Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland og Lise Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og lederen Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 68 L (2015–2016) om endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler) som vil gi politiet utvidet adgang til å benytte ulike skjulte tvangsmidler ved etterforskning, avverging og forebygging av alvorlige lovbrudd. Utvidelsen gjelder metoder som kommunikasjonskontroll, ransaking, romavlytting, teknisk sporing, kameraovervåking og tvangsmiddelbruk i avvergende og forebyggende øyemed. I tillegg åpnes det for bruk av et nytt skjult tvangsmiddel i form av dataavlesning.

Komiteen registrerer departementets utgangspunkt om at et endret kriminalitets- og trusselbilde tilsier at adgangen til å benytte skjulte politimetoder utvides. Komiteen registrerer departementets holdning om at balansepunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, personvern og rettssikkerhet ikke kan være statisk siden kriminalitetsbildet og personvernfeltet er i konstant utvikling. Komiteen er enig i at det er en uheldig utvikling når kriminelle kan operere på arenaer uten at politiet har tilstrekkelige metoder til å imøtekomme dette. Komiteen er enig i at det generelle trusselbildet kan bidra til å skape en utrygghetsfølelse som igjen kan true samfunnssikkerheten.

Komiteen er enig med departementet i at det klare utgangspunktet må være at ubegrunnede inngrep i den enkeltes rettigheter og private sfære må unngås. Alle enkeltindivider skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, samtidig som vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Komiteen understreker at personvern er en viktig demokratisk verdi. Samtidig må vi forsvare demokratiet mot de kreftene som vil bryte det ned.

Komiteen viser til proposisjonen hvor det framgår at personvernets stilling er vurdert i forhold til hvert av de foreslåtte tiltakene, og at flere forslag fra Metodekontrollutvalget er avvist, med henvisning til at personvernet veier tyngst.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til flertallets drøftelse om personvern i kapitelet om dataavlesning, og til forslaget om å gjennomgå reglene for bruk, oppbevaring og sletting av overskuddsinformasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet etterlyser samtidig en mer gjennomgripende vurdering av balansen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse, rettsstatens prinsipper og hensynet til personvernet når det introduseres mer omfattende adgang til skjulte tvangsmidler enn tidligere.

Disse medlemmer påpeker at de avveininger som er å finne i proposisjonsteksten er av svært overordnet karakter, og i liten grad tar for seg mer konkrete forhold som for eksempel at mengden overskuddsinformasjon, inkludert om tredjeparter som ikke er mistenkt for noe, kan øke vesentlig. Prop. 147 L (2012‑2013) Endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) fulgte opp deler av Metodekontrollutvalgets anbefalinger, bl.a. med hensyn til behandling og bruk av overskuddsinformasjon, og burde vært drøftet opp mot de forslagene som er å finne i Prop. 68 L (2015‑2016). Dette er ikke gjort.

Komiteen viser til at Gjørv-kommisjonen påpekte behovet for at myndighetene sikrer at lovgivningen gjør det mulig for PST

«å utlevere informasjon fra kommunikasjonskontroll og andre innhentingsmetoder til E-tjenesten der dette er nødvendig for å støtte opp om PSTs og E-tjenestens lovlige arbeid» (s. 395).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av høringsforslaget som departementet har utarbeidet om deling av informasjon fra PST til Forsvarets E-tjeneste. Flertallet legger til grunn at det videre arbeidet ivaretar en helhetlig vurdering og avveining av alle relevante sider av saken, herunder behandling av overskuddsinformasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer også at Justis- og beredskapsdepartementet, mens Prop. 68 L (2015‑2016) er til behandling i Stortinget, har sendt på høring endringer i straffeprosessloven og politiloven som tillater PST å dele all informasjon fra skjulte tvangsmidler med E-tjenesten, så lenge delingen av PST fremstår som nødvendig og forholdsmessig for E-tjenesten sitt arbeid.

Disse medlemmer avventer departementets endelige forslag til Stortinget, før de tar stilling til substansen i forslaget.

Disse medlemmer understreker at samarbeidet mellom PST og E-tjenesten de siste årene har blitt styrket av flere regjeringer, bl.a. gjennom regjeringen Stoltenberg IIs etablering av et felles kontraterrorsenter, og regjeringen Solbergs oppfølging av dette.

Komiteen bemerker samtidig at med alle de utvidede hjemlene i Prop. 68 L (2015–2016) og overskuddsinformasjonen dette medfører, er det svært mye informasjon det da vil være anledning til å dele, og at det ville vært naturlig å se den aktuelle proposisjonen og høringsforslaget i sammenheng.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av reglene om bruk, oppbevaring og sletting av overskuddsinformasjon i lys av at omfanget av overskuddsinformasjon har potensial til å øke vesentlig ved gjennomføringen av forslagene i Prop. 68 L (2015–2016), og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil også påpeke at endringen vedrørende kameraovervåking fra bare å gjelde overvåking ved bilde, til også å gjelde lyd, uten at dette er drøftet i proposisjonen, er et annet eksempel på manglende konkret drøfting av forholdet mellom kriminalitetsbekjempelse og vanlige folks personvern.

Disse medlemmer viser til særmerknader om dette under innstillingens undertittel om «Skjult kameraovervåking».

Komiteen vil vise til at utgangspunktet for bruk av overskuddsinformasjon er at bevis innhentet ved bruk av en metode, eksempelvis kommunikasjonskontroll, kan brukes som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art ikke kunne begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra. Dette gjelder imidlertid ikke dersom slik bruk etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort, se straffeprosessloven § 216 i bokstav d.

Komiteen vil påpeke at det var den rød-grønne regjeringen ved fremleggelsen av Prop. 147 L (2012–2013) som utvidet adgangen til å benytte overskuddsinformasjon som bevis. Komiteen understreker at adgangen til å benytte overskuddsinformasjon begrenses ved at det er oppstilt et forholdsmessighetsvilkår og et subsidiaritetsvilkår i bestemmelsen.

Komiteen viser videre til at det i straffeprosessloven § 216 bokstav i er en generell bestemmelse om taushetsplikt som pålegger alle de involverte å bevare taushet om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken.

Komiteen vil også påpeke at den som har vært undergitt kommunikasjonskontroll har rettigheter i forbindelse med å få kjennskap til at vedkommende er blitt overvåket. Enhver skal på begjæring som hovedregel gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven kapittel 16. Retten kan imidlertid ved kjennelse bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom det vil være til skade for etterforskningen at underretning gis, eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes. Komiteen understreker viktigheten av at adgangen til unnlatt og utsatt underretning er gjenstand for domstolskontroll.

Komiteen understreker videre viktigheten av at inngrep må underlegges en streng domstolskontroll og ikke stride mot alminnelige prinsipper for forholdsmessighet og proporsjonalitet. I tillegg vil komiteen understreke viktigheten av øvrige kontrollfunksjoner i vår rettsstat slik som Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll og EOS-utvalgets mandat til å føre kontroll med myndigheter som gis adgang til inngripende tiltak overfor enkeltpersoner. Dette, i tillegg til domstol og påtalemyndighetens uavhengige kontrollfunksjon kombinert med retten til forsvarer, også når mistenkte ikke vet at han eller hun utsettes for skjulte tvangsmidler, er viktige og nødvendige rettssikkerhetsgarantier som er betingelser for at skjulte tvangsmidler skal kunne benyttes.

Komiteen er enig med departementets utgangspunkt om at tilgangen til skjulte tvangsmidler bør fastlegges ut fra hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet vurdert mot betenkelighetene ved de enkelte metodene. På denne bakgrunn bør inngripende metoder kun benyttes i utvalgte saker vedrørende spesielt alvorlig og integritetskrenkende kriminalitet, og saker som berører rikets sikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener fastsettelse av terskelen for bruk av dataavlesning beror på en vanskelig avveining av personvernhensyn og samfunnets behov for å bekjempe kriminelle handlinger. Det er derfor vanskelig å finne det konkrete skjæringspunktet for når en metode kan benyttes. Flertallet mener proposisjonen i all hovedsak avgrenser bruken av dataavlesning på en fornuftig måte. Flertallet mener imidlertid etter en helhetsvurdering at terskelen for å anvende dataavlesning bør heves i forhold til proposisjonens forslag, slik at metoden ikke kan benyttes for å avdekke simpel narkotikaovertredelse jf. straffeloven § 231, simpelt narkotikaheleri, jf. straffeloven § 332, jf. § 231 og uaktsomt narkotikaheleri, jf. straffeloven § 335, jf. § 231.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er derfor spørrende til hvorfor departementet har valgt å legge terskelen for enkelte skjulte og inngripende tvangsmidler, deriblant dataavlesning, så lavt som til simpel narkotikaovertredelse, simpelt heleri og uaktsomt heleri.

Disse medlemmer understreker viktigheten av politiets effektive kriminalitetsbekjempelse, og er av den oppfatning at muligheten for å ta i bruk et skjult tvangsmiddel som dataavlesning er viktig.

