Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Lene Langemyr
og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Anders Braaten, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø,
viser til at pleiepengeordningen er en stønad i folketrygden hvor
formålet er at yrkesaktive personer skal kompenseres for tapt arbeidsinntekt
i forbindelse med pleie av syke barn. Forutgående yrkesaktivitet
og tap av arbeidsinntekt er en forutsetning for rett til pleiepenger.
Komiteen registrerer at det
i lang tid har vært mye misnøye med dagens pleiepengeordning, fra
enkeltbrukere, brukerorganisasjoner og media. Mye av kritikken skyldes
et komplisert og strengt regelverk med mye bruk av skjønn i saksbehandlingen.
Flere opplever å befinne seg i en gråsone uten rettigheter. Pleiepenger
ytes i dag etter to paragrafer: folketrygdloven § 9-10 i forbindelse
med syke barns behandling i helseinstitusjon (både under institusjonsoppholdet
og hjemme i etterkant) og § 9-11 som gjelder ved pleie av livstruende
og svært alvorlig syke barn på sykehus og hjemme. Pleiepenger etter
§ 9-10 gjelder frem til barnet er 12 år, mens pleiepenger etter § 9-11
gjelder frem til barnet er 18 år. Dagens regelverk innebærer at
pleiepenger ikke gis ved varig sykdom og varig pleiebehov. Da skal
den kommunale helsetjenesten overta og sørge for nødvendige tjenester.
Unntaket er når varig, svært alvorlig sykdom er i startfasen, i
ustabil fase eller progredierende.
Komiteen viser til Kaasa-utvalgets
rapport NOU 2011:17 «Når sant skal sies om pårørendeomsorg. Fra
usynlig til verdsatt og inkludert», høsten 2011. Utvalget anbefalte
en ny utvidet pleiepengeordning til foreldre som har barn under
18 år med alvorlige, varige lidelser. Forslaget var ment å sikre foreldrene
økonomisk, samtidig som utvalget var opptatt av at foreldrene skulle
beholde arbeidstilknytningen og at barna skulle delta i barnehage/skole.
Komiteen mener det er bra
at regelverket blir enklere og mindre strengt og at pleiepenger
kan gis ved varig sykdom. Det avgjørende vilkåret skal være behovet
for kontinuerlig tilsyn og pleie av barnet. Det er ikke diagnosen
som skal være styrende, men behovet for kontinuerlig pleie og omsorg.
Utvidelsen av vilkåret betyr at ordningen utvides. Ved å fjerne
de krevende skjønnsmessige vilkårene, vil en stor gruppe som faller
utenfor og får avslag i dag, bli inkludert i ordningen.
Komiteen viser til at det
legges opp til totrinns saksbehandling i første del av pleieperioden,
med etterfølgende krav til utfyllende dokumentasjon og saksbehandling
etter åtte uker. De åtte første ukene kreves det erklæring fra lege
tilknyttet institusjon. Deretter er det tilstrekkelig med erklæring
fra spesialist, med utfyllende dokumentasjon.
Komiteen synes det er en forbedring
at § 9-10 (institusjon) og § 9-11 (alvorlig sykdom) slås sammen
til en felles bestemmelse og at pleiepenger ytes til barna er 18
år. Komiteen viser
til at det i dag er to ulike veier til pleiepenger, én for dem som er
under behandling i institusjon og én for dem som har en svært alvorlig
sykdom. Regjeringens forslag vil med dette fjerne krevende skjønnsvilkår
og sikre at foreldre, som opplever å komme i en vanskelig livssituasjon
med syke barn som trenger tilsyn og pleie, får en større forutsigbarhet
med hensyn til økonomi.
Komiteen mener det er verdt
å prøve ut en ny modell, en dagkontomodell, for uttak av pleiepenger. Det
kan gi god fleksibilitet i omfang av uttak og fordelingen mellom
foreldre. Det gir også insentiv til ikke å ta ut mer enn nødvendig,
for å spare opp dager. I modellen kan foreldre ta 1 300 pleiepengedager (fem
år ved sammenhengende uttak), hvorav 260 dager (ett år) med 100
pst. av tidligere inntekt (opp til 6 G), og 1 040 dager (fire år)
med 66 pst. av tidligere inntekt. Foreldrene gis mulighet til ansvar
for å disponere dagene etter barnets pleiebehov. Dagkontoen på 1 300
dager skal gjelde per barn og frem til barnet er 18 år. Begge foreldre
kan ta ut pleiepenger samtidig ved behov, med utgangspunkt i dagkontoen
som er knyttet til barnet.
