Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Gry-Anette Rekanes Amundsen, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten
Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, slutter seg
til de tre foreslåtte prioriteringskriteriene, samt prinsippene
som ligger til grunn, og mener at det alltid vil være et gap mellom
hva samfunnet har ressurser til å gjennomføre og hva som er medisinsk mulig.
Vi kan derfor ikke velge om det skal prioriteres; prioriteringer
skjer uansett. Komiteen er opptatt
av prinsipper for prioritering som sikrer likebehandling og som
bygger på et verdigrunnlag som har bred legitimitet i befolkningen
og i helsesektoren.
Komiteen vil understreke at
et sterkt offentlig helsevesen er selve forutsetningen for å lykkes
med prioriteringsarbeidet i Norge. Den offentlige helsetjenesten
er en del av den norske samfunnskontrakten, basert på grunnleggende
verdier som sosial forsikring, omfordeling, solidaritet, trygghet
og like muligheter. Prioriteringer må bygge opp under velferdsmodellen
vår, som bygger på stor grad av tillit mellom stat og borger. Borgere
har rett til å motta ytelser fra samfunnet etter behov. Sterke offentlige sykehus
vil kunne prioritere pasienter etter behov. Det gjenspeiles i formålsbestemmelsene
til spesialisthelsetjenesteloven og helseforetaksloven at det skal
ytes gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger
det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi
og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning.
Komiteen viser til at det
finnes et privat marked for helsetjenester der pasienten selv, enten
gjennom forsikringsavtaler eller full egenbetaling, kjøper helsetjenester.
I juni 2015 hadde 472 000 helseforsikring – en økning på 8 pst.
fra året før. 91 pst. har avtale gjennom arbeidsgiver. Konsekvenser
for prioriteringer av dette private markedet kan være todelt. På
den ene siden kan de avlaste det offentlig finansierte tilbudet.
På den annen side kan private leverandører innrette tilbudet ut
fra andre begrunnelser enn prioriteringskriteriene. De kan tilby
behandling med lav nytte fordi det er et marked for det, eller gjennom tilgjengelighet
skape forventninger og press om at det offentlige skal tilby behandling
som det offentlige kun vil gi til dem med mest nytte av tiltaket. Komiteen vil
peke på at et privat helsemarked også vil kunne båndlegge viktig
fagkompetanse, på bekostning av det offentlige helsevesenet.
Komiteen viser til at styrkede
pasientrettigheter, fritt behandlingsvalg og helsehjelp i utlandet også
påvirker prioriteringer.
Komiteen slutter seg til Norheimutvalgets
mål for den norske helsetjenesten: Flest mulig gode leveår for alle,
rettferdig fordelt. Utvalget vektlegger særlig følgende: 1) helsepolitikken
skal fremme helse og forebygge sykdom, 2) helsesektoren skal sikre
flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt, 3) helsesektoren
kan bidra til å redusere ulikheter i helse, 4) helsesektoren skal
beskytte den enkelte mot store uforutsette utgifter til helsetjenester.
Komiteen vil understreke at
prioritering handler om å fordele helseressurser til noen områder
og tiltak framfor andre, eller at man gir noen tilgang raskere enn
andre. Slike prioriteringer kan oppleves urettferdig. Da er åpenhet
om beslutningsprosesser helt avgjørende for å skape tillit til de
beslutninger som blir gjort. Brukermedvirkning, det vil si involvering
av pasienter og brukere, er også avgjørende for å styrke legitimiteten
til beslutningene. Komiteen viser
til at det er lang tradisjon i Norge for åpenhet og medvirkning
knyttet til prioriteringsbeslutninger, og at dette er viktige verdier
som må videreføres og legges til grunn for prioriteringsarbeidet
også i fremtiden.
Komiteen mener det er Stortingets
ansvar å vedta prinsippene for prioritering og de totale ressursrammene
for helsetjenestene. Det innebærer at Stortinget må være seg sitt
ansvar bevisst, og gi beslutningstakerne ryggdekning for beslutningene.
De foreslåtte prioriteringskriterier
bygger på Lønning I-utvalget (1987), Lønning II-utvalget (1997),
Grundutvalget (1997), Norheimutvalget (2014) og Magnussengruppen
(2015). Komiteen registrerer
at de foreslåtte prioriteringskriteriene er positivt mottatt. Det
er også prinsippet om å dele inn på samfunns- og klinisk nivå, samt
at det skal være rom for faglig skjønn. Det var et uttalt mål å
få felles prioriteringskriterier for hele tjenesten, men dette viste
seg ikke å være mulig i denne revideringen av kriteriene. Komiteen støtter
forslaget om at det nedsettes et utvalg for å vurdere prioritering
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette arbeidet må også
omfatte tannhelse.
Komiteen viser til meldingen
og til at prinsipper for prioriteringer skal gjelde for spesialisthelsetjenesten,
for legemidler finansiert over folketrygden og for fastlegenes samhandling
med spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener det er behov
for mer kunnskap om effekten av forebygging, hvordan finansiering
påvirker prioritering og om prioriteringsarbeid generelt.
Komiteen erkjenner at det
fortsatt vil være behov for politiske grep for å løfte svake pasientgrupper
som kronikere, de som trenger habilitering og rehabilitering, pasienter
med psykiske sykdommer og rusavhengige, men komiteen presiserer at prioriteringskriteriene
må legges til grunn uansett pasientgruppe.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil likevel
understreke at prioriteringskriteriene som ligger til grunn for
meldingen, i seg selv må bidra til å løfte nettopp disse pasientgruppene.
Hvis ikke vil prioriteringskriteriene fremstå som lite relevante
for helsetjenesten. Politiske prioriteringer av pasientgrupper på
overordnet nivå må skje i samsvar med vedtatte prioriteringskriterier,
og i et samspill med de prioriteringer som skjer i helsetjenesten.
Disse medlemmer viser til
at innføring av den gylne regel, der sykehus blir pålagt å sikre
større vekst i rus- og psykiatritilbudet, ikke har vært vellykket.
Veksten har faktisk vært mindre i psykiatri enn i somatikk, dette
fremgår av de årlige Samdata-rapportene. Disse medlemmer ber regjeringen fremme
tiltak for Stortinget som kan bidra til at rus- og psykiatripasienter
som gruppe blir prioritert høyere i spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener
det er behov for å forankre prioriteringsarbeidet bedre. Uten at
helsemedarbeidere selv finner dette meningsfullt og viktig, vil
vi ikke klare å prioritere bedre. Prioritering må bli en del av
helseutdanningene, det må innarbeides i de faglige veilederne og
være tema for faglige drøftinger og i ledelse.
Komiteen ser det som positivt
at meldingen fremhever mestring av sykdom og betydningen av brukermedvirkning.