Vedlegg
Jeg viser til brev av 1. oktober 2015 hvor Kommunal og forvaltningskomitéen ber om min vurdering av representantforslag 142 S (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Truls Wickholm, Åsmund Aukrust, Marit Nybakk, Marianne Aasen, Eirik Sivertsen og Stine Renate Håheim om et identitetsavklaringsprogram for irakere i Norge.
Deler av problemstillingen som tas opp i representantforslaget hører inn under Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde. Mitt svar er derfor koordinert med Justis- og beredskapsdepartementet.
Jeg er klar over at vi har personer i Norge, herunder en gruppe irakere, som har permanent oppholdstillatelse, men som på grunn av tvil om identitet ikke oppfyller vilkårene for norsk statsborgerskap. Jeg har gjennom et svar til stortingsrepresentant Geir S. Toskedal (KrF) av 5. juni 2014 tidligere uttalt meg til Stortinget om denne problemstillingen. Min vurdering er at norsk statsborgerskap skal henge høyt og jeg ønsker ikke å senke kravene som stilles til klarlagt identitet i statsborgerloven.
Når det gjelder personer som er født i Norge eller som har kommet til Norge i ung alder gjør jeg oppmerksom på at det er egne regler for identitetsfastsettelse for disse. Reglene fremgår av statsborgerforskriften § 1-3 og fastsetter at for søkere som er født i Norge og har fått sin identitet registrert i folkeregisteret skal identiteten anses som klarlagt uten at det stilles krav om å legge frem pass og uten at det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt for at de oppgitte identitetsopplysningene er riktige. Identiteten kan også anses for klarlagt uten at det legges frem pass og uten at det stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt for søkere som kom til Norge som mindreårige og har minst én forelder med klarlagt identitet. Selv om det ikke er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at det oppgitte opplysninger er riktige kan identiteten også under visse vilkår anses klarlagt for personer som var under 14 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i fem år. Det samme gjelder søkere som var over 14 og under 17 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i 10 år.
Årsaken til at det er innført egne regler om identitetsvurdering for barn i saker om statsborgerskap er at barn ikke skal lastes for foreldrenes identitetstvil. Statsborgerforskriften § 1-3 innebærer en egen identitetsvurdering for barn og gjør at deres identitet kan anses klarlagt selv om det alminnelige krav til sannsynlighet ikke er oppfylt. Dermed kan det innvilges statsborgerskap til barn selv om det hefter tvil om foreldrenes identitet.
Gruppen irakere som representantforslaget omhandler er sammensatt både når det gjelder fakta i sakene og hvilke problemstillinger som er aktuelle.
Av forslaget fremgår det at:
Flere har vært registrert i andre land på vei til Norge, hvor navnet er oversatt annerledes enn i Norge. Slike transkriberingsfeil er årsaken til at det er blitt stadfestet tvil om identitet, og her vil man også i praksis være nektet statsborgerskap på livstid.
Til dette vil jeg bemerke at de fleste i denne gruppen som har søkt statsborgerskap på nytt og hvor det kun foreligger en transkriberingsfeil, har fått innvilget norsk statsborgerskap de to – tre siste årene. Årsaken til at disse er blitt innvilget statsborgerskap er at Utlendingsdirektoratet (UDI) har fått større kunnskap om hvordan andre land registrerer navn og fødselsdato, ulikheten har ikke vært særlig store, og UDI har i flere av disse sakene fått utført ekthetsundersøkelse, hvor dokumentene i tillegg er funnet ekte. På en annen side har det også vist seg at noen i denne gruppen har falske irakiske dokumenter, noe som er alvorlig i seg selv, og som medfører avslag på søknad om statsborgerskap.
De utfordrende sakene er der det foreligger identitetstvil utover det som bare er transkriberingsfeil. UDI opplyser at det er en stor gruppe som har både to, tre og fire helt ulike identiteter i Norge og andre europeiske land. Mange har også oppgitt ulike fødesteder i Irak. Noen av disse har lagt frem irakiske identitetsdokumenter på ulike identiteter i ulike sammenhenger. Noen av dokumentene har også blitt undersøkt og funnet falske. Enkelte har også lagt frem forskjellige irakiske dokumenter med kombinasjoner av de ulike identitetene. Dette viser at irakiske identitetsdokumenter ikke er egnet til å bevise innehaverens korrekte identitet.
