Jeg viser til forslaget fra representantene Hans Olav Syversen og Rasmus Hansson om nye mål for samfunnsutviklingen, der de foreslår at Regjeringen snarest bes utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt.

I sin begrunnelse for forslaget skriver forslagsstillerne at «brutto nasjonalprodukt (BNP) (er) det viktigste målet for samfunnsutviklingen» i dag, og at «politikerne kan gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis det er økonomisk vekst alene».

Regjeringen er helt enig i at målet for politikken bør være bredere enn økonomisk vekst alene, og mener dette allerede er tilfelle. Vår regjeringserklæring innledes med en omtale av vårt verdigrunnlag: «Regjeringen vil bygge sin politikk på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten. Regjeringens verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv. Regjeringen vil skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ». Også løpende avgjørelser av små og store politiske saker bygger på langt bredere vurderinger enn hensynet til økonomisk vekst alene.

Hvordan et land bruker sine samlede ressurser er avgjørende for innbyggernes velstandsnivå og for muligheten til å finansiere felles velferdsordninger. I tillegg er det både mellom land og innen land stor samvariasjon mellom inntektsnivå og ulike mål for livskvalitet. Gode mål på verdiskaping er derfor nyttig.

Brutto nasjonalprodukt (BNP) er et mål på verdien av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av en gitt periode, som regel et år, og omfatter verdiskapingen i all markedsrettet næringsvirksomhet, offentlig forvaltning og ideelle organisasjoner samt produksjon for eget bruk. BNP tallfester sentrale komponenter i et lands samlede inntekt, men det er også viktige forhold som ikke fanges opp. Frivillig arbeid og ubetalt arbeid i hjemmet er eksempler på aktiviteter som har betydning for levestandarden, men som ikke blir regnet med i BNP. Det tas heller ikke hensyn til at fritiden har en verdi, og fordelingseffekter fanges ikke opp.

Verdien av fast realkapital (eller natur- eller miljøkapital) kan forringes ved bruk, og nasjonalregnskapet beregner kostnadene ved slitasje på realkapital. BNP er et bruttomål, mens netto nasjonalproduktet viser verdiskaping etter fradrag for dette kapitalslitet. De siste årene har Verdensbanken dessuten presentert beregninger hvor nasjonal sparing også korrigeres for uttapping av ikke-fornybare naturressurser, utslipp av CO2 og utslipp av forurensende partikler til luft. Slike beregninger ble omtalt i Nasjonalbudsjettet 2016.

BNP dekker mange elementer av stor betydning for utviklingen i samlet velferd, men er ikke ment å være et mål på denne utviklingen. Brede vurderinger av velferd, livskvalitet og levekår må derfor også trekke inn andre forhold. Dette var et tema i rapporten til den franske Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonen fra 2009. Rapporten vektlegger at mål for livskvalitet bør brukes som supplement for mål for produksjon. Den avviser imidlertid at det vil være hensiktsmessig eller mulig å utvikle ett mål: «Such a system must, of necessity, be plural – because no single measure can summarize something as complex as the well-being of the members of society, our system of measurement must encompass a range of different measures.»

Også OECD beskriver livskvalitet som et flerdimensjonalt fenomen, som ikke kan måles entydig i form av ett mål. Organisasjonen har istedenfor utviklet et sett med indikatorer for livskvalitet, basert på eksisterende statistikk på en rekke enkeltområder. Indikatorene tar sikte på å belyse både viktige økonomiske størrelser og verdier knyttet til menneskers opplevelser, sosiale forhold og miljø. Settet består foreløpig av 24 indikatorer innenfor 11 hovedkategorier som måles i en skala fra 1 til 10. OECD trekker særlig fram utdanningsnivå, inntektsnivå, sysselsetting, helse, klima, miljø og styringssystem som viktige faktorer for å vurdere livskvalitet. Oppdaterte tall i 2016 viser at nordmenn er blant de innbyggerne i OECD-området som samlet sett er mest tilfredse med livet. For Norge er det særlig indikatorer for sysselsetting og inntekt, balanse mellom jobb og fritid, sikkerhet og generell tilfredshet med livet som trekker opp, mens vi gjør det svakere på området som utdanning og kompetanse.

FN vedtok i september 2015 nye bærekraftsmål for verden for perioden fram mot 2030. De 17 målene og 169 delmålene dekker de fleste samfunnsområder. FN arbeider med å utarbeide indikatorer for bærekraftsmålene. OECD publiserte i juli 2016 en rapport fra et pilotprosjekt om indikatorer for FNs bærekraftsmål: «Measuring Distance to the SDG Targets». Rapporten er basert på 73 indikatorer. Norge er ett av seks land som er valgt ut som pilot og gis en egen omtale i rapporten. Norge kommer gjennomgående godt ut sammenliknet med gjennomsnittet av OECD-landene. I Nasjonalbudsjettet 2017 er det gitt en oppsummering av Norges oppfølging av bærekraftsmålene. OECD arbeider med å utvikle indikatorsettet videre.

I Norge har Statistisk sentralbyrå (SSB) ansvar for å utarbeide offisiell statistikk. Denne statisikken dekker et bredt felt av ulike samfunnsområder og konsentrerer seg om målbare og objektive størrelser. En lang rekke enkeltstatistikker inneholder relevante opplysninger om velferd og livskvalitet. SSBs statistikk og analyser av levekår og velferd er basert på data fra registre og andre eksisterende datakilder, men også omfattende intervjuundersøkelser, herunder levekårsundersøkelser. SSB utarbeider årlig nøkkeltall om befolkingens levekår som er et viktig utgangspunkt for analyser på dette området. I Samfunnsspeilet nummer 5 i 2014 ble ulike sosiale indikatorer presentert, gruppert i følgende emner: 1) befolkning, 2) helse, 3) pleie og omsorg, 4) utdanning, 5) arbeid og arbeidsmiljø, 6) inntekt, lønn og forbruk, 7) trygd, sosialhjelp og barnevern, 8) boforhold og boligøkonomi, 9) fritid og kultur, 10) kriminalitet, 11) sosial og politisk deltakelse og 12) økonomi. De fleste indikatorene er oppgitt for alle år fra og med 1980.

Kompleksiteten i disse problemstillingene illustreres av representantenes referanse til Robert Kennedy. Det er vanskelig å forestille seg en indikator som vekter sammen så vidt forskjellige størrelser som materiell levestandard og «våre barns helse, kvaliteten på deres utdanning eller deres glede over lek» i ett samlemål for livskvalitet eller velferd.

Som Robert Kennedy, Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonen og OECD peker på, har livskvalitet mange dimensjoner, og ulike personer vil ikke alltid være enige om hvordan de bør vurderes opp mot hverandre. Regjeringen mener det er lite hensiktsmessig å arbeide fram ett enkelt mål for nasjonal livskvalitet. Samtidig er det viktig at vi i Norge videreutvikler vår egen statistikk og tar i bruk de mulighetene til å sammenlikne oss med andre land som tallene fra internasjonale organisasjoner gir oss.