Disse medlemmer kan samtidig vanskelig se at alle lovbruddene som gir anledning til bruk av dette tvangsmiddelet innfrir kravet til at «inngripende metoder kun benyttes i utvalgte saker vedrørende spesielt alvorlige saker, integritetskrenkende kriminalitet og i saker som berører rikets sikkerhet», slik komiteen enstemmig formulerer seg, og viser til ytterligere drøfting av dette under kapittelet om dataavlesning.

Komiteen viser til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 nr. 1 som i likhet med Grunnloven § 102 gir et generelt vern av privatlivets fred. Artikkel 8 nr. 2 gir anvisning på hvilke vilkår som må være oppfylt for at offentlige myndigheter skal kunne gjøre inngrep i de rettigheter som følger av artikkel 8 nr. 1. Disse vilkårene omhandler hensynet til rikets sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til proposisjonens konklusjon om at det ikke kan være tvil om at politiets bruk av metoder for å hindre kriminalitet oppfyller vilkåret om kriminalitetsbekjempelse i artikkel 8 nr. 2.

Komiteen viser også til at vilkåret om å ivareta rikets sikkerhet er relevant og begrunner inngrep i retten til privatliv.

Komiteen viser til at proposisjonen følger opp deler av Metodekontrollutvalgets utredning NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll. Utredningen har to overordnede temaer; behandling og beskyttelse av informasjon i straffesaker, og politiets bruk av skjulte tvangsmidler. Komiteen viser til at departementet delte dette lovarbeidet i to delproposisjoner, der første delproposisjon – Prop. 147 L (2012–2013) om endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) – ble fremmet våren 2013 og vedtatt ved lov av Stortinget den 21. juni 2013.

Komiteen viser til domstolenes kompetanse når det gjelder samtykke til bruk av skjulte tvangsmidler. Komiteen er enig med departementet og Metodekontrollutvalgets utgangspunkt om at det tilligger domstolen å vurdere inngrep med skjulte tvangsmidler, og at dette gir best rettssikkerhet. Det er denne prosessen som best sikrer kravet til uavhengighet, objektivitet og saklighet. Når det gjelder påtalemyndighetens hastekompetanse som kan tre i stedet for rettens godkjenning i tilfeller der opphold kan føre til at etterforskningen vil lide, er komiteen enig i at det er et klart behov for å opprettholde dagens ordning. Komiteen registrerer at Metodekontrollutvalget konkluderte med at det ikke foreligger holdepunkter for at hastekompetansen brukes ugrunnet.

Komiteen registrerer at Metodekontrollutvalget og departementet ønsker å opprettholde dagens regler om at den det brukes skjulte tvangsmidler mot, ikke får stilling som siktet av hensyn til at tvangsmiddelbruken skal være skjult. Komiteen er enig med Metodekontrollutvalget og departementet i at offentlig oppnevnt advokat for mistenkte bør gjøre tjeneste ved alle begjæringer om skjulte tvangsmidler mot samme mistenkte i en sak. Dette gir advokaten en totaloversikt over tvangsmiddelbruken i saken, og vil følgelig styrke rettssikkerheten til mistenkte. Komiteen er imidlertid enig i at dette ikke kan gjelde absolutt i de tilfeller det ikke vil være praktisk mulig.

Komiteen viser også til at det i henhold til gjeldende rett ikke er anledning til unnlatt underretning ved bruk av skjulte metoder, annet enn for PST når de tar i bruk skjulte metoder i forebyggende øyemed og underretning vil kunne være til skade for framtidige saker. I proposisjonen foreslås det at dette endres til at underretning kan unnlates helt dersom saken henlegges og underretning vil være til vesentlig skade for fremtidig oppklaring av saken eller etterforskning av en annen sak om en lovovertredelse (…) eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendigheter for øvrig gjør det strengt nødvendig.

Komiteen påpeker at siden dette er en endring av tidligere praksis, bør det følges tett over tid, med mulighet for nødvendige endringer. Det er komiteens oppfatning at adgangen til unnlatt underretning skal være svært smal.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Kommunikasjonskontrollutvalget fører oversikt over antall saker med unnlatt underretning, hvilke straffebud personen har vært mistenkt for brudd på, hvilke typer skjulte tvangsmidler som er tatt i bruk og begrunnelsen for den unnlatte underretningen, slik at det er mulig å følge utviklingen politisk over tid, og unngå formålsutglidning.»

Komiteen understreker at samfunnets behov for effektiv kriminalitetsbekjempelse ikke må rokke ved pressens grunnleggende behov for kildevern. Regler som hjemler pålegg om informasjonsutlevering eller åpner for kommunikasjonskontroll eller strategisk overvåking kan etter omstendighetene utgjøre et inngrep i ytringsfriheten fordi de representerer en potensiell trussel mot kildevernet.

Komiteen bemerker at pressens kildevern eller særregler om redaktører og journalister samt forholdet til EMK artikkel 10, er behandlet flere steder i proposisjonen. Blant annet behandles dette i kapittel 5.2.2.2 der det vises til hvilke vilkår Den europeiske menneskerettighetsdomstol stiller for inngrep i henholdsvis EMK art. 8 og 10, og i kapittel 12.6.3.3 hvor det presiseres at pressens kildevern bør tas hensyn til ved utformingen av reglene om skjult kameraovervåkning på privat sted. Videre understreker proposisjonen i kapittel 16.1 at det må foreligge særlige grunner for å tillate avlesning av datasystemer som er tilgjengelige for et større antall personer, eller som tilhører bestemte yrkesgrupper, herunder redaktør eller journalist.

Komiteen er opptatt av å sikre at kritikkverdige forhold ved mektige institusjoner avdekkes, og viser i denne forbindelse til avsløringene vedrørende «Panama Papers». Komiteen mener det er viktig at lovgivningen ikke er til hinder for at journalistisk virksomhet avdekker forhold som bør frem i lyset.

Etter komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sin mening, vil heller ikke endringene som foreslås i proposisjonen rokke ved dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at hensynet til journalisters kildevern knapt er drøftet i lovforslaget. Kildevernet beskytter ikke bare kilden eller journalisten, det bidrar til beskyttelse av samfunnet ved at opplysninger som ellers ikke ville blitt kjent, blir det. Med andre ord er det ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom kriminalitetsbekjempelse og ivaretakelse av journalisters kildevern. At journalisters kildevern blir utfordret, ble erfart bl.a. da PST beslagla Ulrik Imtiaz Rolfsens råmateriale i forbindelse med en dokumentarfilm om rekruttering til terror. Høyesterett kom senere til at PST ikke kunne beslaglegge materialet, fordi det grep for sterkt inn i kildevernet (jf. HR-2015-02308-A, sak nr. 2015/1462).

Når lovforslaget gir PST økt hastekompetanse til å ta i bruk skjulte tvangsmidler for å forebygge terrorhandlinger, viser disse medlemmer til at dette kan bidra til å utfordre kildevernet ytterligere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en konsekvensutredning av hvordan de ulike tiltakene i Prop. 68 L (2015–2016)vil påvirke kildevernet, og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av tiltak for å sikre et effektivt kildevern.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en generell regel ved bruk av skjulte tvangsmidler, der hovedregelen skal være at politiet ikke tar i bruk metoder som kan avsløre journalisters kilder, og at det skal være få unntak fra denne regelen. Blant unntakene det er naturlig å vurdere, er f.eks. det å avverge et nærstående terrorangrep, etterforskning av deltakelse i terrororganisasjoner eller -handlinger, eller dersom journalisten selv er mistenkt i saken.»

Disse medlemmer merker seg at Kommunikasjonskontrollutvalget får økte oppgaver og økte midler til å ettergå politiets bruk av skjulte tvangsmidler. I lys av dette bør de også evalueres for å vurdere om det er ressurs- og kompetansemessig sterkt nok til å føre det nødvendige tilsyn. Til sammenligning er EOS-utvalget nylig blitt evaluert.

Disse medlemmer understreker at det i denne evalueringen også må vurderes om KK-utvalget har den tilstrekkelige uavhengighet for å føre tilsyn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere Kommunikasjonskontrollutvalget for å vurdere om det er ressurs- og kompetansemessig sterkt nok til å føre det nødvendige tilsyn. Evalueringen må også vurdere om utvalget har den tilstrekkelige uavhengighet for å føre tilsyn.»

Komiteen viser til at i dag regulerer straffeprosessloven § 216 c annet ledd adgangen til å kontrollere kommunikasjonsmiddel som er tilgjengelig for et større antall personer eller nærmere angitte grupper. Tillatelse til kommunikasjonskontroll av bl.a. journalister kan bare gis når det foreligger særlige grunner, såfremt vedkommende selv ikke er mistenkt i saken. Straffeprosessloven § 216 c vil også gjelde dataavlesning, jf. henvisningen i forslag til ny § 216 o 3. ledd. Det innebærer altså at det vil måtte foreligge særlige grunner for å tillate avlesing av datasystem som tilhører advokat, lege, prest mv. eller redaktør og journalist.

