1. Innledning og bakgrunn for lovforslagene
- 1.1 Sammendrag
- 1.2 Komiteens behandling
- 1.3 Komiteens generelle merknader
Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.).
Forslagene i proposisjonen har delvis sitt opphav i samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet fra høsten 2013, gjengitt i regjeringen Solbergs politiske plattform av 7. oktober 2013 (Sundvollen-erklæringen), og i avtale av 28. februar 2014. Videre har forslagene delvis sitt opphav i asylavtalen som ble inngått på Stortinget 19. november 2015 (asylforliket), som ble vedtatt av Stortinget 3. desember 2015 i forbindelse med budsjettdebatten. Det vises til forankringen av forslagene i tilknytningen til hvert av forslagene. Det legges også frem enkelte nye forslag som departementet har hatt mulighet til å utrede og mener bør gjennomføres for å møte utfordringene på området.
I 2015 opplevde Europa en historisk stor tilstrømning av migranter og flyktninger. Det felleseuropeiske grensevaktbyrået Frontex registrerte over 1,8 millioner irregulære grensepasseringer over Europas yttergrenser i 2015, og tall fra Eurostat viser at det ble registrert over 1,3 millioner asylsøknader i Europa i fjor.
Også antallet asylsøknader som ble fremmet i Norge, økte kraftig siste halvdel av 2015. I 2015 ble det registrert 31 145 asylsøknader i Norge, noe som er tilnærmet tre ganger så mange som i 2014, da antallet var 11 480. I september 2015 så man også en ny trend med personer som søkte beskyttelse i Norge etter å ha tatt seg over grensen fra Russland ved grenseovergangen Storskog i Finnmark.
Asylankomstene i 2015 var preget av store variasjoner. I løpet av de første ti ukene i 2016 ble det fremmet til sammen 782 asylsøknader. Nedgangen har trolig sammensatte årsaker. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, har over 160 000 migranter og flyktninger kommet på irregulær måte til Europa over Middelhavet i løpet av årets tre første måneder. På samme tid i fjor var antallet på ca. 23 000 (UNHCR).
Migrasjonssituasjonen har ført til store utfordringer i Europa, og både Schengen- og Dublin-samarbeidet er satt under et betydelig press.
EU har kommet til enighet på en del grunnleggende punkter. Punktene det er enighet om knytter seg blant annet til styrket yttergrensekontroll, en midlertidig relokaliseringsmekanisme for omfordeling av asylsøkere, styrking av returarbeidet og samarbeid med tredjeland om begrensning av migrasjonsstrømmene til Europa. Det er også ventet at Europakommisjonen vil legge frem forslag til endringer i Dublin-systemet i løpet av våren 2016. Gjennomføringen av de felles tiltakene ser imidlertid ut til å ta tid, og de iverksatte tiltakene har så langt ikke fungert etter intensjonen. Dette har medført at flere europeiske land, herunder Norge, har foreslått og iverksatt tiltak på nasjonalt plan, blant annet gjeninnføring av midlertidig indre grensekontroll i medhold av Schengen grenseforordning og innstramninger i nasjonale regelverk.
EU og Tyrkia ble i november 2015 enige om en felles handlingsplan for å dempe migrasjonspresset mot Schengen-området. Under toppmøtet i Brussel 18. mars 2016 ble EU og Tyrkia enige om en avtale. Se nærmere omtale av handlingsplanen og avtalen i proposisjonen.
Det er knyttet stor usikkerhet til antallet migranter som planlegger å ta seg til Europa de nærmeste ukene og månedene, samt mulighetene for sekundærbevegelser innen Europa.
For å sette forvaltningen bedre i stand til å håndtere økningen i antall asylsøkere i Norge, la regjeringen i oktober 2015 frem et tilleggsnummer til statsbudsjettet for 2016, jf. Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016). Sammenliknet med Gul bok, foreslo regjeringen å øke bevilgningene med om lag 9,5 mrd. kroner som følge av økte ankomster.
I tilleggsnummeret signaliserte regjeringen at man ville arbeide med innstramningstiltak, og det er oppnådd politisk enighet mellom partiene på Stortinget med unntak av Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, om en rekke innstramningstiltak på asyl- og innvandringsfeltet, som nå følges opp i proposisjonen. Det legges også frem enkelte nye forslag som departementet har hatt mulighet til å utrede og mener at bør gjennomføres for å møte utfordringene på området.
Regjeringen fremmet en egen lovproposisjon om innstramninger i november 2015 (Prop. 16 L 2015–2016). Proposisjonen fikk tilslutning i Stortinget og lovendringene trådte i kraft 20. november 2015. Lovendringene innebærer for det første at Justis- og beredskapsdepartementet har fått utvidet instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda (UNE). For det andre ble det gjort endringer i utlendingslovens bestemmelser om adgangen til å nekte realitetsbehandling av en asylsøknad. For det tredje ble det gjort flere endringer i utlendingslovens regler om tvangsmidler. For det fjerde ble det gjort en lovendring som innebærer at asylsøkere som ikke får saken realitetsbehandlet av ovennevnte grunner, kan få en kort utreisefrist eller ingen utreisefrist i det hele tatt.
Justis- og beredskapsdepartementet ga 24. november 2015 instruks til UDI og UNE om at asylsøknader fra utlendinger som kommer til Norge etter å ha hatt opphold i Russland, i utgangspunktet skal avslås uten realitetsbehandling. Det er også foretatt en endring i utlendingsforskriften som innebærer at det ikke lenger gjelder rett til fritt rettsråd for den gruppen som får avslag på realitetsbehandling av asylsøknaden etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a eller d fordi de har hatt opphold i et trygt land før de kom til Norge. Det har ikke kommet asylsøkere over grensen ved Storskog siden 29. november 2015.
Fra og med 26. november 2015 gjeninnførte Norge midlertidig grensekontroll på fergerutene mellom Norge og Sverige, Danmark og Tyskland. Det ble også fra november 2015 innført en ytterligere intensivert territorialkontroll i grensenære områder i Østfold og Hedmark.
