I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
legge fram et forslag til lovendring som gir anledning til å redusere
antall godkjente private elevplasser i en kommune eller fylkeskommune,
dersom situasjonen er slik at kvaliteten på det samlede offentlige
skoletilbudet er truet.
2. Stortinget ber regjeringen gjennomgå
lovverket for private skoler og høyskoler for å sikre at intensjonen
om at all statsstøtte skal komme elevene og studentene til gode,
ivaretas bedre enn i dag. En slik gjennomgang skal ha som mål å
redusere kontrollbehovet, innføre strengere sanksjoner for regelbrudd,
samt å hindre at videresalg av skoler og høyskoler med statsstøtte
kan gjøre det mulig å hente ut privat profitt fra skoledrift.
3. Stortinget ber regjeringen utrede en
lovendring som krever at private skoler og private høyskoler skal
organiseres som selveiende stiftelser, etter modell fra den danske
‘Lov om friskoler og private grundskoler’.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre,
Iselin Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til representantforslaget.
Komiteen merker seg bakgrunnen
for forslaget der man ønsker å sikre at offentlige midler, bevilget
til privat skoledrift, skal brukes på elevene. I juni 2015 ble privatskoleloven
vedtatt endret, slik at det som tidligere ble omtalt som «private
skoler», nå kalles «friskoler». En friskole som blir godkjent etter den
nye friskoleloven, skal tilby grunnskole og/eller videregående opplæring
på et «særskilt» grunnlag.
Komiteen viser til at det i friskoleloven,
med forskrifter, er angitt hva friskolene har lov til å bruke tilskudd
og skolepenger til. I forbindelse med Prop. 84 L (2014–2015) ble
det foretatt en gjennomgang av regelverket for friskoler, der forbudet
mot å ta utbytte ble understreket og presisert, blant annet ved
innføring av nye krav til innsyn og økt dokumentasjonsplikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til endringer i friskoleloven som ble vedtatt i 2015, der
det ble presisert å videreføre prinsippet om at friskoler ikke skulle
gis godkjenning dersom etablering ville føre til negative konsekvenser
for det offentlige skoletilbudet. Flertallet mener
at en ny lovendring som gir anledning til å redusere maksimalt elevtall
i godkjente friskoler, vil være en urimelig inngripen i friskolenes
rettsstilling. En løpende vurdering av antall friskoler og elevtall
vil være svært uforutsigbart, både for elevene og friskolene.
Flertallet viser til at det ble
foretatt en grundig gjennomgang av eksisterende regelverk for friskoler
i forbindelse med behandlingen av Prop. 84 L (2014–2015), da Stortinget
vedtok flere innskjerpinger i regelverket for å sikre lovens intensjon
om at tilskudd skal komme eleven til gode. Flertallet merker
seg at det gjennomføres tilsyn og kontroll som avslører når aktører
beriker seg på statstilskudd i strid med regelverket. Tilsynet blir
stadig mer profesjonelt og treffsikkert, og erfaringer med tidligere
lovbrudd gjør at man kan følge opp potensielle lovbrudd i fremtiden
mer effektivt. Flertallet viser til at friskoleloven
med forskrifter klart har angitt hva friskolene har lov til å bruke
tilskudd og penger til. Midlene kan bare brukes til skolevirksomhet
som er nødvendig og formålstjenlig for å nå målene i læreplanene.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev 4. mai 2016 til komiteen, der han orienterer om departementets
arbeid med oppfølging av Andreassen-utvalgets rapport om behov for
endringer i universitets- og høyskoleloven. Flertallet forutsetter
at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige
endringer i universitets- og høyskoleloven, som skal sikre at vi
får et regelverk som vil bidra til at statstilskuddet kommer studentene
til gode.
Flertallet viser videre til at
en stiftelsesform ikke vil være en garanti for at statstilskudd
kommer elevene til gode, eller være en garanti for at statlig tilskudd
ikke benyttes i strid med regelverket. Flertallet viser
også til Andreassen-utvalgets rapport, som peker på at NOKUT-akkreditert
høyskoleutdanning kun bør kunne organiseres som enten aksjeselskap
eller stiftelse. Et krav om at friskolene skal organiseres som stiftelser,
vil innebære en innskrenkning av organisasjonsfriheten som ikke
står i forhold til det man faktisk oppnår med en slik regulering.