I tillegg synes komiteen det
er positivt at det legges opp til at pleiepenger skal kunne graderes
ned til 20 pst., mot 50 pst. i dag. Det vil gi en mer fleksibel
ordning som i større grad legger til rette for å kombinere arbeid
og pleieoppgaver. Det er viktig at foreldrene kan beholde kontakten
med arbeidslivet. For familier med tunge pleieoppgaver kan det være godt
med fleksibilitet og variasjon.
Komiteen viser til at de som
deltok på høringen, gav uttrykk for at de syntes det var mye bra
i forslaget til ny pleiepengeordning. Det som ble fremhevet var
at flere vil få rett til pleiepenger, at ordningen utvides til også
å gjelde varig syke barn, at det blir et enklere regelverk ved at
§ 9-10 og § 9-11 i folketrygden slås sammen til en bestemmelse og
at ordningen skal omfatte barn opp til 18 år. Det ble også positivt mottatt
at det foreslås at pleiepenger kan graderes ned til 20 pst., og
at dager med gradert ytelse skal telles prosentvis slik at pleiepengeperioden
kan forlenges opp til 10 år.
Flere gav uttrykk
for at det burde åpnes opp for unntak fra regelverket. Ingen hadde
noe imot en dagkontoordning, men flere tok til orde for en mulighet til
å opptjene nye rettigheter hvis ny sykdom oppstår og dagkontoordningen
blir brukt opp.
I høringen kom det
frem at 5 års sammenhengende uttak av pleiepenger i utgangspunktet
bør være nok tid. Men når den statlige ytelsen opphører og kommunen
skal overta ansvaret for pleie og omsorgstjenestene, opplever mange
familier at det ikke er gode nok ordninger i det kommunale systemet. Noen
ser på pleiepengeordningen som en kompensasjon for utilstrekkelighet
i kommunale tjenester. Når pleiepengeordningen nå foreslås med en
dagkontomodell, som i utgangspunktet er raus nok for de fleste familier,
så må overgangen til langvarige tjenester i den kommunale pleie-
og omsorgstjenesten bli bedre. Noen av høringsinstansene pekte på
et tettere og bedre samarbeid mellom Nav og den kommunale helsetjenesten
for å koordinere arbeidet med å finne trygge pleieordninger for
barnet og gode løsninger for foreldrene med hensyn til tilknytning
til arbeidslivet.
Komiteen synes det er ryddig
at forslaget til ny pleiepengeordning tar utgangspunkt i dagens
sykepengeordning med hensyn til inngangsvilkår, kompensasjonsnivå
og gradering. Komiteen viser til
at kompensasjonsnivået tilsvarer det samme som ordningen med sykepenger.
Det betyr at i den første kritiske fasen gis det 100 pst. kompensasjon.
Etter et år går det ned til 66 pst., slik som arbeidsavklaringspenger
(AAP). Det innebærer at man får tid og kan forberede et videre opplegg,
ut fra om det er en varig/kronisk sykdom, en sykdom som varierer
mye, eller om det er en sykdom hvor barnet blir friskt etter en tid
med behandling. Dette gir mulighet for å planlegge en oppfølging
sammen med kommunen når pleiepengeperioden går ut. Dette er i tråd
med ansvarsfordelingen som er mellom stat og kommune, der kommunen
har ansvar for varige omsorgs- og pleiebehov.
