1.3.4 Komiteens merknader
Komiteen viser til Stortingets
behandling av Prop. 39 L (2014–2015) om endringer i arbeidsmiljøloven
og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og
vilkår om aktivitet for stønad til lovsopphold), jf. Innst. 208
L (2014–2015). Der ble det vedtatt å innføre en plikt for kommunene
til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at mange kommuner stiller slike vilkår allerede, men at det skal
stilles vilkår om arbeidsrettet aktivitet overfor alle stønadsmottakere
som er i stand til å delta. Målet er å styrke den enkelte stønadsmottakers
muligheter for å komme i arbeid og bli selvforsørget.
Komiteen merker
seg at personer som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom
arbeid eller annet vis, har krav på økonomisk stønad. Dette er en grunnleggende
rettighet i velferdsstaten og følger av lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Samtidig
har det vært slik at det kan stilles vilkår ved tildeling av stønad
til livsopphold.
Komiteen viser videre til
at det i en del kommuner stilles vilkår om deltakelse i aktivitetstilbud og
oppfølging av stønadsmottakere. Slike vilkår har blitt brukt veldig
variabelt. Vilkårene brukes i stor grad overfor enkelte målgrupper.
I en rapport som departementet har fått utarbeidet av Proba vises
det at vilkårene får best effekt i de tilfeller der de kombineres
med et godt oppfølgingsapparat hos Nav.
Komiteen anser at det å stille
krav (plikter) til mennesker er en naturlig del av et sikkerhetsnett
som gir ytelser (rettigheter). Det handler om å ta folk på alvor
og behandle folk med respekt. Komiteen viser til at mottakere
av stønad etter sosialtjenesteloven gjerne har et bistandsbehov
som tilsier stort fokus på veiledning og tett oppfølging i tilknytning
til oppfyllelse av vilkår om aktivitet. Dette må vektlegges når man
legger til grunn det generelle prinsipp om rett og plikt.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker
seg at forslaget til behandling er en delvis innføring av Stortingets
vedtak i forbindelse med behandlingen av Prop. 39 L (2014–2015),
jf. Innst. 208 L (2014–2015), da aktivitetsplikten nå innføres for dem
under 30 år. Det er flere årsaker til dette. De kommuner som allerede
har slike ordninger, har oftere innført ordningene kun for yngre
mottakere. Det også et budsjettmessig spørsmål om aktivitetsplikt skal
innføres for alle aldersgrupper av sosialhjelpsmottakere. Flertallet forventer
at regjeringen ved en senere anledning vil følge opp med en utvidelse
av aktivitetsplikten til å gjelde uavhengig av mottakers alder,
i tråd med Stortingets tidligere vedtak.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Stortinget etter forslag fra regjeringen Stoltenberg allerede
i 2010 endret sosialtjenesteloven slik at det kan sette vilkår for
tildeling av økonomiske stønader. Et slikt krav kan være å utføre
passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen.
Disse medlemmer viser til
forslagene som ble behandlet Prop. 39 L (2014–2015), fremmet av tidligere
statsråd Eriksson, og registrer at det forslaget som nå fremmes
av statsråd Hauglie, omhandler langt færre stønadsmottakere, og
det foreslås betydelige unntaksbestemmelser sammenlignet med det som
ble vedtatt i forbindelse behandlingen av saken i Stortinget. Den
forsterkede aktivitetsplikten som ble vedtatt av Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti i forbindelse med Stortingets behandling
av Prop. 39 L (2014–2015), jf. Innst. 208 L (2014–2015) gjaldt alle
sosialhjelpsmottakere, og det var ikke skissert unntaksbestemmelser.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen i forbindelse med behandlingen i Stortinget fikk
i oppdrag fra flertallet ikke å iverksette lovendringen før kommunen
var kompensert for eventuelle merkostnader.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer at regjeringen
går tilbake på den allerede vedtatte lovendringen ved at den forsterkede
aktivitetsplikten nå foreslås kun å gjelde for personer under 30
år, og at det samtidig redegjøres for betydelige unntaksbestemmelser
fra aktivitetsplikten også for denne gruppen. Fra å gjelde omlag
120 000 personer viser den økonomiske beregningen at anslaget nå
omfatter rundt 12 pst. av den opprinnelige målgruppen.
