Til § 1. Virkeområde og definisjoner

Første ledd i bestemmelsen er ny og omtaler hva loven regulerer. I all hovedsak har loven regler om stortingsrepresentanters godtgjørelse, men også andre bestemmelser av betydning for representantenes arbeid, velferd og økonomi. Henvisningen til Grunnloven § 65, som er hjemmelsgrunnlaget for stortingsrepresentantenes godtgjørelse, er flyttet fra § 2 til lovens første bestemmelse.

Bestemmelsens andre ledd er en videreføring av innholdet i tidligere lov § 1 og sier noe om hvem loven omfatter. Tredje og fjerde ledd definerer hvem som er å anse som henholdsvis fast møtende vararepresentanter og innkalte vararepresentanter. Inndelingen er gjort for å tydeliggjøre at fast møtende vararepresentanter skal behandles som valgte stortingsrepresentanter når det gjelder godtgjørelse mv. For innkalte vararepresentanter gjelder en del særregler som fremgår av de aktuelle bestemmelser.

Til § 2. Stortingets lønnskommisjon

Første ledd bestemmer at Stortinget fastsetter godtgjørelse til stortingsrepresentanter, statsministeren og regjeringens medlemmer etter innstilling fra Stortingets lønnskommisjon. Bestemmelsen er noe endret fra tidligere lov § 2, da det er tilføyet at Stortinget også fastsetter godtgjørelsen til statsministeren og regjeringens medlemmer, da disse også omfattes av lønnskommisjonens mandat. Videre er omtalen av faste og innkalte vararepresentanter fjernet, da det fremgår av § 3 at det fastsettes samme godtgjørelse til alle stortingsrepresentanter, og av § 4 at innkalte vararepresentanter får samme godtgjørelse som stortingsrepresentantene for de dagene eller den perioden de er innkalt til å møte.

I andre ledd gis Stortingets presidentskap hjemmel til å oppnevne medlemmer til lønnskommisjonen og fastsette nærmere regler om kommisjonens virksomhet.

Til § 3. Stortingsrepresentantenes godtgjørelse

Bestemmelsen gir nærmere regler om stortingsrepresentanters godtgjørelse. I første ledd er det slått fast at Stortingets president skal ha samme godtgjørelse som statsministeren. Videre presiseres det at med begrepet «alle stortingsrepresentanter» i denne sammenheng menes valgte og fast møtende stortingsrepresentanter. Disse skal ha samme godtgjørelse for den perioden de møter på Stortinget. I første ledd andre punktum er det gjort en tilføyelse om tilleggsgodtgjørelse som gis med hjemmel i § 5.

Til § 4. Innkalte vararepresentanters godtgjørelse

Deler av bestemmelsen er ny og viderefører regler som tidligere er gitt i forskriften § 2. Innkalte vararepresentanter gis i første ledd krav på samme godtgjørelse som stortingsrepresentanter for de dagene eller den perioden de er innkalt. Det er spesifisert at innkalte vararepresentanter kan få full godtgjørelse for reisedagen hvis reisen til Stortinget varer mer enn seks timer og det er nødvendig å reise utenom de dagene vararepresentantene møter i Stortinget. Det er praksis for at når stortingsmøtet varer så lenge at innkalt vararepresentant ikke kan reise hjem, gis godtgjørelse for reisedagen, også der reisen ikke varer i seks timer.

Andre ledd definerer når innkalte vararepresentanter etter søknad kan gis rett til å beholde godtgjørelsen ut over perioden de er innkalt. Søknader etter bestemmelsens andre ledd bokstav a og b kan avgjøres av Stortingets administrasjon. Søknader etter bokstav c avgjøres av Stortingets presidentskap.