Regjeringen oppnevnte 18. desember 2015 et ekspertutvalg som skal se på de langsiktige konsekvensene høy innvandring har for samfunnet, og hvilke tiltak som kan bidra til rask integrering og yrkesdeltakelse blant innvandrere og flyktninger.
Regjeringen anser at internasjonalt samarbeid og bistand til det store antallet flyktninger som oppholder seg i nærområdene er det viktigste, mest effektive og mest bærekraftige virkemiddelet for å løse flyktningkrisen. Regjeringen prioriterer derfor slike tiltak.
I proposisjonen vises det til at i tillegg til det generelle velferdsnivået, vil praksis og regelverk på utlendingsfeltet ha en viktig innvirkning på asylsøkeres tilbøyelighet til å velge Norge fremfor andre land. Det kan derfor ha stor betydning for Norge at mange andre europeiske land har iverksatt tiltak for å stramme inn på asyl- og innvandringspolitikken.
Sverige, Danmark og Finland er blant de landene som har besluttet vesentlige innstramninger.
Det er også grunn til å understreke at høy asylinnvandring fører til en høy sekundærinnvandring.
Regjeringen er opptatt av å innrette regelverket slik at det stilles krav til integrering for dem som får opphold og oppfordres til samarbeid om retur for dem som får avslag.
Situasjonen høsten 2015 har vist at det er behov for nye tiltak for at asylsystemet skal fungere godt. Et flertall av stortingspartiene har også kommet til enighet om en rekke tiltak som strammer inn innvandringspolitikken og som kan bidra til at Norge mottar færre asylsøkere.
Stortinget vedtok 3. desember 2015 anmodningsvedtak nr. 68 til regjeringen ved behandling av statsbudsjettet for 2016. Anmodningsvedtaket bygget på asylforliket som ble inngått 19. november 2015. I vedtaket anmodes regjeringen om å følge opp disse 18 punktene.
Se proposisjonen for oversikt, omtale og oppfølging av vedtakene.
Justis- og beredskapsdepartementet sendte på høring forslag til endringer i utlendingsloven (24-årsgrense for familieetablering), forslag om endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften – hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse – endringer i statsborgerloven og forslag til endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II).
Hovedsynspunkter i sentrale høringsuttalelser gjengis i proposisjonen. For detaljer i høringsinstansenes uttalelser vises det i proposisjonen til at alle høringsuttalelsene er tilgjengelige fra departementets web-side.
Grunnlovens rettighetsvern ble utvidet i 2014. Grunnloven gir ingen regulering av retten til asyl eller innvandring til riket, og gir heller ikke utlendinger rettskrav på bestemte former for opphold i Norge. Enkelte grunnlovsbestemmelser vil likevel representere skranker på utlendingslovens område fordi rettighetene der som utgangspunkt gjelder alle – også utlendinger – som oppholder seg i Norge.
Det vises i proposisjonen til at Grunnloven § 93 bør nevnes særskilt. Den forbyr i første ledd dødsstraff og i annet ledd tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Menneskerettighetsutvalget la i Dokument 16 (2011–2012) til grunn (side 204) at bestemmelsen også innebærer et absolutt forbud mot utsendelse av personer til områder der de risikerer å bli utsatt for forhold som kommer i strid med disse forbudene. Bestemmelsen må som utgangspunkt tolkes i lys av sine menneskerettslige forbilder i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs torturkonvensjon, se Rt. 2015 side 93 avsnitt 57.
Generelt legger departementet til grunn at Grunnloven ikke pålegger staten ytterligere skranker enn de som allerede følger av folkerettslige krav.
Folkeretten setter skranker allerede fordi utlendingsloven § 3 slår fast at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. Menneskerettsloven gjør det videre klart i §§ 2 og 3 at en rekke menneskerettighetskonvensjoner har status som formell norsk lov, men slik at annen lovgivning må vike dersom den strider mot konvensjonene. En plikt til å respektere og sikre menneskerettighetskonvensjonene fremgår også av Grunnloven § 92.
Flyktningkonvensjonen av 1951 med tilleggsprotokoll fra 1967 er det sentrale internasjonale avtaleverket om anerkjennelse av flyktninger og står derfor i en særstilling. Flyktningkonvensjonen gjelder bare de personer som oppfyller vilkårene for å bli ansett som flyktning i artikkel 1A (2), det vil si de utlendinger som med rette frykter bestemte former for forfølgelse i landet de har flyktet fra. Konvensjonen gir ingen rettsbeskyttelse for migranter for øvrig. Flyktningkonvensjonen gir heller ingen rettskrav på asyl, kun en forventning om at søknader om asyl blir behandlet. Personer som anerkjennes som flyktninger, har visse særrettigheter etter konvensjonen, men flyktningstatusen er per definisjon midlertidig og vil kunne falle bort dersom forholdene endrer seg.
Menneskerettighetskonvensjonene representerer det viktigste folkerettslige rammeverket for departementets forslag til lov- og forskriftsendringer. I en særstilling står EMK.
Likevel vil også FNs menneskerettighetskonvensjoner utgjøre formelle rettslige skranker. Av særlig interesse er FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs torturkonvensjon. Når det gjelder diskrimineringsspørsmål vil også FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne være relevante.
Det pekes i proposisjonen på at ingen av menneskerettighetskonvensjonene gir utlendinger rettskrav på opphold i en stat de ikke er borger av. Konvensjonene gir heller ikke regler om utlendingers oppholdsstatus. Det mest robuste menneskerettslige vernet utlendinger har, er vernet mot å bli returnert til et land hvor de risikerer å bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Returvernet er absolutt, selv om også det har en midlertidig karakter. Tolkingspraksis viser med all tydelighet at de enkelte rettighetene for øvrig – selv om de i prinsippet er universelle – har begrenset gjennomslagskraft i møtet med statens suverene og legitime behov for selv å regulere hvilke utlendinger som får tilgang til og opphold i riket.
