Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til forslagene som innebærer en endring av Grunnloven § 116 som omhandler geistlighetens benefiserte gods, eller for alle praktiske formål Opplysningsvesenets fond.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at bakgrunnen for forslagene er et ønske om å gi Stortinget innflytelse over forvaltningen av Opplysningsvesenets fond, noe som igjen har sin bakgrunn i et ønske om at forvaltningen av fondet skal kunne ta hensyn til andre mer eller mindre samfunnsnyttige formål, i tillegg til en best mulig avkastning av fondet.

Flertallet viser til innstillingen og forslagsstillernes eksemplifisering av problemstillingen som tar for seg regjeringens ønske om at Opplysningsvesenets fond skulle gi mer gunstige vilkår til festere av tomter enn hva tomtefesteloven la opp til, og at Høyesterett slo fast at regjeringen ikke kunne instruere fondets forvaltning.

Flertallet er av den oppfatning at det er en klar fordel å ha et tydelig skille mellom hva som er statens verktøy for å nå politiske målsettinger, og hva som ikke er det. Flertallet har videre den oppfatning at Opplysningsvesenets fond ikke er et slikt verktøy.

Flertallet vil også understreke at Opplysningsvesenets fond er et selveiende og selvstendig rettssubjekt, og at staten ikke har eiendomsrett til fondet og dets portefølje.

Flertallet er av den oppfatning at dersom Stortinget ønsker å nå spesifikke politiske mål, må disse primært nås ved hjelp av ordinære lovvedtak eller budsjettvedtak, ikke ved å instruere institusjoner som ikke har som hovedformål å være politiske verktøy.

Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at forslagene ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enige med forslagsstillerne som mener at staten bør kunne stå noe friere i forvaltningen av Opplysningsvesenets fond, blant annet ved at det i større grad må kunne tas hensyn til hva som vil være til beste for samfunnet som helhet, og ikke bare hva som vil maksimere fondets profitt.

Begrensningen i bruken av fondets midler som er nedfelt i Grunnloven § 116, har blitt tolket slik at den også legger bånd på forvaltningen av fondets midler og eiendommer. Etter forslagsstillernes syn er ikke dette klart forankret i grunnlovsbestemmelsen. Disse medlemmer er enige i at det kan stilles spørsmål om det er riktig at det ikke kan tas hensyn til andre forhold – for eksempel samfunnshensyn i et videre perspektiv – enn det som er til «geistlighetens beste og til opplysningens fremme» også ved forvaltningen av midlene. Dette spørsmålet ble prøvet i Høyesterett i plenum i mai 2010. Høyesterett delte seg i et flertall på ni dommere og et mindretall på fire når det gjaldt dette. Flertallet mente blant annet at en systematisk omdisponering av fondets formue ikke er forenlig med Grunnlovens bestemmelse, og at instruksen om at alminnelige samfunnsinteresser burde ivaretas er i strid med bestemmelsen.

Disse medlemmer oppfatter ikke at forslagsstillerne mener at staten har helt frie tøyler når det gjelder forvaltningen av fondets midler, men at hensikten er å ta hensyn til annet enn ren profittmaksimering ved forvaltningen av Opplysningsvesenets fond. Dette gjelder særlig når de formålene fondet er ment å ivareta i dag i all hovedsak ivaretas av staten og kommunene, slik også Høyesteretts mindretall gir uttrykk for:

«(165) Sammenfatningsvis må det kunne sies at det i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste forvalter av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.»

Dissensen i Høyesterett viser at det har vært delte meninger om § 116 legger så sterke bånd på forvaltningen som det Høyesteretts flertall ga uttrykk for.

For å unngå dette i fremtiden mener disse medlemmer det vil være riktig å ta inn en presisering i § 116 om at det er regjeringen («kongen») som forvalter «geistlighetens benefiserte gods». Ved å presisere dette i bestemmelsen gis det et signal om at regjeringen står noe friere til å bestemme prinsippene for forvaltningen, og at disse er justert i forhold til den tolkningen som ble etablert ved plenumsdommen nevnt over.

Disse medlemmer vil understreke at hensikten ikke er å gi regjeringen en enerett til å bestemme over forvaltningen (et såkalt prerogativ), men at Stortinget må kunne instruere regjeringen om forvaltningen, slik Stortinget i prinsippet kan også i dag. Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn at forslaget til endring i Grunnloven § 116, alternativ 3 B, bifalles, slik at bestemmelsens første ledd på bokmål og nynorsk lyder:

«Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, forvaltes av kongen på den måten Stortinget har bestemt.

–

Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet, som berre skal nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje opplysinga, forvaltast av kongen slik Stortinget har fastsett.»