1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i alkoholloven som skal forenkle bevillingssystemet for kommunale salgs- og skjenkebevillinger samtidig som hensynene bak det kommunale bevillingssystemet ivaretas. Det foreslås at kommunale salgs- og skjenkebevillinger ikke må løpe ut etter fire år som i dag (fireårsregelen), men kan videreføres uten krav om ny bevilling (fornyelse). Videre foreslås det en endring som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk engros til bevillingshaver med salgs- eller skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning.

I tillegg foreslås en hjemmel i strålevernloven for beslag og destruksjon av ulovlig importerte laserpekere.

1.2 Varigheten på kommunale salgs- og skjenkebevillinger

De kommunale salgs- og skjenkebevillingene etter alkoholloven § 1-6 er i dag tidsbegrensede og kan maksimalt gis for fire år av gangen med opphør senest 30. juni etter at nytt kommunestyre tiltrer. Bestemmelsen innebærer at kommunale salgs- og skjenkebevillinger faller bort når bevillingsperioden er løpt ut, og virksomheter må derfor søke om å få ny bevilling for å kunne fortsette salgs- og skjenkevirksomheten.

Kommunen har plikt til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan, og planen bør behandles i hver kommunestyreperiode. I 2013 var det 4 172 kommunale salgsbevillinger og 7 400 kommunale skjenkebevillinger.

I proposisjonen gjøres det rede for fordeler og ulemper ved dagens system med tidsbegrensede kommunale bevillinger. Etter Helse- og omsorgsdepartementets oppfatning er det behov for en alternativ ordning som reduserer byråkratiet og unødvendig ressursbruk, samtidig som hensynet til det lokale selvstyret, behovet for å luke ut useriøse aktører og kommunenes ansvar og mulighet for å føre en forsvarlig folkehelsepolitikk ivaretas på en god måte.

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen at fireårsregelen opprettholdes som hovedregel, men at det tas inn en unntaksbestemmelse i alkoholloven § 1-6, som gir kommunen anledning til å beslutte at gjeldende salgs- og skjenkebevillinger likevel ikke skal løpe ut etter fire år, men gjelde uten fornyelse. En forutsetning for å kunne fatte slikt unntak er at kommunen har foretatt en gjennomgang av alkoholpolitikken etter kommunevalget.

Det foreslås dermed en fleksibel unntaksregel som gir kommunen anledning til å beslutte at ingen bevillinger skal opphøre, beslutte at kun en avgrenset del av bevillingene (basert på objektive kriterier) ikke skal opphøre, slik at disse dermed kan videreføres uten å underlegges en ny søknadsprosess. Kommunen kan også bestemme at kun vilkårene for gjeldende bevillinger skal endres som alternativ til opphør av bevillingene, for eksempel sette vilkår om nye skjenketider for bevillinger.

Etter departementets oppfatning vil en slik løsning hvor alle bevillinger løper ut etter fire år som i dag, men med mulighet for kommunene til å gi unntak, tydeliggjøre best kommunenes plikt og rett til å føre en bevisst bevillingspolitikk. Dette vil antakelig også gi en bedre oppfølging av intensjonen bak regelverket i praksis.

Departementet understreker i proposisjonen at forslag til endring av fireårsregelen ikke har til hensikt å redusere kommunenes ansvar for og rett til å føre en forsvarlig alkoholpolitikk som bl.a. ivaretar folkehelsehensyn. Det er heller ikke meningen at det skal være enklere å beholde bevillinger som burde være inndratt eller som ikke burde få fornyelse. Selv om kommunen ikke nødvendigvis ender med å endre alkoholpolitikken vesentlig etter nytt kommunevalg, er det viktig at kommunen har et bevisst forhold til bevillingspolitikken i kommunen, og at det gjøres en faktisk vurdering av hvordan bevillingspolitikken bør være utformet. Dersom det skal gjøres unntak fra kravet om fornyelse av salgs- og skjenkebevillingene, må dette være et bevisst valg med basis i den alkoholpolitikken og folkehelsepolitikken kommunen ønsker å føre.

Det foreslås at det tas inn et nytt fjerde ledd i § 1-6 om at beslutning om at bevillinger ikke skal opphøre, bare kan fattes dersom kommunen etter kommunevalget har foretatt en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, herunder vurdert bevillingspolitikken.

Departementet foreslår at kommunen kan gjøre unntak fra kravet om fornyelse for kun en avgrenset del av bevillingene, og at det bør overlates til kommunen selv å utforme kriterier på den måten den mener er mest hensiktsmessig for å avgrense hvilke bevillinger som faller i gruppene opphør/videreføring. Departementet foreslår derfor at det i bestemmelsen presiseres at kommunen kan legge vekt på de samme forhold som ved behandling av ny søknad om bevilling.