Komiteen vil videre bemerke at det ligger en viktig trygghet i det arbeidet domstolene gjør i sin kontroll med at myndighetene overholder de lover og regler som åpner for inngripende virkemidler overfor enkeltpersoner. Komiteenviser eksempelvis til Høyesteretts avgjørelse i Rt-2015-1286 der en enstemmig domstol kom frem til at pressens kildevern etter straffeprosessloven § 125 veiet tyngre enn hensynet til etterforskning og avdekking av forhold knyttet til rekruttering av terrorister til ISIL i Syria. Dette viser at kildevernet står sterkt etter gjeldende rettspraksis i Norge, og utvidede politimetoder i form av dataavlesning veiet opp mot vernet av journalister i straffeprosessloven § 216 c, vil underlegges den samme strenge vurdering som tidligere.

Komiteen viser videre til at Kommunikasjonskontrollutvalgets kapasitet må styrkes for å håndtere sin funksjon fremover. Dette er behandlet i proposisjonen på sidene 275–277, hvor det forutsettes at tilskuddet til utvalget vil øke fra 0,7 mill. kroner til 6,0 mill. kroner. Merutgiftene planlegges dekket innenfor Justis- og beredskapsdepartementets gjeldende budsjettrammer.

På det nåværende tidspunkt synes det etter komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sin mening, å være lite hensiktsmessig å evaluere Kommunikasjonskontrollutvalget, da dette nå skal legge om sin virksomhet. Flertallet mener imidlertid at en evaluering av utvalget kan være hensiktsmessig 3–5 år etter at lovendringene relatert til denne proposisjonen trer i kraft.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av Kommunikasjonsutvalget 3–5 år etter at lovendringene knyttet til skjulte tvangsmidler er trådt i kraft.»

De ulike konkrete forslag til nye politimetoder

Komiteen vil vise til de ulike konkrete forslag i proposisjonen om utvidet metodebruk til politiet.

Kommunikasjonskontroll

Komiteen viser til proposisjonens forslag i kapittel 7 om å åpne for kommunikasjonskontroll i saker som gjelder grov menneskesmugling, menneskehandel, frihetsberøvelse, overgrepsbilder av barn og saker om oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorvirksomhet. Komiteen registrerer at kommunikasjonskontroll er en fellesbetegnelse på kommunikasjonsavlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg jf. straffeprosessloven § 216 a og b.

Komiteen viser til departementets syn om at de nevnte forbrytelser er av alvorlig karakter som ofte er kjennetegnet av særlige etterforskningsmessige utfordringer. Komiteen registrerer de vurderinger som er gjort av departementet når det gjelder hensynet til kriminalitetsbekjempelse på den ene siden, og personvern og rettssikkerhet på den andre for å begrunne utvidelsen av området for kommunikasjonskontroll.

Komiteen støtter forslaget om utvidet adgang til kommunikasjonskontroll dersom noen mistenkes for å fremstille seksuelle overgrep mot barn. Komiteen mener at utvidet metodebruk på dette området kan bidra til å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn. Komiteen er også enig med høringsinstansene Kripos og Politiets Fellesforbund i at kommunikasjonsavlytting er et av de mest målrettede og effektive etterforskningsverktøyene for å oppklare kriminalitet som begås på Internett.

Videre støtter komiteen kommunikasjonskontroll dersom noen mistenkes i oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorvirksomhet. Denne type handlinger er riktignok ikke like alvorlige som å gjennomføre eller forsøke å gjennomføre et terrorangrep. Samtidig er komiteen enig med departementet i at denne type handlinger senere vil kunne føre til terrorangrep, og derfor bør det være adgang til kommunikasjonskontroll i disse tilfellene.

Når det gjelder kommunikasjonskontroll knyttet til mistenktes person og ikke til et bestemt kommunikasjonsanlegg, er komiteen enig med departementet og Metodekontrollutvalget i at dette vil gi politiet en for vid fullmakt til å iverksette kommunikasjonskontroll uten konkret rettslig prøving. Komiteen er derfor enig i at det ikke åpnes for kommunikasjonskontroll knyttet til person.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er naturlig at overvåking av «kommunikasjonsanlegg» reguleres som kommunikasjonskontroll, og ikke teknisk sporing (som forutsetter at politiet planter sporingsverktøy). Dette fordi fremgangsmåten er tett knyttet til kommunikasjonsanlegget og ligner de eksisterende former for kommunikasjonskontroll. En mistenkt i en straffesak har ikke en mer berettiget interesse i at politiet ikke vet hvor han befinner seg når han ikke kommuniserer via et mobilanlegg, enn når han bruker anlegget til kommunikasjon. Det er etter flertallets mening vanskelig å se at personvernhensyn kan begrunne et markant skille i politiets adgang til informasjonsinnhenting basert på om mobilanlegget rent faktisk har vært benyttet til kommunikasjon eller ikke. Flertallet mener at en regulering som teknisk sporing ikke vil dekke politiets praktiske behov. Flertallet viser til at den foreslåtte reguleringen for øvrig er i tråd med de utvidelser som ble gjort i dansk og svensk rett i henholdsvis 2006 og 2012.

Flertallet bemerker videre at «temporær masseavlytting» er noe annet enn bruk av falske basestasjoner for å lokalisere et anlegg og derved en mistenkt. «Temporær masseavlytting» brukes om identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr der dette skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon, jf. bestemmelsen om kommunikasjonsavlytting i straffeprosesslovens § 216 a tredje ledd siste punktum jf. § 216 b annet ledd bokstav c. Dette innebærer at politiet i en bestemt periode lytter til all kommunikasjon (innhold) i området hvor mistenkte antas å befinne seg.

Flertallet legger til grunn at det ikke er aktuelt å bruke denne type basestasjoner som beskrevet ovenfor til «generell patruljering». Flertallet vil bemerke at for kommunikasjonskontroll etter § 216 b gjelder det alminnelige kravet om forholdsmessighet etter straffeprosessloven § 170 a. En «generell patruljering» ville følgelig ikke gå klar av det alminnelige forholdsmessighetskravet.

Flertallet viser til at ordlyden «lokalisere», jf. ny § 216 b annet ledd bokstav c, tilsier at man begrenser seg til området den mistenkte antas å være i. Henvisningen til «anlegg som nevnt i bokstav a» i § 216 b annet ledd bokstav c innebærer at det er en forutsetning at lokaliseringen gjelder kommunikasjonsanlegg som den mistenkte besitter eller antas å ville bruke.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er anledning til å overvåke «kommunikasjonsanlegg» under nærmere gitte forutsetninger. Slike anlegg vil kunne omfatte alle enheter med innebygget SIM-kort, inkludert biler som har dette. Med forslagene i proposisjonen får politiet hjemmel til å fastslå lokaliseringen av slike anlegg også når de er skrudd av. Argumentet er at dersom en er mistenkt for noe straffbart har det lite å si om anlegget er i bruk eller ikke, mistanken er der, og behovet for å stadfeste hvor personen befinner seg er like sterkt.

Disse medlemmer har stor forståelse for dette resonnementet, og støtter intensjonen bak det.

Disse medlemmer vil samtidig påpeke at dette vanskelig kan anses som kommunikasjonskontroll, da det ligner mer på personnær teknisk sporing. I dag er teknisk sporing tillatt i alle saker med en strafferamme på ti år eller mer. Med endringene i proposisjonen kan man spore mistenkte i alle saker med en strafferamme på fem år eller mer, fordi det er lagt inn i en annen kategori av skjulte metoder enn personnær teknisk sporing. I tillegg vil det gjelde i langt flere straffesaker med lavere strafferamme.

Disse medlemmer er for å ta i bruk skjulte metoder for å slå fast hvor en mistenkt befinner seg, også når enhetene er avslått. Disse medlemmer mener imidlertid at denne muligheten bør håndteres på samme måte som personnær teknisk sporing.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at kommunikasjonskontroll for å lokalisere kommunikasjonsanlegg har samme terskel for bruk som teknisk sporing, og at forslag om å endre loven fremmes i henhold til dette.»

Disse medlemmer vil også henlede oppmerksomheten på mulighetene for «identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr». I proposisjonen er dette beskrevet slik, under punkt 7.7.1.1:

«Fremgangsmåten er i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 8.5.2 side 109 omtalt på følgende måte:

'[…] I praksis skjer dette ved at politiet i en kort periode gjennomfører en teknisk observasjon av anlegget for å kartlegge påloggede identiteter. Etter å ha foretatt systematiske sammenligninger, for eksempel av hvilke identiteter som går igjen på to forskjellige steder hvor politiet vet at den mistenkte oppholder seg på bestemte tidspunkter, vil politiet som regel være i stand til å identifisere en eller flere kommunikasjonsenheter som den mistenkte antas å besitte.'

