3. En helhetlig næringspolitikk for finansmarkedet
Bank- og finanstjenester er en sentral del av samfunnets infrastruktur. En sunn finansnæring er avgjørende for finansiell stabilitet, og bidrar til økonomisk vekst, verdiskaping, produktivitetsvekst og omstilling. En usunn finansnæring vil kunne bidra til strukturelle utfordringer, finansiell ustabilitet og store samfunnsøkonomiske utfordringer.
Under behandlingen av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld. St. 1 (2014–2015)) fattet Stortinget vedtak om å be regjeringen «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen». I Finansmarknadsmeldinga 2014 (Meld. St. 22 (2014–2015)) pekte regjeringen i kapittel 3 på viktige trekk ved politikken for det norske finansmarkedet og på hvordan også andre politikkområder er viktige for rammevilkårene for finansnæringen i Norge. Meldingen inneholdt bl.a. en drøfting av noen av virkemidlene myndighetene bruker for å sikre god håndtering av risiko og et godt kundevern i finansmarkedet, hvordan finanssektoren bidrar til effektiv ressursbruk i økonomien, og forutsetningene for produksjon av finansielle tjenester i Norge. I meldingens kapittel 3.6 viste departementet også til enkelte temaer som ville bli tatt opp i kommende meldinger.
Dette kapitlet inneholder drøftinger av enkelte temaer i forlengelsen av fjorårets finansmarkedsmelding, bl.a. struktur og konkurranse i de norske finansmarkedene og norsk næringslivs tilgang på kapital fra finansforetak og verdipapirmarkedene. Kapitlet inneholder også en kort oversikt over noen forhold knyttet til finanssektorens bidrag til det grønne skiftet, arbeidskraft og kompetanse i finanssektoren, samt en oversikt over norske finansforetaks virksomhet i utenlandske finansmarkeder. Innledningsvis gis en kort omtale av målene for finansmarkedspolitikken.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen viser til at velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi gjennom sin betydning også for all annen type næringsvirksomhet i Norge. Komiteen mener det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen, som ivaretar både kredittvesenet, forvaltningsbransjen, finansiell rådgivning og fondsmegling samt den rolle forsikringsselskap og pensjonskasser har som viktige pilarer i det norske velferdssystemet.
Komiteen støtter målet om å redusere faren for at forstyrrelser i finanssystemet kan svekke vekstevnen i norsk økonomi. Komiteen ønsker å sikre god soliditet i finansforetakene, slik at tap eller svakere inntjening ikke forårsaker eller forsterker tilbakeslag i økonomien. En slik politikk står i kontrast til den som ble ført i en del land i årene før den internasjonale finanskrisen, der svake soliditetskrav kombinert med rask vekst i finanssektoren bidro til økt risiko. Det er viktig å ikke lette på soliditetskrav mv. for å fremme kortsiktig vekst i finanssektoren.
Komiteen viser til at finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er motstandsdyktig nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Meldingen viser at finansinstitusjonene i 2015 økte sin evne til å bære tap uten at disse viktige funksjonene blir alvorlig svekket. Finansinstitusjonene økte også sin evne til å fungere tilfredsstillende i en periode hvor tilgangen til ny finansiering er svekket.
Komiteen viser til at det er et stort behov for investeringer i infrastruktur, bl.a. innenfor kraftforsyning, og at infrastrukturinvesteringer i en del tilfeller kan være godt egnet til å gi langsiktig og stabil avkastning på private pensjonsmidler. Komiteen støtter derfor at regjeringen vil vurdere endringer i regelverket for å legge til rette for at privat pensjonskapital kan investeres mer i infrastruktur. Dette må selvsagt veies opp mot kundenes sikkerhet for sine pensjoner.
