Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Irene Johansen, Tor Arne Bell Ljunggren, Torstein Tvedt Solberg, Vegard Grøslie Wennesland og Truls Wickholm, fra Høyre, Solveig Sundbø Abrahamsen, Svein Flåtten, Sigurd Hille, Heidi Nordby Lunde og Siri A. Meling, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi, Roy Steffensen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, lederen Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, viser til finansminister Siv Jensens uttalelse i brev av 12. mai 2016, som er vedlagt denne innstillingen.

Komiteen viser til at norske myndigheter over lang tid har hatt stor oppmerksomhet på arbeid mot skatteunndragelser og for økt åpenhet om kapitalstrømmer over landegrensene. Skatteunndragelser gjennom skatteparadiser er en trussel mot velferden, særlig det internasjonale arbeidet på dette området er sentralt, og det gir resultater.

Komiteen viser til at Norge har et godt nasjonalt regelverk, senest oppdatert med ny skatteforvaltningslov med oppdaterte kontrollbestemmelser, vedtatt i Stortinget 28. april 2016.

Komiteen viser til at Norge gjennom mange år har vært en aktiv pådriver i det internasjonale arbeidet for økt åpenhet og utveksling av opplysninger for skatteformål, slik at vi i dag har et skatteavtaleverk som omfatter mer enn 90 land, noe som gir oss muligheter til informasjonsutveksling. I tillegg har Norge gjennom et nordisk samarbeidsprosjekt inngått avtaler om utveksling av skatteopplysninger med 45 jurisdiksjoner, tradisjonelt oppfattet som skatteparadiser. Komiteen viser også til at Norge har tiltrådt OECD/Europarådets konvensjon om administrativ bistand i skattesaker, noe som også gir tilgang til informasjon fra andre lands myndigheter i denne type saker.

Komiteen viser til at Norge nå har mulighet til informasjonsutveksling med i alt 140 jurisdiksjoner, hvorav samtlige av de som av OECD ble klassifisert som skatteparadiser på 2000-tallet. Komiteen vil understreke at en videre utvikling av dette internasjonale nettverket må være en sentral oppgave også fremover.

Komiteen har også merket seg Norges aktive rolle i utviklingen av en ny internasjonal standard for automatisk utveksling av skatteopplysninger, CRS, en standard som gjør at Norge i 2017 vil motta automatisk e-kontoopplysninger om norske skattytere i foreløpig 80 jurisdiksjoner.

Komiteen viser også til BEPS-prosjektet med en rekke tiltak for åpenhet og informasjonsutveksling som også omfatter land-for-land-rapportering, hvor et nasjonalt forslag ligger til behandling i komiteen.

Komiteen merker seg at regjeringen, basert på rapporter, vil igangsette et arbeid om å utvide kravene i land-for-land-rapporteringen og at en tar sikte på å legge frem forslag til slikt regelverk senere i år.

Komiteen har videre merket seg arbeidet med et aksjeeierregister, hvor en rapport med flere alternativer har vært på høring, og komiteen imøteser sluttføringen av dette arbeidet.

Komiteen viser til Statens engasjement som finansiell eier, særlig gjennom investeringene i Statens pensjonsfond, og viser i den anledning til sine merknader i Innst. 326 S (2015–2016), jf. Meld. St. 23 (2015–2016) kap. 7.1 om Statens pensjonsfond utland og lukkede jurisdiksjoner.

Komiteen viser videre til Innst. 273 S (2015–2016) om skattereform, hvor et stort flertall i finanskomiteen i hovedlinjenes pkt. 8,9,10,11,12 og 13 er enige om svært mange av de elementer som omtales i representantforslagets pkt. 1. Det gjelder omtale av forhold som inntektsskifte i flernasjonale selskaper, skatterådgiveres taushetsplikt, implementering av BEPS-regelverk, utvidelser av opplysning, tilsyn etter LLR-regelverket, et offentlig norsk eierskapsregister og opplysningsplikten i forbindelse med transaksjoner.

