på en framforhandlet fredsløsning ennå ikke har lyktes
– er at Norges erfaringer på dette feltet tilsier at fredsdiplomati
bør videreføres som et sentralt mulig norsk bidrag i andre konflikter. Flertallet slutter
seg til denne vurderingen og vil understreke at den norske innsatsen
for fred og forsoning forutsetter at våre ansvarlige myndigheter
makter å ta selvstendig initiativ, utvise dristighet og akseptere
risiko.
Flertallet viser til at utenriksministeren
i sin redegjørelse påpekte at Afghanistanutvalgets rapport har bidratt
med
«gode ledetråder
for hvordan vi kan innrette og tilpasse oss nye, utfordrende konfliktsituasjoner.»
Flertallet viser videre til
at omfanget og varigheten av den norske militære og sivile innsatsen
i Afghanistan gjør at Afghanistan-engasjementet står i en særstilling
sammenliknet med øvrige norske utenlandsbidrag.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener det er fornuftig at det gjennomføres evalueringer
av større militære utenlandsbidrag – både for å trekke lærdommer
og for å bidra til en opplyst offentlig debatt om norsk utenriks-
og sikkerhetspolitikk. På samme måte som de militære utenlandsbidragene
varierer i omfang og varighet, vil evalueringenes format og innretning
måtte tilpasses bidraget som evalueres.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Libya-operasjonen
ble gjennomført under den forrige regjeringen. Disse medlemmer mener det ikke
bør etableres en praksis der nye regjeringer iverksetter evaluering av
sine forgjengere uten at regjeringspartiene som foretok beslutningen
om det aktuelle bidraget, tar initiativet til det. Når partiene
som satt i regjering under gjennomføringen av Libya-operasjonen
ønsker en gjennomgang, slutter disse medlemmer seg
til forslaget.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
mener at det etter Afghanistanutvalgets rapport er naturlig at det
også gjennomføres en evaluering av Norges sivile og militære rolle
i forkant av, under og etter Libya-operasjonen i 2011 og fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ta initiativ til å gjennomføre en evaluering i egnet
form av den norske militære og sivile deltakelsen i operasjonen
i Libya i 2011.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti mener at evalueringen av den norske innsatsen
i Afghanistan har gitt Stortinget et bedre grunnlag for å vurdere
fremtidige internasjonale engasjementer. Utenriksministeren viser
også i sin redegjørelse til at Afghanistanutvalgets rapport har
bidratt med «gode ledetråder for hvordan vi kan innrette og tilpasse
oss nye, utfordrende konfliktsituasjoner». De gode erfaringene fra
denne evalueringen bør derfor resultere i en ny praksis der det i
etterkant av militær deltakelse i større internasjonale operasjoner
foretas en ekstern evaluering av operasjonen. Disse medlemmer mener det er naturlig
at dette nå bør gjøres for Norges deltakelse i operasjonen i Libya,
og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innarbeide en fast praksis med ekstern evaluering
etter at Norge har hatt betydelige bidrag i internasjonale militære
operasjoner.»
«Stortinget
ber regjeringen iverksette en ekstern evaluering av den norske deltakelsen
i operasjonen i Libya i 2011.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil advare mot en integrering
av militær og sivil innsats. Flertallet kan heller ikke se
at det er dekning for å lese ut av Afghanistanutvalgets rapport
en anbefaling om at militære og sivile bidrag burde vært integrert.
Tvert imot viser Afghanistanutvalget til at studier av integrerte
stabiliseringsinnsatser foretatt i fem provinser i Afghanistan i
perioden 2008–2010 fant at slike integrerte innsatser ikke hadde
den forventede effekt. Flertallet vil
igjen understreke behovet for fungerende koordineringsmekanismer
mellom militær og sivil innsats, men vil samtidig vise til at Afghanistanutvalget
påpeker at:
«[d]en norske linjen
med et klart skille mellom sivil og militær innsats er prinsipielt
godt begrunnet i ønsket om å unngå at bistandsprosjekter rammes
av væpnet strid.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre registrerer
at Afghanistanutvalgets rapport kritiserer manglende samordning
og svak oppbygging av lokal kapasitet, men noterer at norske myndigheter
har søkt å fremme både afghansk eierskap og koordinering av den
internasjonale bistanden.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre noterer at Afghanistanutvalgets rapport konkluderer
med at kvalitet, effekt og forvaltningskapasitet må tillegges større
vekt i norsk bistand enn hva som er tilfellet i dag, og støtter
regjeringens tiltak for å styrke forvaltningskompetansen i utenrikstjenesten. Disse medlemmer mener
det er viktig å fortsette arbeidet med å utrede og innføre strengere krav
til effektivitet og kontroll med norske bistandsmidler.