Det presiseres også at:

«I praksis gjøres dette som regel ved bruk av en såkalt IMSI-catcher (mobil basestasjon).»

Disse medlemmer påpeker at gjeldende rett begrenser innsamling av slike telesignaler til steder der man har grunn til å tro at den mistenkte befinner seg. Forslaget i proposisjonen innebærer få slike begrensninger. Altså kan falske basestasjoner brukes til mer generell «patruljering» for å lokalisere visse kommunikasjonsanlegg. Da vil samtidig informasjon om alle andre kommunikasjonsanlegg som mer eller mindre tilfeldig befinner seg et sted, potensielt bli samlet inn.

Disse medlemmer viser til at lovens hovedregel er at skjulte overvåkingsmetoder som tas i bruk kan tas i bruk i opptil 8 uker av gangen.

Disse medlemmer mener at politiets adgang til å ta i bruk falske basestasjoner bør avgrenses enten geografisk, til hvor politiet har grunn til å tro at mistenkte befinner seg, eller tidsmessig, og/eller til hvilke straffebud som tillater slik bruk av telesignalbasert patruljering, slik at det begrenser seg til de mest alvorlige sakene.

Disse medlemmer ber derfor regjeringen avgrense politiets adgang til å ta i bruk denne muligheten ved å enten beholde begrensningen til steder hvor falske basestasjoner kan brukes til «steder man har grunn til å tro at mistenkte befinner seg», eventuelt å begrenset tidsperioden en slik telesignalbasert patruljering kan tas i bruk, og/eller å stramme inn på hvilke straffebud som tillater metodebruken, slik at den begrenses til de mest alvorlige sakene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen begrense politiets adgang til å ta i bruk falske basestasjoner for å lokalisere kommunikasjonsanlegg ved å enten beholde begrensningen til steder hvor falske basestasjoner kan brukes til «steder man har grunn til å tro at mistenkte befinner seg», eventuelt å begrenset tidsperioden en slik telesignalbasert patruljering kan tas i bruk, og/eller å stramme inn på hvilke straffebud som tillater metodebruken, slik at den begrenses til de mest alvorlige sakene, og legge forslaget til endringer frem for Stortinget.»

Romavlytting

Komiteen viser til proposisjonens forslag i kapittel 8 om å fjerne kravet om tilknytning til organisert kriminalitet ved bruk av romavlytting i drapssaker. Romavlytting i straffeprosesslovens forstand innebærer alle former for hemmelig avlytting med tekniske midler som ikke er kommunikasjonsavlytting. Romavlytting vil normalt foregå ved at det plasseres mikrofoner, sendere eller opptaksutstyr på et sted hvor mistenkte antas å oppholde seg.

Komiteen viser til departementets utgangspunkt om at romavlytting representerer ett av de mest inngripende virkemidler norsk politi har til rådighet, og utgjør et betydelig inngrep i personvernet, i tillegg til at det ofte rammer uskyldige tredjeparter. Komiteen registrerer videre departementets utgangspunkt om at forsettlig eller overlagt drap er en så alvorlig forbrytelse at manglende metodetilgang ikke bør stå i veien for oppklaring.

Teknisk sporing

Komiteen viser til proposisjonens forslag i kapittel 9 om at person-nær teknisk sporing skal kunne benyttes ved mistanke om frihetsberøvelse og om oppfordring, rekruttering og opplæring til terror. Person-nær teknisk sporing innebærer plassering av teknisk peileutstyr på et objekt for å lokalisere hvor objektet befinner seg.

Komiteen registrerer at Metodekontrollutvalget foreslo å åpne for adgang til teknisk sporing i saker om grov ulovlig våpenomsetning. Komiteen registrerer videre at departementet har valgt ikke å gjøre endringer i metodetilgangen i disse sakene.

Skjult ransaking, postbeslag, postkontroll og utleveringspålegg mv.

Komiteen viser til proposisjonens forslag i kapittel 10 der det foreslås å åpne for hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a i saker om frihetsberøvelse, grov menneskesmugling, menneskehandel, overgrepsbilder av barn og offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger.

Komiteen registrerer at det også foreslås å oppheve særreglene om postbeslag i straffeprosessloven §§ 211 og 212 i tillegg til at opphevelsen av postkontrolloven ikraftsettes. Komiteen viser til departementets syn om at postbeslag og postkontroll i saker om rikets sikkerhet må søkes dekket gjennom de ordinære bestemmelser om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er positiv til at de særregler om postbeslag som er i dagens straffeprosesslov §§ 211 og 212, oppheves, og at behovet for postbeslag søkes dekket gjennom de ordinære bestemmelsene om utleveringspålegg og beslag. Slik tas det hensyn til hvordan dagens moderne korrespondanse med bl.a. e-post foregår. Dette er i tråd med både Metodekontrollutvalgets forslag, flertallet av høringsinstansenes syn og departementets vurdering. For eksempel har det vært omdiskutert hvor lenge en e-post kan anses å være i nett- og tjenestetilbyders besittelse og dermed vil kunne beslaglegges med hjemmel i bestemmelsen om postbeslag. Rettspraksis trekker i retning av at det er riktig å anvende de alminnelige bestemmelsene om beslag og utleveringspålegg fremfor straffeprosessloven § 211 og § 212, jf. Rettens Gang (RG) 2008 side 1477 og Frostating lagmannsretts kjennelse 20. juli 2015 (LF-2015-111129).

Flertallet er på denne bakgrunn enig i at de alminnelige reglene om beslag og utleveringspålegg i straffeprosessloven kapittel 16 bør omfatte post og e-postbeslag. Flertallet vil påpeke at dette rent lovteknisk også er bedre, siden vi får et felles regelverk for alle beslag- og utleveringspålegg.

Flertallet vil også vise til at terskelen for postbeslag i dagens straffeprosesslov § 211 som er seks måneder, nå vil senkes til postens generelle bevisverdi i saken, jf. straffeprosessloven § 203 som gjelder generelt for alle typer beslag. Flertallet ser positivt på at terskelen for postbeslag blir likestilt med de andre beslagsregler i straffeprosessloven kapittel 16.

Flertallet viser videre til at politiets krav på informasjon fra nett- og tjenestetilbyder om mistenktes epostkonto skal hjemles i reglene om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid. Reglene om domstolskontroll i slike saker vil fremdeles opprettholdes. Den sentrale endringen er at straffeprosessloven § 212 som åpner for domstolens gjennomgang av de konkrete brevene oppheves ettersom denne ikke lenger er særlig praktisk.

Flertallet viser til at også andre kontrollmekanismer sørger for at rettssikkerheten ivaretas tilfredsstillende ved en opphevelse av dagens særregler om postbeslag. Dersom spesialreglene om postbeslag oppheves, vil beslag hos eller utlevering fra operatør bare kunne skje etter opphevelse av operatørens taushetsplikt. Retten kan bare ta imot forklaring som et vitne ikke kan gi uten å krenke taushetsplikt som påligger tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet samtykker. Dersom opplysningene er underlagt bevisforbud, skal materialet oversendes domstolen uten nærmere gjennomgåelse fra politiets side.

Komiteen registrerer videre forslaget om å åpne for utleveringspålegg fremover i tid i forebyggende øyemed med hjemmel i politiloven § 17 d som er i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag. Med utleveringspålegg menes pålegg om at besitter av en ting som antas å ha betydning som bevis, utleverer denne. Med utleveringspålegg fremover i tid menes at politiet kan pålegge vedkommende som i fremtiden skal motta en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere denne straks den mottas.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at beslutning om utsatt underretning i etterforskningssporet og i avvergende øyemed gjøres av domstolene, med mindre påtalemyndigheten avgjør spørsmålet etter reglene om hastekompetanse eller det gjelder saker om rikets sikkerhet.

Dette flertallet mener at myndigheten til å beslutte utsatt underretning bør ligge hos retten – også i saker om rikets sikkerhet. Dette flertallet er imidlertid enig i at det bør være enkelte unntak fra hovedregelen om at utsatt underretning må besluttes av retten. Det kan eksempelvis være behov for at prosessen knyttet til utsatt underretning i saker om beslag og utleveringspålegg forenkles noe, slik at påtalemyndigheten blir gitt kompetanse til å beslutte utsatt underretning i disse tilfellene, se ny § 208 a første og annet ledd. Dette kan gjelde bl.a. i tilfeller der det gjøres flere beslag i en sak, hvor det ikke er kurant for politiet å bringe spørsmålet om utsatt underretning inn for retten samtidig for flere beslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet påpeker at gjeldende rett er at det er domstolen som avgjør utsatt underretning av mistenkte personer, ved beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid. I proposisjonen foreslås det at dette endres slik at påtalemyndigheten kan beslutte dette for inntil 8 uker, uten etterfølgende domstolskontroll.

