Jeg viser til brev av 6.10.2015 fra Stortingets næringskomité
hvor det bes om en vurdering fra Landbruks- og matdepartementet
av ovennevnte forslag.
I representantforslaget foreslås følgende:
1. Stortinget ber regjeringen
sørge for at Veterinærinstituttets kompetanse og virksomhet innen grønn
sektor og havbruk i henholdsvis Tromsø og Harstad videreføres.
2. Stortinget ber regjeringen sørge for
at egenandelene ved obduksjon av dyr har et nivå som sikrer det
antall obduksjoner som trengs for å styrke kunnskapen om dyrehelse
Min vurdering av de enkelte punktene:
Veterinærinstituttet har sitt hovedkontor i
Oslo og har regionale laboratorier i Sandnes, Bergen, Trondheim,
Harstad og Tromsø. Hovedkontoret skal flyttes til Ås og samlokaliseres
med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Veterinærinstituttet har eget styre. Styret
er ansvarlig for organisasjonsutviklingsarbeidet i virksomheten.
Styret skal gjøre nødvendige tilpasninger avhengig av samfunnsutviklingen og
endrede behov der de tar hensyn til helheten i oppgavefordeling
og tiltak for å sikre en kostnadseffektiv og bærekraftig organisasjon.
Landbruks- og matdepartementet har bedt Veterinærinstituttet
om å legge vekt på å videreutvikle organisasjonen. Arbeidsprosesser
skal effektiviseres og den totale kompetansen skal utvikles og utnyttes
enda bedre.
Nye diagnostiske metoder og moderne teknologi åpner
muligheter for en bedre og mer effektiv beredskap enn før.
Undersøkelser av prøver fra syke eller døde
dyr, såkalt passiv helseovervåkning, har i lang tid vært en viktig
del av den nasjonale dyrehelseovervåkingen. Materialet tas gjerne
ut av praktiserende veterinærer og sendes til laboratorieundersøkelse.
Ofte dreier det seg om undersøkelser av hele kadaver hvor oppdraget
er å utrede dødsårsaken hos et enkeltindivid.
Det legges ofte omfattende arbeid i å finne
fram til dødsårsak hos enkeltindivid. Resultatene brukes imidlertid
i liten grad til å forebygge nye sykdomsutbrudd.
Vurderinger foretatt i 2014 og 2015 av Veterinærinstituttet,
forvaltning og næringsaktører har vist at passiv helseovervåkning
har betydelige begrensinger. Denne formen for overvåkning er lite
egnet til å gi et godt bilde av helsesituasjonen i populasjoner
av produksjonsdyr i Norge. De sykdommene som i hovedsak blir påvist
i dette materialet, er produksjonsrelaterte sykdommer som kan gi
tap for næringsaktørene, men som har mindre samfunnsmessig betydning.
Det er også store forskjeller i materialinnsendelse mellom geografiske
områder i landet. Den nasjonale overvåkingsverdien av disse undersøkelsene
er derfor liten.
Vi har i den senere tid erfart at flere nye
sykdommer er introdusert fra andre land. Ulike sykdomsintroduksjoner
medfører gjerne omfattende, flerårig overvåking i offentlig regi.
Med endringer i klima, fauna, handelsmønstre og økt persontrafikk
vil nye sykdommer eller kjente sykdommer kunne bli introdusert til
Norge hyppigere. Veterinærinstituttet vil forberede seg på dette
ved å utvikle metodikk og kompetanse, samt organisere beredskapen
på en måte som sikrer god kapasitet.
En standardisert og kontinuerlig overvåkning
er nødvendig dersom vi skal få til en bedre overvåkning av dyrehelsesituasjonen
i hele landet. Dette krever pålitelige og effektive systemer for å
oppdage sykdom, slik at tiltak kan iverksettes raskt. Det vil kunne
begrense de økonomiske og velferdsmessige skadene sykdomsutbrudd
medfører.
Veterinærinstituttet arbeider for å forbedre
beredskapen mot helsetrusler hos landdyr gjennom et betydelig reformarbeid.
Dette forutsetter at det etableres faglige forpliktende nettverk
mellom næringsaktørene, det veterinære feltapparatet og faginstitusjoner
som Veterinærinstituttet. Feltveterinærene har en viktig rolle i
dette arbeidet, og vil kunne få høyere kompetanse og mer sentrale
funksjoner enn før.
Høynet kompetanse i den primære veterinærtjenesten
vil ifølge Veterinærinstituttet styrke beredskapen mot helsetrusler
betydelig. Ved besøk i husdyrbesetninger vil feltveterinærene kunne
kommunisere on-line med for eksempel patologer, infeksjonsspesialister
og sykdomseksperter på ulike dyrearter. Det vil gi dem tilgang til
faglige råd der og da om mulig sykdom, om uttak av prøvemateriale
og om håndtering av de syke eller døde dyra og miljøet dyra har
vært del av. Riktig behandling kan starte raskt.
I januar 2016 starter Veterinærinstituttet sammen
med næringsaktører og Mattilsynet med å arrangere kurs i obduksjon
og prøveuttak i felt flere steder i Norge. Dessuten prioriteres
utvikling av informasjonsmateriale for nettpublisering. Dette mener
Veterinærinstituttet vil bidra til bedre kvalitet på prøvemateriale
og raskere og mer målrettet diagnostikk ved laboratoriene. Gjennom
å utvikle klarere undersøkelseskriterier ved ulike sykdommer, vil
brukerne få større forutsigbarhet både med hensyn til tid og kostnad.
