Brev fra Klima-
og miljødepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen,
datert 3. mars 2016
Representantforslag 53 S 2015-2016/dokument 8:53
S om at virkeområdet for markaloven utvides til å gjelde flere viktige
naturområder i Oslo-regionen
Jeg viser til brev fra Energi-
og miljøkomiteen av 18. februar 2016 vedrørende representantforslag
53 S 2015-2016/dokument 8:53 S fra stortingsrepresentantene Erik
Lundeby, Trine Skei Grande og Ola Elvestuen om at virkeområdet for
markaloven utvides til å gjelde flere viktige naturområder i Oslo-regionen.
Det fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
på egnet måte fremme forslag om en utvidelse av markalovens virkeområde,
slik at viktige naturområder i flere kommuner i Osloregionen kan
få en lovfestet markagrense.
Markalovens
formålsbestemmelse sier at loven skal sikre Markas grenser, og selve
markagrensen er fastsatt ved kart direkte i loven. Fastsetting av
grensen i loven var et selvstendig poeng ved opprettelse av loven
for å sikre Marka mot fremtidige inngrep. Markaloven § 2 annet ledd
fastslår likevel at Kongen ved forskrift kan treffe vedtak om å
justere markagrensen, og gjøre
loven gjeldende
for nærliggende områder som har, eller gjennom tilrettelegging eller
skjøtsel kan få, tilsvarende verdi for friluftslivet.
Når det
gjelder adgangen til å gjennom forskrift innlemme nye områder i
Marka så fremgår det av lovforarbeidene (Ot. prp nr. 23 (2008-2009)
s. 39) at dersom lovens virkeområde skal utvides, kreves det at
områdene ligger i nærheten av Marka, uten at det kreves at områdene
er direkte tilgrensende. Det presiseres at områdene enten skal ha
tilsvarende verdi
for friluftslivet som de områdene som allerede omfattes av Marka,
eller de skal være av en slik karakter at de gjennom tilrettelegging og/eller
skjøtsel kan få tilsvarende verdi for friluftslivet som dagens markaområde.
Bestemmelsen
i annet ledd vil sikre at områder som har stor naturopplevelsesverdi
og områder med biologiske eller kulturhistoriske verdier kan legges inn
i Marka. Områder som i utgangspunktet ikke har noen verdi for friluftslivet
uten at det blir gjort tiltak eller tilrettelegginger kan også legges
til sier forarbeidene, under forutsetning av at områdene vil
bidra til å skape
større naturlig sammenheng mellom dagens forskjellige delområder
i Marka.
Kommunene
rundt Marka har mange tettbygde områder som grenser inn mot markagrensen,
og bestemmelsen kan også brukes til at friluftsområder i nærheten
av tettbygde strøk blir knyttet til Marka. Hensikten med dette er
at Marka på denne måten skal bli et mest mulig sammenhengende område
for friluftsliv, naturopplevelse og idrett.
Et lovforslag om
utvidelse av Marka slik representantene ønsker kan gjøres på flere
måter. Enten kan Kongens adgang til å utvide virkeområdet jf. markaloven
§ 2 annet ledd utvides, slik at denne type utvidelser kan skje ved
forskrift. Alternativt kan slike utvidelser foretas ved at det vedtas
endring av markaloven § 2 første ledd om hvilke områder som omfattes
av Marka.
Det er et nasjonalt
ansvar å ta vare på Marka, fordi dette er det største og viktigste
friluftslivs- og naturområdet for Norges tettest befolkede område. Markaloven
sikrer at områdene i Marka får et ekstra vern, og fastsettelsen
av grensene utgjør selve grunnmuren i loven. Jeg er av den oppfatning
at mer omfattende endringer i markagrensen bør foretas av samme
organ som har fastsatt grensen, altså Stortinget selv. Dersom markalovens
virkeområde skal utvides til nye områder som ikke ligger i nærheten
av områdene som i dag omfattes av Marka, eller for øvrig utvides
betydelig, mener jeg dette bør skje ved lovendring, som i dag. Jeg
mener på denne bakgrunn at det ikke bør foretas endringer i markaloven
§ 2 annet ledd hva gjelder adgang til å i forskrift legge områder
til Marka.
Når det gjelder
spørsmål om å fremme lovforslag om å utvide Markas virkeområde etter
markaloven § 2 første ledd, så må dette knyttes til konkrete områder.
Jeg mener det i den forbindelse først må avklares hva berørte kommuner,
grunneiere og organisasjoner mener om saken.
Jeg vil videre påpeke
at uavhengig av markaloven, så kan den enkelte kommune gjennom bestemmelsene
i plan- og bygningsloven avsette områder i både kommune- og reguleringsplaner
til blant annet natur- og friområder med egne bestemmelser som sikrer
bruken av området. Mange kommuner har på dette grunnlag fastsatt
egne markagrenser. Kommunene kan også avsette områder som hensynssoner med
tilhørende retningslinjer og bestemmelser som for eksempel skal
sikre friluftsliv og grønnstrukturer.
Jeg vil for øvrig
nevne at regjeringen tar sikte på å fremme en egen sak til Stortinget
om markaloven og markagrensen. Dette på bakgrunn av prosessen med
justeringer av markagrensen. Da markaloven ble vedtatt i 2009, ble
det lagt opp til at grensen kunne justeres i etterkant, etter innspill
fra kommunene. Det ble derfor initiert en prosess fra departementet, der
kommunene ble invitert til å melde inn forslag om slike justeringer,
og høsten 2015 ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner
ved kongelig resolusjon. De fleste av disse justeringene omfatter mindre
områder hvor grensen opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller
boligeiendommer eller var upraktiske av andre grunner. Flere av
kommunene har ønsket større endringer av grensen for å åpne for bl.a.
boligutbygginger nær kollektivknutepunkter. Områdene disse kommunene
foreslår omfatter for store arealer til at de kan justeres i forskrift.
Flere av disse områdene kan imidlertid være aktuelle å vurdere å
ta ut av Marka for å muliggjøre klimavennlig boligutbygging i pressområder
jf. regional plan for samordnet areal- og transportplanlegging i
Oslo og Akershus. Regjeringen vil derfor i løpet av stortingssesjonen
fremme et lovendringsforslag til Stortinget med forslag om ytterligere
endringer i markagrensen. Regjeringen vil i forbindelse med dette
også vurdere en presisering av ordlyden i markaloven § 2 hva gjelder
rammene for innskrenkende grensejusteringer. Dette på bakgrunn av
spørsmål om hva som er grensene for hvilke endringer som kan skje
gjennom forskrift etter § 2, i tilknytning til den gjennomførte grensejusteringsprosessen.