Komiteen viser til at finansnæringen lenge har vært langt fremme når det kommer til omstilling og evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Fremveksten av finansiell teknologi, FinTech, er i ferd med å endre aktørbildet globalt og derfor også i Norge. Innen betalingstjenester og finansiering kommer det nye aktører og tjenester utenfor det etablerte finanssystemet. Komiteen mener at denne utviklingen først og fremst byr på muligheter for den norske finansnæringen og konkurranse som kommer kundene til gode. Men nye forretningsmodeller og måter å tilby finansiell tjenesteyting på, vil også utfordre eksisterende reguleringer, person- og forbrukervern og betydningen for finansiell stabilitet. Komiteen mener myndighetene har et ansvar for å legge til rette for innovasjon og konkurranse innen finansiell tjenesteyting, ikke bare sørge for at dette ikke skjer på bekostning av soliditets- og sikkerhetskrav for aktørene, enten tjenesteytingen skjer innenfor eller utenfor det etablerte og regulerte finanssystemet. Komiteen mener videre at finansnæringen kan være en nøkkel til å realisere myndighetenes digitaliseringsstrategi gjennom samarbeid mellom offentlig sektor for eksempel gjennom bruk av elektroniske ID-tjenester og informasjonsutveksling.
Komiteen tar for øvrig omtalen til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Venstre, viser til at Norge har stor politisk stabilitet, og at Norge blir oppfattet som en trygg finanshavn i urolige økonomiske tider. EUs kapitalkravsforordning inneholder en særskilt bestemmelse om lavere kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter, en såkalt SMB-rabatt. Flertallet viser til at en SMB-rabatt som ikke er begrunnet i faktiske risikoforhold, vil kunne ha begrenset virkning for prisingen av lån til små bedrifter, men i stedet gjøre at bankenes soliditet blir svekket over tid. Utlånspraksis og utlånsrenter som ikke gjenspeiler risiko, vil også fort kunne slå tilbake som økte tap i bankene. Flertallet viser dessuten til at kredittveksten til næringslivet holder seg oppe og har siden 2012 ligget mellom 3 og 4 pst. Slik situasjonen er i dag, ser det ut til at det norske kredittmarkedet fungerer godt, og lønnsomme investeringer fortsatt har god tilgang til finansiering. Flertallet mener at godt kapitaliserte banker er en forutsetning for god og riktig utlånsaktivitet, og man skal være svært varsom med å benytte kapitalkravene til andre målsettinger. Flertallet viser til at SMB-rabatten opprinnelig var ment som et midlertidig tiltak, men at EU-kommisjonen nå er i ferd med å vurdere ordningen. Flertallet ber departementet vurdere hva dette kan bety for norsk finansnærings konkurransevilkår og norske bankers kapitaldekning.
Flertallet viser til at EØS-regelverket stiller krav til hvor mye egenkapital bankene må ha når de låner ut penger til ulike formål. I denne beregningen vektes utlånstallene i forhold til antatt risiko. For lån til kommuner og fylkeskommuner er vekten i Norge satt til 20 prosent.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at dagens vekting gjenspeiler korrekt risiko ved utlån til kommuner. Lån i obligasjonsmarkedet (som ikke er omfattet av EUs kapitalkrav) er dyrere for kommuner enn for staten. Disse medlemmer mener dette nettopp reflekterer at det er en risiko også forbundet med kommunelån.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen vurdere om 20 pst. er riktig nivå på vektingen av kommunale lån, eller om dette særnorske høye nivået medfører unødvendig høye låneutgifter for kommunene.
Disse medlemmer viser til at banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien. De tilbyr betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger og bedrifter og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.) og finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, renter, råvarer). Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur som skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet og er å regne som en infrastrukturnæring.
Disse medlemmer understreker at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer og husholdninger tillot for stor gjeldsoppbygging og for høy risiko. Bankene hadde for liten egenkapital. De fikk utvikle komplekse finansielle produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene, og de fikk bygge opp store finanskonsern som kunne legge til grunn at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt. Myndighetene, med USAs sentralbank i spissen, bar ved til bålet ved å holde rentene lave over lang tid.