Komiteen viser til at selskapene Norfund og Argentum har sine retningslinjer for eierstyring nedfelt gjennom Statens eierskapspolitikk, senest behandlet av Stortinget i Meld. St. 27 (2013–2014). Stortingets forutsetning var og er at selskaper med statlig eierandel, helt eller delvis eiet, skal arbeide systematisk med sitt samfunnsansvar på alle områder og være ledende. Komiteen vil understreke forventningene i eierskapsmeldingen som er knyttet til særskilt klima og miljø, arbeidstakerrettigheter, antikorrupsjon og åpenhet om internasjonale pengestrømmer.

Komiteen vil understreke at dette er et vesentlig og overordnet styreansvar som må operasjonaliseres på en mest mulig hensiktsmessig måte, og at det er eiers ansvar å sørge for tilstrekkelige kontrollmekanismer for å vurdere de forventninger Stortinget har uttrykt gjennom eierskapsmeldingen.

Komiteen viser til omtalen ovenfor av statens engasjement som finansiell eier i merknader og forslag fra flertallet til Innst. 326 (2015–2016), jf. Meld. St. 23 (2015–2016) og tilsvarende i Innst. 273 S (2015–2016), jf. Meld St. 4 (2015–2016) og foreslår på den bakgrunn at representantforslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Norfund, for alle sine nyinvesteringer, avslutter praksisen med å investere gjennom skatteparadiser i løpet av tre år.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at representantforslaget omhandler statens finansielle eierskap i lys av målet om å unngå bruk av skatteparadiser. Dette medlem viser til Innst. 326 S (2015–2016), der Statens pensjonsfond utland (SPU) sin rolle i skatteparadiser ble behandlet. Komiteen ba om at spørsmål som har med skatteparadiser eller lukkede jurisdiksjoner å gjøre omtales i neste års forvaltningsmelding.

Dette medlem viser til at Norfund – i motsetning til SPU eller Argentum, som har som hovedmål å gi finansiell avkastning for den norske stat – skal bidra til utvikling i fattige land gjennom investeringer i næringsutvikling i landene. Samtidig gjør Norfund bruk av skatteparadiser som tredjeland for sine investeringer sammen med andre finansielle partnere. Om lag 40 av Norfunds om lag 130 investeringer er gjennomført via selskap etablert i tredjeland, ifølge Finansdepartementet. Investeringer i afrikanske land gjøres ofte gjennom selskap etablert på skatteparadiset Mauritius. Dette er et paradoks, siden skatteparadiser generelt er et betydelig hinder for utvikling. De fratar fattige land viktige skatteinntekter landene trenger for å bygge opp velfungerende samfunn med et godt skole- og utdanningstilbud, helsetilbud og så videre.

Dette medlem viser til at Kapitalfluktutvalget i NOU 2009:19 «Skatteparadis og utvikling – tilstand, analyser og tiltak» anbefalte at Norfund avsluttet praksisen med å investere gjennom skatteparadiser over en treårsperiode. I forbindelse med fremleggelsen av innstillingen uttalte utviklingsminister Erik Solheim:

«Vi kan ikke la Norfund investere norske bistandsmidler via skatteparadis samtidig som vi ønsker å bekjempe dem.»

Kapitalfluktutvalgets forslag ble imidlertid ikke fulgt opp.

Dette medlem viser til Norfunds argumenter for hvorfor skatteparadiser benyttes, gjengitt i Kapitalfluktutvalgets rapport:

• Sikker og kostnadseffektiv håndtering av transaksjoner mellom investorenes hjemland og bedriftene som fondet investerer i;

• Godt og stabilt juridisk rammeverk spesialtilpasset finanssektorens behov;

• Ordninger som hindrer unødig beskatning i tredjeland (dvs. land som Mauritius);

• Politisk stabilitet;

• Medinvestorene ønsker det slik.