Bestemmelsen vil kunne få anvendelse for eksempel i helger og andre fridager mellom to innkallingsperioder av en viss varighet. Begrunnelsen for regelen er dels at innkalte vararepresentanter noen ganger forventes å være tilgjengelig for stortingsgruppen og dens arbeid også utenom perioder der det er møter i plenum, samtidig som det at en vararepresentant kan innkalles for flere enkeltdager med få dagers mellomrom, kan gi utfordringer for vararepresentantens situasjon i sitt vanlige arbeid. Der en vararepresentant har møtt i lengre tid, kan rimelighetsgrunner tale for at vedkommende beholder godtgjørelsen i en ferieperiode frem til vedkommende starter i sitt ordinære arbeid.

For vararepresentanter som møter for en representant som er innvilget permisjon «inntil videre», vil godtgjørelsen som hovedregel løpe til og med den dagen representanten tar sete igjen. Ved plenumsfrie dager, helg eller ferie rett forut for representantens tilbakekomst, vil vararepresentantens godtgjørelse normalt stanses siste møtedag før representanten tar sete.

Bestemmelsens andre ledd bokstav a gir vararepresentantene anledning til å søke presidentskapet om å få beholde godtgjørelsen dersom vararepresentanten møter for en representant som må antas å fortsette sitt fravær også etter en periode uten møter i plenum. Det må i slike tilfeller være overveiende sannsynlig at representanten som er fraværende, ikke er tilbake når ferien eller den plenumsfrie perioden er over. Dette vil typisk gjelde under foreldrepermisjoner eller langvarige sykmeldinger.

En vararepresentant kan etter andre ledd bokstav b søke om å motta godtgjørelse ut kalenderåret selv om vararepresentanten formelt bare er innkalt til og med siste møtedag før jul. For å få innvilget dette er det et krav at vararepresentanten har møtt i minst to måneder i sesjonen og ikke har annen inntekt i den perioden det søkes om å beholde godtgjørelsen.

Andre ledd bokstav c gir hjemmel for å innvilge godtgjørelse i andre særlige tilfeller. Dette er ment å dekke opp for situasjoner hvor det ellers ville være urimelig å nekte vararepresentanten fortsatt godtgjørelse. Ved rimelighetsvurderingen skal det ikke legges vekt på at vararepresentanten ikke har betalt arbeid å gå tilbake til. Fortsatt godtgjørelse skal ikke fungere som en generell kompensasjon for manglende arbeidsinntekt, men kan innvilges på bakgrunn av om det er rimelig at vararepresentanten får godtgjørelse fra Stortinget utenom den formelle oppnevningstiden.

Tredje ledd er en videreføring av tidligere lov § 3 femte ledd andre punktum.

Til § 5. Tilleggsgodtgjørelse

Bestemmelsen gir regler om tilleggsgodtgjørelse for visepresidenter og komitéledere, og er en videreføring av innholdet i tidligere lov § 4. Det er typisk når komitéleder har permisjon fra Stortinget at det ytes fungeringstillegg etter andre ledd andre punktum.

Til § 6. Forskudd på godtgjørelse

Bestemmelsen regulerer forskudd på godtgjørelse og viderefører i hovedsak innholdet i forskriften § 8 første ledd. Bestemmelsen kan få anvendelse i særlige tilfeller. Vilkårene for innvilgelse og reglene for tilbakebetaling er de samme som for ansatte i staten, i henhold til de til enhver tid gjeldende reglene i Hovedtariffavtalen i staten. Stortingets administrasjon kan av presidentskapet gis myndighet til å avgjøre saker etter denne bestemmelsen.

Til § 7. Godtgjørelse under permisjoner

Bestemmelsen regulerer hvilken rett representanter har til å beholde godtgjørelsen under permisjoner.

Første ledd er en videreføring av tidligere lov § 5 første ledd.

I andre ledd bokstav a til d angis de tilfellene der representantene må søke presidentskapet om å beholde godtgjørelsen ut over 14 dager. Dette leddet er uttømmende. Bokstav d åpner for at Stortingets presidentskap i særlige tilfeller etter begrunnet søknad kan beslutte at godtgjørelsen skal beholdes helt eller delvis i en tidsavgrenset periode. Det kan bare innvilges godtgjørelse under velferdspemisjoner over 14 dager for en tidsavgrenset periode og ikke for eksempel «inntil videre», selv om permisjonen er innvilget slik.