Flertallet viser for øvrig til
statsrådens kommentarer til representantforslaget i brev 4. mai
2016. Brevet følger som vedlegg til innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at det
i de senere årene har vært en rekke saker der private skoler (såkalte friskoler)
og høyskoler har måttet betale tilbake statstilskudd etter at tilsyn
har avdekket at skoleeier på ulike måter har tatt ut fortjeneste
med grunnlag i skoledriften.
Disse medlemmer påpeker at til
tross for strenge regler mot privat profitt, klarer private skole- og
høyskoleeiere å hente ut penger gjennom kompliserte selskapsstrukturer
og transaksjoner mellom disse. Å avdekke slike lovbrudd krever store
offentlige utgifter til tilsyn og kontroll.
Disse medlemmer understreker
at kompliserte eierstrukturer ikke sjelden følges av omfattende skatteplanlegging.
Svakhetene ved dagens modell og kostnadene ved
tilsyn gjør at disse medlemmer mener at man burde
se etter endringer i de organisatoriske rammebetingelsene for privatskoler
og private høyskoler. Disse medlemmer viser til Danmark
der det kreves at alle private skoler som mottar statstilskudd,
skal være organisert som selveiende stiftelser. Skolens midler skal
ifølge den danske loven «alene komme skolens skole- og undervisningsvirksomhed til
gode». Dansk lov slår også fast at «aftaler, herunder husleje- og
ejendomsaftaler, skal indgås på vilkår, der ikke er ringere for
skolen end sædvanlige markedsvilkår, og skal søges ændret, hvis
udviklingen i markedsvilkårene tilsiger det. Skolens midler skal
forvaltes, så de bliver til størst mulig gavn for skolen.» Den danske
loven slår også fast at Kunnskapsdepartementet kan trekke tilbake
statstilskuddet til en skole hvis det ikke er «tilstrekkelig sannsynliggjort»
at skolen er uavhengig av andre selskaper eller det finnes en «nærliggende
risiko for at skolen styres af andre» eller at «skolens midler anvendes til
formål uden for skolen». Hovedansvaret legges dermed på skolen selv.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en slik «dansk modell» kan gjøre det vanskeligere for private
skoleeiere å omgå dagens profittforbud, og at den kan redusere behovet
for tilsyn. Modellen kan etter disse medlemmers oppfatning
gi et klarere skille mellom ideelle aktører som ønsker å drive skole
ut fra pedagogiske og samfunnsmessige motiver, og private skolekonserner
som ønsker å drive skole med mål om profitt.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag
2 og 3 i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå lovverket for
private skoler og høyskoler, for å sikre at intensjonen om at all
statsstøtte skal komme elevene og studentene til gode ivaretas bedre
enn i dag. En slik gjennomgang skal ha som mål å redusere kontrollbehovet,
innføre strengere sanksjoner for regelbrudd, samt å hindre at videresalg
av skoler og høyskoler med statsstøtte kan gjøre det mulig å hente
ut privat profitt fra skoledrift.»
«Stortinget ber regjeringen utrede en lovendring som
krever at private skoler og private høyskoler skal organiseres som
selveiende stiftelser, etter modell fra den danske ‘Lov om friskoler
og private grundskoler’ eller som samvirkeforetak.»
Komiteen viser til at kommunene
og fylkeskommunene i friskoleloven er gitt en innsigelsesrett når
skoler søker om å starte opp eller ønsker å utvide elevtallet. I
loven heter det at «godkjenning ikke skal gis dersom godkjenningen
får negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker
at i mange kommuner kan godkjenning av en friskole skape store utfordringer
for det offentlige skoletilbudet selv med et relativt begrenset
elevtall. Disse medlemmer påpeker at nye friskoler
i de store byene har fått store konsekvenser for flere kommuner.