Disse medlemmer er bekymret for at for mye av midlene i finanssektoren delvis går til spekulative formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Likeledes er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine tjenester, på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.
Disse medlemmer viser til at finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer enn andre land, blant annet med høyere krav til bankers egenkapital. Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi det ga oss mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.
Disse medlemmer viser til at vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern, i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe ned på egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt nok i takt med stadig høyere boligpriser. Også her fikk kompliserte produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer og forbrukere med mangelfull informasjon.
Disse medlemmer understreker at en banks kjerneoppgaver er å motta innskudd, yte lån og drive betalingsformidling. Etter finanskrisen ble det klart at mange banker internasjonalt hadde tatt høyere risiko enn det som var forenelig med kjerneoppgavene. Bankene investerte i risikable eiendeler og drev aktiv forvaltning av egne midler, og de undervurderte risikoen. Derfor har amerikanske og britiske myndigheter blant annet foreslått regelverk som skal skille ut verdipapirvirksomheten i egne verdipapirforetak (hhv. Volcker-regelen og «ring-fencing»).
Disse medlemmer viser til at norske banker i mindre grad har drevet slik egenhandel og investeringsbankvirksomhet. Forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene ikke kan plassere mer enn 4 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer og andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon, der bankene ikke skal være både eiere og långivere til næringslivet.
Disse medlemmer viser imidlertid til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere. En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje. Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne av seg selv og kunder.
Disse medlemmer viser til at selv om verdipapirvirksomheten i norske banker er begrenset i en internasjonal sammenheng, har virksomheten stor betydning for bankenes resultater. Norske banker hadde for eksempel et kurstap på 1,2 mrd. kroner på verdipapirer i 2008 og en verdipapirgevinst på 11,5 mrd. kroner i 2009. Til sammenlikning utgjorde bankenes netto renteinntekter i hvert av disse årene om lag 45 mrd. kroner.
Disse medlemmer understreker at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten, bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som gis mandat til å foreslå regler og tiltak som kan bidra til at garanterte fripoliser kan forvaltes på en mer bærekraftig måte. Utvalgets anbefalinger bør foreligge slik at de kan omtales i finansmarkedsmeldingen for 2016.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil videre understreke at det må forutsettes at samfunnets sikkerhets- og beredskapshensyn ivaretas på en god måte når det gjelder private pensjonsmidler investert i infrastruktur.
Disse medlemmer viser til at flere aktører har tatt opp ulike sider ved dagens regelverk for forvaltning av fripoliser. Disse medlemmer mener det åpenbart er utfordringer knyttet til bærekraften i fripolisesystemet og at det er viktig at regjeringen tar dette på alvor.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Finansdepartementet begrunner forslaget om særlig strenge norske krav til uvektet kapitaldekning med ønsket om å synliggjøre soliditeten i den norske finanssektoren og at hensikten ikke er å påføre norske banker store kostnader i form av behov for oppkapitalisering. Dette vil likevel bli tilfellet for noen mindre banker dersom kravet om seks prosent uvektet kjernekapital innføres for alle banker. Dette medlem er i likhet med Finansdepartementet opptatt av at norsk finanssektor skal kunne synliggjøre soliditeten sin overfor utlandet, blant annet fordi man da vil oppnå riktigere og lavere innlånskostnader. Imidlertid er det i det vesentlige store banker, og spesielt såkalte systemviktige banker, som er i en posisjon der de kan nyttegjøre seg dette. Dette medlem oppfatter det som urimelig at små banker skal påføres store kostnader for å gi større banker en fordel de selv i liten grad vil nyte godt av. Dette medlem mener av den grunn at kravet til uvektet kapitaldekning bør settes til seks prosent for systemviktige banker, mens det bør være fem prosent for ikke-systemviktige banker. En slik ordning vil også sikre at det er sammenheng mellom uvektede og vektede krav all den tid systemviktige banker allerede har strengere vektede krav.