Veterinærinstituttet arbeider nå med å utvikle systemer der de benytter
data til såkalt syndrombasert overvåking. Rapporter fra laboratorieundersøkelser
vil sammen med produksjonsdata og offentlige tilsynsdata kunne gi bøndene
et bedre grunnlag for produksjonsstyring. Dette er viktig både av
helseomsyn og for verdiskapingen.
Veterinærinstituttet arbeider også med å etablere problembaserte
diagnostikkprosjekter. Her samler man inn materiale fra spesielle
situasjoner. Et aktuelt eksempel kan være å undersøke abortfoster
og fosterhinner for infeksjoner som kan gi abort. Det innsendte
materialet i slike prosjekt blir undersøkt etter en standard prosedyre,
og kan da fortelle mye om status i en dyrepopulasjon. Resultatene
fra et slikt prosjekt vil komme hele næringen til gode. Veterinærinstituttet
har i samarbeid med ulike partnere gjennomført slike prosjekt på
familiedyr, fjørfe, rein, gris og småfe. Prosjektene vil kunne rette
seg både mot helse- og velferdsmessige problemstillinger.
En modernisert beredskap mot helsetrusler hos landdyr
er i følge Veterinærinstituttet, et viktig og nødvendig grep for
å sikre god dyrehelse og dyrevelferd i Norge også i årene fremover.
Det forutsetter et tett og konstruktivt samarbeid mellom næringsaktørene,
den veterinære felttjenesten og laboratorietjenestene. Den veterinære felttjenesten
vil få høyere kompetanse, laboratorietjenesten vil øke sin beredskapsforståelse,
og næringen vil få et bedre grunnlag for produksjonsstyring.
Jeg ser positivt på at Veterinærinstituttet
arbeider med å modernisere beredskapen og helseovervåkingen. Dette
må gjøres på en måte som sikrer at sykdomsberedskap og helseovervåkning
også i Nord-Norge kommer styrket ut av endringene. Jeg legger til
grunn at dagens tilbud i Tromsø blir opprettholdt inntil Veterinærinstituttet
har etablert et nytt og bedre system for diagnostikk og helseovervåking.
Regjeringen vil styrke utdanning og forskning
i Nord-Norge med Tromsø som et senter. Veterinærinstituttet vil
derfor legge til rette for å styrke sin forskning i Nord-Norge ved
å videreutvikle samarbeidet med landbruks- og matinstituttene og
andre forsknings- og fagmiljø i landsdelen. Tilstedeværelse i Tromsø
vil være viktig i denne sammenheng.
Jeg vil ut fra det som er anført ovenfor, frarå
at Stortinget legger langvarige bindinger på intern kompetansefordeling
og geografisk organisering av Veterinærinstituttets laboratorier.
Ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom (A- eller
B-sykdommer) er alle undersøkelsene ved Veterinærinstituttet kostnadsfrie,
dvs kostnadene dekkes fullt ut av bevilgningen over statsbudsjettet.
Det samme gjelder ved sporing av kontaktbesetninger i et utbrudd.
Undersøkelser i forbindelse med dyrevelferdssaker der Mattilsynet
er rekvirent, er også kostnadsfrie, likeså undersøkelse av kadaver
og prøver fra viltlevende dyr.
Hvis det ikke foreligger mistanke om alvorlig smittsom
sykdom, må dyreeier betale egenandel. Egenandelene ved Veterinærinstituttet
har økt en god del de senere år, men prisene i 2015 er de samme
som i 2014.
Egenandelen ved Veterinærinstituttet er per
i dag omtrent på samme nivå som prisene hos Statens Veterinärmedicinska
Anstalt (SVA) i Sverige, men betydelig høyere enn hos EVIRA (en
«kombinasjon» av Mattilsynet og Veterinærinstituttet) i Finland.
I Sverige betaler imidlertid dyreeier en lavere pris (Den Svenske djurhelsovårdens
(SvDHV) pris) forutsatt at det er veterinær som har rekvirert obduksjon.
For medlemmer av SvDHV er obduksjon med tilhørende undersøkelser
gratis. SvDHV får betydelig statlig støtte for å få gjennomført
obduksjoner som går til subsidiering av virksomheten både ved feltobduksjon,
private laboratorier eller hos SVA.
Meldepliktige sykdommer blir påvist i mindre enn
1 % av de prøvene som blir sendt inn der hensikten med undersøkelsen
er et oppgitt helseproblem eller helsekontroll. De fleste tilfellene
av slike sykdomstilfeller blir oppdaget i aktive overvåkingsprogrammer
eller i prøver tatt ut pga. sykdom (ikke obduksjoner av døde dyr).
Kostnadene til lokaler, utstyr og personell
ved obduksjon av hele dyr er store i forhold til samfunnsnytten.
Nye diagnostiske metoder og moderne teknologi åpner muligheter for
en bedre og mer effektiv beredskap enn før.
Jeg mener derfor det ikke vil være riktig å
subsidiere obduksjoner av dyr hvor det ikke foreligger mistanke
om alvorlige smittsomme dyresjukdommer i større grad enn hva tilfellet
er i dag.