Tredje ledd pålegger plikt til å fremlegge sykemelding dersom en representant skal beholde godtgjørelsen ut over 14 dager ved permisjon grunnet sykdom eller skade. På bakgrunn av at begrepet skade er likestilt med sykdom i bokstav a, er dette også tatt inn i bestemmelsens tredje ledd. Etter bestemmelsens andre ledd bokstav a er det et vilkår for å motta godtgjørelse ved permisjon at sykemelding enten fremlegges sammen med permisjonssøknaden eller snarest mulig etter at permisjonen er innvilget.

Fjerde ledd gir oversikt over hvilket regelverk som kommer til anvendelse der representantene er innvilget svangerskaps-, omsorgs- og fødselspermisjon og permisjon ved barns og barnepassers sykdom. Det presiseres her at de reglene det henvises til i Hovedtariffavtalen i staten, omhandler permisjon med lønn ved svangerskap, fødsel, adopsjon, amming og barns og barnepassers sykdom. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere lov § 5 andre ledd, med en noe forenklet omtale av de ulike permisjonene.

Til § 8. Generelt om reiseutgifter

Bestemmelsen er ny og lovfester regler som tidligere sto i forskrift og retningslinjer. Første ledd fastslår at alle reiser som skal dekkes av Stortinget, som hovedregel skal foretas på den mest kostnadseffektive måten. I vurderingen av hva som er å anse som kostnadseffektivt, er det kostnadseffektiviteten for Stortinget som er gjenstand for vurdering, ikke den som reiser. Det må foretas en totalvurdering, der det både tas hensyn til pris og tidsbruk.

I andre ledd bestemmes det at alle reiser skal dokumenteres, også om de er helt eller delvis dekket av andre. Dokumentasjon er nødvendig for å få utgifter dekket skattefritt og skal gjøre det mulig å etterprøve berettigelsen av kravet.

Tredje ledd regulerer oppgjør av reiseregning og fastslår at disse skal gjøres opp snarest mulig og senest innen en måned etter at reisen er avsluttet. Hensynene bak denne regelen er å sikre en best mulig flyt i reiseoppgjørene til representantene, gi grunnlag for riktig innberetning til skattemyndighetene samt ivareta mer overordnede budsjetthensyn.

Fjerde ledd viderefører adgangen til å gi retningslinjer, som tidligere har vært gitt i forskrift. Gjeldende retningslinjer videføres.

Til § 9. Dekning av utgifter på tjenestereise

Bestemmelsen gir de overordnede reglene for dekning av reiseutgifter for representanter som foretar tjenestereiser i sammenheng med utøvelsen av stortingsvervet, innenlands og utenlands. Innholdsmessig er bestemmelsen en videreføring av forskriften § 3. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen i Innst. 90 S (2011–2012) side 2.

Første ledd regulerer dekningen av utgifter i forbindelse med tjenestereiser. Det presiseres i denne bestemmelsen at det er flere ulike regelsett som regulerer utgiftsdekningen. De gjeldende reisedekningsreglene er å anse som utfylling og presisering av statens regulativ, all den tid reglene i statens reiseregulativ ikke alltid passer i situasjoner utenfor arbeidstakerforhold. Eventuelle presiseringer av hva som skal dekkes utover reiseregulativet og skattelovens regler, krav om dokumentasjon mv., forutsettes fastsatt i retningslinjer. De gjeldende retningslinjer for reisedekning videreføres. Utgifter i forbindelse med representasjonsoppdrag kan kreves dekket etter nærmere retningslinjer fastsatt av Stortingets presidentskap. Slike utgifter er først og fremst knyttet til arbeidet i presidentskapet, men også i noen grad i komiteene og de internasjonale delegasjonene. Dette er nærmere regulert i retningslinjer.