Disse medlemmer registrerer
at det opprinnelige vedtaket fra april 2015 var svært lite gjennomarbeidet
fra regjeringens side, og det at det nå foreligger et betydelig
endret og mindre omfattende forslag.
Arbeiderpartiets og Senterpartiets
politikk bygger på at arbeid er viktig for den enkelte, og det er derfor
bra for mange sosialhjelpsmottakere at de kommer i aktivitet. Passivitet
skaper sjelden endring, aktivitet virker motsatt.
For ungdom som har behov for sosialhjelp,
er det som regel behov for sammensatte tiltak fra skole, rusomsorg,
psykiatri og arbeidsmarkedstilbud for å komme ut av en situasjon
der sosialhjelp er nødvendig. Derfor trengs forsterket innsats fra
flere instanser for å løfte flere unge fra passivitet til aktivitet.
Noen ungdommer som mottar sosialhjelp,
kommer seg ut i arbeid uten sammensatte tilbud, men i en situasjon
der arbeidsledigheten er høyere enn på 25 år, er det vanskelig å
se at det står ledige jobber og venter på disse. I en rapport som
departementet har fått utarbeidet av Proba sies det at de som får
vedtak om aktivitetsplikt i dag, mer eller mindre umiddelbart overføres
til statlige tiltak.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at dersom 1/3 av alle unge stønadsmottakere
under 30 år skal ha et tiltak fra Nav i et halvt år, vil dette kreve
om lag 8 000 tiltaksplasser. Beregninger gjort i Proba-rapporten
viser at et tilsvarende tilbud i kommunal regi vil koste om lag 15 000
kroner pr. måned eller 180 000 kroner årlig. For 8 000 mottakere
betyr det en årlig kostnad for kommunene på i overkant av 1,4 mrd.
kroner.
I proposisjonen er det kun foreslått
60 mill. kroner i økte bevilgninger til kommunene som skal dekke
det administrative arbeidet. Det vil si om lag 150 000 kroner pr.
kommune. Disse
medlemmer registrerer at regjeringen i budsjettet for 2017 finansierer
det økte byråkratiet, men ikke setter av midler for å sikre noen
form for aktivitet.
I en situasjon der flere arbeidsledige
har behov for tiltaksplasser, der folk som mottar arbeidsavklaringspenger
venter lenge på tiltaksplasser, der funksjonshemmede ber om flere
tiltaksplasser, og der det er lange ventelister for mennesker som
trenger varig tilrettelagte arbeidsplasser, er det etter disse medlemmers mening
feil å innføre en statlig ordning som ikke er finansiert.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets alternative
budsjett, der kommunenes inntekter er økt med 2 mrd. kroner samtidig
som det finansieres langt flere statlige tiltaksplasser
og det er avsatt midler til spesielle tiltak for unge. Dette gir
kommuner en bedre mulighet for å ta i bruk ordningen med å stille
krav om aktivitet slik lovendringen i 2010 gir mulighet for. Etter disse medlemmers mening
vil en slik innretting gi mulighet for å gi sosialhjelpsmottakere
en aktivitetsrett.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt alternative budsjett,
der det foreslås en vesentlig økning i arbeidsmarkedstiltak for
unge, som del av innføringen av en reell ungdomsgaranti. Dette medlem viser
videre til kommuneopplegget til Sosialistisk Venstreparti, der kommunenes
inntekter økes med 6,2 mrd. kroner sammenlignet med regjeringens
forslag.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet går mot regjeringens forslag om å stille
vilkår om aktivitet ved stønad til livsopphold, fordi en mener økte midler
til aktivitetstilbud er et bedre virkemiddel for å få mottakere
av stønad i aktivitet. Det er allerede i dag hjemmel for å stille
vilkår for aktivitet. Avgjørende for at aktivitetskrav skal fungere
er at et slikt aktivitetstilbud er meningsfullt. Dette medlem mener derfor
at vi må starte med å forbedre aktivitetstilbudet og så bruke dagens
mulighet i loven for aktivitetsplikt på en mer aktiv og bevisst
måte.