Fordi de private skolene er gitt godkjenning
for et visst antall elevplasser, påpeker disse medlemmer at
dagens lovverk ikke gir mulighet for fylkespolitikerne til å redusere
antall elevplasser i de private skolene. Ved nedgang i søkermassen
til de videregående skolene blir eneste alternativ å kutte i det
offentlige tilbudet. Disse medlemmer mener derfor
at lovverket står i veien for de folkevalgtes mulighet til å gjøre
de valgene de mener er best for elevene i sitt fylke.
Disse medlemmer mener at lovverket
også står i motsetning til kommunens og fylkeskommunens innsigelsesrett
slik den er utformet i den nye friskoleloven. Lovverket bør endres
slik at det også er mulig å redusere de private elevplassene, dersom
det er nødvendig av hensyn til det samlede utdanningstilbudet. Lovendringen
må utformes på en måte som ikke gir unødig uforutsigbarhet i utdanningstilbudet til
elevene innenfor det private utdanningstilbudet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om
at godkjente private videregående skoler skal inngå i en fylkeskommunal
skolebruksplan for å sikre forutsigbarhet, samt forslag til en lovendring
som gir anledning til å redusere antall godkjente private elevplasser
i en fylkeskommune, dersom situasjonen er slik at kvaliteten på
det samlede offentlige skoletilbudet er truet. Ved behov for reduksjon
i antall skoleplasser som følge av elevtallsutviklingen skal det være
en balansert reduksjon i det samlede antall elevplasser.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gjennomgå lovverket for
private skoler og høyskoler, for å sikre at intensjonen om at all
statsstøtte skal komme elevene og studentene til gode ivaretas bedre
enn i dag. En slik gjennomgang skal ha som mål å redusere kontrollbehovet,
innføre strengere sanksjoner for regelbrudd, samt å hindre at videresalg
av skoler og høyskoler med statsstøtte kan gjøre det mulig å hente
ut privat profitt fra skoledrift.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utrede en lovendring som
krever at private skoler og private høyskoler skal organiseres som
selveiende stiftelser, etter modell fra den danske «Lov om friskoler
og private grundskoler» eller som samvirkeforetak.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
om at godkjente private videregående skoler skal inngå i en fylkeskommunal
skolebruksplan for å sikre forutsigbarhet, samt forslag til en lovendring
som gir anledning til å redusere antall godkjente private elevplasser
i en fylkeskommune, dersom situasjonen er slik at kvaliteten på
det samlede offentlige skoletilbudet er truet. Ved behov for reduksjon
i antall skoleplasser som følge av elevtallsutviklingen skal det være
en balansert reduksjon i det samlede antall elevplasser.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og råder Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:87 S (2015–2016) – Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen,
Heikki Eidsvoll Holmås, Torgeir Knag Fylkesnes og Karin Andersen om
endringer i lovverket for private skoler og høyskoler – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til henvendelse av 29. april 2016
fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, der det bes om mine
kommentarer til representantforslag 87 S fra stortingsrepresentantene
Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen, Heikki Eidsvoll Holmås, Torgeir
Knag Fylkesnes og Karin Andersen.
Nedenfor er min vurdering av de tre forslagene.
Stortinget ber regjeringen
legge fram et forslag til lovendring som gir anledning til å redusere
antall godkjente private elevplasser i en kommune eller fylkeskommune,
dersom situasjonen er slik at kvaliteten på det samlede offentlige
skoletilbudet er truet.
Jeg vil innledningsvis knytte noen kommentarer til
det som omtales som kommunens og fylkeskommunens «innsigelsesrett»
i bakgrunnen for forslaget. Fremstillingen synes å legge til grunn
at det i friskoleloven som ble vedtatt i juni 2015, ble innført
en innsigelsesrett for kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil vise
til at den aktuelle vertskommunen eller vertsfylket hadde en slik
uttalerett også etter tidligere privatskolelov. Videre var det en
etablert forvaltningspraksis, også før lovendringen i juni 2015,
at friskoler ikke skulle gis godkjenning dersom etableringen ville
føre til negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet.
I den nye friskoleloven ble dette prinsippet videreført og tatt
inn i loven.
I godkjenningen av friskoler blir det fastsatt
maksimalt elevtall. Dette skal bidra til å gjøre det forutsigbart
for kommuner og fylkeskommuner i deres arbeid med å dimensjonere
skoletilbudet. Samtidig vil både maksimalt elevtall og andre vilkår
i skolens godkjenning gi friskolen forutsigbare rammevilkår for
skoledriften.
