Vedlegg
Jeg viser til brev av 6. oktober d.å fra Stortingets helse- og omsorgskomité, hvor det bes om min uttalelse til Dokument 8:129 S (2014-2015) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Kirsti Bergstø, Karin Andersen og Torgeir Knag Fylkesnes om å stoppe stoppeklokkene og øke bemanningen i eldreomsorgen.
Representantforslaget lyder:
1. Stortinget ber regjeringen utrede en nasjonal bemanningsnorm for sykehjem, med sikte på å innføre en slik norm.
2. Stortinget ber regjeringen innføre en statlig støtteordning for kommuner som ønsker å gjennomføre forsøk med selvbestemmelse over deler av hjemmehjelpstiden for eldre med stort pleiebehov.
3. Stortinget ber regjeringen invitere kommuner til samarbeid om tillitsreform i hjemmetjenestene. Utformingen av de enkelte forsøk gjøres i samråd med de enkelte forsøkskommunene, men det sentrale skal være at vurderinger rundt hvordan ressurser best brukes, i større grad skal overlates til de som mottar og yter tjenester, og mengden rapportering skal begrenses til det helt nødvendige.
I likhet med forslagsstillerne, er regjeringspartiene opptatt av kvalitet, kompetanse og valgfrihet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste - nærhet og helhet har regjeringen lansert en rekke tiltak for å heve kompetansen og sikre god kvalitet i tjenestene, så som Kompetanseløft 2020, innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, utvikling av kvalitetsindikatorer for pleie- og omsorgssektoren, kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), og en trygghetsstandard for kvalitet i sykehjem. Tiltakene er fulgt opp i Prop. 1 S (2015-2016).
Representantene peker på behovet for å gjenreise faglig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Jeg er enig i at kompetanse er en forutsetning for kvalitet. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er personellintensive tjenester, og tjenestenes kvalitet er avhengig av personellets kvalifikasjoner. I så måte er de ansatte tjenestenes viktigste ressurs. For å rekruttere og beholde dyktige ansatte, må kommunene bli en mer attraktiv praksisarena og arbeidsplass. Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Formålet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å sikre at de kommunale helse- og omsorgstjenestene har tilstrekkelig og kompetent bemanning. I statsbudsjettet for 2016 er det bl.a. foreslått nærmere 300 mill. kroner til grunn-, videre- og etterutdanning for ansatte i den kommunale helse- og omsorgssektoren som en del av Kompetanseløft 2020.
Jeg er av den oppfatning at en styrking av kompetansen, slik regjeringen blant annet legger opp til gjennom Kompetanseløft 2020 og innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, er en forutsetning for at ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skal kunne utøve godt, faglig skjønn. Derfor mener jeg at tiltakene i Primærhelsemeldingen må settes i verk og få tid til å virke før regjeringen eventuelt innfører den type nasjonale forsøks- eller støtteordninger som forslagsstillerne beskriver. Eksemplene fra Kristiansund og Oslo kommune viser også at kommunene allerede i dag gjennomfører tiltak knyttet til spørsmål om bemanning, kvalitet og tilrettelegging for utøvelse av økt faglig skjønn i tjenestene. I likhet med forslagsstillerne, følger jeg forsøket med innføring av tillitsreform i hjemmetjenestene i Oslo med stor interesse.
Regjeringen vil utvikle et felles verktøy - en trygghetsstandard - for å sikre god praksis på sykehjem. Trygghetsstandarden skal blant annet konkretisere hvordan sykehjem kan sikre god ledelse, organisering og profesjonell praksis. Jeg vil invitere bruker- og pårørendeorganisasjoner, yrkesorganisasjonene og KS til å delta i prosjektets styringsgruppe. Dette arbeidet vil gi grunnlag for å vurdere behov og innretning av arbeidet med norm/veileder for bemanning og kvalitet.
Videre har regjeringen igangsatt arbeid med å utvikle verktøy som gjør det mulig for brukere, pårørende, fagpersoner i tjenestene, kommuneledelsen og nasjonale helsemyndigheter å følge utviklingen og vurdere kvaliteten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Et kommunalt pasientregister, kvalitetsindikatorer og nasjonale bruker- og pårørendeundersøkelser skal bidra til nødvendig kunnskap for å utvikle gode og trygge tjenester.