Aktivitetsplikt gjelder i denne saken
unge mottakere av stønad til livsopphold, altså en ytelse som er sterkt
behovsprøvd, og som er avgjørende for at unge mennesker uten andre
inntektsmuligheter har noe å leve av. Det betyr da også at de reaksjonsmidler
som Nav kan sette inn dersom aktivitetsplikten ikke oppfylles, er
begrenset, slik det fremgår av proposisjonen. Dette faktum understreker
ytterligere behovet for å starte med opprustingen av aktivitetstilbudet, som
må være alt fra lavterskel aktivitetstiltak til arbeidsrettede aktiviteter
for personer som har arbeidsevne.
Dette medlem viser for øvrig
til Innst. 208 L (2014–2015) og merknad fra Senterpartiet, sitat:
«Denne medlemen støttar
ideen om at velferdsytingar i større grad enn i dag bør
bli utbetalt som lønstilskot i staden for som passive ytingar. Når det
gjeld stønad til sosialhjelp, er dette siste skanse, og denne medlemen
har tiltru til at stønadsytar best ser kva som er den beste løysinga
for den einskilde stønadsmottakar.»
Dette medlem vil påpeke at
en mer offensiv bruk av dagens aktivitetsplikt for unge mottakere
av stønad til livsopphold vil innebære at mange kommuner må etablere
langt bedre aktivitetstilbud til formålet. Dette vil koste mye penger
på kort sikt. Regjeringens forslag vil, dersom det skal tas alvorlig,
innebære en kostnad langt utover de 60 mill. kroner som ligger inne
i budsjettet. Dette er derfor en ytterligere grunn til å gå skrittvis
frem, samtidig som en får bedre oversikt over hvordan bruk av aktivitetsplikt
kan organiseres og finansieres på best mulig måte.
Med unntak av at målgruppen er ment
å være unge under 30 år, mener dette medlem at det må defineres
klarere hvem aktivitetsplikten faktisk skal gjelde for. Dette medlem merker
seg at det går frem at aktivitetsplikten i hovedsak skal være aktuell for
personer som faller utenfor alle andre ordninger, og at for en stor
del av stønadsmottakere vil denne vurderingen være enkel. Dette medlem stiller spørsmål
ved hvem disse stønadsmottakerne er, og hva slags individuelle behov
den generelle aktivitetsplikten er ment å møte for den enkelte.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for at aktivitetsplikten som en generell hovedregel vil
overskygge den individuelle vurderingen av hver enkelt persons evne
til, og nytte av, å utføre aktivitet som kommunen pålegger. Krav
til individuelle vurderinger og bruk av faglig skjønn er gjennomgående
i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven).