Forslagene i proposisjonen berører i prinsippet en rekke menneskerettigheter. Retten til privat- og familieliv, diskrimineringsforbudet, vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse og bevegelsesfriheten er eksempler på slike skranker. EMK og SP gir enhver, også utlendinger, krav på et effektivt rettsmiddel for å ivareta rettighetene de for øvrig har etter konvensjonene. Barnekonvensjonen stiller særskilte krav til aktpågivenhet overfor barn, herunder barn som omfattes av utlendingslovens regler. Den mest grunnleggende bestemmelsen i konvensjonen er artikkel 3 nr. 1, som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Høyesterett har i plenumsdommene i Rt. 2012–1985 og Rt-2015–1389, som begge gjaldt gyldigheten av vedtak etter utlendingsloven, bygget på at barnets beste er et hensyn som skal veie tungt, men at andre hensyn likevel kan være så tungtveiende at de går foran.
I proposisjonens pkt. 14 gis merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget.
Kommunal- og forvaltningskomiteen avholdt høring den 28. april 2016, der følgende organisasjoner deltok:
UNHCR Northern Europe, Fellesorganisasjonen (FO), Advokatforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Juss-Buss, Juridisk rådgivning for kvinner (Jurk), Røde Kors, Unicef Norge, Barneombudet, Lnu – Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorgan, Redd Barna, Press, Sos-Barnebyer, Kun, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Amnesty International Norge, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (Seif), Mira ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Antirasistisk senter, Foreningen av tolvte januar, Den ortodokse kirken og filoxenos.org, Mennesker i limbo, Foreign skilled workers in Norway, Vergeforeningen følgesvennen og Speranza film.
Komiteen har i tillegg mottatt skriftlige innspill i saken. Innspillet fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Prop. 90 L (2015–2016) hvor regjeringen foreslår endringer i utlendingsloven.
Komiteen viser til at 161 av 169 representanter er enige om behovet for innstramninger for å unngå en lignende situasjon som nasjonen sto overfor høsten 2015.
Komiteen viser til at verden er i en ekstraordinær situasjon, med flere mennesker på flukt fra krig og konflikt enn noen gang tidligere. Dette påvirker også Europa og Norge. Krigen i Syria har vart i mange år, og tvinger flere og flere på flukt. Tyrkia har per i dag over 2,7 millioner syriske flyktninger innenfor sine landegrenser, og Europa mottok i løpet av 2015 1,3 millioner flyktninger som søkte asyl. Hovedsakelig krysset de grensene mellom Tyrkia og Hellas med båt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets anmodningsvedtak nr. 68, 3. desember 2015 og nr. 439, 12. januar 2016, hvor Stortinget anmodet regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til innstramninger i innvandringspolitikken.
Videre viser et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, til asylavtalene mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor flere av forslagene som fremmes i denne proposisjonen, er forankret.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at proposisjonen inneholder flere forslag som går betydelig lenger enn asylavtalene mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det vises blant annet til at det i proposisjonen er foreslått tilleggsvilkår for permanent opphold og familiegjenforening utover det som følger av asylavtalen. Disse medlemmer mener derfor at asylavtalen må forstås ut ifra at forutsetningene for avtalen er endret der det er foreslått nye vilkår, utvidet anvendelsesområde eller endringer i tilgrensende bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til innvandringssituasjonen i Norge i 2015. Av de drøyt 31 000 asylsøkerne som kom i 2015, kom ca. 24 000 i perioden august til november. Flertallet er kjent med at denne situasjonen var krevende for utlendingsmyndighetene, politiet og statsforvaltningen for øvrig.
På kort tid ble det høsten 2015 et stort og akutt behov for mottaksplasser i asylmottak, og komiteen merket seg at dette var krevende for flere parter i utlendingsforvaltningen, men ikke minst for kommunene som også på kort tid tok sin del av ansvaret. Komiteen vil i denne sammenheng berømme kommunene for jobben som er gjort med å løse flyktningkrisen innenfor Norges grenser.
Komiteen viser til Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) hvor regjeringen foreslo å bevilge 9,5 mrd. kroner utover det som opprinnelig var lagt til grunn i Gul bok.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også trekke fram den formidable innsatsen som frivilligheten stilte opp med.
Prognosene viste at bevilgningsbehovet kom til å øke i 2016, og komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er fornøyd med at regjeringen foreslo å bevilge mer penger for å løse den akutte asylsituasjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 ikke var tatt høyde for å håndtere økt antall asylsøkere, til tross for at rekordmange flyktninger og migranter ankom Europa, og at man i august 2015 registrerte det høyeste antall asylsøkere til Norge som var registrert per måned siden begynnelsen av 1990-tallet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil fremholde at regjeringen allerede i september 2015 fremmet Prop. 152 S (2014–2015) der Stortinget ble bedt om bevilge ytterligere 227 mill. kroner for å dekke de økte asylankomstene. Dette er en tilleggsbevilgning til statsbudsjettet for 2015 som i all hovedsak gikk til politiet, UDI, arbeid for enslige mindreårige asylsøkere og økt bosetting. Videre vil disse medlemmer gi ros til regjeringen for det raske arbeidet som ble gjort med tilleggsnummeret for statsbudsjettet 2016, Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016). Det ble der foreslått å sette av 9,5 mrd. kroner for økte asylankomster. Dette er penger som først og fremst går til drift av asylmottak, mer politi, bosetting i kommunene, økt saksbehandling i UDI og håndteringen av enslige mindreårige asylsøkere. Politiet ble styrket med 378 flere stillinger og Politiets Sikkerhetstjeneste ble styrket med 17 stillinger.
Videre har UDI hatt en kraftig økning i antall ansatte for å behandle den økte saksmengden som en følge av økte asylankomster. Det er svært viktig at UDI har kompetente medarbeidere som kan behandle søknader raskt og rettferdig.
