Vedlegg
Jeg viser til representantforslag 50 S (2015-2016) fra stortingsrepresentantene Siv Elin Hansen, Kirsti Bergstø og Heikki Eidsvoll Holmås om oppfølging av klimaavtalen fra Paris fram mot 2020.
I forkant av Paris gjorde regjeringen en grundig vurdering av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringene. I Meld. St. 13 (2014-2015) la vi, i nær dialog med samarbeidspartiene, frem det som er det norske bidraget til Paris-avtalen. Vårt mål er å kutte minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Vi legger opp til felles gjennomføring sammen med EU. Alle land inkludert Norge skal bekrefte eller oppdatere bidraget innen 2020. Alle land inkludert Norge skal også rapportere på hvordan vi følger opp klimabidragene våre.
I tillegg til utslippsmålet på 40 prosent innebærer Paris-avtalen at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging og klimafinansiering. Vi vil bidra på alle disse områdene. Vedtaket i Paris er i tråd med norske posisjoner og det norske bidraget slik det fremgår i Meld. St. 13 (2014-2015) er et ambisiøst bidrag. I Innst. 211 S (2014-2015) støttet Stortinget regjeringens forslag.
I tråd med Meld. St. 13 (2014-2015) har Norge oppnådd en felles intensjon med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. En avtale om felles oppfyllelse med EU vil innebære:
I kvotepliktig sektor vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent sammenlignet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et nasjonalt utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenlignbare EU land.
EU legger opp til at noen av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land. Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med EU-land.
Nasjonale utslipp skal i tråd med dette reduseres frem mot 2030. I Meld. St. 13 (2014-2015) om klimamålet for 2030 pekte Regjeringen ut fem satsingsområder i klimapolitikken:
Lavutslippsutvikling i industrien.
Grønn skipsfart.
Fangst- og lagring av CO2.
Fornybar energi.
Transportsektoren.
I Innst. 211 S (2014-2015) ber Stortinget regjeringen om å komme tilbake til Stortinget "med en sak etter at innsatsfordelingen er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå disse målene". I tråd med Stortingets vedtak vil regjeringen på egnet måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan den norske klimamålene skal nås. Som jeg nevnte i muntlig spørretime 17. februar, vil jeg også snarlig be Stortingets presidentskap om å få redegjøre om Paris-avtalen og oppfølgningen av denne avtalen.
I klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011-2012), har Stortinget lagt til grunn at klimapolitikken skal innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og gir utslippsreduksjoner i både Norge og i utlandet. Forliket viser videre til at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag for desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der forurenser betaler. På områder som er underlagt generelle virkemidler, skal det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres også i disse sektorene. For eksempel kan raskere utvikling av ny teknologi i Norge bidra til raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige teknologier.
Klimautfordringen er global. Norges innsats må derfor bidra til å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser. Ofte er det nettopp slik innsats som best oppfyller klimaforlikets krav om å oppnå størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen. Klimapolitikken må også innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen. Den viktigste utfordringen i årene framover blir å sørge for at ambisjonsnivået som er nedfelt i Parisavtalen blir omsatt i tilsvarende mål for nasjonal klimapolitikk og at mål og innsats styrkes i tråd med avtalens bestemmelser. Det fordrer en gjennomtenkt politikk – på globalt, europeisk og nasjonalt nivå.
CO2-utslippene fra petroleumsvirksomheten er omfattet av kvotesystemet og er i tillegg underlagt CO2-avgift. Kvoteplikt og CO2-avgift gir norsk sokkel en høy pris på CO2, per idag i underkant av 500 kroner per tonn CO2. Dette har gitt incentiver til å iverksette tiltak og utvikle og ta i bruk teknologi som har redusert utslippene med anslagsvis 5 millioner tonn CO2 årlig fra petroleumssektoren. Store ressurser er brukt på dette. Som Stortinget pekte på ved sin behandling av Prop 114 S (2014-2015), Norges største industriprosjekt – utbygging og drift av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten, jf. Innst. 382 S (2014-2015), betyr dette at aktiviteten på norsk sokkel har de sterkeste klimavirkemidlene i verden.
Snøhvit består av undervannsinnretninger på feltet 140 kilometer fra land og rørledninger som knytter brønnene opp til et mottaks- og prosessanlegg på Melkøya (Hammerfest LNG). På landanlegget tas også CO2 ut fra brønnstrømmen med påfølgende rørtransport ut igjen til feltet for injeksjon. CO2-utslippene på Melkøya er omfattet av kvotesystemet i tillegg til at det betales CO2-avgift for disse.
