5. Rekrutteringsklausuler
Rekrutteringsklausuler kjennetegnes ved at de begrenser en avtaleparts mulighet til å rekruttere den andre avtalepartens kolleger eller ansatte. Det er i hovedsak to avtaletyper som betegnes som rekrutteringsklausuler. For det første gjelder det avtaler som inngås mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om at sistnevnte ikke skal medvirke til at andre arbeidstakere avslutter sitt ansettelsesforhold hos arbeidsgiver. For det andre betegnes også avtaler mellom to virksomheter om ikke å ansette eller forsøke å ansatte hverandres ansatte som rekrutteringsklausuler.
Det fremmes ikke forslag om å regulere rekrutteringsavtaler avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det foreslås et forbud mot rekrutteringsklausuler som avtales mellom virksomheter, men med unntak for situasjoner der det forhandles om eller gjennomføres virksomhetsoverdragelse mellom to eller flere virksomheter.
Komiteen sluttar seg til regjeringa sitt framlegg, og har ingen ytterlegare merknadar til framlegget om regulering av rekrutteringsklausular mellom verksemder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når det gjelder adgangen til å avtale rekrutteringsklausuler i forbindelse med forhandlinger om virksomhetsoverdragelse, er det etter forslaget bare åpnet for at rekrutteringsklausuler kan gjøres gjeldende så lenge det pågår forhandlinger. Dette innebærer at arbeidsgiver mister adgangen til å gjøre rekrutteringsklausulen gjeldende fra og med det tidspunktet forhandlingene strander. Etter flertallets vurdering vil forslaget på dette punkt ikke gi arbeidsgiver et tilstrekkelig vern. Arbeidsgiver vil ofte ha et legitimt behov for å kunne beskytte seg mot at motparten ikke benytter informasjonen til å rekruttere nøkkelpersonell, også dersom forhandlingene strander. Etter flertallets vurdering bør det også i disse tilfellene åpnes for at en rekrutteringsklausul kan gjøres gjeldende i inntil seks måneder etter at forhandlingene er avsluttet.