Andre ledd lovfester regler som tidligere har fremgått av retningslinjer. Den klare hovedregelen er at alle reiser innenlands er å anse som tjenestereiser. Dette begrenses likevel ved at det bestemmes at reiser som er av rent privat art eller ikke har sammenheng med vervet som stortingsrepresentant, ikke dekkes. Reiser som ikke dekkes som tjenestereiser, kan eksempelvis være reiser i forbindelse med verv som representanten ikke har i kraft av å være stortingsrepresentant. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Reiseutgifter i forbindelse med arrangementer i regi av egen partiorganisasjon dekkes dersom arrangementet er relevant for vervet som stortingsrepresentant. Det er kun reise- og oppholdsutgifter som kan kreves dekket, kostnader til selve arrangementet dekkes ikke. Reiseutgifter i forbindelse med rent sosiale arrangementer i regi av komiteene eller partigruppene dekkes heller ikke, med mindre deltakelsen vurderes som relevant for vervet som stortingsrepresentant.

Tredje og fjerde ledd er innholdsmessig videreført fra forskriften § 3, henholdsvis andre ledd og første ledd andre punktum. Det vises til merknadene i Innst. 90 S (2011–2012) side 3. For dekning av overnattingsutgifter i utlandet må det vedlegges originalbilag fra overnattingsstedet eller reisebyrå. Der originalbilag har gått tapt, må det dokumenteres på annen måte hvilken utgift man har hatt.

Femte ledd gir regler om dekning av reiseutgifter for ledsager. Hovedregelen er at slike utgifter ikke dekkes. I andre punktum er det imidlertid åpnet for at Stortingets presidentskap etter søknad kan beslutte at slike utgifter likevel skal dekkes helt eller delvis. Unntaksbestemmelsen kan anvendes for å søke om å få dekket reiseutgifter for ledsager der presidentskapets medlemmer, parlamentariske ledere og øvrige representanter har offisielle representasjonsoppdrag på vegne av Stortinget, som statsbesøk o.l. Presidentskapet kan delegere avgjørelsesmyndigheten til Stortingets administrasjon. Dette er av praktiske årsaker da behandling i presidentskapet kan synes unødvendig tungvint.

Sjette ledd regulerer merutgifter til barnetilsyn. Forutsetningen for å få dekket slike utgifter er at reisen er nødvendig for at representanten skal kunne utføre sine kjerneoppgaver som stortingsrepresentant. Andre punktum innebærer en utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde da det åpnes for at det i særlige tilfeller kan innvilges dekket nødvendige merutgifter til barnetilsyn også for barn som er eldre enn ett år. Eksempelvis vil det kunne oppstå tilfeller der det ikke er andre som kan passe barnet og at reisen i så fall ikke vil kunne gjennomføres. Bakgrunnen for endringen er at det anses som et viktig hensyn å legge til rette for at vervet som stortingsrepresentant kan la seg kombinere med å ha barn.

Syvende ledd er innholdsmessig en videreføring fra forskriften § 8 andre ledd.

Til § 10. Dekning av utgifter i forbindelse med fravær fra hjemmet

Bestemmelsen viderefører reglene i forskriften § 4 og § 3 femte ledd. Første til fjerde ledd er innholdsmessig videreført med enkelte språklige endringer.

Til bestemmelsens første ledd siste setning videreføres hjemmel for dekning av særlige utgifter til transport til og fra Stortinget dersom representanten er syk eller skadet. Dette vil først og fremst være aktuelt dersom representanten ville blitt sykmeldt om vedkommende ikke hadde fått slik transport. Dette vil i hovedsak gjelde ved skader i støtte- og bevegelsesorganene (bruddskader), når vedkommende kan utføre sitt arbeid hvis det f.eks. gis dekning av utgifter til drosje. Det vil bare være aktuelt med dekning av utgifter som overstiger representantens ordinære utgifter til transport til og fra Stortinget. Stortingets presidentskap kan delegere avgjørelsesmyndighet til Stortingets administrasjon.