Disse medlemmer mener regjeringen på en god måte har handlet raskt og effektivt i møte med en ekstraordinær situasjon som utfordret hele utlendingsforvaltningen.
Utenom tiltak for å bedre integreringen for de som har kommet så langt, har det ikke vært behov for store ekstrabevilgninger så langt i 2016. Dette er grunnet at man har hatt en lav tilstrømming av flyktninger og asylsøkere. Det må likevel understrekes at det er usikkert om den lave tilstrømmingen vil fortsette som i første kvartal for resten av året.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det kom over 31 000 asylsøkere til Norge i 2015, omtrent tre ganger så mange som det kom året før. Også antall flyktninger og migranter over Middelhavet til Europa økte drastisk i 2015 og var omtrent fem ganger høyere enn i 2014. Flertallet viser til at grensevaktbyrået Frontex registrerte over 1,8 millioner irregulære grensepasseringer over Europas yttergrenser i 2015, og tall fra Eurostat viser at det ble registrert over 1,3 millioner asylsøknader i EU-landene i fjor.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er grunn til å tro at antall asylsøkere til Europa fortsatt vil ligge på et høyt nivå i 2016.
Dette flertallet viser i den sammenheng til IMFs og EUs prognoser som anslår henholdsvis 1,3 millioner og 1,5 millioner asylsøkere til Europa i 2016.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets anmodningsvedtak nr. 68, 3. desember 2015, hvor stortingsflertallet ble enige om 18 forslag til innstramninger i innvandringspolitikken for å begrense innvandringen til Norge.
Komiteen viser til at det er stor usikkerhet knyttet til antallet asylsøkere som ankommer Norge i 2016. Gjeldende prognoser tilsier at ankomstene i 2016 mest sannsynlig vil være innenfor spennet mellom 5 000 og 50 000 asylsøkere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det er stor usikkerhet knyttet til den videre utviklingen når det gjelder antall flyktninger og migranter til Europa og Norge. Dette henger sammen både med internasjonale forhold og regelverket i mottakerlandene. Disse medlemmer viser til at våre naboland i likhet med Norge har en løpende diskusjon om utformingen av flyktning- og innvandringspolitikken. Disse medlemmer mener det er viktig å følge med på regelverksendringer i våre naboland, og fortløpende vurdere om dette bør få konsekvenser for utformingen av norske regler.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er en sammenheng mellom de innstramninger som gjøres i norsk asylpolitikk og antallet asylsøkere som kommer til Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til asylforliket, som slår fast at flyktningkrisen er internasjonal og må løses i samarbeid med andre land. Avtalen inneholdt videre en rekke punkter som påla regjeringen å gjennomføre tiltak for å begrense ankomsten av asylsøkere uten rett til beskyttelse i Norge.
Flertallet viser til integreringsforliket og Stortingets anmodningsvedtak nr. 439, 12. januar 2016, hvor stortingsflertallet slo fast at
«De siste månedene har vist at det er en sammenheng mellom vår kapasitet og vår mulighet for å få på plass en tilfredsstillende integrering. Partiene viser til at et bredt stortingsflertall har tatt ansvar gjennom å vedta en rekke innstramminger som fører til bedre kontroll over det store antallet asylsøkere. En god integreringspolitikk avhenger av en ansvarlig innvandringspolitikk.»
Flertallet var pådrivere for å få til asylforliket og integreringsforliket sist høst. Flertallet står ved forlikene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker at det ikke innebærer en blankofullmakt til regjeringen i disse spørsmålene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker videre det grunnleggende premisset som er slått fast i asylforliket om at
«Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. En generell effektivisering og forenkling av regelverk og praksis for behandling av asylsøknader må ikke svekke asylsøkernes rettssikkerhet.»
Komiteens medlem fra Venstre mener forslagene som er fremmet i proposisjonen, går betydelig lenger enn det er grunnlag for i asylforliket, og at flere av forslagene er i direkte strid med forliket da de ikke oppfyller Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. Asylforliket hadde som formål å begrense ankomst av mennesker uten rett til beskyttelse, mens flere av forslagene som er fremmet av regjeringen innebærer innstramninger i retten til asyl for mennesker som har et reelt beskyttelsesbehov. Dette medlem mener derfor at proposisjonen som helhet ikke er i tråd med forliket, og vil bare støtte forslag som anses å være i tråd med avtalen som ble inngått i Stortinget 19. november 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har hatt for dårlig kontroll på situasjonen helt siden økningen av asylsøkere til Norge sommeren 2015. Videre var regjeringen kontinuerlig for seint ute med å sette inn tiltak, noe som kom tydelig fram på ankomstsenteret på Tøyen i Oslo og på Storskog. På begge disse stedene tok det for lang tid før regjeringen mobiliserte ressurser, noe som førte til ekstrabelastninger både for asylsøkerne og for de ansatte i berørte offentlige etater. De evalueringene som nå foreligger fra UDI og politiet, bekrefter at myndighetene ikke var godt nok forberedt på situasjonen, og at nødvendige ressurser ikke ble mobilisert i tide.
Disse medlemmer viser til at situasjonen raskt utviklet seg til en krise i mottaksapparatet. Kommuner, lokalsamfunn og frivillige organisasjoner gjorde en formidabel jobb, men fikk ikke nødvendig og tidsnok støtte fra regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at de fleste asylsøkerne som kom til Norge over Storskog sist høst, vil få sin asylsøknad realitetsbehandlet, og viser til representanten Støres innlegg i Stortinget 16. november under behandling av Prop. 16 L (2015–2016) om endringer i utlendingsloven, innstramninger:
«Det har gjennom flere måneder vært klart at antallet asylsøkere også til Norge vil vokse vesentlig. Da mener vi regjeringen burde ha tenkt på regulerende innstramminger av denne art tidligere. En prosess med mer tid ville gitt rom for flere innspill, som trolig ville ha gitt endringene mer kraft og større treffsikkerhet. En så knapp prosess gjør det ikke mulig med høring og hindrer innspill som erfaringsmessig forbedrer endringer som gjøres – noen ganger i vesentlig grad.