Dette medlem vil også påpeke at det ut fra hensyn til økonomisk effektivitet og rettferdig konkurranse både mellom banker og mellom ulike kundegrupper er gunstigere med vektede enn uvektede kapitaldekningskrav. Hovedsakelig er de uvektede kravene tenkt som et supplement til de vektede kravene eller som en sikkerhetsventil for banker som benytter svært lave risikovekter på sine utlån. Ingen norske banker har operert på en måte som gjør det rimelig å stille spørsmål ved de risikovekter som benyttes, og den banken som vil rammes hardest av det nye kravet til uvektet kapitaldekning, benytter standardmetoden og setter således ikke sine egne risikovekter. Dette medlem vil påpeke at det er godt belegg for å hevde at behovet for krav til uvektet kapitaldekning skriver seg fra forhold utenfor Norge. Dersom kravet til uvektet kjernekapital settes til seks prosent for alle norske banker, vil dette kravet likevel bli det førende kravet for en del mindre banker med mindre diversifiserte låneporteføljer. Det vil også således virke konkurransevridende. Dette medlem antar at dette neppe har vært intensjonen, og det er derfor viktig at det uvektede kravet justeres for å hindre eller redusere slike uønskede virkninger. I det videre arbeidet med å sikre bankenes soliditet bør det for øvrig legges større vekt på vektede enn på uvektede krav. I den forbindelse kan det også med fordel gjøres en gjennomgang både av IRB- og standardmetoden og særlig den utstrakte bruken av førstnevnte som nå forekommer blant banker i Norge. Det vil som et ledd i en slik gjennomgang være naturlig å vurdere om dagens ordning med adgang til IRB-vekting innebærer konkurransevridning på bekostning av mindre banker og hvordan dette eventuelt kan kompenseres.
Dette medlem vil ellers påpeke at Kommunalbanken også kan rammes av de nye kravene til uvektet kapitaldekning. Dette vil i så fall gå utover norske kommuner og deres adgang til langsiktige lån til rimelige betingelser. Konsekvensen kan bli at mange kommuner velger å finansiere seg kortsiktig og dermed med større risiko. For å unngå dette bør Kommunalbanken gis status som såkalt «promotional bank», slik som tilsvarende låneinstitusjoner i andre europeiske land. Da vil banken unntas slike krav. I tillegg bør lån til kommunesektoren i de vektede kravene få såkalt 0-vekt, slik det også praktiseres i de fleste sammenlignbare land.
Dette medlem vil ellers fremheve at den såkalte SMB-rabatten i kapitaldekningskravene som Norge nå er alene om ikke å ha innført, snarest bør gjøres gjeldende også her i landet. Dette er viktig for å sikre finansieringen av små og mellomstore bedrifter særlig med tanke på den omstillingen som nå er nødvendig i næringslivet. SMB-rabatten er et målrettet tiltak som vil svare på konkrete utfordringer deler av norsk næringsliv i dag opplever. Bankene oppgir i Norges Banks utlånsundersøkelse at kapitaldekningskrav er den viktigste grunnen til at man har strammet inn på næringslån, noe deler av norsk næringsliv og særlig SMB-bedrifter har fått merke. Det kan således neppe være tvil om at SMB-rabatt er et virksomt tiltak. Et annet moment som bør vektlegges er, etter dette medlems syn, at det har oppstått en uheldig konkurransevridning mellom norske og utenlandske banker, siden utenlandske banker, i motsetning til norske banker, kan benytte SMB-rabatt på sine utlån til norske (og utenlandske) bedrifter. I Finanstilsynets rapport «Finansielle utviklingstrekk» fra november 2015 går det frem at utenlandske banker øker sine markedsandeler for næringslån betydelig på bekostning av norske banker. Dette må etter dette medlems syn ses i sammenheng med at SMB-rabatten ikke er innført for norske banker.
