Vedlegg
Jeg viser til brev av 7. desember 2015 fra Stortingets helse- og omsorgskomité, hvor det bes om min uttalelse til Dokument 8:17 S (2015- 2016) Representantskapsforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Kjenseth, Iselin Nybø, Ola Elvestuen og Andre N. Skjelstad om et drømmeløft for akuttmedisin, psykiatri og regional helseinnovasjon 2017- 2021.
Representantforslaget lyder som følger:
1. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et tidsavgrenset politisk prosjektansvar i perioden 2017- 2021 for å utvikle mer samlokalisering av lokale helsetilbud, styrke akuttmedisin og akuttpsykiatri lokalt, bistå i utviklingen av legevaktene, implementere velferdsteknologi, involvere mer i primærhelsetjenesten, drive fram flere kliniske studier lokalt og være samhandlingsaktør særlig for ideelle/ private helsetilbydere regionalt.
2. Stortinget ber regjeringen om årlig å stille til disoposisjon en samlet investeringramme på 1 mrd. kroner for perioden 2017- 2021 som fylkene/ regionene får ansvaret for å fordele til interkommunale legevaktsprosjekter, helsehus, alarmsentraler m.m. basert på lokale søknader. De beste prosjektene vinner, uansett fylke/ region.
3. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et større ansvar for innovasjon i helse knyttet til ideelle aktører og frivillige organisasjoner for å imøtekomme endringer i anskaffelsesregelverket fra 2016.
4. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et særlig ansvar for å utvikle modeller for regionalt offentlig-privat og offentlig-frivillig samarbeid (OPS/OFS) innen rehabilitering og habilitering – og delegere et avgrenset økonomisk ansvar for å inngå behandlingsavtaler.
5. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et ansvar for forsøk knyttet til formidling og forvaltning av hjelpemidler, hvor hjelpemidler i offentlige og private rehabiliteringsinstitusjoner implementeres og hvor formidlingsmodeller prøves ut. Målet må være færre hjelpemidler på lager og i garasjer – og flere i bruk.
6. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et ansvar for forsøk med å prøve ut utlånsordninger for velferdsteknologi og medisinskteknisk utstyr til kommuner.
7. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et særlig ansvar for å utvikle nye fagskoletilbud i velferdsteknologi og hverdagsrehabilitering i praksisnære løp med kommunene og særlig rettet mot å virke i hjemmebaserte tjenester. Utdanning og praksis fra helsefaglig yrkesutdanning som helsefagarbeider, helsesekretær, fotpleier, tannpleier og aktivitør er særlig relevant bakgrunn.
8. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et særlig ansvar for å etablere kompetanse som gjør at kommunene, interkommunale selskaper (IKS), lokale helseklynger og lokale/ ideelle aktører knyttet til helse og velferd bedre i stand til å nyttiggjøre seg virkemiddelapparatet (virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI), InnoMed, klyngene, regionale forskningsfond (RFF) og offentlig og industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (OFU/IFU)).
9. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et særlig ansvar for å sørge for anskaffelser av pilotmodeller for tjenesteutvikling fra sosiale entreprenører, hvor målet er at det offentlige skal få tilgang til og dernest kjøpe og implementere de beste modellene.
10. Stortinget ber regjeringen gi fylkene/ regionene et særlig ansvar for å utvikle mobile helsetilbud rettet mot ungdom, slik blant annet Nordland fylkeskommune har utviklet den nasjonale og autoriserte tjenesten Klara Klok.
Jeg er opptatt av å skape pasientenes helse- og omsorgstjeneste. Pasientens behov skal settes i sentrum for utvikling og endring i tjenesten. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det fortsatt er utfordringer på helse- og omsorgsområdet. Gjennom plan og reformarbeid er regjeringen i gang med nytenkning i store deler av sektoren. Flere meldinger er behandlet i Stortinget. Her kan nevnes meldingen om primærhelsetjenesten, legemiddelpolitikken og folkehelsepolitikken. Videre er Nasjonal helse- og sykehusplan lagt frem høsten 2015. Forslag til tiltak i de dokumentene som er lagt frem bygger opp under tankegangen om pasientenes helsetjeneste.