Fleirtalet i komiteen, alle
unnateke medlemen frå Senterpartiet, er glad for at det no kjem
på plass ei styrka pleiepengeordning, som har blitt ytterlegare
styrka gjennom stortingshandsaminga. Fleirtalet vil like fullt
understreke at det framleis kan tenkjast tilfelle som ikkje vil
bli fanga opp av den nye ordninga. Fleirtalet legg til grunn
at det vil vere nødvendig med god samhandling mellom Nav og kommunane
og saumlaus overgang til kommunale stønadsordningar, mellom anna
for særleg langvarige, men ikkje livstruande sjukdomstilfelle, eller
for dei som har brukt opp tidskontoen og seinare blir råka av sjukdom
eller skade som ikkje vert omfatta av den foreslåtte unntaksregelen.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er fornøyd
med at regjeringen har lagt frem forslag til en ny og forbedret
pleiepengeordning. Dette
flertallet viser til Representantforslag 55 S (2010–2011),
jf. Innst. 218 S (2010–2011), fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre om praksis ved tildeling av pleiepenger. Forslagets
hensikt var å sikre pleiepenger til foreldre i forbindelse med intensiv
behandling og rehabilitering av barnet. Partiene har lenge hatt
et stort engasjement for å forbedre pleiepengeordningen.
Dette flertallet viser til
Kaasa-utvalget som ble nedsatt i 2010 av regjeringen Stoltenberg
II. Utvalget skulle se på ulike ordninger innen pårørendeomsorg.
Utvalget leverte sin rapport (NOU 2011:17), men regjeringen Stoltenberg
II fulgte ikke opp utvalgets anbefalinger. Dette flertallet viser til
at regjeringen Solberg tok anbefalingene fra Kaasa-utvalget inn
i regjeringserklæringen:
«Regjeringen vil
reformere ordningene med omsorgslønn og pleiepenger for foreldre
med syke og funksjonshemmede barn som en oppfølging av Kaasa-utvalgets
innstilling.»
Forenklingen av
regelverket og utvidelsen av målgruppen innebærer nesten en dobling
av antall mottakere som har rett til pleiepenger. Foreldre i en krevende
livssituasjon vil få kompensasjon for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt
for å pleie sitt syke barn. En vanskelig situasjon blir lettere
og mer forutsigbar for familier i en vanskelig livssituasjon.
Dette flertallet viser til
at selv om flere av høringsinstansene ønsker seg en enda større
utvidelse av pleiepengeordningen og flere unntak fra regelverket,
vil de likevel foretrekke det nye forslaget fremfor dagens ordning.
De fleste av høringsinstansene mener at sammenhengende uttak av
pleiepenger i 5 år bør være nok tid. I de tilfeller hvor det er
barn med varige pleiebehov, vil ny utvidet pleiepengeordning gi
rom for god tid til planlegging sammen med kommunen om hvilke tjenester
familiene vil ha behov for når den statlige ytelsen opphører.
Dette flertallet mener det
bør åpnes for unntak fra regelverket i helt særskilte tilfeller
hvor barnet har en alvorlig dødelig sykdom eller skade. Dette flertallet er
innforstått med utfordringen når det gjelder skjønnsmessige vurderinger,
men mener likevel at det bør åpnes for unntak fra regelverket i
helt særskilte tilfelle. Foreldre som opplever at deres barn får
en alvorlig dødelig sykdom eller skade, kommer i en akutt livskrise
som de ikke er forberedt på. Fra å ha et friskt barn, står det plutselig
mellom liv og død. Foreldrene til disse barna kan komme i en situasjon der
rettighetene til pleiepenger er brukt opp hvis barnet blir alvorlig
sykt på nytt eller får tilbakefall og må gjennomgå ny behandling.
I slike helt spesielle tilfelle bør det være rom for å gjøre unntak
fra regelverket.
Dette flertallet foreslår
at det lages en unntaksbestemmelse for tilfeller der:
-
Dagkontoen på 1 300
dager er brukt opp.
-
Barnet har livstruende
sykdom eller skade og har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie.
-
Aldersgrensen er
opp til 18 år.
-
Pleiepenger skal
ytes med 66 pst. av beregningsgrunnlaget.
-
Ingen tidsavgrensning.
Dette flertallet viser
til at unntaket ikke skal gjelde ved varig sykdom eller skade, men
ved forbigående (livstruende) sykdom eller skade.
Dette flertallet fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 9-12 sjette
ledd skal lyde:
Etter 1 300 stønadsdager
kan pleiepenger kun ytes til personer som har omsorg for barn under
18 år som på grunn av en livstruende sykdom eller skade har behov
for kontinuerlig tilsyn og pleie. Dette gjelder ikke dersom sykdommen
eller skaden er varig. Pleiepenger etter dette leddet ytes med 66
prosent av beregningsgrunnlaget.»