Dette medlem vil for øvrig påpeke at lokale banker er svært viktig for SMB-bedrifter og deres mulighet til finansiering og rådgivning. Dette medlem anmoder om at regjeringen tar hensyn til dette i sine disposisjoner med tanke på rammebetingelsene for sektoren og særlig med hensyn til hvordan den nye finansskatten utformes.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest innføre reduserte kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter i henhold til EUs kapitalkravregelverk.»
«Stortinget ber regjeringen snarest gjøre nødvendige endringer slik at vekting av utlån til kommuner settes til 0 pst.»
Komiteens medlem fra Venstre viser til at finansnæringen er et av de viktigste redskapene for å få til den omstilling og nyskaping Norge trenger i framtiden. Det er sterk konkurranse i det norske bankmarkedet, og det er positivt med utenlandsk konkurranse i det norske utlånsmarkedet, men det er utvilsomt klare fordeler med en betydelig hjemmehørende banknæring. Dette medlem vil derfor sterkt understreke at det er viktig med like konkurranseforhold for norske og utenlandske banker og finansinstitusjoner. Dette faktum ble også understreket av finansministeren på Finansnæringens dag 2016 i regi av Finans Norge. På tross av dette er det ingen tiltak i finansmarkedsmeldingen som tilsier en slik politikk. Snarere tvert imot. I finansmarkedsmeldingen fastslår departementet nok en gang at den særnorske reguleringen av kapitalkravene for banker og kredittinstitusjoner vil bli videreført, uten noen spesiell begrunnelse. Det er etter dette medlems syn beklagelig at Høyre og Fremskrittspartiet viderefører denne næringsfiendtlige politikken i Stortinget, under begrunnelsen at kredittveksten i næringslivet holder seg oppe og ligger mellom 3 og 4 pst. Dette medlem viser til at en innføring av SMB-rabatten vil, alt annet like, kunne medføre en økning av norske bankers og kredittinstitusjoners utlånskapasitet til små og mellomstore bedrifter med 31 pst. Dette vil ikke minst være viktig i en tid hvor svært mange bedrifter rapporterer om problemer med tilgang på lån. Dette medlem viser også til at EU-kommisjonen nylig har bekreftet at SMB-rabatten blir videreført i EUs regelverk. Land som Sverige og Danmark har innført disse reduserte kapitalkravene. Konsekvensen er at konkurranseulempen norske banker og finansinstitusjoner har, forsterkes og videreføres.
Dette medlem viser til at det som en del av budsjettavtalen for 2016 ble gjort følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake i finansmarknadsmeldinga 2016 med en vurdering av kriteriene i EØS-regelverket for vekting av kommunelån ved beregning av kapitalkrav for banker og forsikringsselskap.»
Dette medlem understreker at intensjonen i vedtaket var å se på mulighetene for å redusere vektingen av kommunelån og dermed redusere kostnadene for kommunene. I stedet for å følge opp denne intensjonen har regjeringen gitt en lang og teknokratisk redegjørelse for dagens ordning.
Dette medlem viser til at EØS-regelverket klart slår fast at et lands myndigheter selv kan avgjøre hvilken vekt som skal tilordnes lån til lokalforvaltningen i landet, enten samme vekt som for lån til stater, 0 pst., eller 20 pst. Nesten alle EU-land har 0-vekting av kommunelån. Igjen velger regjeringen og regjeringspartiene strengest mulig tolkning, med dårligst mulig utfall. Konsekvensen er at norske kommuner får dyrere lån enn nødvendig og må således kompenseres over statsbudsjettets utgiftsside. Dette medlem stiller seg svært undrende til en slik praksis. Det er svært lite som tyder på at det er risikabelt å låne ut penger til norske kommuner. Det er et stort paradoks at norske banker kan gi billigere lån til svenske kommuner enn til norske. Ferske eksempel viser at Bergen kommune betaler 0,42 prosentpoeng mer i rente enn Stockholm på identiske lån og i samme marked. Samlet sett medfører dagens politikk en helt unødvendig renteregning til norske kommuner i størrelsesorden 500 mill. kroner til 1 mrd. kroner.