Disse medlemmer merker seg
at Afghanistanutvalgets rapport bemerker at FN-organisasjonene har
fått til mye bra, men er kritisk til at enkelte av organisasjonene
ikke leverer tilfredsstillende, særlig på kvalitetssikring av bistanden
og på dokumentasjon og rapportering av resultater. Disse medlemmer forutsetter
at disse svakhetene blir utbedret.
Komiteens medlemmer
fra Høyre merker seg at regjeringen har forpliktet seg til
å videreføre sivil bistand til Afghanistan med om lag 700 mill. kroner
i året ut 2020, og at Afghanistan dermed forblir et av de mottakerlandene
som får størst bistand. Disse medlemmer mener det
er viktig å legge opp bistanden slik at den ikke bidrar til avhengighet, men
at Afghanistan på sikt vil klare seg uten overføringer.
Disse medlemmer støtter at
norsk bistand vil bli gitt under forutsetning av at afghanske myndigheter
fortsetter arbeidet med å gjennomføre reformer, bekjempe korrupsjon
og sikre kvinners rettigheter. Disse medlemmer støtter også
regjeringens satsing på antikorrupsjonsarbeid. Disse medlemmer fremhever
viktigheten av å prioritere god forvaltning og at det iverksettes
tiltak som styrker forvaltningskompetansen i utenrikstjenesten.
Disse medlemmer imøteser den
bebudede politiske og økonomiske analysen av Afghanistan. Analysen
vil sammen med Afghanistanutvalgets rapport og andre evalueringer
danne grunnlag for det videre arbeidet med bistanden til Afghanistan.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at redegjørelsen
omtaler den norske bistandsinnsatsen i Afghanistan bredt. Samtidig
blir denne kritisert på flere punkter av Afghanistanutvalget.
Overordnet understreker utvalget at det er en klar motsetning mellom
å delta i en krig og å drive effektivt og godt bistandsarbeid:
«At bistanden ga
beskjedne resultater skyldtes først og fremst de formidable utfordringene
ved å drive bistand i en krigssone der sikkerhetspolitikken og sikkerhet
la premissene for innsatsen og der afghanske myndigheter
var svake og fragmenterte.»
Dette medlem deler utvalgets
vurderinger og ber regjeringen merke seg anbefalingene fra utvalget om
å legge bedre til rette for regionalt samarbeid, sikre at det er
tilstrekkelig med ressurser og kompetanse til å forvalte den bistanden
som bevilges, og styrke rutinene for systematisk resultatrapportering.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti ønsker å belyse Afghanistanutvalgets fremheving
av at Norges forsvars primæroppgave er å ivareta forsvaret av eget
land, og at militære oppdrag ute ikke må gå på bekostning av beredskapen
hjemme.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til redegjørelsene fra utenriksministeren
og forsvarsministeren som tar utgangspunkt i Afghanistanutvalgets
rapport, og mener redegjørelsene og rapporten totalt sett gir et
godt bilde av den norske innsatsen og de erfaringene vi kan trekke.
Disse medlemmer mener man
på aktivt vis må dra nytte av rapportens grundige analyser, konklusjoner
og anbefalinger og bruke disse i eventuelle andre militære utenlandsoppdrag
Norge velger å involvere seg i. Disse medlemmer viser i denne forbindelse
også til statsrådenes redegjørelser og deres vurdering av den norske
innsatsen så langt.
Disse medlemmer mener det
er verdt å merke seg at rapporten allerede i første setning påpeker at
til tross mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan
nedslående. Taliban står sterke enn noen gang siden 2001, og også
andre militante islamistgrupper har fotfeste i landet. Disse medlemmer registrerer
også at Afghanistanutvalget stadfester at Norges innsats ikke har
utgjort en betydelig forskjell. Disse medlemmer viser i denne
forbindelsen også til statsrådenes redegjørelser, hvor det norske
bidragets betydning beskrives på en god måte.
Disse medlemmer vil også vise
til redegjørelsen fra statsrådene hvor de korrekt beskriver at det har
vært enkelte gode utviklingstrekk i Afghanistan, blant annet med
hensyn til kvinners rettigheter, helse, utdanning, frie medier og
demokratibygging.