Den korte fristen gjør at vi velger å slutte oss til forslagene fra regjeringen, og vi gjør det ved å stille flere spørsmål enn vanlig. Vi merker oss f.eks. at Advokatforeningen antar at lovendringene vil skape nye praktiske utfordringer bl.a. for politi og domstoler i Øst-Finnmark. Advokatforeningen påpeker muligheten for en betydelig ressursbruk uten tilsvarende utsikt til effekt i form av raskere avklaring av det store antallet asylsøknader, og tar til orde for at det beste ville være en ekstraordinær innsats for raskt å ferdigbehandle de nye asylsøknadene. Raske avslag på grunnløse søknader vil være det klart sterkeste signal utad om at det er lite å vinne på å søke asyl i Norge dersom man ikke har et reelt behov for beskyttelse. Dette er et syn vi mener regjeringen bør merke seg, uavhengig av det flertallet de kan få i salen i dag. Det står heller ikke i veien for at vi i dag slutter oss til forslagene fra regjeringen.»
Disse medlemmer viser videre til representanten Støres understreking av at
«Det er viktig å understreke at et endret regelverk ikke er fullført jobb – det er knapt en begynnelse. Til slutt er det iverksettelse og gjennomføring som teller.»
Disse medlemmer viser også til følgende understreking fra representanten Marit Arnstad:
«Senterpartiet ser positivt på de forslagene som er fremmet her i dag fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Vi ønsker å støtte et forslag om å gjøre loven midlertidig for to år. Vi mener at dagens behandling er høyst ekstraordinær, og gjennom to års virke vil en kunne høste erfaringer av de lovendringene som i dag gjøres. En vil også eventuelt kunne legge til rette for en varig lovendring med en ordinær komitébehandling og en ordinær høring. Det vil være fordelaktig.»
Disse medlemmer mener regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har tatt på alvor bekymringene for håndteringen av situasjonen høsten 2015, som har kommet fram i offentligheten og som har vært båret fram av opposisjonen på Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er viktig å ta inn over seg den komplekse situasjonen som oppsto høsten 2015. Svært mange asylsøkere kom på kort tid, noe som utfordret registrerings- og mottakssystemet på en ekstraordinær måte. Det ble behov for å benytte ressurser som tradisjonelt ikke brukes i utlendingsforvaltningen. Selv om planlegging og koordinering startet i forkant av den store tilstrømningen, ble situasjonen etter hvert vanskelig. Disse medlemmer vil peke på at tilstrømningen ble nesten tre ganger så høy som i et normalår. I tillegg kom de fleste i løpet av noen få måneder på høsten.
Mange asylsøkere kom over Storskog, en grensepassering hvor det nesten ikke har kommet asylsøkere tidligere. Dette var svært utfordrende da mottaksapparatet i Kirkenes og nær grensen ikke var dimensjonert for en slik massiv økning.
I ettertid ser man at deler av håndteringen kunne vært annerledes. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at utlendingsforvaltningen klarte å tilby innkvartering (kost og losji) til alle asylsøkere som kom til Norge høsten 2015, til tross for historisk høye ankomster.
Evalueringer som er gjennomført av de involverte etater vil bidra til læring, slik at håndteringen kan gjøres enda bedre dersom tilstrømningen på nytt skulle tilta. Etter disse medlemmers oppfatning vil det imidlertid bli krevende også i fremtiden dersom så mange asylsøkere skulle ankomme på kort tid.
Komiteen viser til at den ekstraordinære flyktningsituasjonen i Europa og den høye tilstrømningen av asylsøkere til Norge høsten 2015 krevde politiske tiltak. Det er helt nødvendig å ha kontroll med våre grenser og med hvem som kommer inn i landet. Komiteen påpeker at selv om det har kommet få asylsøkere til Norge så langt i 2016, trenger Norge å ha en utlendingslovgivning som er rustet til å håndtere framtidige situasjoner med ekstraordinær stor tilstrømming av asylsøkere. Vi trenger et regelverk og en praksis som sikrer at de som ikke trenger beskyttelse kan sendes raskt ut, slik at vi kan bruke ressursene på å ta imot og integrere de menneskene som har et reelt beskyttelsesbehov på en god og verdig måte.
Komiteen påpeker at det til grunn for et slikt lovarbeid må ligge som et ufravikelig prinsipp at Norge skal overholde menneskerettighetene og våre internasjonale forpliktelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at dette også er særskilt slått fast i innledningen til integreringsforliket i Stortinget inngått 19. november 2015, hvor det heter: «Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner».
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at FNs høykommissær for flyktninger er gitt et spesielt mandat til å føre tilsyn med anvendelsen av konvensjonens bestemmelser, og at Norge har forpliktet seg til å samarbeide med Høykommissæren både ved å underskrive konvensjonen og ved den særskilte henvisning til dette ansvaret i utlendingsloven § 98. Norge har tradisjonelt lagt stor vekt på FNs høykommissær for flyktningers råd, anbefalinger og tolkninger av flyktningkonvensjonen. Dette flertallet mener at Norge bør holde fast på dette FN-sporet.
Dette flertallet vil understreke at også hensynet til barn og unges rettigheter og muligheter må vektlegges tungt i arbeidet med endringer i utlendingslovgivningen. Dette flertallet vil videre anføre at Norge må bestrebe seg på å ha en utlendingslovgivning og en praktisering av denne, som legger til rette for integrering, ikke undergraver retten til familieliv og ikke svekker asylsøkeres og flyktningers rettsikkerhet.