Til bestemmelsens tredje ledd bemerkes særlig de skattemessige konsekvensene av at representanter får dekket reiseutgifter til hjemsted. Dekning av reiseutgifter etter § 10 tredje ledd er skattefritt til skattemessig hjemsted. Med skattemessig hjemsted menes den kommunen representanten var bosatt i før tiltredelse, jf. skatteloven § 3-1 syvende ledd og folkeregisterloven § 18. Dette gjelder bare så lenge representanten disponerer bolig til privat bruk under opphold i kommunen. I henhold til Ot.prp. nr. 64 (1996–1997) side 3 vil salg eller utleie av bosted ikke uten videre føre til at tilknytningen er brutt dersom representanten kan benytte bostedet ved opphold i distriktet. Brudd på tilknytningen til det tidligere bostedet avgrenses dermed til situasjoner der representanten varig ikke lenger disponerer noen del av bostedet til eget bruk under opphold i distriktet. I praksis vil dette gjelde der representanten selger eller leier ut hele bostedet uten å kunne benytte noen del selv og uten å skaffe seg noe annet bosted der. Dersom en representants familie flytter til et annet sted, men representanten fortsatt disponerer bolig til privat bruk i kommunen representanten var bosatt i før tiltredelse, kan representanten søke presidentskapet om å få dekket reiseutgifter etter § 10 tredje ledd til annet sted enn skattemessig hjemsted. Dekning av slike reiseutgifter er ikke skattefrie.

Til bestemmelsens fjerde ledd om dekning av transportutgifter ved permisjon på grunn av sykdom, skade eller velferdsgrunner presiseres det at bestemmelsen gir rett til dekning av reiseutgifter også til et annet sted enn hjemstedet, f.eks. til et behandlings- eller rekreasjonssted, eller annet sted i forbindelse med velferdspermisjon.

I femte ledd er henvisningen til satsene for tjenestereiser i statens særavtale for reiser innenlands § 6 erstattet med en mer generell henvisning til satsene for tjenestereiser i staten. Disse følger av særavtalen for reiser innenlands.

For alle typer reiser etter § 10 dekkes bare direkte reiseutgifter, ikke utgifter til kost og overnatting. Unntak gjelder for innkalte vararepresentanters rett til dekning av overnattingsutgifter etter regelen i første ledd tredje punktum. Det vises videre til merknadene til tidligere forskriftsbestemmelse i Innst. 90 S (2011–2012) side 3.

Til § 11. Dekning av utgifter til flytting

Bestemmelsen gir regler for utgiftsdekning ved representantenes flytting. Innholdet i forskriften § 5 videreføres med noen endringer i ordlyden i bestemmelsen. Formulering om at det dekkes utgifter til flytting ved tiltredelse og fratredelse er fjernet, og det er presisert i bestemmelsen at representanter kan få dekket nødvendige utgifter til én flytting fra hjemsted til Oslo og én flytting fra Oslo til hjemsted. Innholdet i bestemmelsen er ikke ment å endres. Endringen er gjort for å tydeliggjøre at tidspunktet for når man gjennomfører flyttingen ikke er avgjørende, men at det er flytting fra hjemsted til Oslo og omvendt som dekkes. Det er gitt nærmere føringer for dekningen av flytteutgifter i retningslinjer for reisedekning.

I bestemmelsenes andre ledd om at utgifter til flytting mellom pendlerboliger ikke dekkes foreslås begrepet «utføre» fjernet da dette er en overflødig presisering. Innholdet i bestemmelsen er ikke ment å endres.

Til § 12. Dekning av utgifter til besøksreiser for representantens familie

Bestemmelsen viderefører innholdet i forskriften § 6 med mindre språklige endringer og en presisering av at aldersgrensen på 18 år også gjelder barn som er medlemmer av representantens husstand. Dette endrer ikke gjeldende rett. For alle reiser etter § 12 dekkes bare direkte reiseutgifter, ikke utgifter til kost og overnatting. Det vises ellers til merknadene til tidligere forskriftsbestemmelse i Innst. 90 S (2011–2012) side 4.

Til § 13. Dekning av innkalte vararepresentanters utgifter til barnepass

Bestemmelsen er en videreføring av innholdet i forskriften § 7 med enkelte språklige presiseringer.

