Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen av 18. februar 2016 vedrørende representantforslag 53 S 2015-2016/dokument 8:53 S fra stortingsrepresentantene Erik Lundeby, Trine Skei Grande og Ola Elvestuen om at virkeområdet for markaloven utvides til å gjelde flere viktige naturområder i Oslo-regionen.

Det fremmes følgende forslag:

Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme forslag om en utvidelse av markalovens virkeområde, slik at viktige naturområder i flere kommuner i Osloregionen kan få en lovfestet markagrense.

Markalovens formålsbestemmelse sier at loven skal sikre Markas grenser, og selve markagrensen er fastsatt ved kart direkte i loven. Fastsetting av grensen i loven var et selvstendig poeng ved opprettelse av loven for å sikre Marka mot fremtidige inngrep. Markaloven § 2 annet ledd fastslår likevel at Kongen ved forskrift kan treffe vedtak om å justere markagrensen, og gjøre

loven gjeldende for nærliggende områder som har, eller gjennom tilrettelegging eller skjøtsel kan få, tilsvarende verdi for friluftslivet.

Når det gjelder adgangen til å gjennom forskrift innlemme nye områder i Marka så fremgår det av lovforarbeidene (Ot. prp nr. 23 (2008-2009) s. 39) at dersom lovens virkeområde skal utvides, kreves det at områdene ligger i nærheten av Marka, uten at det kreves at områdene er direkte tilgrensende. Det presiseres at områdene enten skal ha

tilsvarende verdi for friluftslivet som de områdene som allerede omfattes av Marka, eller de skal være av en slik karakter at de gjennom tilrettelegging og/eller skjøtsel kan få tilsvarende verdi for friluftslivet som dagens markaområde.

Bestemmelsen i annet ledd vil sikre at områder som har stor naturopplevelsesverdi og områder med biologiske eller kulturhistoriske verdier kan legges inn i Marka. Områder som i utgangspunktet ikke har noen verdi for friluftslivet uten at det blir gjort tiltak eller tilrettelegginger kan også legges til sier forarbeidene, under forutsetning av at områdene vil

bidra til å skape større naturlig sammenheng mellom dagens forskjellige delområder i Marka.

Kommunene rundt Marka har mange tettbygde områder som grenser inn mot markagrensen, og bestemmelsen kan også brukes til at friluftsområder i nærheten av tettbygde strøk blir knyttet til Marka. Hensikten med dette er at Marka på denne måten skal bli et mest mulig sammenhengende område for friluftsliv, naturopplevelse og idrett.

Et lovforslag om utvidelse av Marka slik representantene ønsker kan gjøres på flere måter. Enten kan Kongens adgang til å utvide virkeområdet jf. markaloven § 2 annet ledd utvides, slik at denne type utvidelser kan skje ved forskrift. Alternativt kan slike utvidelser foretas ved at det vedtas endring av markaloven § 2 første ledd om hvilke områder som omfattes av Marka.

Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på Marka, fordi dette er det største og viktigste friluftslivs- og naturområdet for Norges tettest befolkede område. Markaloven sikrer at områdene i Marka får et ekstra vern, og fastsettelsen av grensene utgjør selve grunnmuren i loven. Jeg er av den oppfatning at mer omfattende endringer i markagrensen bør foretas av samme organ som har fastsatt grensen, altså Stortinget selv. Dersom markalovens virkeområde skal utvides til nye områder som ikke ligger i nærheten av områdene som i dag omfattes av Marka, eller for øvrig utvides betydelig, mener jeg dette bør skje ved lovendring, som i dag. Jeg mener på denne bakgrunn at det ikke bør foretas endringer i markaloven § 2 annet ledd hva gjelder adgang til å i forskrift legge områder til Marka.

Når det gjelder spørsmål om å fremme lovforslag om å utvide Markas virkeområde etter markaloven § 2 første ledd, så må dette knyttes til konkrete områder. Jeg mener det i den forbindelse først må avklares hva berørte kommuner, grunneiere og organisasjoner mener om saken.

Jeg vil videre påpeke at uavhengig av markaloven, så kan den enkelte kommune gjennom bestemmelsene i plan- og bygningsloven avsette områder i både kommune- og reguleringsplaner til blant annet natur- og friområder med egne bestemmelser som sikrer bruken av området. Mange kommuner har på dette grunnlag fastsatt egne markagrenser. Kommunene kan også avsette områder som hensynssoner med tilhørende retningslinjer og bestemmelser som for eksempel skal sikre friluftsliv og grønnstrukturer.

Jeg vil for øvrig nevne at regjeringen tar sikte på å fremme en egen sak til Stortinget om markaloven og markagrensen. Dette på bakgrunn av prosessen med justeringer av markagrensen. Da markaloven ble vedtatt i 2009, ble det lagt opp til at grensen kunne justeres i etterkant, etter innspill fra kommunene. Det ble derfor initiert en prosess fra departementet, der kommunene ble invitert til å melde inn forslag om slike justeringer, og høsten 2015 ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner ved kongelig resolusjon. De fleste av disse justeringene omfatter mindre områder hvor grensen opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller boligeiendommer eller var upraktiske av andre grunner. Flere av kommunene har ønsket større endringer av grensen for å åpne for bl.a. boligutbygginger nær kollektivknutepunkter. Områdene disse kommunene foreslår omfatter for store arealer til at de kan justeres i forskrift. Flere av disse områdene kan imidlertid være aktuelle å vurdere å ta ut av Marka for å muliggjøre klimavennlig boligutbygging i pressområder jf. regional plan for samordnet areal- og transportplanlegging i Oslo og Akershus. Regjeringen vil derfor i løpet av stortingssesjonen fremme et lovendringsforslag til Stortinget med forslag om ytterligere endringer i markagrensen. Regjeringen vil i forbindelse med dette også vurdere en presisering av ordlyden i markaloven § 2 hva gjelder rammene for innskrenkende grensejusteringer. Dette på bakgrunn av spørsmål om hva som er grensene for hvilke endringer som kan skje gjennom forskrift etter § 2, i tilknytning til den gjennomførte grensejusteringsprosessen.