Disse medlemmer viser til
Afghanistanutvalgets tydelige råd om at Norge ikke bør engasjere seg
i statsbygging, utvikling og sikkerhet av større omfang. Dette kan
bære bud om at Norge har tatt på seg oppgaver det kan være utfordrende
å lykkes med.
Disse medlemmer mener rapporten
åpenbarer en grunnleggende utfordring, knyttet til statsbygging,
som ikke lar seg løse militært eller ved andre former for innsats.
Afghanistan er fragmentert, og ulike militante muslimske grupperinger
forsvarer sine territorier samtidig som Taliban har ambisjoner om
å underlegge seg hele landet. Disse medlemmer mener tilrettelegging
for regional dialog, slik Afghanistanutvalget anbefaler, kan være
en god ambisjon, men med et lappeteppe av ulike væpnede opprørere
er sjansen for å lykkes med slike initiativer liten. Disse medlemmer viser
her også til redegjørelsen som tar for seg forholdet til Taliban
og nabolandenes rolle.
Disse medlemmer mener det
er viktig at Norges befolkning med jevne mellomrom blir minnet på
bakgrunnen for norske militære styrkers nærvær i Afghanistan. Dagens
ungdom har ingen personlige minner fra de grusomme terrorhandlingene som
rammet USA i 2001. Disse
medlemmer mener derfor, i likhet med Afghanistanutvalget,
at det er viktig at regjeringen har støtte i befolkningen for ethvert
militært engasjement i andre land. Disse medlemmer registrerer
i den forbindelse rapportens konklusjon om at bakgrunn for norsk
deltakelse bør kommuniseres tydelig, og ikke kun gjennom lukkede
møter i den utvidede utenriks- og forsvarskomité (DUUFK).
Disse medlemmer registrerer
også rapportens påpekning av at planleggingen av norsk militær innsats
i konfliktområder må inkludere en exit-strategi. Disse medlemmer mener en slik
strategi må være begrenset i tid og målbar i forhold til oppdrag. Disse medlemmer vil
i denne forbindelse også vise til forsvarsministerens redegjørelse,
hvor dette ble omtalt.
Disse medlemmer finner det
interessant at rapporten poengterer at Norge alltid vil kunne velge ikke
å delta i militære operasjoner. Vår deltakelse i Afghanistan er
et selvfølgelig unntak fra denne valgfriheten, da angrepet på USA
i 2001 utløste artikkel 5 i NATO-traktaten, noe også statsrådene
poengterte i sine redegjørelser.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til utenriksministerens redegjørelse og mener denne tok opp viktige
og interessante sider ved Norges engasjement i Afghanistan siden
2001. Samtidig tok den i for liten grad utgangspunkt i de vurderinger
og konklusjoner som Afghanistanutvalget presenterte i NOU 2016:8
En god alliert. Flere viktige spørsmål fra evalueringen var helt
eller delvis utelatt fra redegjørelsen. Redegjørelsen tegner også
et mer positivt bilde av resultatene enn den faglige evalueringen
gjør. På denne bakgrunn er det naturlig at det i utenriks- og forsvarskomiteens
behandling av redegjørelsen også refereres til NOU-en for å belyse
saken enda bedre.
Disse medlemmer mener at det
mest alvorlige funnet i rapporten, som burde være utgangspunktet
for en vurdering av hvilke lærdommer Norge bør trekke, er Afghanistanutvalgets
konklusjon om at krigen i Afghanistan og den påfølgende internasjonale
og norske innsatsen i stor grad har mislykkes, hvis en ser bort
fra rent alliansepolitiske hensyn. Som utvalget skriver i første
avsnitt av rapporten:
«Etter mange års
internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante
islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban
står sterkere enn noen gang siden 2001. Krigshandlinger undergraver
grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater
og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt
på demokratisk grunnlag.»
Desse medlemene viser
til at Afghanistanutvalet mellom anna konkluderer med at dagens
ordning med lukka orienteringar for den utvida utanriks- og forsvarskomiteen
og breie utgreiingar i Stortinget bør forbetrast. Utvalet meiner
at meir grunnlegjande og kritisk debatt i offentlegheita om den
store internasjonale innsatsen i Afghanistan og norske val innanfor
denne ramma, ville vore positivt både for offentlegheita og for
norske styresmakter. Desse medlemene meiner
at dersom regjeringa ønskjer å sende norske styrkar ut i væpna konflikt
utanfor grensene til NATO, må det forankrast i Stortinget. Dagens
ordning med konsultasjon i den utvida utanriks- og forsvarskomiteen
sikrar ikkje eit godt nok ordskifte for å ta slike avgjerder og
sikrar heller ikkje tilstrekkeleg demokratisk forankring.