Dette flertallet viser
til at forslaget til § 9-12 sjette ledd blir syvende ledd.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter
utvidelsen som er fremmet i proposisjonen. Innføringen av en tidskontoordning gir
mulighet for et mer fleksibelt uttak og kan være et bidrag til at
foreldre til barn med et varig behov for pleie og omsorg kan opprettholde
en tilknytning til arbeidslivet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrer
at endringene først skal gjelde etter at den inneværende stortingsperioden
er over ved at innføringen først skjer to måneder etter
valget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at foreldre med de alvorligst syke barna kan ha behov for en lengre
periode med pleiepenger enn fem år. Disse medlemmer foreslår derfor
at det innføres en unntaksregel for rett til pleiepenger når barnet
har livstruende sykdom eller skade og har behov for kontinuerlig
tilsyn eller pleie. Disse
medlemmer viser til at organisasjonen Handikappede Barns Foreldreforening
foreslo at dette kunne gjelde for dem som har rett til pleiepenger
og samtidig mottar hjelpestønad sats 4 eller høyere. Disse medlemmer mener
at det i slike tilfeller kan ytes pleiepenger utover en periode
på fem år ved at det ikke settes en begrensning i antall dager som
kan tas ut som tidskonto for denne gruppen.
Disse medlemmer foreslår også
at det må være mulig å ha flere pleiepengeperioder dersom barn som
for eksempel har hatt kreft, får tilbakefall etter at den første
sykdomsperioden er avsluttet og det er nødvendig med oppfølging
som ellers vil gi rett til pleiepenger.
Disse medlemmer viser til
at barn med utviklingshemning vil ha behov for oppfølging av foreldre
ved sykdom også etter at de er 18 år og det er etter disse medlemmers mening
nødvendig at foreldrene kan være til stede når de er innlagt på
helseinstitusjoner eller får oppfølging i ettertid og støtter derfor
ikke innstramming i aldersgrensen for denne gruppen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
«I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 9-12 andre
og tredje ledd skal lyde:
Etter 1 300 stønadsdager
kan pleiepenger kun ytes til personer som har omsorg for barn under
18 år som har livstruende sykdom eller skade, og som har behov for
kontinuerlig tilsyn og pleie. Det gjøres unntak fra aldersgrensen
for mennesker med utviklingshemning. Pleiepenger etter dette leddet ytes
med 66 pst. av beregningsgrunnlaget.
Barn som har hatt
en alvorlig livstruende lidelse og brukt opp retten til pleiepenger,
gis ny pleiepengeperiode dersom barnet får tilbakefall eller får
en ny diagnose som utløser rett til pleiepenger.»
Disse medlemmer viser
til at forslaget til § 9-12 andre til sjette ledd blir fjerde til
åttende ledd.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til regjeringens forslag om at pleiepenger
ytes i maksimalt 1 300 dager per barn uten unntak, og mener at dette
er en for snever og streng hovedregel. Regjeringen har begrunnet
dette med hensynet til behovet for en forenklet pleiepengeordning
og å fjerne krevende skjønnsvilkår. Dette medlem viser til at
det kan inntreffe at et barn blir alvorlig sykt flere ganger i livet,
før fylte 18 år, og at det i slike tilfeller vil være nødvendig
med et unntak med ny rett til pleiepenger. Det vil oppleves som
et urimelig utslag av regelverket at den som ville ha fylt vilkårene
for pleiepenger i utgangspunktet, ikke skal ha rett på ytelsen på
bakgrunn av en lovbestemt tidsbegrensning. Dette medlem mener derfor
det må legges til grunn at det skal følge et unntak av hovedregelen
om tidsbegrensning på 1 300 dager. Dette medlem har lagt mindre
vekt på departementets argument om innlåsingseffekter og at flere
perioder med pleiepenger vil føre til at foreldre blir stående utenfor
arbeidslivet på varig basis. Dette medlem viser i den forbindelse
til at flere av høringsinstansene har uttrykt bekymring for maksbegrensningen
på fem år/1 300 dager. I høringsnotatet fra Nasjonalt kompetansesenter
for sjeldne diagnoser påpekes det at pleiepengeordningen først og
fremst dreier seg om barnets helsetilstand, og ikke om foreldrenes
tilknytning til arbeidslivet. Dette medlem deler dette synspunktet,
og viser til at formålet med pleiepengeordningen er å ivareta pleie-
og omsorgsbehovet til alvorlig syke barn.
