Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 18. november 2016 der det er bedt om min vurdering av Dokument 8:16 L (2016-2017). Forslaget går ut på å endre arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, som i dag gir virksomheter som er bundet av tariffavtale adgang til å inngå avtale om tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak. Forslagsstillerne foreslår å snevre inn denne adgangen, slik at det kreves at virksomheten er bundet av en landsomfattende tariffavtale og at tillitsvalgte skal være valgt av medlemmene på grunnlag av en landsomfattende tariffavtale. Alternativt foreslås det at innleien må være hjemlet i en landsomfattende tariffavtale.

Jeg vil først vise til mitt tidligere svar til Stortinget i forbindelse med Dokument 8:47 S (2015-2016). Jeg vil også understreke at det er bred politisk enighet om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er også den klare hovedregelen i arbeidsmiljøloven.

Etter arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd kan en virksomhet bruke innleie i samme utstrekning som midlertidig ansettelse. I andre ledd er det gitt en utvidet adgang til innleie for virksomheter som er bundet av tariffavtale. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiver og tillitsvalgt som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategorien innleien gjelder, avtale en tidsbegrenset innleie. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at regelen er begrunnet med at en helt parallell adgang til innleie med adgangen til midlertidig ansettelse kan bli for restriktivt i enkelte tilfeller. Bestemmelsen gir mao. virksomhetene en viss fleksibilitet til å ivareta særlige behov for innleie utover de situasjonene det kan benyttes midlertidig ansettelse. Særlig enkelte industrivirksomheters mulighet i distriktene til å skaffe seg tilstrekkelig arbeidskraft, ble vektlagt av arbeids- og sosialkomiteens flertall (Innst. 210 L (2015-2016)), da forslaget om å oppheve bestemmelsen ble behandlet i Stortinget i mars i år. Jeg er enig i denne vektleggingen. Dersom bestemmelsen endres slik at muligheten til å avtale innleie begrenses til kun å gjelde virksomheter som er bundet av en landsomfattende tariffavtale, vil de lokale forholdene ikke tillegges like stor vekt som ved dagens adgang.

Jeg er likevel enig i at det er grunn til å være oppmerksom på utviklingen i bruken av innleie i enkelte bransjer og sektorer. Ser en på bruken av innleie totalt sett i hele landet, har bruken av innleid arbeidskraft ligget på et relativt stabilt nivå de siste årene, et sted mellom 1 og 2 prosent av arbeidsstyrken totalt. Tall fra NHO Service har også vist nedgang i bemanningsbransjen de tre siste årene – en nedgang som har fortsatt i tredje kvartal i 2016. Å endre bestemmelsen vil ramme adgangen til innleie generelt, noe jeg mener ikke nødvendigvis er ønskelig.

Jeg er opptatt av å følge nøye med på utviklingen og praksis med ut-/innleie av arbeidskraft sammen med andre tilknytningsformer i arbeidslivet. Departementet har i denne sammenhengen blant annet inngått en flerårig forskningsavtale med Fafo/SNF for å få økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entreprise og samspillet mellom disse som skal følges over tid. Prosjektet løper frem til 2018.

Jeg mener at det er viktig at de ulike problemstillingene knyttet til bemanningsbransjen og tilknytningsformer i norsk arbeidsliv ses i sammenheng, og håndtert i god dialog med partene i arbeidslivet. Jeg mener på denne bakgrunnen at arbeidsmiljøloven § 14-2 andre ledd ikke bør endres i tråd med representantenes forslag.