Vedlegg
Det vises til brev fra Finanskomiteen den 16. desember 2015 der komiteen oversender representantforslag 8:21 (2015–2016) til finansministeren for uttalelse.
I representantforslaget foreslås det:
1. Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for utfasing av skattefordeler til petroleumsnæringen med virkning fra statsbudsjettet for 2017.
2. Stortinget ber regjeringen forsterke og videreutvikle støtteregimer for fornybar energi og teknologiutvikling.
Finansministerens svar:
I dokument 8:21 stiller representanten Bastholm spørsmål om subsidier til fossil energi. Energisubsidier er et viktig tema. Jeg deler representantens bekymring knyttet til omfanget av slike subsidier internasjonalt. Det bidrar til ressurssløsing og til økte klimagassutslipp. Videre belaster subsidiene offentlige budsjetter og de har gjerne uheldige fordelingseffekter. Regjeringen har derfor presentert en internasjonal strategi for avvikling av fossile subsidier og støtter reformarbeidet i en rekke internasjonale organisasjoner.
I det internasjonale arbeidet tar man ofte utgangspunkt i IEAs beregninger av fossile subsidier. En subsidie av energi defineres av IEA som tiltak som rettes mot å redusere kostnaden for energiprodusenter eller senker prisen for forbrukere. Basert på denne definisjonen lister IEA opp 40 land som i 2013 subsidierte fossil energi. Norge inngår ikke i denne listen. Oversikten fra IEA viser at det er drivstoff som mottar størstedelen av subsidiene.
Ifølge IEA er subsidiene gjennomgående størst i utviklingsland og fremvoksende økonomier som også produserer olje. I Europa og i Norge er situasjonen en helt annen enn i verden for øvrig. Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. CO2-avgift ble foreslått av regjeringen Syse allerede i 1990 og innført året etter. Ifølge OECD har Norge noen av de høyeste avgiftene i verden på fossil energi. På sokkelen er det både kvoteplikt og særlig høy CO2-avgift slik at den samlede CO2-prisen for utvinningsvirksomheten er over 500 kroner per tonn CO2. Selv om avgiften på klimagasser i Norge varierer, og noen sektorer som for eksempel landbruk er fritatt, er omfang og nivå på avgiftene gjennomgående høye i Norge. Dette har Norge høstet internasjonal anerkjennelse for. En evalueringsgruppe under FNs klimapanel skriver i en rapport i 2015 at «... the combination of the comprehensive coverage of sectors and the considerable level of taxation in Norway is unique in the world.»
Det må skilles mellom fossile subsidier og de skatteutgifter som oppgis i nasjonalbudsjettet. Petroleumsvirksomheten i Norge er ilagt en samlet skattesats på 78 pst. og det er neppe grunnlag til å si at skattevilkår for norsk petroleumsvirksomhet er gunstigere enn i andre petroleumsregioner. Videre reduserer ikke petroleumsskatten prisene for norske forbrukere. Sluttbrukerprisene for norske energiforbrukere bestemmes av internasjonale produktpriser, høye norske særavgifter og konkurransen i de lokale sluttbrukermarkedene. Hovedmålet for norsk petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv. Samtidig som ressursene utvinnes effektivt, skal hensynet til helse, miljø og sikkerhet samt andre næringer ivaretas. Petroleumsskattesystemet og SDØE sikrer at en høy andel av overskuddet tilfaller fellesskapet, og gir selskapene insentiver til effektiv drift og gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Dermed kan oljeselskapene benytte sin kompetanse til å påvise, planlegge og gjennomføre ressursutvinningen på en måte som også gir høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