Dette medlem viser til at
flere av høringsinstansene uttrykker behov for klargjøring av samordningen
mellom den statlige pleiepengeordningen og de kommunale ordningene
ved barns sykdom. Spesielt gjelder dette den kommunale
ytelsen omsorgslønn og kommunal institusjonsomsorg. Omsorgslønn ytes
etter en skjønnsvurdering fra kommunen, både når det gjelder tildeling
og omfang. Dette
medlem mener at pleiepenger til det alvorlig syke barnets
pårørende er den mest forutsigbare ytelsen for denne gruppa. Omsorgslønn
er aktuelt for dem som bistår alvorlig syke barn, men som ikke har
inntektsbringende arbeid og derved ikke er berettiget til pleiepenger.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 9-12 sjette
ledd skal lyde:
Når vilkårene for
rett til pleiepenger er oppfylt på nytt mindre enn fem år etter
utløp av innvilget pleiepengeperiode, ytes ny pleiepengeperiode
med 66 pst. av beregningsgrunnlaget i inntil 1 040 dager per barn.
Når vilkårene for rett til pleiepenger er oppfylt på nytt mer enn
fem år etter utløp av innvilget pleiepengeperiode, ytes ny pleiepengeperiode.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret for den krevende
belastningen det kan være for en familie å leve med dramatisk redusert
inntekt over flere år, samtidig som de har et alvorlig sykt barn.
Et fall til 66 pst. lønnskompensasjon allerede etter ett år skaper
ikke den tryggheten familier med alvorlig syke barn trenger. En forsørger
som er avhengig av pleiepenger, har ikke mulighet for å øke sin
inntekt. I de fleste alvorlige sykdomstilfellene det her er snakk
om, er det samfunnsmessig og mellommenneskelig mer verdifullt at
foreldrene pleier barnet enn at det bygges ut et institusjonelt
apparat for å trygge barnets liv.
Dette medlem mener at helserelaterte
utgifter til barn bør dekkes fullt ut.
Dette medlem mener det bør
være barnets behov som utløser pleiepenger, og at det uavhengig av
øvrige kriterier bør være mulig å tjene opp en ny periode med pleiepenger,
slik at for eksempel et tilbakefall av et barns sykdom, eller et
nytt sykdomstilfelle, omfattes av ordningen. Dette medlem stiller seg uforstående
til påstanden om at ny opptjeningsrett «langt på vei (i praksis
vil) oppheve pleiepengeordningens karakter av å kompensere for et midlertidig
inntektsbortfall». Behovet for kompensasjon for inntektsbortfallet
er like aktuelt, selv om det skjer gjentatte ganger i en families
liv. Det er barnets behov for pleie og omsorg som må ivaretas og
avgjøre lengden på pleiepengeperioden. Derfor må det også være rom
for en skjønnsmessig vurdering i forvaltningen av ordningen.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 9-12 skal lyde:
Pleiepenger ytes
med 100 prosent etter beregningsgrunnlaget etter § 9-15 i inntil
1 300 dager per barn. For hver dag med ugradert ytelse telles en stønadsdag.
Dager med gradert
ytelse telles slik at den prosentvise graden det tas ut pleiepenger
i løpet av en uke, trekkes fra antall stønadsdager.
Når to omsorgspersoner
tar ut ugradert ytelse samtidig, telles to stønadsdager. Dersom
det samlede uttaket er mindre enn 200 pst., telles antall dager
forholdsmessig etter annet ledd.
Etter 1 300 stønadsdager
kan pleiepenger ytes til personer som har omsorg for barn under
18 år som har en sykdom eller skade og som har behov for kontinuerlig
tilsyn og pleie. Det gjøres unntak for aldersgrensen for mennesker
med utviklingshemning.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere regler om gradert ytelse.»