Dette medlem deler den oppfatning at det er viktig med solide banker og finansinstitusjoner med en kapitaldekning og kapitalkrav som sikrer dette. Dette medlem mener likevel at regjeringen og regjeringspartiene i altfor stor grad har en holdning om at «strengest mulig er best mulig». Det får utilsiktede konsekvenser, bl.a. når det gjelder SMB-rabatten som innebærer at et mulighetsrom om økt utlånsrammer for norske småbedrifter ikke benyttes. Det gjelder vekting av kommunelån, som medfører en renteregning i mangehundremillionersklassen til norske kommuner, helt unødvendig, og spesielt i en situasjon hvor mange kommuner står overfor en betydelig svikt i skatteinntekter. Dette medlem viser videre til at Finanstilsynet 31. mars 2016 fremmet et forskriftsforslag til Finansdepartementet om at norske banker skal ha en uvektet kjernekapital, såkalt leverage ratio, på 6 pst. Det er dobbelt så høyt som det kravet EU med stor sannsynlighet innfører. Som beskrevet i finansmarknadsmeldinga er forslaget nå på høring, men dette medlem varsler allerede nå sterk skepsis til forslaget. I høringen om finansmarkedsmeldingen 2015 kom det bl.a. fram at et slikt forslag vil ha dramatiske konsekvenser for bl.a. Kommunalbanken, men også for andre typer banker som f.eks. Skandiabanken Norge som i all hovedsak har boligutlån til privatkunder (93,6 pst. av samlet utlån).
Dette medlem legger til grunn at regjeringen påser at kravet om uvektet kapitalandel også tilpasses de bankene som fokuserer på lavrisikosegmenter i det norske markedet, slik at det er det risikovektede kapitalkravet som også blir førende for disse bankene. Dette medlem ber derfor regjeringen å vurdere å differensiere kravet til uvektet kapitalandel for banker ut fra forretningsmodell, og eventuelt gjøre unntak for enkeltbanker som Kommunalbanken, og derigjennom sikre at det er det risikobaserte kapitalkravet som også blir det førende kapitalkravet for banker som fokuserer på lavrisikosegmenter. Dette medlem har merket seg at Norges Bank anbefaler å differensiere kravet mellom de banker som i regulatorisk forstand er definert som systemviktige og øvrige banker.
Et differensiert krav etter systemviktighet og/eller forretningsmodell vil legge til rette for at norske banker kan stilles overfor strengere krav enn det som foreslås internasjonalt samtidig som det sikrer at banker som fokuserer på lav risiko, fortsatt kan være effektive konkurrenter og utfordrere til de større og mer tradisjonelle bankene, noe som vil være gunstig for konkurransen i det norske markedet og for norske bankkunder.
Dette medlem viser videre til at verdien av nordmenns fripoliser var om lag 238 mrd. kroner ved utgangen av 2015. Det er ingen konkurranse om forvaltning av fripoliser. Fripoliseinnehavere er i dag låst til en leverandør og får ikke flytte fripolisen, selv om de måtte ønske det. Dagens lovkrav om årlig, endelig tildeling av rentegaranti og avkastningsoverskudd er effektivt til hinder for at fripoliseinnehavere kan få et reelt avkastningsoverskudd og pensjonsregulering i takt med lønnsveksten. Dette medlem viser til at et uhensiktsmessig regelverk for forvaltning av fripolisebestanden bidrar til at norske pensjonister går glipp av store midler. Finanstilsynet har i likhet med Finans Norge i lengre tid påpekt at regelverket må endres. Regjeringen synes også på dette punkt å innta en svær rigid holdning og vil ikke ta de store fripoliseutfordringene inn over seg. Dette medlem viser til at analysebyrået Menon konkluderer med at det å gå fra årlig garanti til en sluttgaranti, vil gi en netto nytte på 16 mrd. kroner (nåverdi i 2014-kroner for en periode på 20 år).