En lovendring som gir anledning til å redusere maksimalt
elevtall i godkjente friskoler, slik forslagsstillerne ber om, vil
etter min vurdering være en urimelig inngripen i friskolenes rettsstilling.
Dersom kommuner og fylkeskommuner skal kunne foreta en slags løpende
vurdering av hvilke friskoler som skal få bestå og med hvilket elevtall,
vil det bli svært uforutsigbart for både friskolene og elevene.
Å frata en friskole godkjente elevplasser fordi for mange elever ønsker
å gå der, vil være å sette til side elevenes ønske om å gå på en
alternativ skole.
Jeg vil dessuten understreke at elevtallet i
friskolenes godkjenning er en maksimalgrense. Hvor mange som faktisk
søker seg til en friskole, vil være avhengig av hvor attraktivt
skoletilbudet er og hvilke alternativer som finnes, både blant offentlige
skoler og friskoler.
Stortinget ber regjeringen
gjennomgå lovverket for private skoler og høyskoler, for å sikre
at intensjonen om at all statsstøtte skal komme elevene og studentene
til gode ivaretas bedre enn i dag. En slik gjennomgang skal ha som
mål å redusere kontrollbehovet, innføre strengere sanksjoner for
regelbrudd, samt å hindre at videresalg av skoler og høyskoler med
statsstøtte kan gjøre det mulig å hente ut privat profitt fra skoledrift.
Ettersom friskoler og private høyskoler er underlagt
ulike regelverk, har jeg valgt å kommentere forslaget for hver av
skoletypene.
I forbindelse med Prop. 84 L (2014–2015) ble
det foretatt en grundig gjennomgang av eksisterende regelverk for
friskoler nettopp for å vurdere om regelverket i tilstrekkelig grad
sikret lovens intensjonen om at tilskudd skal komme elevene til
gode. Viktige prinsipper fra forvaltningspraksis ble nedfelt i Prop. 84
L (2014–2015), og det ble foreslått flere innskjerpinger som ble
vedtatt av Stortinget i juni 2015. Forbudet mot å ta utbytte ble
understreket og presisert, blant annet ved innføring av nye krav
til innsyn og økt dokumentasjonsplikt. Det ble også gjennomført en
lovendring for å åpne for at det i forskrift kan fastsettes hvordan
skolene skal dokumentere at «til gode»-kravet er oppfylt og om hvordan
skolene skal godtgjøre at handel med nærstående har skjedd på markedsmessige
vilkår.
De nye kravene om innsyn og økt dokumentasjonsplikt
vil gjøre det enklere å kontrollere at statstilskudd kommer elevene
til gode. Dessuten vil kravene kunne virke forebyggende mot lovbrudd.
I den nye friskoleloven ble det også innført
en ny bestemmelse om karantene. Denne gir Utdanningsdirektoratet
anledning til å ilegge karantene til skoler eller ansvarlige personer
i tilfeller der det oppdages alvorlige brudd på friskoleregelverket.
Gjennom karantenebestemmelsen kan aktører som beriker seg på statstilskudd
i strid med regelverket, i praksis stenges ute fra friskolesektoren.
Dette antas å ha en sterkt preventiv effekt mot lovbrudd.
Når det gjelder Akademiet-saken, som forslagsstillerne
trekker frem, vil jeg understreke at det ikke bør trekkes generelle
slutninger verken om risiko, lovgrunnlaget eller ressursbehovet
for kontroll på grunnlag av denne saken alene. Akademiet-saken har vist
at både regelverket og tilsynet fungerer etter sin hensikt. Det
er riktig at denne saken har vært ressurskrevende. Samtidig er det
viktig å være klar over at tilsynet med friskolene stadig blir mer
profesjonalisert og treffsikkert og at erfaringene fra denne saken vil
gjøre at tilsvarende saker kan følges opp mer effektivt. Det er
dessuten grunn til å tro at domstolsprøvingen i denne saken vil
bidra til å styrke regelverkets intensjon og ha en sterk preventiv
effekt for profittmotiverte lovbrudd i fremtiden.