Disse medlemmer mener at denne beslutningsmyndigheten bør tilligge domstolen og ikke påtalemyndigheten. Dersom omstendigheter krever at politiet må handle før en domstol kan ta stilling til spørsmålet, må det følge domstolkontroll i ettertid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at det er domstolen som beslutter utsatt underretning av mistenkte personer, ved beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid, eventuelt at det følger domstolskontroll i ettertid, og at forslag om eventuell endring avstraffeprosessloven § 208 a første ledd, § 210 a første ledd og § 210 c første ledd fremmes i henhold til dette.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det etter gjeldende rett er domstolen som beslutter om det kan foretas postbeslag. Dette medlem vil ikke fire på kravet til domstolskontroll. Dersom særbestemmelsen om postbeslag i straffeprosessloven § 211 fjernes, vil postbeslag reguleres av de ordinære bestemmelsene om beslag og utleveringspålegg. Slik forslaget fra regjeringen foreligger, vil det sikres domstolskontroll gjennom de ordinære bestemmelsene om utleveringspålegg, men ikke de som gjelder beslag. Dette medlem vil understreke at domstolskontrollen ved postbeslag må bestå, jf. straffeprosessloven §§ 211.

Dette medlem ønsker videre å beholde straffeprosessloven § 212, slik at domstolene fremdeles skal åpne og gjennomgå posten før dokumentene utleveres til påtalemyndigheten.

Dette medlem vil derfor stemme mot å oppheve §§ 211 og 212.

Innhenting av trafikkdata

Komiteen registrerer at departementet ikke finner grunn til å foreta endringer i reglene om utlevering av trafikk- og lokaliseringsdata på det nåværende tidspunkt, jf. proposisjonens kapittel 11.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at politiet i dag har flere og til dels overlappende hjemmelsgrunnlag for innhenting av trafikk- og lokaliseringsdata i forbindelse med etterforskningen. Innhenting kan skje der teletilbyderne utleverer dataene frivillig, eller gjennom reglene om beslag og utleveringspålegg. I alle tilfeller må Nasjonal kommunikasjonsmyndighet oppheve teletilbydernes taushetsplikt. Utleveringspålegg avgjøres som hovedregel av retten, mens beslag besluttes av påtalemyndigheten dersom trafikkdataene ikke utleveres frivillig. Videre kan påtalemyndigheten som ledd i etterforskningen gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil samtidig vise til skriftlig spørsmål nr. 1086 våren 2016, fra representanten Svein Roald Hansen, og tilhørende svar, og imøteser regjeringens oppfølging av regelverket omkring innhenting av trafikkdata.

Disse medlemmer bemerker at det er vanskelig å se hvorfor de ubestridte delene av reglene rundt behandlingen av trafikkdata ikke allerede er fulgt opp. Blant annet påpekte allerede Metodekontrollutvalget at det er lite tilfredsstillende at politiet hadde adgang til å innhente trafikkdata fra teleselskaper uten krav om kjennelse fra retten. Også i utredningen til Hans Petter Graver og Henning Harborg av 1. oktober 2015 til Samferdselsdepartementet ble det gitt kriterier for hva et slikt system bør inneholde. Dette er også etterlyst av blant annet ICJ Norge.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om krav om kjennelse fra retten når politiet skal innhente trafikkdata fra teleselskaper.»

Skjult kameraovervåking

Komiteen viser til proposisjonens forslag i kapittel 12 om å presisere at politiets adgang til å iverksette skjult kameraovervåking på offentlig sted, også gjelder overvåking som skjer fra offentlig mot privat sted. Komiteen registrerer at dette kan dreie seg om overvåking mot et privat inngangsparti og at forslaget er i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.

Komiteen registrerer videre at det åpnes for skjult kameraovervåking på privat sted med unntak for private hjem, og at dette også er i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til justis- og beredskapsministerens svar på spørsmål 15:1084 (2015–2016) fra representanten Hadia Tajik. På spørsmål om hvorfor hjemmelen for kameraovervåkning skal utvides til også å gjelde lyd, svarte ministeren blant annet:

«Slik jeg leser spørsmålet fra stortingsrepresentanten er utgangspunktet en formodning om at vi med dette forslaget utvider kameraovervåking til også å gjelde lyd, slik at en ved å få kjennelse på kameraovervåking samtidig gis rett til opptak av lyd fra kamera. Til dette bemerkes at straffeprosessloven § 202 a, med dagens henvisning til personopplysningsloven, ikke har vært forstått slik at den gir noe større adgang til avlytting og opptak av lyd enn bestemmelsen om hemmelig avlytting ved tekniske midler (romavlytting) åpner for. Dette innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 216 m må være oppfylt hvis lyd skal tas opp sammen med bilde. Departementet har ikke ment å endre dette.»

Flertallet vil understreke at regjeringens utgangspunkt hele tiden har vært at det ikke skal skje noen utvidelse av adgangen til å ta opp lyd og bilde sammen. Dette ble presisert av statsråden i det etterfølgende skriftlige svar til representanten Tajik.

Flertallet er imidlertid enig i at definisjonen av «kameraovervåkning» i ny § 202 a femte ledd kan fremstå noe tvetydig da den tilsynelatende omfatter både lyd- og bildemateriale. Flertallet registrerer dermed at straffeprosessloven § 216 m om romavlytting kan synes å være overflødig, siden forslaget til ny § 202 a kan gi inntrykk av at både lyd og bilde tillates av retten i en og samme kjennelse etter denne bestemmelsen. Flertallet vil dermed presisere, i likhet med statsråden, at adgangen til romavlytting fremdeles skal avgjøres etter § 216 m, slik at det fremdeles vil være to vurderinger som skal ligge til grunn for at kameraovervåkning med lyd skal kunne anvendes. Flertallet er videre enig i at «lyd» fjernes fra definisjonen av kameraovervåkning i § 202 a femte ledd. Flertallet understreker også at proposisjonen aldri foreslo å fjerne § 216 m, noe som etter en lovtolkning ville indikert at ny § 202 a ikke skulle forstås som en utvidelse av adgangen til lyd- og bildeovervåkning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det etter gjeldende rett er tillatt med skjult kameraovervåking på offentlige steder, med bilde, ikke lyd.

Disse medlemmer viser til proposisjonen og endringsforslagene til § 202 a femte ledd andre setning:

«Som kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale.»

Disse medlemmer påpeker at realiteten i dette er en utvidelse av gjeldende rett, fra å bare kunne ta opp bilde, til også å kunne ta opp lyd, ifm. bruk av straffeprosessloven § 202 a.

Disse medlemmer påpeker at det etter ordlyden i praksis åpner for en omfattende bruk av romavlytting alle andre steder enn i private hjem dersom politiet supplerer avlyttingen ved billedopptak.

Disse medlemmer minner om at det at skjult kameraovervåking bare skulle gjelde bilde og ikke lyd, også var et selvstendig poeng for Metodekontrollutvalget.

Justis- og beredskapsministeren ble i spontanspørretimen i Stortinget 11. mai 2016 spurt av representanten Hadia Tajik om disse formuleringene:

«…statsråden vil tillata at offentleg kameraovervaking ikkje berre skal gjelda bilete, slik som i dag, men at det òg skal kunna gjelda lyd. Det er verdt å merka seg at dette ikkje er gjeldande rett i dag. Me opplever òg at det ikkje er nemneverdig grunngjeve i sjølve proposisjonen; det er noko ein oppdagar når ein les lovteksten, at den utvidinga er opna for.

Så eg vil gjerne høyra korleis statsråden vurderer denne utvidinga knytt til at alle offentlege kamera skal kunna ta opp lyd i tillegg til bilete. Kva har det å seia for personvernet til vanlege borgarar?»

Svaret til justis- og beredskapsministeren var da at (svaret er sitert i sin helhet):

«Det er jo ikke snakk om alle offentlige kameraer. Dette er snakk om metodebruk, hvor det er en rettslig kjennelse for at en kan benytte seg av en metode knyttet til et helt konkret forhold. Det er i det bildet en må vurdere forholdsmessigheten av den metoden opp mot den kriminelle handlingen den skal forebygge, avdekke eller etterforske.

Spørsmålet er i hvor stor grad det vil fravike det som er dagens ordning, i en moderne teknologisk utvikling hvor kameraer ofte har lydfunksjon. Så fra vår side har det ikke vært en hensikt å skape en større utvidelse enn det er grunnlag for, og det er retten som til enhver tid vil ta hensyn til hvorvidt tiltaket er for inngripende, eller om det er forholdsmessig. Kapasiteten til bilde og lyd kombinert vil kunne bidra til å gi bevis på en enklere måte enn om man må ha bilde og lyd hver for seg, f.eks.»