Komiteen støtter regjeringens vektlegging av å hjelpe flyktninger i deres nærområder ved å gi bistand til husly, grunnleggende helsehjelp og skolegang. Det er også viktig å arbeide for ordninger som sikrer at flyktninger kan komme i arbeid og aktivitet under tiden de søker tilflukt i naboland. Komiteen vil gi regjeringen ros for de initiativ som er blitt tatt og den rolle Norge har spilt for å øke den internasjonale hjelpen til flyktninger fra Syria.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil oppfordre regjeringen til å øke Norges humanitære innsats for å hjelpe mennesker på flukt. Norge bør også videreføre og styrke sitt arbeid som pådriver og bidragsyter til fredsforhandlinger og fredsbyggende arbeid.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til innledningen av det brede asylforliket i Stortinget der stortingsflertallet påpeker at «Flyktningkrisen er internasjonal, og må først og fremst løses i samarbeid med andre».
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener Norge må presse på for en mer reell europeisk ansvarsfordeling for de flyktningene som kommer til kontinentet. Norge bør være en pådriver for felleseuropeiske løsninger som sikrer Schengens yttergrenser og får på plass ordninger med registreringssentre ved de ulike ankomststedene for flyktninger og migranter. De som ikke har krav på beskyttelse, må sendes tilbake til landene sine, og de som har rett på internasjonal beskyttelse, må fordeles mer rettferdig blant de europeiske land. Flertallet mener Norge må være villig til å ta imot sin andel flyktninger som ledd i en slik felleseuropeisk løsning.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, anser videre at Norge må arbeide for internasjonale løsninger som kan stoppe bruken av livsfarlige flyktningruter og forhindre menneskesmugling.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en mulig løsning er at det opprettes felleseuropeiske sentre i nærområdene til land mange flykter fra, slik at asylsøkere kan få prøvd sin asylsak der uten at de først tvinges ut på lange, farefulle reiser.
Disse medlemmer viser til det gode grunnlaget for endringer i utlendingslovgivningen som regjeringen fikk gjennom asylforliket i Stortinget av 19. november 2015 og asylavtalene med Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i proposisjonen har valgt å gå langt utover den brede enigheten som ble oppnådd, og har fremmet en rekke forslag uten forankring i disse avtalene. Regjeringens forslag om å henvise flyktninger til internflukt også der dette vil være urimelig, økt bruk av midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere, åpning for å stenge grensene for asylsøkere uten visum og for å bortvise asylsøkere ved grensen til nordiske naboland, innføring av en subsidiær beskyttelse med ulike sett av rettigheter for mennesker med beskyttelsesbehov og forslaget om å svekke statsløse barns rettigheter, er noen av de tiltakene som ikke har noen forankring i stortingsforlikene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, har oppfordret Norge til å ta imot flyktninger, og har understreket at det ikke er mulig å hjelpe alle i nærområdene.
Flertallet mener at det i tillegg til en betydelig innsats i nærområdene er nødvendig å ta imot flyktninger i Norge. Norge må ta imot overføringsflyktninger gjennom FNs kvotesystem, og delta i EUs relokalisering av flyktninger innenfor Schengen-samarbeidet. Videre må retten til å søke asyl i Norge bestå.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flyktningsituasjonen i verden i dag først og fremst er en krise for dem som må flykte, men det er også en krise i det internasjonale samarbeidet for å beskytte flyktningene. For Norge er det økte antallet flyktninger en stor og akutt utfordring og en stor kostnad. Situasjonen krever politisk innsats og politisk endring. Den krever lederskap og kontroll. Men den krever først og fremst at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
Forslagene fra regjeringen er utformet med tanke på at færrest mulig skal kunne søke asyl og få opphold i Norge. Norge blir med disse forslagene med i et kappløp om å ha den strengeste politikken, samtidig som behovet for hjelp og solidaritet er prekært.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtale om asylforliket, hvor det innledningsvis ble slått fast at flyktningkrisen er internasjonal, og først og fremst må løses i samarbeid med andre. Flertallet mener det er avgjørende at Norge både bidrar med bistand i nærområdene og tar aktivt del i det europeiske samarbeidet, ettersom flyktningsituasjonen i Europa er en felleseuropeisk utfordring.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen delta aktivt i felleseuropeisk arbeid med å sikre Schengens yttergrenser, og videreføre engasjementet med redningsfartøy i Middelhavet.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til å styrke mottaksapparatet i Hellas med bruk av EØS-midler.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra i EUs relokaliseringsordninger ved å ta imot flyktninger fra Italia/Hellas og fra Tyrkia, i tillegg til kvoten av overføringsflyktninger gjennom FN.»
Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra i arbeidet med å etablere et felles europeisk mottakssystem for asylsøkere med en permanent relokaliseringsmekanisme for Europa.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til å styrke fredsprosessen i Syria og sørge for en planmessig og målrettet bruk av humanitær bistand i Syria og nærområdene.»
«Stortinget ber regjeringen opprettholde god dialog med Russland for å sikre fortsatt kontroll ved grensen på Storskog.»
Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til avtale om asylforliket hvor formålet var å redusere antallet grunnløse asylsøkere til Norge. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å forebygge at mennesker uten grunnlag for asyl legger ut på flukt, gjennom målrettet informasjonsarbeid i hjemlandet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke utenriksstasjonenes arbeid med å informere om reelle muligheter for å få asyl i Norge.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre målrettet informasjonsarbeid i situasjoner med økte ankomster av asylsøkere fra land hvor et stort flertall får avslag.»