Det er disse medlemmers vurdering
at den generelle aktivitetsplikten er et brudd med dette. Disse medlemmer vil
også advare mot en utvikling hvor sanksjoner ved brudd på aktivitetsvilkår,
i form av reduksjon og stans i ytelsen til folk, øker. Mennesker
som lever av økonomisk sosialhjelp, lever på et absolutt
minimum uten alternativer til sitt livsopphold. Økonomisk stønad
er en rettighet for dem som ikke har andre muligheter til å forsørge
seg selv, og som i utgangspunktet skal gis uten vilkår. Disse medlemmer mener
at økonomisk sosialhjelp, som representerer samfunnets sikkerhetsnett, ikke
bør vanskeliggjøres og byråkratiseres slik det legges opp til gjennom
lovendringen. Disse
medlemmer mener det er en undervurdering av de lokale Nav-kontorene
og medarbeiderne der å gå ut fra at de ikke kan vurdere hvilke av
sine brukere som er aktuelle for aktivitet og arbeid, og hvilke
som ikke er det.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at kommuner som har benyttet muligheten
til å knytte vilkår om aktivitet innenfor gjeldende regelverk, kan
vise til gode resultater, særlig for unge sosialhjelpsmottakere. Dette medlem mener
at dette viser at kommunene har benyttet adgangen til å stille krav
om aktivitet der det har vært vurdert som nødvendig, og at en endring
som pålegger kommunen å begrunne hvorfor de ikke stiller krav om
aktivitet, i praksis blir en unødvendig saksbehandlerøvelse. Dette medlem ser
at regjeringen har behov for å vise til handling på dette området,
men mener dette kunne vært gjort på en annen måte overfor samfunnets
aller svakeste. Dette
medlem mener at dersom de lokale Nav-kontorene får den nødvendige myndighet
til å organisere og prioritere etter sine behov, og gjennom dette
fremstå som en attraktiv arbeidsplass for medarbeidere med sosialfaglig
kompetanse, ville dette vært et bedre, mer helhetlig grep for mottakere
av økonomisk sosialhjelp.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringens forslag
om å innføre en blind aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk
sosialhjelp. Dette
medlem mener det er formildende at regjeringen tar en rekke
forbehold i sitt endelige forslag, men mener likevel at den formen
for såkalt aktivitetsplikt som regjeringen innfører, først og fremst
er en politisk markering, et forslag for å demonstrere et politisk
poeng.
Dette medlem understreker
at mennesker i en vanskelig situasjon og et presset Nav ikke burde
brukes i et slikt spill. Nav bør heller gis i oppdrag å gi individuell
oppfølging av den enkelte. På samme måte som man ved et sykehus
vurderer hvilken behandling pasienten trenger, må det her gis samme oppdrag:
Ansatte i Nav må få bruke kunnskap, kompetanse og vurderingsevne.
Vi trenger målretting og skreddersøm.
Dette medlem mener det er
slående at aktivitetsplikten rettes inn mot 50 000 unge som på et
eller annet tidspunkt i løpet av året mottar økonomisk sosialhjelp.
Til dette setter regjeringen av 60 mill. kroner i budsjettet for
2017. Dette medlem stiller seg
spørrende til hva de relativt beskjedne 1 200 kronene dette utgjør
per person, skal gå til. Regjeringen ser ikke ut til å ha en klar
plan. Tallenes tale, og politikkens innhold, vitner om at aktivitetsplikten
mest av alt er et demonstrasjonsforslag.
Dette medlem viser til at
lovverket allerede har klart og tydelig gir anledning til å pålegge
aktivitetsplikt. Dette er ukontroversielt og noe dette medlem helhjertet støtter.
For de mottakerne av sosialhjelp som trenger det, er det helt åpenbart
riktig og viktig å ilegge krav om aktivitet. De Nav-kontor som har
unnlatt å bruke denne muligheten, har forsømt seg.
Dette medlem viser til at
det må ligge individuelle og faglige vurderinger til grunn i hver
enkelt sak, og at dette er selve poenget med dagens lovregulering
som åpner for å ilegge vilkår. Slik unngår samfunnet å sløse bort
ressurser unødig eller sette mennesker til meningsløse tiltak bare
for tiltakets skyld. Dette
medlem finner det forunderlig at aktivitetsplikten ikke i
det minste følges av en klar og tydelig rett til aktivitet. Mangelen
på rett til meningsfull aktivitet understreker at regjeringens forslag
er symbolpolitikk fra ende til annen.
Dette medlem mener det må
innføres en reell ungdomsgaranti, der faktisk og ekte rett til nødvendige
tiltak innføres. Dette
medlem finner det også nødvendig å bemerke at økonomisk sosialhjelp
for de fleste er en helt kortsiktig hjelp til å komme over en vanskelig
økonomisk situasjon.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett
til aktivitet for mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»