Desse medlemene fremjar på
dette grunnlaget følgjande forslag:
«Stortinget
ber regjeringa om å forankre gjennom debatt i Stortinget dersom
regjeringa ønskjer å sende norske styrkar ut i væpna konflikt utanfor grensene
til NATO.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener
at rapportens vurderinger og konklusjoner rundt verdien av åpen
debatt om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner må følges
opp av Stortinget. Som utvalget skriver:
«Det er følgelig
viktig at slike engasjementer er basert på hjemlig støtte, i overenstemmelse
med demokratiske prinsipper. Åpenhet er viktig, også om mindre heldige
forhold, for å sikre en informert offentlig debatt og en politisk
forankring av engasjementene.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser videre til at utvalgsleder
Bjørn Tore Godal uttalte i høringen om denne redegjørelsen at han
ble slått av at det var mye mer omfattende debatt i Washington og
London om de overordnede spørsmål knyttet til innsatsen i Afghanistan
enn det han noen gang hadde vært vitne til i Norge. Disse erfaringene,
og konklusjonene fra utvalget, må Stortinget og regjeringen ta lærdom
av. Å sende norske soldater i krig er en av de viktigste beslutningene
Stortinget kan gjøre, og beslutninger som ofte har mer vidtrekkende
konsekvenser enn det som først er planlagt. Ingen hadde forutsett
hvor dominerende Afghanistan kom til å bli for norsk utenrikspolitikk
i 2001.
Disse medlemmer viser til
at Afghanistanutvalget skriver at
«dagens ordning
med lukkede orienteringer for den utvidede utenriks- og forsvarskomité
og brede redegjørelser for Stortinget bør forbedres. Regjeringen
bør ved internasjonale engasjementer i konfliktområder mer systematisk
informere Stortinget om mål, midler, forventede resultater og erfaringer underveis.
En systematisk tilnærming vil også gi bedre grunnlag for en informert
debatt.»
Desse medlemene viser til at rapporten
frå Afghanistanutvalet gir ei grundig analyse av det norske bidraget
i Afghanistan. Ein klår konklusjon frå Afghanistanutvalet er at
når ein vurderer norsk militær deltaking i konfliktområde, må ein
exit-strategi verte etablert. Desse medlemene viser til
at forsvarsministeren under si utgreiing for Stortinget fortalde
at ho var samd med utvalet i at alle operasjonar «optimalt» sett
burde ha ein exit-strategi. Desse medlemene understrekar
at ein exit-strategi bør liggje til grunn før ein sender norske
militære styrkar til utlandet, og at dette ikkje berre er optimalt,
men bør vere sterkt vektlagt før ein tek ei slik tung avgjerd.
Desse
medlemene viser til at Afghanistanutvalet konkluderer med
at «forsøk på å oppnå en forhandlet løsning på konflikten må starte
tidlig». Dette vil i praksis seie at ein bør ha ein plan for ei
politisk løysing særs tidleg i konflikten, også før ein sender militære
styrkar til området. Desse medlemene stiller
spørsmål om denne lærdommen vart følgd ved avgjerda om å sende norske
troppar for å bidra i krigen i Syria. Desse
medlemene viser til at det fleire gonger er etterspurd kven
regjeringa ser på som legitim styresmakt i Syria. Desse
medlemene understrekar at det er vanskeleg å sjå føre seg at
ein har ein klår plan for ei politisk berekraftig løysing i Syria,
dersom ein ikkje har det klårt for seg kven ein meiner er legitim
regjering og styresmakt i landet.
Komiteens medlemmer
fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at Afghanistansutvalgets
rapport gir et godt grunnlag for å konkludere med at krigen i Afghanistan
var et feilgrep, og at det norske bidraget ikke i tilstrekkelig grad
bidro positivt til utvikling eller demokratisering i Afghanistan.
Krigen startet som et ledd i kampen mot terror, men endte i et statsbyggingsprosjekt.
Afghanistan har i dag et høyere konfliktnivå enn på flere år, og
afghanske sikkerhetsstyrker står i en skjerpet kamp mot Taliban
og lokale krigsherrer.