«Stortinget ber regjeringen styrke informasjonsarbeid og målrettede tiltak i Afghanistan for å forebygge at barn sendes på en farefull ferd gjennom Europa.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slår fast at det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Dette medlem påpeker at ingen av flyktningene vil bli raskere integrert av midlertidige tillatelser eller å aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste. Asylsøkerne skal fortsatt holdes i passivitet i mottakene. Behandlingstiden på søknadene deres øker. Ikke en gang barna på mottak får muligheter til en mer meningsfull hverdag. I tillegg kutter regjeringen i norskopplæringen til voksne. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden. Dette medlem mener et forlik i Stortinget måtte hatt som utgangspunkt å sørge for at mennesker som åpenbart vil få bli her i landet, får sine søknader raskt behandlet, ikke med en ventetid på ett til to år, som nå er varslet. Dette medlem påpeker at situasjonen krever at vi tenker nytt om bosetting og viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag, Dokument 8:1 S (2015–2016) om nytt bosettingssystem, fordi ordningen vi har i dag er dyr, tar årevis, er passiviserende og gjør folk sjuke.
Dette medlem mener de som venter på å få opphold må få mulighet til å arbeide og forsørge seg selv i størst mulig grad. Vi må slå knallhardt ned på sosial dumping og arbeidslivkriminalitet, slik at vi unngår segregering i både bolig- og arbeidsmarkedet. Målet må være at alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Norskopplæringen i mottakene må styrkes, og ikke svekkes slik flertallet har stemt igjennom. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i forliket om innstrammingsavtalen.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti støtter alle punkter i forliket om innstrammingsavtalen som går på å ruste opp forvaltning og rettsapparat, mottak og intensjonen om å redusere ankomst av mennesker som ikke har beskyttelsesbehov. Det er nødvendig for å kunne prioritere kapasitet og ressurser på personer som har behov for beskyttelse og som kommer til å få bli. Flere av avtalepunktene var rene praktiske tiltak, som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en mer handlekraftig regjering hadde gjennomført for lenge siden. Dette medlem viser også til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett også foreslår mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen og flertallet gikk inn for.
Dette medlem viser til egne forslag i budsjett for 2014 om at regjeringen skulle ta internasjonale initiativ for å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på europeisk nivå sluttet å fungere i og med at asylsøkere ikke ble registrert. Land etter land føyset dem videre, og så startet noen land å stenge grensene helt. Det er heller ikke kjent at den norske regjering har tatt noe initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Dette medlem vil påpeke at regjeringen unnlot å ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, press og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, på et tidspunkt måtte føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Dette medlem vil påpeke at Røde Kors satte inn krisestab i august. Sosialistisk Venstreparti og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen reagerte ikke. I oktober la regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av en alvorlig situasjon som allerede var oppstått. Denne manglende handlekraften og viljen til å se hva som måtte komme, bidro til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar.
Dette medlem viser til at det politiske flertallet har latt seg presse av den kaotiske situasjonen, til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som også vil ramme de som trenger beskyttelse. Lovendringene etter Prop. 16 L (2015–2016) som ble gjort av flertallet som følge av situasjonen på Storskog, setter asylretten i fare, satte returavtalen med Russland i fare og lot seg heller ikke gjennomføre i praksis. Det viser situasjonen nå, der alle som kom, må få vurdert sin søknad etter ordinært regelverk, slik Sosialistisk Venstreparti påpekte var det korrekte.
Dette medlem mener det er uforsvarlig, unødvendig og udemokratisk at lover som kan ha helt avgjørende betydning for enkeltmennesker, endres uten vanlige demokratiske prosedyrer. Uten komitébehandling, høringer og rom for å hente inn motforestillinger, kort sagt uten de fleste av de sikkerhetsventilene som er laget for å sikre en forsvarlig behandling.
Dette medlem viser til uttalelse fra Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter til Prop. 90 L (2015–2016) som, om enn i meget diplomatiske formuleringer, retter sterk kritikk både til lovforarbeidet som er gjort med harelabb og sår tvil om summen av og enkeltelementer i innstrammingen er innenfor forpliktelsene.
Det påpekes at menneskerettigheter omfatter mer enn EMK, og det er derfor alvorlig når det påpekes at det mangler vurderinger av innstrammingene når det gjelder Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen, Konvensjonen om like rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser og FNs flyktningkonvensjon. Det gjelder både rettigheter i seg selv, men også at innstrammingen vil være diskriminerende for grupper.
Dette medlem vil påpeke at eksempler på dette er inntektskrav og botidskrav som vil ramme kvinner hardere enn menn, fordi nesten ingen kvinner vil kunne oppfylle kravene.
Det foreslåtte inntektskravet på 302 500 kroner er nesten like høyt som medianinntekt for kvinner i Norge, som i 2014 var på 338 900 kroner. Menns medianinntekt er 503 600 kroner. Regjeringen insisterer likevel på at kravet ikke vil være diskriminerende uten at det er gjort noen konkret forholdsmessighetsvurdering, ut over en generell henvisning til behovet for innstramming og forsørgelse. Det er slike manglende avklaringer som påpekes som en systematisk mangel i uttalelsen.
Komiteen viser til at Justis- og beredskapsdepartementet sendte forslagene i denne proposisjonen på høring på ulike tidspunkt. Høringen knyttet til forslag til lovendringer og 24-års aldersgrense for familieetablering ble sendt på høring 26. juni 2014, mens forslag til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften knyttet til botidskrav for permanent oppholdstillatelse ble sendt på høring 27. mars 2015. Komiteen viser til at de resterende lovendringsforslagene i Prop. 90 L (2015–2016) ble sendt på høring 29. desember 2015.
Komiteen viser til at departementet mottok høringsuttalelser fra de fleste adressatene, men også fra mange privatpersoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en rekke av regjeringens forslag fikk kraftig kritikk i høringsrunden, herunder fra regjeringens egne etater som påpekte faktiske feil. Høringsinstansene pekte videre på at utredningen av forslagene var mangelfull med hensyn til forholdet til internasjonale konvensjoner.
Komiteen viser til at Grunnloven og folkeretten i stor grad legger rammene for Norges innvandringspolitikk og utlendingslov. Komiteen er kjent med at utlendingsloven § 3 slår fast at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. Komiteen viser videre til at Norge er forpliktet til å respektere menneskerettighetskonvensjonene og at dette også fremgår av Grunnloven § 92.
