Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Jorid Holstad Nordmelan og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette Tønder, fra Fremskrittspartiet, Ib Thomsen og Torkil Åmland, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til representantforslaget hvor det foreslås at regjeringen skal utrede og fremme forslag om lov om medieansvar som inkluderer et teknologinøytralt redaktøransvar, eneansvar for redaktøren, regulering av ansvaret for brukergenerert innhold, styrking av kildevernet og en hovedregel om at hvem som er medienes kilder, ikke skal etterforskes.

Komiteen viser videre til at dagens medievirkelighet er i kontinuerlig endring. Det blir stadig mer brukergenerert innhold, antallet og mangfoldet i publiseringsplattformer øker kontinuerlig, det totale medielandskapet blir stadig mer fragmentert og den klassiske redaktørrollen blir utfordret. Dette ser vi særlig gjennom manges mulighet til enkelt å publisere og nå ut til store publikum utenfor de tradisjonelle kanalene.

De hurtige og tilsynelatende endeløse endringene utfordrer eksisterende lovgivning, her som på mange andre områder. Derfor er det behov for løpende vurderinger av lovverk og fra tid til annen også behov for justeringer, revisjoner eller sågar ny lovgivning. Innenfor mediefeltet, og særlig når det gjelder redaktørrollen, kildevern og nå også brukergenerert innhold, ser komiteen at dette er svært viktig å følge nøye. Der hvor lovverket er åpenbart utdatert, anser komiteen det som naturlig at lovverket moderniseres, for eksempel for å ivareta teknologinøytralitet.

Kildevern og redaktørinstituttet er to grunnplanker i de frie mediers viktige samfunnsrolle. Vi er nødt til å være trygge på at lovverket er godt nok til å ivareta dette. I et fritt demokrati som vårt er dette avgjørende for å ivareta og pleie ytringsfriheten, den fremste av våre friheter, selve essensen av demokratiet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålene som tas opp i representantforslaget ble utredet av Medieansvarsutvalget i NOU 2011:12 «Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag», og at denne utredningen fortsatt er til behandling i Kulturdepartementet. Det er flertallets oppfatning at det er viktig at Medieansvarsutvalgets arbeid ikke punkteres ved at man tar ut deler av problemstillingene, uten å se helheten i arbeidet. Flertallet viser videre til statsrådens svar til komiteen 15. september 2016 hvor det opplyses at arbeidet med å følge opp utredningen pågår og det varsles at man skal komme tilbake til Stortinget. Flertallet mener derfor det er viktig å vente med en endelig konklusjon på spørsmålene inntil departementet har samlet alle trådene fra Medieansvarsutvalgets arbeid.

Flertallet er ikke uten videre enig i at det er naturlig å trekke paralleller til Sverige, da det er grunnleggende forskjeller i norsk og svensk rettssystem og rettstradisjon. Det er flertallets syn at det ikke er ønskelig å streve mot et system som i større grad overlater til domstolene å foreta interesseavveininger.

Komiteen støtter forslaget om en teknologinøytral utforming av det strafferettslige redaktøransvaret og registrerer at statsråden ønsker å vurdere om straffeloven § 269 kan utformes på en mer teknologinøytral måte.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede lov om medieansvar, herunder legge til rette for en teknologinøytral lovgivning, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Utredningen bør blant annet omfatte redaktørens ansvar for redaksjonelt stoff, ansvar for brukergenerert innhold, kildevernets beskyttelse og adgangen til å etterforske medienes kilder.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at representantforslaget fikk bred støtte fra samtlige som deltok på høring til saken.

Disse medlemmer viser også til at kildevernet i Sverige i stor grad er en plikt for redaktører og journalister, samtidig som det er straffbart å etterforske hvem som er medienes kilder. Disse medlemmer anser Sverige som et naturlig land å sammenligne seg med, og mener eksempler fra lovgivningen der kan tas med i regjeringens utredning.

Disse medlemmer viser til at en utfordring for kildevernet, i tillegg til manglende rettssikkerhetsgarantier ved utvidet bruk av politiets skjulte metoder, er at reglene om ransaking og beslag ikke alltid følges av politiet/påtalemyndigheten.

Disse medlemmer viser til at dette var tilfellet i den såkalte Rolfsen-saken, der PST beslagla Ulrik Imtiaz Rolfsens råmateriale i forbindelse med en dokumentarfilm om rekruttering til terror. Disse medlemmer er også kjent med flere liknende tilfeller, blant annet:

• Norsk og belgisk politis ransaking og beslag i Viksveen-saken som ble behandlet av Høyesterett i 2000

• Politiets ransaking av Radio Orakel i 2007

• Politiets ransaking og beslag av en Dagbladet-journalist i sikkerhetskontrollen i Oslo tingrett, som ble behandlet av Sivilombudsmannen i 2011

• Hordaland politidistrikts forsøk i 2012 på ransaking hjemme hos en journalist og i redaksjonslokalene til Avisen Hordaland

Disse medlemmer mener regjeringen bør foreta en konsekvensutredning av hvordan utviklingen i eksisterende lovverk, blant annet straffeprosessloven, påvirker kildevernet. Disse medlemmer mener lovgiver må forsikre seg om at bestemmelser vedrørende politiets skjulte metoder utformes slik at de ikke undergraver kildevernet, og savner en vurdering fra regjeringen på om dette er tilfelle.

Komiteen viser til at undersøkelser viser at stoffområdene der det finnes flest anonyme kilder, er innenfor utenriks- og kriminalstoff, særlig innenfor korrupsjon, underslag og bedrageri med store skadevirkninger for offentlige og private virksomheter (Ina Lindahl: 2009 «Massemedienes kildevern – en lærebok»). Dette kan være saker det er viktig å få frem i det offentlige søkelyset, og i noen tilfeller saker som kan bidra til å avsløre alvorlig kriminalitet. Komiteen viser derfor til at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom oppklaring av kriminelle saker og massemedienes kildevern. Kildevernet beskytter samfunnet og borgernes rett til å bli informert om saker av allmenn interesse. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ikke ville kommet frem.

Komiteen mener regjeringen i utredningen om en lov om medieansvar bør se særlig på grensene for redaktøransvar for brukerskapt innhold på medienes elektroniske plattformer.