Snøhvit-utbyggingen ble godkjent av Olje- og energidepartementet den 15. mars 2002, etter at den hadde vært forelagt Stortinget gjennom St.prp. nr. 35 (2001-2002). Rettighetshaverne på Snøhvit er i dag Statoil Petroleum AS (operatør, 36,79 pst.), Petoro AS (30 pst.), Total E&P Norge AS (18,4 pst.), Engie E&P Norge AS (12 pst.) og DEA Norge AS (2,81 pst.)
Myndighetene setter som beskrevet over rammer som begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren gjennom kvoter, avgifter og reguleringer. Selskapene, herunder Statoil og de øvrige rettighetshaverne på Hammerfest LNG, tar de forretningsmessige beslutninger innenfor disse rammene. Med den høye prisen på CO2-utslipp selskapene i sektoren står overfor, har de sterk egeninteresse av å gjennomføre tiltak for å redusere utslippene. Som følge av den høye overskuddsskatten oljeselskapene står overfor på norsk sokkel er det fellesskapet gjennom lavere skatteinngang som betaler over 3/4 av kostnadene ved utslippsreduserende tiltak. Det er per i dag verken aktuelt å pålegge Snøhvit-eierne å bruke kraft fra nettet til dagens anlegg på Melkøya eller pålegge CO2-fangst og lagring knyttet til gassturbinene på anlegget.
Kraftforsyningen til Nord-Norge har vært sårbar i lengre tid og det er begrensninger i dagens nettkapasitet i Finnmark. Anlegget på Melkøya har ved enkelte tilfeller vært brukt for avhjelpe forsyningssituasjonen i nærområdet. I perioder overstiger overføringsbehovet N-1-kapasiteten og nettet driftes da med redusert forsyningssikkerhet. Statnett fikk i 2015 konsesjon til en ny 420 kV-kraftledning mellom Balsfjord og Skaidi og foretaket anslår i sin nettutviklingsplan for 2015 at utbyggingstiden vil ta 4-5 år. Balsfjord-Skaidi vil øke overføringskapasiteten inn til området noe, men det vil fortsatt være store begrensninger i hvor mye kraftforbruket i Finnmark kan øke uten at det går utover forsyningssikkerheten. Statnett har derfor satt i gang en konseptvalgutredning for fremtidig behov og mulige løsninger i kraftforsyningen i Finnmark. I denne konseptvalgutredningen vil også strekningen Skaidi-Hammerfest inngå.
De øvrige forslagene i representantforslaget faller tematisk innenfor to av de fem prioriterte innsatsområdene til regjeringen.
I arbeidet med de 5 satsingsområdene er det allerede etablert en rekke ordninger som bidrar til utvikling og implementering av ny klima- og lavutslippsteknologi fra forskning til markedsintroduksjon. Det er viktig at den enkelte sak og prosjekt behandles innenfor det virkemiddelapparatet som er etablert for å sikre gjennomføring av nettopp slike prosjekter. Det viktige er at virkemiddelapparatet vårt er innrettet slik at det utløser de beste klimaprosjektene. Det er derfor ikke riktig av meg å detaljstyre hvilke prosjekter som skal utløses. Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og Gassnova gir alle støtte til forskning, utvikling og demonstrasjon av lavutslippsteknologier, og flere større klimaprosjekter i industrien har hatt framskritt det siste året. Enova har som sitt spesifikke formål å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi- og klimateknologi. En sentral del av klimaforliket var en styrket nasjonal satsing på klimateknologi gjennom Enova. Denne regjeringen har forsterket klimaforliket ved å øke innskuddet i Klima- og energifondet med ytterligere 17,75 milliarder kroner.
Utvikling av ren produksjonsteknologi vil muliggjøre utslippsreduksjoner i Norge - og globalt. Dette kan skape konkurransefortrinn og muliggjøre vekst i industrien, samtidig som vi kan nå nasjonale utslippsmål. I budsjettet for 2016 har Regjeringen, i tillegg til å øke overføringene til Klima- og energifondet, økt bevilgningene til miljøteknologi betydelig, det er satt av mer penger til forskning på miljøvennlig energi og det er bevilget 690 millioner kr til satsing på CO2-håndtering. De ulike ordningene vurderer støtte på prosjektbasis og etter definerte kriterier. Regjeringen griper ikke inn i vurderingen av enkeltprosjekter eller den konkrete utformingen av virkemidlene. Vi vurderer imidlertid kontinuerlig om vi har en riktig og god sammensetning av virkemiddelapparatet og om de treffer godt i forhold til utfordringene vi står overfor og målene vi har satt.