Komiteen understreker betydningen av Norges folkerettslige forpliktelse til å respektere retten til å søke asyl.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet legger til grunn at alle forslag som fremmes av departementet, er grundig vurdert og i tråd med internasjonale regler som Norge er bundet av.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er regjeringen som har ansvaret og apparatet for å sikre at forslag som fremmes er i tråd med våre internasjonale forpliktelser og regler som Norge er bundet av. Disse medlemmer vil derfor ikke gå nærmere inn i de folkerettslige vurderingene av hvert enkelt forslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at de konkrete lovendringsforslag i Prop. 90 L (2015–2016) vil presenteres og fremmes i kapitlene hvor de naturlig hører til. Videre påpeker flertallet at det er foreslått flere mindre lovtekniske endringer hvor det kun er henvisning til andre paragrafer som blir oppdatert.
Flertallet mener det er viktig at Norge har god kontroll med hvem som krysser våre grenser. Videre merker flertallet seg at deler av lovendringsforslaget er noe moderert sammenlignet med høringsforslaget som ble fremlagt, og vil fremheve at de modererte forslagene har en bedre innretning enn det opprinnelige forslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at den foreslåtte endringen i lovens visumbestemmelse gjør det tydelig at det kan etableres ordninger for å håndtere søknader om asyl på grensen. Det følger av forslaget at det også kan legges til rette for å treffe vedtak om bortvisning på grensen når det ankommer asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for innreise, og som nektes realitetsbehandling av asylsøknaden. Dette er en viktig presisering sammenliknet med dagens regelverk, som kan gi inntrykk av at enhver som søker asyl, har rett til innreise på linje med personer som har visum eller er omfattet av visumfrihetsavtale.
Disse medlemmer viser samtidig til at det i praksis likevel vil være den klare hovedregel at asylsøkere må slippes over grensen for å få søknadene behandlet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at departementet vil utforme forskriftsregler som regulerer adgangen for asylsøkere til å reise inn i riket uten visum i tilfeller hvor det ikke er politi til stede på det aktuelle grenseovergangsstedet.
Disse medlemmer viser til asylforliket som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 19. november 2015 og Stortingets anmodningsvedtak nr. 68 fattet 3. desember 2015.
Disse medlemmer viser under dette lovforslaget til forlikets pkt. 2, og legger til grunn at endringen ikke vil medføre en stor endring i dagens praksis, men klargjør regelverket for å «sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden». Disse medlemmer viser her til at lovendringsforslaget er oppfølging av dette punkt, ved at personene som er nektet realitetsbehandling av asylsøknad etter gjeldende regelverk, eller har fått avslag, heller ikke skal oppholde seg i landet.
Komiteen er enig i at de personer som ikke har gyldig opphold i Norge, må reise ut av landet så raskt det lar seg gjøre. Dette for å sikre at ressursene går til dem som faktisk skal bli.
Komiteen viser til at det fremgår av proposisjonen at «Det er også ventet at Europakommisjonen vil legge frem forslag til endringer i Dublin-systemet i løpet av våren 2016».
Komiteen viser til at Kommisjonen la fram slikt forslag 4. mai 2016. Forslaget er nå til behandling i de lovgivende institusjonene, Rådet og Parlamentet. Norge kan delta i Rådets behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil legge til grunn at asyl- og flyktningpolitikken må være kunnskapsbasert, solidarisk og rettssikker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at asyl- og flyktningspolitikken må være forankret i anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger. Forslagene til endringer i utlendingsloven går imot flere av disse prinsippene.
Dette medlem viser til at endringer i utlendingsloven må være basert på forskning og kunnskap, og ikke på tro og antakelser. Innstrammingene som gis må ha den påståtte effekten, nemlig å hindre mennesker som ikke har beskyttelsesbehov i å belaste asylsystemet og ikke være et skalkeskjul for å hindre mennesker med reelt beskyttelsesbehov å søke asyl.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge er bundet av flere internasjonale konvensjoner, slik som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og flyktningkonvensjonen. Disse konvensjonene ble utarbeidet på et tidspunkt hvor Europa gjennomgikk sin dypeste flyktningkrise med enorme utfordringer. Disse konvensjonene er laget for å gi et felles grunnlag for å beskytte mennesker, og sørge for at Europa og verden i en krigs- eller krisesituasjon har avtaler om basale menneskerettigheter som ikke skal brytes og som vil redusere menneskelige lidelser og overgrep. Det er derfor viktig at disse konvensjonene respekteres, og ikke uthules. Dette er spesielt viktig å holde på konvensjonene for flyktninger og menneskerettigheter, nettopp når det er en utfordrende situasjon.
Disse medlemmer vil understreke at nasjonal politikk må sikre de to viktige prinsippene i flyktningretten, nemlig retten til å søke asyl og å få saken reelt behandlet, og sikkerhet mot å bli returnert til forfølgelse og tortur, «non-refoulment-prinsippet».
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at asylforliket anerkjenner behovet for å tilpasse internasjonale konvensjoner for å møte dagens migrasjonsutfordringer. Disse medlemmer viser til at asylforlikets punkt 18 lyder som følger:
«Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grand kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at forslagene på et svakt grunnlag går langt i å underminere de rettighetene alle mennesker skal ha etter disse konvensjonene, noe som også er kritisert av høringsinstansene, som Advokatforeningen, UNHCR og Amnesty International. Dette medlem viser til at å avskrekke mennesker som fyller kravene for politisk asyl fra å søke i Norge med innstramminger som umuliggjør alminnelig familieliv og vanskeliggjør integrering og deltakelse, ikke er etisk forsvarlig. Det vil gjøre mottak av flyktninger til en kortsiktig utgift, framfor en langsiktig integrering av nye medlemmer i samfunnet. Denne strategien, som det nå ser ut til at de fleste land i Europa bruker, bidrar til å skyve ansvaret for dem som har behov for asyl over på andre land.