Dette medlem viser videre til at Norfunds ledelse i tillegg nylig har uttalt at de skiller mellom Offshore Financial Centre (OFC) og skatteparadiser. Alle skatteparadiser omtaler seg imidlertid som OFC i et forsvar for hva de driver med. Hva slags betegnelse man bruker er av mindre betydning. Det sentrale er hva disse landene tilbyr, og hvilke virkninger dette har. Som førstestatsadvokat Morten Eriksen i Økokrim sier, skiller alle OFC-ene strengt mellom regler for egne innbyggere og regler for andre. Dette viser at OFC-ene er bevisste på hvilke tjenester de tilbyr andre enn sine egne innbyggere, dvs. hvilke regler de selv ikke ønsker å ha innenfor eget jurisdiksjonsområde.

Dette medlem viser til at det er krevende å få tak på flere av argumentene som Norfund og regjeringen fremfører for hvorfor fondet må gjøre investeringer via skatteparadiser. Førstestatsadvokat Eriksen viser blant annet til at overføring av egenkapitalinnskuddet i en investering, tilbakebetaling av innskutt kapital fra et selskap eller betaling av utbytte til eierne, ikke krever bruk av skatteparadis. Forretningsdrift i for eksempel Kenya innebærer betydelige risikofaktorer – alt fra mulig tap av egenkapitalinnskudd til valutarisiko og treg betalingsoverføring. Men disse risikofaktorene kan ikke elimineres uansett ved å gå via skatteparadiset Mauritius. Risikoen ved investeringer i fattige land var tvert imot lagt til grunn fra myndighetenes side da Norfund ble opprettet.

Dette medlem viser videre til at dersom det oppstår rettslige tvister mellom Norfund og deres medinvestorer i selskapene, kan de løses gjennom voldgiftsinstituttet. Eierne kan selv bestemme jurisdiksjon. Heller ikke i dette tilfellet er lokalisering av eierskapet på Mauritius nødvendig.

Dette medlem viser til at det også er uklart hvorfor medinvestorene ønsker å investere via skatteparadis, all den tid Norfund opplyser at de har kontroll med at medinvestorene rapporterer bruken av skatteparadiser på riktig måte der de er hjemmehørende. I så fall skulle det heller ikke av denne grunn være nødvendig å sende midler via Mauritius, fordi medinvestorene ikke uten videre kan påberope seg skattefrihet der de er hjemmehørende. Kapitalfluktutvalget påpekte imidlertid at afrikanske stater systematisk overlot beskatningsretten til Mauritius, med den følge at utbytte fra selskaper i afrikanske stater var skattefritt for eiere som investerte fra Mauritius. At fondet opererer via strukturer som undergraver et av fondets viktigste målsettinger om å kunne bidra til skatteinntekter i landene det investeres i, er et paradoks.

Dette medlem finner det vanskelig å se hvilke særlige finanstjenester fondet bare kan få i et land som Mauritius, bortsett fra sekretessen og kompliserende strukturer som gjør innsyn vanskelig. Det finnes en rekke finanssentra i verden, som ikke har skatteparadisenes negative egenskaper.

Dette medlem viser til at de eventuelle behov Norfund måtte ha for å gjøre investeringer via skatteparadiser, uansett må veies opp mot skadevirkningene ved å bidra til strukturer som tapper utviklingslandene for skatteinntekter. Dette medlem understreker at sekretessemekanismer er egnet til å skjule misligheter og unndra skatt. Panama papers-avsløringen viser at ordningene brukes akkurat slik.

Dette medlem viser til at skatteparadisenes hemmelighold og skadelige strukturer ikke kan fortsette. Utfordringen er at altfor mange bruker dem, selv den norske stats fond for investeringer i utviklingsland, som har som del av sitt mandat å bidra til skatteinntekter i fattige land. Hvis alle aktører som bruker skatteparadiser bare fortsetter som før, vil ingenting skje. Derfor mener dette medlem at Norfund bør avvikle sin aktivitet i skatteparadiser, slik Kapitalfluktutvalget anbefalte.