At irakiske dokumenter har lav notoritet fremgår også av rapporten Identitet: Irakere i Norge som ble gitt ut i mai 2013 av Nasjonalt ID-senter. I rapporten fremgår det blant annet at:
«Korrupsjonsnivået i et land er en faktor som spiller inn i vurderingen av notoriteten til offentlige dokumenter. Irak ble rangert som det åttende mest korrupte landet når det gjelder korrupsjon i offentlig sektor både i 2011 og 2012. Dette tilsier at man kan støte på irakiske dokumenter som er ekte, i den forstand at de er teknisk feilfrie, men som er utstedt på urettmessig grunnlag og inneholder uriktige identitetsopplysninger. Det er kjent at standarder og rutiner for kontroll med utstedelse er dårlig, noe som gjør utstedelse av offentlige dokumenter sårbare for korrupsjon».
Det fremgår av den ovenfor nevnte rapporten at Nasjonalt ID-senter mener at det er mulig å verifisere saker i Irak. UDI opplyser imidlertid at verifisering i praksis er krevende. I følge direktoratet er deres erfaring at det er begrenset kapasitet hos irakiske myndigheter til å gjennomføre verifiseringer. Direktoratet vurderer det derfor slik at selv om det settes inn mer ressurser til dette fra norsk side vil det trolig bli et kapasitetsproblem hos irakiske myndigheter. Videre er UDI usikre på kvaliteten på verifiseringene som gjøres av irakiske myndigheter. En verifisering vil kun vise at det er samsvar mellom personalia i det fremlagte ID-dokumentet og registeret, men ikke om det er rett person som er innehaver av dokumentet. Det må her særlig ses hen til omfanget av korrupsjon i Irak, som nevnt over. UDI mener for øvrig at verifiseringsmetoden som er aktuell i disse sakene først og fremst vil avklare identiteten der det er snakk om mindre omfattende tvil om søkers identitet.
Jeg ser det derfor ikke som realistisk å per i dag sette i gang et program som representantene skisserer som vil innebære verifiseringer i et større antall saker.
En forutsetning for verifisering er for øvrig at det er gitt riktige opplysninger om identitet. Personer som har gitt feilaktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter må derfor endre sin forklaring om sin identitet for at verifisering skal være mulig. Der hvor det i forbindelse med behandling av en søknad om statsborgerskap fremkommer at vedkommende tidligere har gitt uriktige opplysninger om sin egen identitet, vil utlendingsmyndighetene rutinemessig gjøre en vurdering av om dette gir grunnlag for å trekke tilbake en eventuell oppholdstillatelse gitt etter utlendingsloven. Dette vil være individuelle vurderinger i de konkrete sakene, hvor det bl.a. legges vekt på omstendighetene rundt opplysningene, botid i Norge og hvor barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
Slik jeg forstår representantforslaget foreslås det at utlendingsmyndighetene skal gi en garanti for at deltagelse i et eventuelt tidsavgrenset identitetsavklaringsprogram, og fremleggelse av nye opplysninger om identitet i den forbindelse, ikke skal få konsekvenser for de aktuelle personenes oppholdstillatelse.
Det ville være svært uheldig dersom utlendingsmyndighetene skulle beslutte et generelt amnesti for tilfeller hvor det bevisst er gitt feil identitetsopplysninger. Et slikt amnesti ville undergrave respekten for arbeidet med ID-avklaringer, som er helt sentralt for utlendingsmyndighetene. Det ville også kunne undergrave tilliten til innvandringspolitikken. For utlendingsmyndighetene er det derfor svært viktig å fastholde at det alltid skal foretas individuelle vurderinger i saker hvor det fremkommer opplysninger om at noen har opphold seg i landet med uriktig identitet.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg er enig i at det vil være positivt både for enkeltmenneskene det gjelder, og for samfunnet, å avklare disse personens identitet slik at de kan søke om norsk statsborgerskap. Verifisering av ID-dokumenter i Irak er imidlertid per i dag så utfordrende at jeg ikke ser det som hensiktsmessig å igangsette et program som skissert i representatforslaget.