2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at tall fra Helsedirektoratet
tyder på at bruken av tvang går litt opp, og at det fortsatt er
store geografiske forskjeller. Dette er i strid med et mangeårig
uttalt mål fra et samlet storting om at bruken av tvang må ned,
og at de geografiske variasjonene må minskes. Tvang skal bare brukes
når det er helt nødvendig og som en siste utvei.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at styrking av pasientenes selvbestemmelse
og rettssikkerhet således er viktige tiltak og sentrale i elementer
i arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste.
Komiteen ser
at mange av forslagene fra NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet,
følges opp i proposisjonen. Den viktigste endringen gjelder pasienter
som har samtykkekompetanse. Disse skal nå gis en rett til å nekte
behandling i det psykiske helsevernet.
Komiteen støtter at regjeringen
har oppnevnt et nytt offentlig lovutvalg som har fått i oppdrag
å foreta en samlet gjennomgang av tvangsregelverket i helse- og
omsorgstjenesten. Utvalget skal særskilt se på ulike problemstillinger
som NOU 2011:9 løftet, men hvor dette utvalget ikke gikk dypere
inn i problemstillingen eller konkluderte.
Komiteen gjennomførte en høring
hvor Landsforeningen We shall overcome påpekte at vi trenger en
holdningsendring, og hvor proffene i Forandringsfabrikken påpekte
at særlig barn og unge trenger å bli sett og hørt, og at tvang skader
mye. Det ble også påpekt i høringen at de foreslåtte endringene går
i riktig retning, men at dette ikke er nok. De imøteså den bebudede
gjennomgangen av hele tvangsfeltet. Komiteen støtter disse utsagnene.
Komiteen vil minne om at formålet
med psykisk helsevernloven er å sikre at etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med
grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre
at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens
behov og respekten for menneskeverdet. Komiteen støtter en utvidelse
og presisering av § 1-1. Det er viktig at det i formålet med loven
kommer tydelig frem at det også er et overordnet mål å forebygge
og begrense tvang.
Komiteen viser til at utvalget
i sitt mandat særlig ble bedt om å gjennomgå forholdet til samtykkebestemmelsen.
Regjeringen foreslår å oppheve muligheten til å fatte tvangsvedtak
mot pasienter som har samtykkekompetanse. Komiteen mener at dette vil
styrke pasientenes selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet, og støtter
dette. Flere av høringsuttalelsene var bekymret for at dette kunne
utsette igangsettelsen av behandling. Komiteen støtter vurderingen
om at et lovverk som også bygger på pasientens kompetanse, vil gi
et bredere beslutningsgrunnlag. Manglende samtykkekompetanse som
vilkår for bruk av tvang vil innebære en sterkere rettsliggjøring
av tvungent psykisk helsevern. Økt rettsliggjøring kan også gjøre
vurderingene mer tilgjengelige for kontroll av jurister og lekfolk
i klageinstanser og domstoler, slik at rettssikkerheten til pasienten
styrkes. Komiteen viser
videre til at den nye regelen ikke vil gjelde der pasienten utgjør en
alvorlig fare for andres liv og helse, eller der det foreligger
overhengende fare for selvmord. Komiteen støtter videre behovet
for god opplæring og veiledning i hvordan de nye reglene skal forstås.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at flere høringsinstanser
har delte meninger om forslaget. Disse medlemmer viser også
til at departementet i proposisjonen understreker at det å innføre
en kompetansebasert modell for tvunget psykisk helsevern reiser
mange vanskelige spørsmål. Disse medlemmer støtter denne
vurderingen.
Disse medlemmer registrerer
at flere høringsinstanser viser til at en modell som går ut på at en
pasient med alvorlig psykisk lidelse kan nekte å ta i mot tilbud
fra psykisk helsevern, kan medføre alvorlige helsemessige og velferdsmessige
konsekvenser for pasienten. Flere høringsinstanser peker på at forslaget
kan føre til at noen pasienter kommer senere i gang med behandling
hvis helsetjenesten ikke lykkes med annen oppfølging på frivillig
basis. Det kan også bety tidligere utskrivelser og flere reinnleggelser.