Medlemen i komiteen
frå Senterpartiet viser til og støttar vurderinga frå Afghanistanutvalet
om at internasjonal innsats ikkje må gå ut over beredskapen heime. Denne medlemen viser
at forsvarssjefen i 2015 åtvara mot at Noreg deltok i for mange
utanlandsoppdrag på ein gong med omsyn til ressursane som er tilgjengelege
for Forsvaret i Noreg. Denne
medlemen peikar på at hovudoppgåva til Forsvaret er å forsvare
norsk territorium. Denne
medlemen understrekar at Noreg heile tida må prioritere den
nasjonale forsvarsevna, og at Noreg ikkje må avgje militære styrkar
til internasjonale operasjonar utanfor NATO utan forankring i FN-pakta
og eit klårt FN-mandat.
Denne medlemen understrekar
at handsaminga av NOU 2016:8 var avvikande frå det som har vore
vanleg ved tidlegare NOUar. Denne medlemen viser til at
Senterpartiet ynskte at oppfølginga skulle skje i form av ei stortingsmelding,
noko som ville gjeve grunnlag for endå breiare drøftingar enn det
ei utreiing frå statsrådane gjer.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener, i tråd med denne konklusjonen,
at regjeringen må legge frem sin begrunnelse for å bidra i internasjonale
operasjoner for Stortinget. Ideelt sett bør det komme som en sak
til Stortinget, med påfølgende debatt og votering i åpen sal.
Dette medlem viser til at
en slik praksis eksisterer i det danske Folketinget, med tverrpolitisk støtte.
En slik ordning vil bidra til å få argumentene for og imot deltakelse
frem på bordet og tydeliggjøre hvilke vurderinger de ulike partiene
legger til grunn for sitt standpunkt. Det vil bidra til en bedre
offentlig debatt knyttet til svært viktige beslutninger, og gjøre at
man i ettertid kan bedømme argumenter og intensjoner bak deltakelsen
fra partiene på Stortinget.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen endre praksis slik at alle beslutninger om å sende
norske bidrag til internasjonale operasjoner legges frem som en
sak til votering for Stortinget. Denne saken vil ikke nødvendigvis
erstatte, men komplementere eventuelle orienteringer i den utvidede
utenriks- og forsvarskomiteen.»
Dette medlem viser
til at Afghanistanutvalget mener alliansepolitiske hensyn var dominerende for
Norges beslutninger om å bidra militært i Afghanistan:
«Å framstå i Washington,
D.C., og Brussel som en kompetent bidragsyter var viktigere for
de norske beslutningene enn vurderinger av hvilken effekt de relativt
små norske bidragene kunne ha i Afghanistan.»
Dette medlem mener ikke at
alliansepolitiske hensyn i fremtiden skal være irrelevante, men
at vurderingene om å gå til krig og delta i internasjonale operasjoner
må være gjenstand for bredere debatt. Dette medlem vil argumentere
for at Norge burde utvikle en doktrine – et sett betingelser – som
bør være på plass for at Norge skal kunne bidra militært i en konflikt.
De mest sentrale kriteriene bør være:
-
Internasjonal fred
og felles internasjonal trygghet må være truet. Verken Norge eller
noe annet land bør sende militære styrker i en krig dersom vi ikke
er helt overbevist om at det er nødvendig for å skape fred.
-
Alle andre virkemiddel
må være utprøvd. Dersom vi skal sette liv i fare, er det et absolutt
minstekrav at alle andre virkemiddel enn de militære er prøvd først.
-
Målet for den militære
deltakelsen må være klart og oppnåelig. Om alt annet er prøvd, gjenstår
det likevel å vurdere om det er mulig å oppnå de målene en har,
militært. Krigen i Afghanistan er et godt eksempel på for lite tydelige
og uoppnåelige målsettinger.
-
En exit-strategi,
hvor klare betingelser for å trekke seg ut av operasjonen, må være
etablert på forhånd.
-
Den militære aksjonen
må ha et klart FN-mandat. Vi kan bare delta i militære operasjoner
som har et eksplisitt FN-mandat, fordi FNs sikkerhetsråd er det
eneste organet som er gitt legitim kompetanse til å utøve makt ifølge
FN-pakten.
Dette medlem mener
at disse vurderingene må gjøres på et selvstendig grunnlag. Å fremstå
som en god alliert er viktig, men ikke viktig nok til at vi bør
sende soldater i krig dersom kriteriene nevnt over ikke er oppfylt.