I vedlegg 1 til Prop. 1 LS (2015–2016) oppgis anslag på skatteutgifter og skattesanksjoner knyttet til avgifts- og skattereglene. Hensikten her er ikke å vurdere hvorvidt den enkelte skatteutgift eller skattesanksjon er et hensiktsmessig virkemiddel for å oppfylle et gitt mål, men å synliggjøre budsjettvirkningen av enkelte skatte- og avgiftsregler. Referansen for beregningen for petroleumsskattesystemet er ikke det alminnelige skattesystemet. Skattesystemet for petroleumsvirksomheten avviker på flere punkter fra det alminnelige skattesystemet, der det viktigste er at petroleumsvirksomheten er underlagt særskatt (grunnrenteskatt) i tillegg til ordinær skatt, med en samlet marginalskatt på 78 pst. For grunnrenteskatter, herunder særskatten i petroleumsvirksomheten, er referansesystemet en nøytralt utformet grunnrenteskatt, i tillegg til ordinær overskuddsbeskatning etter tilsvarende regler som for landbaserte næringer. I det norske petroleumsskattesystemet har selskapene sikkerhet for full verdi av investeringsfradragene (avskrivninger, friinntekt og rentefradrag). Når det legges til grunn at investeringsfradragene fram i tid er sikre for selskapene, er den samlede fradragsverdien i dagens skattesystem høyere enn den ville ha vært i et nøytralt skattesystem. Selskapenes andel av investeringene etter skatt, altså investeringsutgiften fratrukket det samlede investeringsfradraget, om lag 12 pst. I en nøytral petroleumsskatt ville selskapene ha dekket om lag 25 pst. av investeringskostnaden. Skatteutgiften er beregnet ved å multiplisere den for høye fradragsverdien med selskapenes aktiverbare investeringer i det aktuelle året. Skatteutgiften knytter seg delvis til raske avskrivninger i ordinær selskapsskatt, men hovedsakelig til høye investeringsfradrag i særskatten (avskrivninger, friinntekt og rentefradrag). For 2015 er skatteutgiften ved raske avskrivninger i ordinær skatt anslått til 2,1 mrd. kroner, og skatteutgiften ved for høye investeringsfradrag i særskatten er anslått til 15,8 mrd. kroner. Samtidig anslås det en skattesanksjon på 5,2 mrd. kroner brutto fordi petroleumsvirksomheten er pålagt en høy CO2-avgift i tillegg til kvoteplikt.
I representantforslagets begrunnelse pekes det også på leterefusjonsordningen. Denne ordningen ble innført i 2005 for å redusere ev. inngangsbarrierer for nye aktører og legge til rette for lønnsom leting. Ordningen innebærer at selskap som går med underskudd, kan velge mellom å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene umiddelbart eller fremføre med rente og få refundert skatteverdien av ev. underskudd ved opphør av sokkelvirksomhet. Selskapene har dermed sikkerhet for at de vil få utnyttet alle skattefradrag, og fremføringsrenten kompenserer selskaper som må vente på skattefradrag til senere år. Refusjonsordningen gir dermed lik økonomisk verdi av skattefradraget for letekostnader for selskaper i og utenfor skatteposisjon. Nåverdien av statens framtidige skatteinntekter er uavhengig av om fradrag for letekostnader skjer løpende det enkelte år, eller med et større fradrag når selskapet kommer i skatteposisjon. Leterefusjon innebærer derfor ikke subsidiering av letevirksomhet, men bedrer bare likviditeten ved at selskaper som ikke er i skatteposisjon får utnyttet fradraget på samme tidspunkt som selskaper i skatteposisjon.
Det har vært bred politisk enighet om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten som har bidratt til stabile og forutsigbare rammevilkår for næringen. Over tid har petroleumsskattereglene blitt justert i nøytral retning slik at det skal være størst mulig sammenfall mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske vurderinger. Det vil bidra til utvikling av også marginale ressurser. I regjeringserklæringen fremgår det at regjeringen vil sikre næringen forutsigbare og langsiktige skatteregler og at en vil vurdere endringer som kan bedre ressursforvaltningen og øke utvinningsgraden.
Videre foreslås det i representantforslaget å forsterke og videreutvikle støtteregimer for fornybar energi og teknologiutvikling. Jeg vil peke på at vi allerede har etablert omfattende støtteordninger gjennom Enova, Innovasjon Norge og gjennom Forskningsrådet. I 2016 er bevilgningene økt til alle disse formålene.