Dette kan igjen bety dårligere behandlingsutsikter og redusert livskvalitet
for disse pasientene. En innvendig mot å innføre en kompetansebasert
modell er at dette kan føre til økt bruk av vilkåret om at pasienten
utgjør en fare for andre, og økt bruk av tvang, ikke mindre. Disse medlemmer viser
til at også departementet i proposisjonen skriver at det er vanskelig
å forutse i hvilken grad krav om manglende samtykkekompetanse vil
påvirke bruk av tvang i praksis, men at man antar at det kan føre
til mindre bruk av tvang i tilfeller der tvangen vanskeligst lar seg
forsvare etisk. Disse
medlemmer mener det er helt avgjørende at det blir gitt god
opplæring og veiledning om hvordan reglene skal forstås før disse iverksettes. Slik
veiledning må utarbeides i samarbeid med relevante fagmiljøer og
være ferdig før iverksetting av en ny modell.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser også til Senterpartiets representantforslag
om en offentlig gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri, Dokument
8:23 S (2016–2017). Gjennom kartlegginger utført av media er det
høsten 2016 påvist omfattende alvorlig og ulovlig tvangsbruk i norsk psykiatri. Dette medlem mener
en offentlig gransking er nødvendig for å sikre pasienter
gode, verdige og forsvarlige psykiatriske helsetjenester i fremtiden,
men også for å påvise urettmessig og eventuell lovstridig tvangsbehandling
av pasienter som har vært til behandling i norsk psykiatri.
Komiteen viser
til at gjeldende bestemmelse i psykisk helsevernlov § 3-9 regulerer
retten til å uttale seg før det fattes vedtak om etablering, opprettholdelse
og opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Komiteen støtter
en tydeliggjøring av at pasienten også har rett til å uttale seg
før det fattes vedtak om gjennomføringstiltak etter lovens kapittel
4.
Komiteen støtter å lovfeste
en plikt til å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell
før det treffes vedtak om behandling uten eget samtykke, da dette
kan bidra til en kvalitetssikring av vedtaket. En tydeliggjøring
kan også legge til rette for en bred vurdering utover det medisinskfaglige,
og at flere begrunnede meninger kan komme frem.
Komiteen støtter forslaget
om at det skal fattes vedtak dersom pasienten motsetter seg tiltak
om skjerming.
Komiteen støtter videre forslaget
om å skjerpe lovens krav til begrunnelse for vedtak om tvungen observasjon,
tvungent psykisk helsevern og behandling uten eget samtykke. Komiteen er
enig i at begrunnelsen for et tvangsvedtak ofte er en forutsetning for
at pasienten kan bruke sin klagerett, og at en god begrunnelse også
er vesentlig når klageinstansen skal behandle en klage.
Komiteen støtter også kravet
til evaluering ved bruk av tvang og skjerming sammen med pasienten
når tiltaket er opphørt. Bruk av tvang oppleves som en påkjenning
og en krenkelse, og det er derfor viktig at pasienten får gjennomgå
og sette ord på det han eller hun har opplevd. Journalføring av
pasientens syn på iverksatte tiltak vil gi et bedre grunnlag for
tilpassede tiltak ved eventuelle senere episoder. En slik gjennomgang
vil også kunne gi kunnskap og utvikling i institusjonen.
Komiteen støtter at den obligatoriske
undersøkelsestiden før det fattes vedtak om tvangsmedisinering,
forlenges fra tre døgn til fem døgn, og at dette nedfelles i loven
fremfor å fremkomme i forskrift. Også at unntaksreglene flyttes
fra forskrift og inn i loven, støttes av komiteen. Ved å forlenge kravet til
undersøkelsestid legges det til rette for et bedre beslutningsgrunnlag,
som igjen kan gi økt mulighet for å oppnå frivillig behandling. Komiteen mener
at dette er særlig viktig ved et såpass inngripende tiltak som tvangsmedisinering
er.
Komiteen vil understreke at
frivillighet er hovedprinsippet i all pasientbehandling, også ved
behandling av psykiske lidelser. Komiteen er bekymret over
at tvang og beltelegging i psykisk helsevern fortsatt er et stort
problem, til tross for årelang fokus på utfordringene, og at det
er store mangler i rapporteringsordningene og kontrollsystemene. Komiteen setter
stor pris på at VG i det siste har satt fokus på tvangsbruk og behov
for bedre kontrollrutiner og rapportering. Komiteen viser til helse-
og omsorgsministerens redegjørelse i Stortinget 7. desember 2016
om bruk av tvang i den psykiske helsetjenesten.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre viser til at flertallet i Innst. 11 S (2016–2017)
foreslo å styrke kontrollkommisjonenes arbeid med 5 mill. kroner
for bedre å ivareta rettsikkerheten til pasientene.