Disse medlemmer merker seg at statsråden umiddelbart aksepterte premisset om kameraovervåking med lyd, ikke bare bilde, og at han gikk så langt som å begrunne det med den «teknologiske utvikling der kameraer ofte har en lydfunksjon». Nevnte representant fulgte opp med et skriftlig spørsmål innlevert senere samme dag, jf. Dokument 15:1084 (2015–2016), der statsråden ble bedt om å begrunne standpunktet sitt nærmere.

Da var statsrådens svar at:

«Slik jeg leser spørsmålet fra stortingsrepresentanten er utgangspunktet en formodning om at vi med dette forslaget utvider kameraovervåking til også å gjelde lyd, slik at en ved å få kjennelse på kameraovervåking samtidig gis rett til opptak av lyd fra kamera. Til dette bemerkes at straffeprosessloven § 202 a, med dagens henvisning til personopplysningsloven, ikke har vært forstått slik at den gir noe større adgang til avlytting og opptak av lyd enn bestemmelsen om hemmelig avlytting ved tekniske midler (romavlytting) åpner for. Dette innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 216 m må være oppfylt hvis lyd skal tas opp sammen med bilde. Departementet har ikke ment å endre dette.»

Disse medlemmer merker seg statsråden endrede standpunkt i holdning til kameraovervåking med lyd og bilde, og anerkjenner det.

Disse medlemmer påpeker at ordlyden i straffeprosessloven § 202 a femte ledd andre setning:

«Som kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale»

er i strid med statsrådens intensjon, slik den fremstår i svar på skriftlig spørsmål som sitert tidligere.

Disse medlemmer foreslår derfor å endre straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd andre setning i tråd med statsrådens intensjon.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd andre setning skal lyde:

Som kameraovervåking anses overvåking med mulighet for opptak av bildemateriale.»

Komiteen understreker betydningen av at pressens kildevern skal ivaretas, slik det er beskrevet i proposisjonens kapittel 12.6.3.3.

Tvangsmiddelbruk i avvergende og forebyggende øyemed

Komiteen viser til proposisjonens forslag om bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed i kapittel 13. Komiteen viser videre til departementets konklusjon om at det av formuleringen «kriminelle tilfeller» i Grunnloven § 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes et krav om at det allerede må være begått en straffbar handling for at det skal være adgang til tvangsmiddelbruk i private hjem.

Komiteen viser til departementets, Metodekontrollutvalgets og høringsinstansenes syn på at avvergende tvangsmidler må kunne benyttes i forbindelse med å avverge drap uavhengig av hvilken sammenheng det inngår i. Komiteen registrerer videre departementets oppfatning om at tilleggskriteriet om organisert kriminalitet er berettiget og bør opprettholdes ved ran og grove narkotikaforbrytelser.

Komiteen registrerer at departementet ikke støtter Metodekontrollutvalgets forslag om å fjerne forberedelseshandlinger til terror som grunnlag for å iverksette bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Komiteen viser til departementets begrunnelse om at forberedelse til terror er alvorlige lovbrudd, og har et omfattende skadepotensial slik at hensynet til kriminalitetsbekjempelse bør veie tyngre enn hensynet til personvernet. Komiteen registrerer også at departementet foreslår at offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til terrorhandlinger bør gi grunnlag for bruk av avvergende tvangsmidler.

Komiteen viser til departementets utgangspunkt om at forebyggende tvangsmidler reiser særlige personvernmessige og rettssikkerhetsmessige spørsmål. Med forebyggende tvangsmidler menes bruk av ulike tvangsmidler i forebyggende øyemed uten at det er grunnlag for å iverksette etterforskning, jf. politiloven § 17 d. Komiteen registrerer departementets holdning om at det ikke er et mål i seg selv å oppnå en parallellitet mellom PSTs adgang til tvangsmiddelbruk for å forebygge og for å avverge alvorlig kriminalitet.

Komiteen viser til departementets avveining mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og samfunnssikkerhet på den ene siden og rettssikkerhet og personvernhensyn på den andre siden, og at dette tilsier at forebyggende tvangsmidler bare bør brukes for å forebygge de mest alvorlige straffbare handlingene som hører under PSTs ansvarsområde. Komiteen registrerer at enkelte av de lovbrudd der PST ber om utvidelser, vil kunne innebære store og uopprettelige skader. Komiteen registrerer at departementet på denne bakgrunn åpner for å benytte tvangsmidler i forebyggende øyemed ved ulovlig befatning med radioaktivt materiale, biologiske eller kjemiske våpen, eller en kjernefysisk eller radioaktiv anordning jf. straffeloven § 142.

Komiteen viser videre til departementets konklusjon om at det under visse vilkår bør åpnes for skjult ransaking og innbrudd ved dataavlesning for å forebygge terrorhandlinger, i motsetning til øvrige lovbrudd angitt i politiloven § 17 d, samt at enhver romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed bør forbys. Komiteen er enig med departementet i at Sjef PST eller assisterende sjef og domstolen må foreta en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte sak, og blant annet se hen til hvor sikre holdepunkter en har for at en terrorhandling vil kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene vil kunne bli.

Komiteen registrerer at PST-sjefens hastekompetanse er foreslått utvidet til å omfatte forebygging av terrorhandlinger. Bakgrunnen for dette er å sikre PST tilstrekkelige virkemidler for å forebygge slik alvorlig kriminalitet. Komiteen registrerer at dagens trusselbilde er forskjellig fra det i 2005, og det forebyggende arbeidet er blitt langt mer fremtredende siden den gang. Komiteen viser til departementets utgangspunkt om at faren for misbruk av myndighet må sies å være minimal, ettersom PSTs hastebeslutning vil overprøves av retten i etterkant i tillegg til å inngå i EOS-utvalgets kontrollarbeid.

Komiteen viser til at det foreslås videreført at PST skal ha adgang til å unnlate underretning om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, avviser at proposisjonens drøftelse av Grunnloven er tvilsom og argumenterer ensidig for en vid adgang til å benytte tvangsmidler. Det har alltid vært diskusjon om skrankene nedfelt i Grunnloven § 102, og Grunnlovsreformen i 2014 endrer ikke de tvilsspørsmål som melder seg. Flertallet mener likevel at avveiningen av de ulike hensyn er gjort på en balansert måte, og de beste grunner taler for at proposisjonens forslag ikke støter an mot Grunnlovens grenser for bruk av skjulte tvangsmidler.

Flertallet viser til dagens § 222 d i straffeprosessloven som åpner for at retten kan gis tillatelse som ledd i etterforskning til å benytte ulike tvangsmidler når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av bestemte alvorlige straffebud (bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed). Bestemmelsen gir anvisning på en rekke tvangsmidler. Hvorvidt Grunnloven § 102 står i veien for bruk av slike tvangsmidler, er uansett bare aktuelt ved romavlytting og ransaking med utsatt underretning i privat bolig.Hva gjelder dataavlesning vil ikke dette ha noen problematiske sider til Grunnlovens bestemmelse om husinkvisisjon, siden det ikke er snakk om å gjøre fysiske innbrudd i private hjem for å installere dataavlesningsutstyr.

Flertallet viser til Riksadvokatens brev av 10. juli 2009 som er sendt til samtlige politimestere, sjefen for Kripos, økokrim og PST, samt samtlige statsadvokater. Av dette fremgår blant annet:

«Riksadvokaten kan vanskelig forstå at straffeprosessloven § 222d […]vil bli bedømt som grunnlovsstridig ved f.eks romavlytting av privat bolig.

Det antas at i de fleste saker hvor § 222 d i dag anvendes som hjemmelsgrunnlag for bruk av «hemmelig» ransaking eller romavlytting i private hjem, er det rimelig grunn til å tro at det allerede er begått eller begås en straffbar handling som har sammenheng med den potensielle alvorlige kriminelle handling som søkes avverget.»

Flertallet vil videre vise til Riksadvokatens høringsnotat av 07. april 2016 der det blant annet fremgår:

«[..] Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av et alvorlig lovbrudd.

Metodekontrollutvalget begrunnet forslaget om et krav om at det er begått en straffbar handling med at metodebruk i private hjem uten et slikt vilkår ville være i strid med Grunnloven § 102. Departementet legger i proposisjonen til grunn at flertallets grunnlovssyn har en usikker forankring i tungtveiende rettskilder og at unntaket fra forbudet mot husransakelse i private hjem for kriminelle tilfeller ikke forutsetter at det er begått en straffbar handling. Dette mener vi gir uttrykk for en korrekt tolkning av den aktuelle grunnlovsbestemmelsen, et syn som riksadvokaten også ga uttrykk for under høringen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet minner om at det er forskjell på avvergende metoder etter straffeprosessloven § 222 d og forebyggende metoder etter politiloven § 17 d. De avvergende metoder skjer som ledd i straffesaksbehandling etter at det foreligger en konkret mistanke og er åpnet en straffesak, mens de forebyggende metoder anvendes utenfor straffesakssporet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i forvaltningssporet, og uten at det foreligger konkret mistanke om et straffbart forhold. Metodene har et grunnleggende ulikt formål.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Innst. O. nr. 113 (2004–2005), innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet). Der uttalte alle de daværende medlemmene i komiteen, unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, om bruk av metoder i forebyggende øyemed at de var «en sikkerhetsventil, som bare kan bli brukt når reglene om avverging som ledd i etterforskning ikke er anvendbare».