Vi har i dag to nivåer som har ansvaret for å levere helsetjenester til befolkningen. Disse nivåene har et selvstendig ansvar for å planlegge og organisere tjenestene på en best mulig måte. Det følger av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester at det er kommunen som skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at kommunen har en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift. Disse grunnleggende kravene til styring av virksomheten fremgår av lovens § 3-1 tredje ledd. Krav til planlegging innebærer at blant annet at kommunen må vurdere behovet for helse- og omsorgstjenester og legge planer for hvordan behovet skal dekkes. Tilsvarende ansvar er lagt til spesialisthelsetjenesten. Det at det i dag er to nivåer gir utfordringer når det gjelder å få på plass gode pasientforløp. Forslaget vil slik jeg oppfatter det medføre at ytterligere ett nivå får ansvar for å planlegge og organisere helse- og omsorgstjenester.
I meldingen til Stortinget om fremtidens primærhelsetjenester gis en omtale av mange av de utfordringene forslagsstillerne også peker på. Det legges i meldingen frem flere forslag som skal styrke kommunenes evne til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med dagens og fremtidens behov. Etter mitt syn må tjenestene oppfylle intensjonene om koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats, flere tjenester nær der brukeren bor og at en større andel av tjenestene leveres i kommunene. Stortinget ga bred tilslutning til forslagene i meldingen da denne ble behandlet i november 2015.
Målet med kommunereformen er å flytte mer makt og myndighet nærmere innbyggerne. Etter min vurdering vil større kommuner få bedre forutsetninger for å planlegge tjenestene på en god måte. Dersom vi får større kommuner vil også behovet for interkommunalt samarbeid, for eksempel innenfor legevaktområdet, bli redusert.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la våren 2015 fram Meld. St. 14 (2014-2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. I denne meldingen sier departementet at de ser utviklingen av samfunnsutviklerrollen som den mest aktuelle rammen for det videre arbeidet med konkretisering av det regionale folkevalgtes nivåets oppgaver og funksjon. Meldingen slår videre fast at departementet vil vurdere hvilke konkrete oppgaver og hvilket ansvar det regionale folkevalgte nivået bør ha, med hovedvekt på kompetanse, kommunikasjon og næringsrettet innsats.
Gjennom Stortingets behandling av denne meldingen, sluttet Stortinget seg til hovedprinsippene for en slik innretning på arbeidet. Regjeringen ble imidlertid bedt om å gjennomgå oppgavene til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene, jfr. Innst. 333 S (2014-2015). I Innst. 333 S (2014-2015) er det også listet opp en del konkrete oppgaver som regjeringen blir bedt om å vurdere lagt til det nye regionale folkevalgte nivået.
Regjeringen vil på denne bakgrunn legge frem en stortingsmelding våren 2016 om rolle, struktur og oppgaver for det regionale folkevalgte nivået. Ingen av de oppgavene som listes opp i Dokument 8:17 S (2015-2016) er nevnt i Innst. 333 S. I den kommende stortingsmeldingen vil regjeringen vektlegge utviklingen av samfunnsutviklingsrollen til de nye regionene, vurdere de oppgavene som Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere, samt andre endringer i regionenes virkemidler og oppgaver som vil bygge opp om den regionale samfunnsutviklerrollen.
For å utvikle helse- og omsorgstjenestene foreslår representantene å gi fylkene/regionene et tidsavgrenset politisk prosjektansvar for perioden 2017- 2021. Det foreslås å årlig bevilge 1 mrd. kroner til formålet. Etter min mening må sørge for ansvaret, også for å planlegge og organisere tjenestene holdes på to nivåer som i dag. Jeg vil derfor advare mot å splitte dette ansvaret ytterligere opp. Det vil føre til enda mer uklarhet og mer kompliserte samarbeidsforhold. Hensikten med kommunereformen er å styrke kommunenes mulighet til å løse sine oppgaver på primærhelseområdet og hindre at det bygges opp mer kompliserte interkommunale løsninger på flere velferdsområder.