Forslagstillerne peker også på problemstillinger knyttet
til videresalg av skoler. Jeg vil i denne sammenheng understreke
at «til-gode»-kravet i friskoleloven også rammer overføring av verdier
ut av skolen i forbindelse med salg. Rammevilkårene for friskoler gjør
dessuten at risikoen for verdioverføring gjennom salg av skoler
må anses å være lavere enn hva tilfellet i dag er for private høyskoler.
Friskolenes godkjenning er knyttet til det organisasjonsnummeret
som skolen er registrert som i Enhetsregisteret eller annet tilsvarende
register. Dersom en skole skal flyttes fra ett rettssubjekt til
et annet, vil det kreves driftsendring som forutsetter ny godkjenning.
I friskoleloven med forskrifter er det dessuten klart angitt hva
friskolene har lov til å bruke tilskudd og skolepenger til. Midlene
kan bare brukes til skolevirksomhet – altså virksomhet som er nødvendig
eller formålstjenlig for å nå målene i læreplanen. For friskoler
er det dessuten begrenset mulighet til å opparbeide egenkapital.
Hovedregelen er at det ikke er tillatt med annen virksomhet enn
skolevirksomhet og det er fastsatt en øvre grense for hvor mye skolepenger
friskolene kan ta. I tillegg er det klare begrensninger på muligheten
til å overføre overskudd fra år til år. Samlet sett mener jeg at
regelverket og de økonomiske rammebetingelsene til friskolene gjør
at det ikke er særlig risiko for verdioverføringer i forbindelse
med salg av friskoler.
Generelt er min vurdering at friskoleloven,
med de skjerpinger som ble vedtatt i juni 2015, er godt egnet til
å sikre at statstilskudd kommer elevene til gode. Samtidig vurderer
jeg løpende om det er behov for nye regelendringer for å støtte
opp under denne intensjonen. Jeg viser blant annet til at det arbeides med
forskriftsreguleringer for å følge opp lovendringene som Stortinget
vedtok i juni 2015.
Når det gjelder private høyskoler er jeg enig
med forslagsstillerne i at det er nødvendig å gjennomgå lovverket
for å sikre at intensjonen om at all statsstøtte skal komme studentene
til gode ivaretas bedre enn i dag. Derfor videreførte jeg også arbeidet
til Andreassen-gruppen, en ekspertgruppe som ble nedsatt for å vurdere
behovet for nødvendige presiseringer og endringer i regelverket
for private høyskoler samt regulering av tilsyn og kontroll. Ekspertgruppen
leverte sin rapport i desember 2014 og berørte aktører ble deretter
gitt mulighet til å gi innspill til rapporten.
På bakgrunn av rapporten fra ekspertgruppen
og høringsinnspillene til denne tar jeg sikte på å sende forslag
til endringer i universitets- og høyskoleloven på høring om kort
tid. Jeg vil foreslå endringer i regelverket som i sterkere grad
bidrar til at statstilskuddet kommer studentene til gode. Jeg vil
også foreslå tydeligere regler om tilsyn og kontroll med institusjonene,
herunder dokumentasjonsplikter og tydelige virkemidler ved tilsyn.
Stortinget ber regjeringen
utrede en lovendring som krever at private skoler og private høyskoler skal
organiseres som selveiende stiftelser, etter modell fra den danske
«Lov omfriskoler og private grundskoler».
Ettersom friskoler og private høyskoler er underlagt
ulike regelverk, har jeg valgt å kommentere også dette forslaget
for hver av skoletypene. De generelle kommentarene er bare omtalt
under punktet om friskoler.
Etter min vurdering vil innføring at et krav
om selveiende stiftelser som eneste tillatte organisasjonsform,
ikke være hensiktsmessig. Stiftelsesformen vil riktignok forhindre
ordinære utdelinger av overskudd ettersom stiftelsene er eierløs,
men erfaringene fra tilsyn med friskoler viser at det er liten risiko
for denne typen lovbrudd.
Risikoen for at statstilskudd ikke kommer elevene
til gode er i hovedsak knyttet til at tilskuddet brukes til andre
formål enn skolevirksomhet eller at tilskuddet indirekte tas ut
av skolen gjennom for eksempel handel med nærstående.