Departementet foreslår at fristen i alkoholloven § 1-6 første og annet ledd for fornyelse av bevillinger (bevillingens siste utløpsdato) endres til 30. september året etter kommunevalg. I tillegg beholdes bestemmelsen i § 1-6 siste ledd om at fristen utvides med tre måneder dersom fornyelse ikke er endelig avgjort innen bevillingsperiodens utløp. Det vil si at en bevilling som skal fornyes, maksimalt kan være gyldig til t.o.m. 31. desember året etter kommunevalget.

Departementet ser gode grunner til at de endringene som foreslås, også bør gjøres gjeldende på Svalbard, og vil vurdere en forskriftsendring i etterkant av Stortingets behandling av lovforslagene i proposisjonen.

Departementet legger til grunn at forslaget vil innebære en forenkling og effektivisering av kommunenes arbeid. Der kommunen velger å videreføre eksisterende kommunale bevillinger, vil dette medføre reduserte utgifter til gjennomføring av selve fornyelsesprosessen.

Departementet vil sikre at overgangen til en endret fireårsregel følges og evalueres.

1.3 Engrossalg ved bevilling for en enkelt bestemt anledning

Alkoholloven § 1-4c annet ledd bestemmer at engrossalg av alkoholholdig drikk ikke kan skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende skjenkebevilling. Dette betyr blant annet at arrangørene av en festival eller andre tidsavgrensede begivenheter som har fått en kommunal bevilling for en enkelt bestemt anledning, ikke kan kjøpe alkoholholdig drikk direkte fra grossist, for eksempel fra et bryggeri. Dersom en bevilling i stedet gis for en bestemt del av året, kan bevillingshaver kjøpe direkte fra grossist. Departementet peker i proposisjonen på at det ikke er noen klar avgrensning av når et arrangement skal anses som en enkelt bestemt anledning og når det skal anses som en virksomhet for en bestemt del av året. Bestemmelsen er blitt fortolket slik at det ikke er naturlig å snakke om en enkelt bestemt anledning når arrangementet varer mer enn tre til seks dager. Departementet antar at praksis varierer noe fra kommune til kommune.

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen en endring i alkoholloven § 1-4c annet ledd som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk fra grossist til bevillingshavere som har bevilling for en enkelt bestemt anledning, på vilkår om at styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholregelverket (kunnskapsprøve). Kravet om kunnskapsprøve til bevillingshaver for en bestemt anledning vil etter departementets oppfatning innebære en harmonisering av de kravene som stilles til andre bevillingshavere som kan kjøpe inn fra grossist.

Arrangementer hvor alkohol serveres uten vederlag, men som må ha skjenkebevilling etter alkoholloven § 8-9, for eksempel bryllup, vennefester og firmafester, vil fortsatt ikke kunne kjøpe alkoholholdig drikk fra grossist.

Forslaget om å åpne for at det kan selges alkoholholdig drikk engros til innehavere av salgs- og skjenkebevillinger for en enkelt bestemt anledning, vil ikke innebære noen særlige økonomiske eller administrative kostnader for kommunene.

1.4 Hjemmel for destruksjon av ulovlige laserpekere

Den 1. januar 2015 trådte strålevernforskriften § 8 tredje til femte ledd om forbud mot sterke laserpekere i kraft. Departementet har varslet et behov for å effektivisere håndhevingen av forbudet og fremmer i proposisjonen forslag om lovhjemmel for beslag og destruksjon av ulovlig importerte laserpekere. Forslaget er utformet som en ny § 19a i strålevernloven.

Med en hjemmel for toll- og avgiftsetaten til å beslaglegge og destruere ulovlig importerte laserpekere, vil det bli vesentlig enklere for etaten å sørge for at sterke laserpekere tas ut av sirkulasjon, uten at politiet må involveres.

Beslagleggelse og destruksjon vil etter forslaget skje i henhold til forvaltningslovens bestemmelser. Utgangspunktet er derfor at lovens krav til forhåndsvarsling, utrednings- og informasjonsplikt, partsinnsyn, krav til skriftlig og begrunnet vedtak, klage, omgjøring og sakskostnader gjelder på vanlig måte. Det foreslås et unntak for de tilfellene der importøren ikke gir tilbakemelding på varselet om at laserpekeren vurderes beslaglagt og destruert, hvor det gjøres unntak fra kravet om at enkeltvedtak skal være skriftlige, begrunnet, og at parten underrettes om vedtaket.

Forslaget innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. En hjemmel for beslagleggelse og destruksjon vil forenkle toll- og avgiftsetatens jobb, da de vil kunne stanse og eventuelt destruere alle sterke laserpekere som importeres til Norge uten gyldig godkjenning. Den foreslåtte hjemmelsbestemmelsen vil dermed gjøre håndhevingen av laserpekerforbudet enklere og mindre byråkratisk enn i dag.