Disse medlemmer merker seg denne avgrensningen.

Disse medlemmer påpeker at dataavlesning både har sider ved seg som ligner hemmelig ransaking, som under nærmere vilkår er tillatt for PST, og har sider som ligner på å få inngripende tilgang til den aktuelle personens innerste tanker, frykt og lyster, som går utover hemmelig ransaking.

Disse medlemmer mener derfor at adgangen til å gå utover den sikkerhetsventilen forebyggende adgang til aktuelle personers private hjem, inkludert via dataavlesning, bør være meget smal, og begrenset til som hovedregel å gjelde forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund.

Disse medlemmer merker seg sitatene fra Riksadvokatens brev av 10. juli 2009 som er sitert av flertallet, og påpeker at brevet er en konkretisering av praksis etter straffeprosesslovens avvergeregler, etter at den daværende justisminister suspenderte bruk av romavlytting i privat bolig i forebyggende øyemed etter politilovens bestemmelser. Brevet står altså ikke i motstrid til forståelsen av «forebyggende øyemed» slik disse medlemmer har omtalt den i tidligere merknader, men stiller krav til politimestrene, Økokrim, Kripos, PST og statsadvokatene om hvordan de skal gå frem i situasjoner der de befinner seg i «avvergefasen» i forbindelse med pågående straffesaker.

Disse medlemmer viser også til Riksadvokatens høringsnotat av 8. april 2016 som også er sitert av flertallet.

Disse medlemmer merker seg setningen:

«Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av et alvorlig lovbrudd.»

Disse medlemmer påpeker at formuleringene «konkrete holdepunkter for» og «vil bli begått fremtidige straffbare handlinger» omhandler en straffbar handlings oppstartsfase, altså at den straffbare handlingen har startet opp, men ikke er gjennomført.

Disse medlemmer merker seg også at sitatet står under tittelen «Bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed etter straffeprosessloven». Dette er altså ikke Riksadvokatens syn på praktiseringen av politiloven § 17 d, slik man kan få inntrykk av fra flertallets sitat.

Disse medlemmer deler Riksadvokatens syn på den praktiske forståelsen av grenseoppgangen mellom forebyggende og avvergende metoder.

Disse medlemmer påpeker at Metodekontrollutvalgets flertall mente at det ikke er adgang til å ta i bruk skjulte metoder som romavlytting og dataavlesning i private hjem i forebyggende øyemed, på grunn av Grunnloven § 102 om at «husinkvisisjon» bare skal finne sted «i kriminelle tilfeller». I praksis innebærer det at folks private hjem ikke kan inntas av politi med mindre det er snakk om etterforskning av en sak.

Disse medlemmer minner om at Metodekontrollutvalgets flertall bygget på to uavhengige juridiske drøftelser som kom til samme konklusjon.

Disse medlemmer merker seg at i lys av dette valgte regjeringen Stoltenberg II i 2009 å innføre en instruks om at all eventuell bruk av romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed måtte opphøre. Dataavlesning var det på det tidspunkt uansett ikke adgang til.

Disse medlemmer understreker at PST har adgang til hemmelig ransaking for forebyggende formål under nærmere bestemte vilkår.

Disse medlemmer registrerer at i proposisjonen som nå er til behandling, foreslår regjeringen å lovfeste at PST i tillegg har tillatelse til å bruke dataavlesning i forebyggende øyemed, jf. foreslåtte endringer i politiloven § 17 d annet ledd.

Disse medlemmer viser til at dataavlesning har visse fellestrekk med hemmelig ransaking. Slik man tidligere ville gått gjennom et hjem, i skuffer, skap og søppelbøtter for å vurdere om det er grunnlag for å forebygge en alvorlig handling, vil mye informasjon som før ville vært skriftlig på papir, nå være tilgjengelig på data. Forskjellen er imidlertid at adgangen til dataavlesning som gis, er langt mer vidtrekkende enn bare «ransaking». Med den foreslåtte hjemmelen får PST tilgang til all informasjon på dataen inkludert den løpende bruken av enheten. Det er med andre ord snakk om en langt mer inngripende metode enn hemmelig ransaking.

Disse medlemmer er av den oppfatning at proposisjonens drøftelse av Grunnloven § 102 er tvilsom. Den argumenterer ensidig for at adgangen til forebyggende skjulte tvangsmidler bør være vid. Det er disse medlemmers oppfatning at adgangen bør være smal, og at det er dekning for dette i Grunnlovens ordlyd, og i praktiseringen av denne.

Disse medlemmer påpeker at mye taler for at forebyggende dataavlesning iht. politiloven § 17 d bør avgrenses til de mest alvorlige sakene, som forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund. Disse er også nærmest i tid en mulig framtidig handling enn f.eks. forebygging av terrortrusler, og sammenhengen mellom det inngripende virkemiddelet og den mulige framtidige handlingen fremstår som vesentlig klarere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i lys av Grunnlovens ordlyd, Metodekontrollutvalgets flertall, og to uavhengige juridiske drøftelser, fremme forslag om lovendring som begrenser bruk av dataavlesning i forebyggende øyemed til de mest alvorlige sakene, i hovedsak til forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund.»

Disse medlemmer vil også påpeke at adgangen til dataavlesning ved brudd på § 123 om avsløring av statshemmeligheter, og § 125 uaktsom avsløring av statshemmeligheter, innebærer at avsløringer av typen Panama Papers ville blitt vesentlig vanskeliggjort. Avsløringer av denne art vil i noen sammenhenger kunne anses som varsling. Med endringene i proposisjonen vil det ikke bare være anledning til å bruke dataavlesning for å etterforske slike saker, men også for å forebygge dem, altså ved mistanke om at noen kan komme til å avsløre statshemmeligheter aktsomt eller uaktsomt.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dataavlesning bare skal kunne brukes dersom statshemmeligheter avsløres til fordel for en fremmed stat eller terrororganisasjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 216 o første ledd bokstav b skal lyde:

• b) som rammes av straffeloven §§ 121 og 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon 126, 127, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 232, 254, 257, 311, 333, 337 jf. 231 eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.»

Disse medlemmer påpeker at samme problemstilling gjelder PSTs adgang til å ta i bruk forebyggende metoder for øvrig (hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking, dataavlesning og kommunikasjonskontroll) i saker som angår statshemmeligheter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 222 d andre ledd bokstav a skal lyde:

• a) Straffeloven §§ 111, 113, 115, 117, 119, 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon, §§ 126, 127, 128 første punktum, §§ 129, 133, 135, 136, 136 a eller § 142.»

«Straffeprosessloven § 222 d tredje ledd tredje punktum skal lyde:

Politiets sikkerhetstjeneste kan bare gis tillatelse til å romavlytte, jf. § 216 m, når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 121 og 123 til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon, 125, 126, 131, 133, 134 eller 142 eller av §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.»

Dataavlesning

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 14 der det foreslås å innføre et nytt skjult tvangsmiddel i form av dataavlesning i straffeprosessloven §§ 216 o og 216 p. Komiteen registrerer at med «dataavlesning» menes en samlebetegnelse for flere utstyrs- og kunnskapsbaserte metoder for å skaffe tilgang til opplysninger i et datasystem som ikke er offentlig tilgjengelig.

Komiteen registrerer at departementet også foreslår at politiet skal ha tillatelse til å gjøre fysisk innbrudd for å plassere og fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre dataavlesningen.

Komiteen viser til departementets begrunnelse for å introdusere dataavlesning som nytt skjult tvangsmiddel. Det er et stort udekket behov for effektiv tilgang til elektronisk lagret og kommunisert informasjon. Det vises til økt bruk av krypteringsløsninger og andre metoder for beskyttelse av slik informasjon.

Komiteen registrerer videre at Metodekontrollutvalget og sentrale høringsinstanser innen politiet og påtalemyndigheten påpeker at den teknologiske utviklingen og bruken av krypteringsløsninger har medført at politiet stadig oftere blir stående uten faktisk tilgang til informasjon som det rettslig sett ellers har adgang til i medhold av de eksisterende tvangsmiddelbestemmelsene om kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking.

Komiteen viser til at ved å åpne for dataavlesning får politiet adgang til å følge med på mistenktes bruk av et datasystem over tid, uavhengig av det tradisjonelle skillet mellom kommunikasjon og lagret informasjon. Dette gir politiet muligheten til å avdekke informasjon som ikke kan oppnås gjennom kommunikasjonsavlytting og enkeltstående hemmelige ransakinger, enten på grunn av kryptering eller fordi informasjonen slettes fortløpende eller ikke blir lagret.