I teorien kan det argumenteres med at stiftelsesformen
også forhindrer andre verdioverføringer ettersom det ikke er eiere
å overføre midlene til. I praksis er det likevel ikke slik. Også
for stiftelser vil det være enkeltpersoner som har en sentral rolle
i virksomheten og som vil kunne ha de samme insentiver til å bruke
statstilskudd til andre formål enn skolevirksomhet eller til å ta
ut tilskuddsmidler gjennom ulike transaksjoner. Etter min vurdering
vil derfor et krav om at friskolene skal organiseres som stiftelser,
innebære en innskrenking av organisasjonsfriheten som ikke står
i forhold til det man faktisk oppnår med en slik regulering.
Når det gjelder bevisbyrdereglene, som forslagsstillerne
viser til i det danske regelverket, vil jeg vise til de innskjerpingene
som ble vedtatt av Stortinget på bakgrunn av Prop. 84 L (2014).
Departementet arbeider nå med en forskrift om hvordan skolene skal dokumentere
at «til gode»-kravet er oppfylt og om skolenes plikt til å godtgjøre
at handel med nærstående har skjedd på markedsmessige vilkår. Slike
krav vil etter min vurdering langt på vei ha samme funksjon som
de nevnte kravene i det danske regelverket.
Jeg vil for øvrig vise til at selv om stiftelsesfonnen
ikke er en garanti for at statstilskudd kommer eleven til gode,
kan både stiftelsesformen og aksjeselskapsformen ha den fordel at
den generelle selskapslovgivningen stiller krav til regnskap mv.
som vil bidra til transparens og etterprøvbarhet. I lys av at friskoler
allerede er underlagt tilsvarende krav gjennom friskoleregelverket
er dette likevel ikke et hensyn som tilsier at det bør oppstilles
et krav om organisasjonsform for friskolene.
Når det gjelder krav om stiftelse som eneste
tillatte organisasjonsfonn for å sikre at statstilskudd kommer studentene
til gode, viser jeg til det som er sagt over i punktet om friskoler.
Jeg vil igjen peke på at organisasjonsformen stiftelse ikke medfører
en garanti for at statlig tilskudd ikke benyttes i strid med regelverket.
Også for private høyskoler er den vesentlige risikoen for at midlene
ikke kommer studentene til gode knyttet til at tilskudd brukes til
andre formål enn utdanningsvirksomhet og at det foretas skjulte
utdelinger gjennom f.eks. handel med nærstående.
Forslagsstillerne viser til den danske modellen, hvor
høyskoler (professjonshøjskoler) er organisert som stiftelser. Dette
er etter min mening en mindre relevant parallell i denne sammenhengen,
da disse nødvendigvis ikke kan sidestilles med vår private utdanningssektor.
Utdanningsinstitusjonene i Danmark er «statsfinansierede selvejende
stiftelser», opprettet ved lov og en del av statsforvaltningen,
mens organisasjonsformen innebærer at formuen er holdt utenfor staten.
De få private høyskolene som finnes, mottar ikke tilskudd fra staten.
Videre viser jeg til det som er sagt ovenfor
om rapporten fra Andreassen-gruppen og kommende høring om endringer
i universitets- og høyskoleloven. Andreassen-gruppen foreslo i sin
rapport at det bør stilles krav om at NOKUT-akkreditert høyskoleutdanning
kun kan drives innenfor selskapsformene aksjeselskap og stiftelse.
Departementet vurderer denne anbefalingen i forslagene som snart
sendes på høring.
Private høyskoler er i dag ikke underlagt de
samme kravene til regnskap mv. som friskolene, og regelverket sikrer
i mindre grad den transparens og etterprøvbarhet som er nødvendig
for å sikre at tilskudd kommer studentene til gode. For private
høyskoler kan derfor regulering av organisasjonsfonn være en måte
å innføre slike krav, som et alternativ til å fastsette særskilte
regler i sektorregelverket. Dette vil jeg komme tilbake til i høringen
av forslag til nye reguleringer.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 7. juni 2016
Trond Giske | Lill Harriet Sandaune |
leder | ordfører |