I første ledd første punktum bestemmes det at innkalte vararepresentanter i særlige tilfeller kan få dekket nødvendige og dokumenterte utgifter til barnepass. Bestemmelsen gir en snever adgang til å dekke slike utgifter. Det er reelle utgifter til barnepass, eksempelvis mindre reisekostnader og betaling til barnepasser, som en innkalt vararepresentant kan få dekket. Hva og hvor mye som skal dekkes, må avgjøres ut fra en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle. Stortingets administrasjon kan av Stortingets presidentskap gis myndighet til å avgjøre søknader etter denne bestemmelsen.

Første ledd andre punktum er nytt og presiserer at tapt arbeidsinntekt for barnepasser ikke dekkes. Dette er regulert på tilsvarende måte i de tilfellene der representanten får dekket utgifter til barnepasser på tjenestereise i § 9 syvende ledd, og det er rimelig å legge samme forutsetning til grunn for dekning av barnepass for innkalte vararepresentanter.

Til § 14. Feriepenger

Bestemmelsen viderefører tidligere lov § 10 uten innholdsmessige endringer. Det er gjort enkelte språklige endringer, og forskriftshjemmelen er fjernet. For utfyllende merknader til bestemmelsen henvises det til innstillingen til loven av 2012 og 2013, jf. Innst. 89 L (2011–2012) side 6 og Innst. 334 L (2012–2013) side 1–2.

Til § 15. Fratredelsesytelse

Innholdet i bestemmelsen i tidligere lov § 8 er videreført, med unntak av at forskriftshjemmelen er endret til at Stortingets presidentskap gir retningslinjer. Det er også foretatt enkelte språklige endringer i bestemmelsen som ikke er ment å endre innholdet. Det vises ellers til merknadene til bestemmelsen i Innst. 89 L (2011–2012) side 6. Gjeldende retningslinjer for fratredelsesytelse videreføres.

Til § 16. Etterlønn

Det bemerkes at etterlønn bare kan tilstås umiddelbart etter at perioden med innvilget fratredelses-ytelse har utløpt. Det kan altså ikke tilstås etterlønn hvis man etter perioden med fratredelsesytelse, eller i stedet for dette, har hatt inntektsgivende arbeid, mottatt pensjon eller lignende.�

I bestemmelsens første ledd er det videreført fra tidligere forskrift § 10 at den klare hovedregelen for innvilgelse av etterlønn skal være begrenset til inntil 12 måneder. Flertallet i presidentskapet har imidlertid sett et behov for å åpne for noe større grad av skjønn i etterlønnsvurderingene og derfor åpnet for at det i særlige tilfeller skal kunne innvilges etterlønn i en periode på inntil 24 måneder. Justeringen av etterlønnsordningen er ment å være en unntaksregel, og ordningen vil i alle tilfeller ikke gi de søknadsberettigede et rettslig krav på ytelsen da det må foretas en nærmere konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Hva som er å anse som et særlig tilfelle der etterlønnsperioden kan forlenges må vurderes ut fra representantens reelle muligheter for å vende tilbake til arbeidsmarkedet når perioden på Stortinget er over. Unntaksregelen er ment å treffe representanter som har store utfordringer med å komme tilbake til arbeidslivet f.eks. fordi de ikke lenger har oppdatert kompetanse som skal til for å komme tilbake til tilsvarende arbeid som de hadde før de ble innvalgt på Stortinget. Denne gruppen vil kunne ha behov for en noe lengre periode med etterlønn fordi omstillingsperioden for å komme tilbake i arbeid kan bli lenger.

Det er søkers ansvar å godtgjøre at det vil være store utfordringer knyttet til å komme i arbeid i løpet av den ordinære etterlønnsperioden på 12 måneder. I vurderingen av om situasjonen til representanten er å anse som et særlig tilfelle, vil momenter som hvor lenge søker har vært innvalgt på Stortinget, om søker ikke lenger er faglig oppdatert og har behov for omstilling i tidligere yrke, samt om søker har planlagt å forlate vervet eller «falt ut» av Stortinget være av betydning. Det stilles krav om aktiv arbeidssøking eller gjennomføring av nødvendig relevant kompetanseheving for tidligere representanter som tilstås etterlønn etter hovedregelen og etter unntaksregelen. Nærmere vilkår følger av retningslinjer om praktisering av etterlønn, vedtatt av presidentskapet 25. april 2013, som videreføres.