Stortinget har videre bedt regjeringen om å utrede hvordan et "Fornybar AS" ("Greenfund"), kan operasjonaliseres. Regjeringen arbeider med saken og vil komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett. Det skal også legges frem en nasjonal strategi for bioøkonomi. Strategien skal se nærmere på hvordan vi kan legge til rette for mer effektiv, bærekraftig, lønnsom og helhetlig utnyttelse av fornybare biologiske ressurser, blant annet til erstatning for bruk av fossilt karbon.
Regjeringen vil også legge frem en overordnet strategi for grønn konkurransekraft og det grønne skiftet. Et ekspertutvalg for grønn konkurransekraft ble etablert i juni 2015 for å gi regjeringen råd i arbeidet med strategien. Dette blir et viktig arbeid for å stake ut den langsiktige kursen mot det grønne skiftet. Regjeringen vil også legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår, hvor ett hovedtema er industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet.
Når det gjelder CO2-håndtering består regjeringens satsing på CO2-håndtering av tre hovedinnsatsområder:
Fullskala demonstrasjonsanlegg
Forskning, utvikling og demonstrasjon gjennom blant annet CLIMIT-programmet og teknologisenteret på Mongstad
Internasjonalt samarbeid
Regjeringen har en ambisjon om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst, transport og lagring av CO2 innen 2020. Regjeringen jobber langs to spor: utredning av aktuelle prosjekt i Norge og arbeid med fullskala CO2-håndtering i utlandet. Regjeringens strategi for CO2-håndtering, som ble lagt fram i forbindelse med 2015-budsjettet, legger til grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt prosjektmodningsløp. Gassnova la på oppdrag av OED frem en idéstudie av mulige fullskalaprosjekt i Norge i mai 2015, og arbeidet med å gjennomføre mer detaljerte mulighetsstudier av aktuelle fangst-, transport- og lagringsprosjekter ble igangsatt høsten 2015. Gassnova har inngått avtaler med Norcem Brevik, Yara Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten i Oslo (Klemetsrud) om mulighetsstudier. Samtidig har Gassco ansvar for studier av skipstransport og det er inngått avtale med Statoil om modning av tre alternative CO2-lager på norsk sokkel. Studiene skal fullføres sommeren 2016. Vi vil komme tilbake til det videre arbeidet med fullskala CO2-håndtering etter at studiene er lagt fram. I tillegg har regjeringen satt av 125 mill. kroner til å bidra til å realisere et europeisk fullskala CO2-håndteringsprosjekt under Horisont 2020-programmet, jf. Prop. 1 S. (2014-2015).
Elkem arbeider for tiden med et forskningsprosjekt med mål om å gjøre det mulig innen få år å bygge fullskala produksjonsanlegg for silisiumlegeringer uten fossile utslipp. Forskningsprosjektet har fått navnet Carbon Neutral Metal Production (CNMP), og har fått syv millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet over en toårs-periode. Elkems egen innsats tilsvarer vel åtte millioner kroner i samme periode. Forskningsprosjektet skal være avsluttet ved utgangen av 2016. For øvrig gav Enova i høst tilsagn på 138 millioner kroner til et produksjonsanlegg for biokull på Follum i Buskerud. Anlegget kan redusere verdens CO2-utslipp med 400 000 tonn årlig.
Når det gjelder overgang fra kull til hydrogen hos TiZir iverksatte bedriften høsten 2015 et prosjekt med omlegging til hydrogen som reduksjonsmiddel. Totale kostnader er beregnet til 7,1 mrd kroner. Det første steget er et demonstrasjonsanlegg som skal så ferdig i 2019. Dette steget inkluderer flere endringer som til sammen vil gi en besparelse på 22 GWh og redusere utslippene med 23 000 tonn CO2 i året. TiZir har mottatt 122 millioner kroner i støtte fra Enova til dette. Det neste trinnet i prosjektet er et fullskala pilotanlegg som skal stå ferdig i 2021. Det siste steget vil være en ny produksjonslinje fra 2025 der kull erstattes med hydrogen i produksjonsprosessen. Dette kan bidra til å redusere energiforbruket i produksjonen med cirka 40 prosent og CO2-utslippene med 90 prosent.
Prosjektet er spennende, men jeg ser det ikke som naturlig å forskuttere de vanlige faglige vurderinger som gjøres av Enova gjennom ordinær behandling av prosjektsøknad i tråd med beskrivelsene ovenfor.