For komiteen er
det et mål å gi pasientene i psykisk helsevern økt selvbestemmelse
og bedre rettssikkerhet. Komiteen er bekymret for at
det synes som om bruken av tvang går litt opp, samt at det er store
geografiske forskjeller når det gjelder bruk av tvang. Det tyder
på at vi har en lang vei å gå før vi er i mål.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at vi ikke lenger kan akseptere at psykisk
helsevern nedprioriteres sammenlignet med somatikken. Det er grunn
til å minne om at psykisk sykdom fører til flest tapte leveår av
samtlige sykdommer i Norge.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Venstres representantforslag
om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren, Dokument
8:90 S (2015–2016), der det foreslås at det nedsettes et bredt sammensatt offentlig
utvalg som skal utrede bruken av tvang i hele helse- og omsorgssektoren,
herunder psykisk helse, rusomsorg, demensomsorg og barnevern. I
tillegg foreslår Venstre at det må etableres et mer effektivt system
for registrering og innrapportering av bruk av tvang i alle deler
av helse- og omsorgssektoren, noe som viser seg å være et prekært
behov.
Komiteen viser
til det pågående arbeidet til tvangslovsutvalget oppnevnt 17. juni
2016, som skal foreta en samlet gjennomgang av tvangsreglene i helse-
og omsorgssektoren. Komiteen avventer
og har forhåpninger til dette arbeidet. Komiteen støtter behovet for
et mer effektivt system for registrering og innrapportering av tvangsbruk.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Venstre tror at økt brukermedvirkning
er en viktig nøkkel for å redusere bruk av tvang både i og utenfor
institusjon. Disse
medlemmer viser til at Paulsrud-utvalgets flertall foreslo
at antatt samtykke skal være et vilkår for bruk av tvang etter psykisk
helsevernloven. Det er delte meninger hos høringsinstansene som
har uttalt seg om forslaget. Disse medlemmer viser til
at departementet ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å foreslå
at antatt samtykke bør gjelde som et absolutt vilkår for å bruke
tvang etter psykisk helsevernloven. Disse medlemmer er uenig i
dette. Disse medlemmer anerkjenner
at det kan være vanskelig i praksis å ta stilling til vilkåret,
samtidig mener disse
medlemmer at det bør la seg gjøre gjennom egenerklæringer,
pasientens tidligere uttrykte ønsker, individuelle planer, mv. Disse medlemmer mener
et vilkår formulert slik at det skal være «sannsynlig at pasienten
ville ha samtykket til helsehjelpen dersom vedkommende hadde hatt
beslutningskompetanse», er et vilkår som bør inntas i loven. Disse medlemmer mener
i likhet med Paulsrud-utvalget at et krav om antatt samtykke har en
høy etisk legitimitet ved inngrep som er begrunnet ut fra hensynet
til pasienten selv. Disse
medlemmer viser til at «antatt samtykke» gjelder i pasient- og
brukerrettighetsloven, og synes det er en selvfølge at psykisk syke
skal ha de samme rettighetene. Disse medlemmer mener at antatt
samtykke for pasienter som mangler beslutningskompetanse, vil styrke
den reelle betydningen av fortidige erklæringer og pasientens uttrykte
meninger når tvang vurderes. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om endringer
i psykisk helsevernloven om å oppstille et krav om antatt samtykke
som vilkår for tvungent psykisk helsevern på behandlingsindikasjon,
etter anbefalingene fra Paulsrud-utvalget.»
Disse medlemmer vil
minne om at i Oviedo-konvensjonen (Europarådets bioetiske konvensjon)
artikkel 9, som Norge er folkerettslig bundet av, er det et krav
om at det skal tas hensyn til pasientens tidligere uttrykte ønsker.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det fremdeles
skal gjøres unntak fra krav om obligatorisk undersøkelsestid før
tvangsmedisinering, dersom pasienten vil lide alvorlig helseskade
eller pasienten er kjent av institusjonen gjennom tidligere behandlingsopphold. Disse medlemmer vil
understreke at det i høringen, blant annet av Helsedirektoratet
og Statens helsetilsyn, ble problematisert at økning av krav om
undersøkelsestid også kan føre til mer bruk av tvang overfor denne
gruppen, og en forverring av tilstandene og lengre opphold i institusjon. Disse medlemmer registrerer
at departementet har tatt inn over seg disse bekymringene, og redusert
undersøkelsestiden fra seks til fem dager, som var Paulsruds-utvalgets
forslag. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for en følgeevaluering av endringene i psykisk
helsevernloven, og se til at de nye reglene ikke fører til mer tvang
i tjenestene.»
Komiteen viser
til at bruk av tvang er et alvorlig inngrep mot dem det gjelder.
Nettopp derfor er det viktig å føre kontroll med lovligheten av
tvangsvedtakene. Juridisk bistand ved etablering av tvang kan medføre
reduksjon i antall tvangsvedtak. Komiteen slutter seg derfor
til forslaget om å gi rett til fritt rettsråd uten behovsprøving
og egenandel ved klage til fylkesmannen over vedtak om behandling
uten eget samtykke.