I tredje ledd er hjemmelen til å gi forskrift erstattet med en adgang for presidentskapet til å fastsette retningslinjer. Gjeldende retningslinjer videføres.

Til § 17. Innhenting av opplysninger

Bestemmelsen viderefører i hovedsak innholdet i tidligere lov § 11 a. I tidligere lov var det Stortingets administrasjon som hadde hjemmel til å innhente slike opplysninger. Endringen i lovforslaget er ment å tydeliggjøre at både Stortingets presidentskap og Stortingets administrasjon kan innhente opplysninger fra nåværende og tidligere arbeidsgivere, pensjonsordninger, folketrygdens organer og skatteetaten. Bestemmelsen kan brukes der det er nødvendig å innhente opplysninger for å kontrollere om vilkårene for fratredelsesytelse og etterlønn er oppfylt eller har vært oppfylt i tidligere perioder. Det vises ellers til merknadene i Innst. 334 L (2012–2013) side 2–3.

Til § 18. Bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn

Bestemmelsen viderefører forskriften § 9, med enkelte språklige endringer som ikke skal endre innholdet, og gir felles regler for bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn. Avkorting skal skje mot lønns- og næringsinntekt, pensjon og lignende. Det vises til Innst. 90 S (2011–2012) side 5–6.

Hel stilling eller full pensjon skal etter første ledd bokstav a medføre fullstendig bortfall av fratredelsesytelse og etterlønn. Med hel stilling menes arbeid i minst 30 timer per uke. Gradert pensjon med 80 prosent regnes som full pensjon.

Det er lovfestet i første ledd bokstav d at det ikke skal foretas avkorting mot feriepenger etter denne lovs § 14 eller kapitalinntekter etter skatteloven § 5-20. Dette har tidligere fulgt av retningslinjer.

I andre ledd gis det hjemmel til å fastsette retningslinjer. I tidligere lov § 8 fjerde ledd og § 9 andre ledd var Stortinget gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om dette. Gjeldende retningslinjer om fratredelsesytelse og etterlønn videreføres.

Til § 19. Dødsfall og yrkesskade

Bestemmelsen viderefører innholdet i tidligere lov § 11. Bestemmelsen videreføres uendret. Til tredje og fjerde ledd presiseres det at de regler om gruppeliv og ytelser ved yrkesskade som stortingsrepresentanter er omfattet av, er de til enhver tid gjeldende regler om dette i yrkesskadeforsikringsloven og Hovedtariffavtalen i staten. Det vises ellers til Innst. 89 L (2011–2012) side 7 og Innst. 19 L (2014–2015) side 1–3.

Til § 20. Tilbakebetaling

Innholdet i bestemmelsen videreføres i hovedsak fra tidligere lov § 11 b. Fjerde ledd i § 11 b om avgjørelsesmyndighet fjernes og omtales kun i merknadene. Det vises for øvrig til Innst. 19 L (2014–2015) side 3 og uttalelser i forarbeidene til lov om Statens pensjonskasse § 44, jf. Ot.prp. nr. 94 (1998–1999) side 16. Det vises særlig til begrunnelsen for bestemmelsen, og at det var ønskelig å hjemle tilbakesøkning av pengekrav på pensjonskassens område etter de ulovfestede prinsippene om slik tilbakesøkning (condictio indebiti). Stortingets administrasjon kan av presidentskapet gis myndighet til å treffe avgjørelse i saker etter denne bestemmelsen.

Til § 21. Ikrafttredelse

Loven trer i kraft 1. januar 2017. Fra samme tid oppheves lov 16. desember 2011 nr. 61 om godtgjørelse for stortingsrepresentanter med tilhørende forskrift om godtgjørelse for stortingsrepresentanter 8. desember 2011 nr. 1265.