Komiteen registrerer at tvangsmiddelet dataavlesning etter departementets forslag skal kunne benyttes i samme type saker og på lignende vilkår som kommunikasjonsavlytting etter § 216 a. Dette innebærer at metoden kun benyttes i saker som gjelder alvorlig kriminalitet, og bare dersom strenge tilleggsvilkår er oppfylt.

Komiteen viser til slutt til departementets forslag om at dataavlesning tilføyes i oppregningen av skjulte tvangsmidler som kan benyttes i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222 d og som ledd i forebyggingen av alvorlig kriminalitet etter politiloven § 17 d på nærmere angitte vilkår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener fastsettelse av terskelen for bruk av dataavlesning beror på en vanskelig avveining av personvernhensyn og samfunnets behov for å bekjempe kriminelle handlinger. Det er derfor vanskelig å finne det konkrete skjæringspunktet for når en metode kan benyttes. Flertallet mener proposisjonen i all hovedsak avgrenser bruken av dataavlesning på en fornuftig måte. Flertallet mener imidlertid etter en helhetsvurdering at terskelen for å anvende dataavlesning bør heves i forhold til proposisjonens forslag, slik at metoden ikke kan benyttes for å avdekke simpel narkotikaovertredelse jf. straffeloven § 231, simpelt narkotikaheleri jf. straffeloven § 332 jf. § 231 og uaktsomt narkotikaheleri jf. straffeloven § 335 jf. § 231.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 216 o første ledd bokstav b skal lyde:

• b) som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 254, 257, 311, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til sitt forslag til endring av straffeprosessloven § 216 o, første ledd bokstav b foran i innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil likevel følge utviklingen nøye på dette området, slik at kriminelle miljøer ikke utnytter terskelen ved å tilpasse sin ulovlige aktivitet. I denne sammenheng vises det til at det kan være vanskelig å sondre mellom simpel og grov narkotikaovertredelse. Det er også vanskelig å avdekke godt organisert narkotikakriminalitet, som ofte mangler vitner og involverer miljøer med sterk indre selvjustis. Det kan bli aktuelt å revurdere lovgivningen på et senere tidspunkt for så vidt gjelder terskelen for dataavlesning relatert til narkotikakriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at Metodekontrollutvalget anbefalte at dataavlesing bare brukes for å gi politiet tilgang til informasjon som de allerede har hjemmel til å få tilgang til, f.eks. gjennom kommunikasjonskontroll eller hemmelig ransaking, men som teknologiutvikling og økt bruk av kryptering gjør at politiet likevel ikke får tak i.

Disse medlemmer registrerer at regjeringens forslag er mer omfattende – nemlig at politiet skal få tilgang til alt på maskinen, inkludert informasjon om den tidligere og den kontinuerlige bruken av informasjonssystemet.

Disse medlemmer ser at det kan være gode grunner til at politiet skal ha slik adgang; f.eks. vil en slik tilgang raskt kunne slå fast en eventuell aktivitet knyttet til barnepornografisk materiale, eller gjentatte internettsøk på bombeoppskrifter eller aktivitet på ekstremistiske nettsider for å inngå terrorforbund. Det taler til fordel for metodebruken at den bare kan brukes ved konkret mistanke og at det er domstolen som avgjør om politiet får tillatelse til å ta i bruk dataavlesning, samt at terskelen for bruk er at dataavlesning bare kan brukes hvis det må antas at det vil være av «vesentlig betydning» for å oppklare saken.

Disse medlemmer påpeker samtidig at dataavlesning, med forslagene i proposisjonen, kan tas i bruk i forbindelse med svært mange straffebud. I forslaget fra regjeringen er simpel narkotikaovertredelse, simpelt heleri og uaktsomt heleri nok til å gi politiet grunnlag for bruk av dataavlesning.

Disse medlemmer er av den oppfatning at terskelen er satt for lavt for et ganske omfattende og inngripende virkemiddel som dataavlesning er.

Disse medlemmer er av den oppfatning at terskelen bør heves til grov narkotikaovertredelse og grovt heleri, samt at uaktsomt heleri tas ut.

Komiteen mener forskriftsarbeidet må omfatte problematikken rundt programvare som gir mulighet for dataavlesning, herunder norsk eierskap til programvaren, tilsynsrutiner for sikkerhet rundt programvaren, at dataoverførsler knyttet til overvåkningen så langt det er mulig holdes innenfor norsk jurisdiksjon og rutiner for avinstallering av program som ikke lenger er i bruk.

Når det gjelder å fastsette kriterier for rapportering av bruk av dataavlesning, er det etter komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis oppfatning at dagens regelverk i kombinasjon med nytt forskriftsarbeid vil ivareta de hensyn forslaget forsøker å imøtese.

Komiteen peker på behovet for at det utarbeides en egen forskrift som gir nærmere regler og retningslinjer for bruk av dataavlesning, jfr. proposisjonens kapittel 14.8.8.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet påpeker at kommunikasjonskontrollutvalget og EOS-utvalget vil ha kontrollen med at politiet og PST bare bruker dataavlesning i henhold til loven.

Disse medlemmer merker seg at politiet er pålagt «så vidt mulig» å avverge fare for at noen skaffer seg uberettiget tilgang til datasystemet.

Disse medlemmer registrerer at ingen imidlertid er tiltenkt rollen å ettergå at de programvarer politi/PST tar i bruk, innehar de sikkerhetsforanstaltninger og begrensninger som er naturlig å forvente, f.eks. at programvaren ikke åpner for bruk som politiet i dag ikke har anledning til (eksempelvis kontroll over den infiserte datamaskinens videokamera eller mikrofon, eller å laste ned ytterligere programmer på datamaskinen). Jo flere funksjonaliteter en slik programvare har, desto flere sårbarheter kan de ha. I verste fall kan også ikke-statlige aktører, eller aktører utenfor Norge, hacke seg inn på politiets programvare og få mer eller mindre full kontroll over de datamaskiner politiet har sett seg nødt til å gjøre innbrudd i.

Disse medlemmer kan heller ikke se at det står noe om når programvare som skal gi mulighet for dataavlesning, skal avinstalleres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvikle tilsynsrutiner for sikkerheten rundt programvaren som utvikles eller kjøpes av norsk politi, slik at de ikke gjør norske borgere unødvendig sårbare.»

«Stortinget ber regjeringen utvikle rutiner for avinstallering av programvare brukt til dataavlesning når det ikke lenger er bruk for den, og ber regjeringen vurdere å etablere prinsippene for disse og fremme forslag for Stortinget i lovs form.»

Disse medlemmer påpeker at siden dataavlesning er en ny hjemmel, er det heller ikke fastsatt hvordan bruken av den skal rapporteres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette klare kriterier for rapporteringen på bruken av dataavlesning, bl.a. antall saker og hvilke typer opplysninger som hentes ut.»

Det er disse medlemmers oppfatning at denne type statistikk bør være offentlig tilgjengelig.

Komiteen konstaterer at departementet i proposisjonens kapittel 14.8.10 peker på behovet for en egen forskrift som beskriver kommunikasjonskontrollutvalgets virksomhet. Dette støttes av komiteen, og det legges til grunn at dette blir gjort. Komiteen legger videre til grunn at rapporter om kommunikasjonskontrollutvalgets arbeid er offentlige så langt det lar seg gjøre.

Komiteen peker videre på at PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggingssaker og etterforskningssaker kontrolleres av EOS-utvalget, jf. lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-loven) og Stortingets instruks om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-instruksen). EOS-utvalgets kontroll vil følgelig omfatte PSTs bruk av dataavlesing.

Inkurier i proposisjonen

Komiteen viser til at Stortinget 23. mai 2016 mottok brev fra Justis- og beredskapsdepartementet om noen feil i proposisjonen som burde rettes opp. Brevet ble oversendt justiskomiteen til behandling. I brevet pekes det for det første på at forslag om lovendring i straffeprosessloven § 216 i ved en feil ikke fremgår av selve lovforslaget, men beskrives i proposisjonen på side 72. Videre er det funnet en inkurie i lovforslaget til politiloven § 17 d ved at henvisningen til §§ 211 og 212 om postbeslag ikke er fjernet, til tross for at disse bestemmelsene er foreslått opphevet. Dette er rettet opp i tilrådingen.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Straffeprosessloven § 216 i skal lyde:

§ 216 i. Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes

• a) som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,

• b) som bevis for det straffbare forholdet som begrunnet kontrollen,

• c) som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra,

• d) som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort. Er det andre forholdet påtalt som en overtredelse som kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, eller belyser opplysningene også et straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet slik kontroll, kan opplysningene uansett brukes som bevis,

• e) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,

• f) for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff,

• g) for å gi opplysninger til kontrollutvalget, eller

• h) for å gi underretning etter § 216 j.

§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.»