Vedlegg
Jeg viser til brev fra Helse- og omsorgskomiteen av 28. april 2015 vedlagt Dokument 8:92 S (2014 – 2015).
Stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans Olav Syversen og Line Henriette Hjemdal fremmer følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for å sikre retten til livshjelp ved livets slutt».
God palliativ behandling er viktig for den enkelte det gjelder, de pårørende og et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet. Den som trenger lindrende behandling og omsorg skal ivaretas på en helhetlig måte, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. En god palliativ behandling tar hensyn til brukerens og pårørendes ønsker og behov gjennom en kontinuerlig dialog med pasienten under hele sykdomsforløpet. I regjeringsplattformen viser vi at vi vil styrke kompetansen og tilbudet innen palliasjon, også for barn, og legge til rette for et mangfold av tilbud, herunder hospice.
Representantene foreslår at det utarbeides en plan for satsing på livshjelp med 10 tiltak. Jeg vil svare på disse forslagene fortløpende. Det foreslås en plan som:
1. Innbefatter minst 600 nye kommunale plasser (senger) for lindrende behandling innen 2020, og tilskudd til drift av disse.
Investeringstilskuddet skal stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og omsorgsboliger for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. Det er understreket i ordningen at midlene også kan nyttes til palliative enheter.
Denne regjeringen har styrket investeringstilskuddet vesentlig ved å oppjustere den gjennomsnittlige statlige tilskuddsandelen pr enhet fra 35 % til 50 %. Aktiviteten i ordningen har økt etter styrkingen.
I 2015 legger regjeringen til rette for 2500 heldøgns omsorgsplasser. Kommunene kan velge å nytte disse også til palliative enheter. Driften av plassene finansieres gjennom den ordinære rammefinansieringen.
2. Tilrettelegger for at fastlegene kan gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke og døende pasienter, og etablerer en takstordning for dette.
I henhold til fastlegeforskriften skal fastlegen gi egne listeinnbyggere et tilbud om hjemmebesøk dersom helsetilstand eller funksjonsevne hindrer vedkommende selv å oppsøke legekontoret. Det samme gjelder dersom det anses nødvendig for å sikre en pasient på lista forsvarlig helsehjelp. I den grad en alvorlig syk eller døende listeinnbygger har behov for legehjelp i hjemmet, skal fastlegen tilby dette. Men som for alle typer henvendelser må fastlegen gjøre en fortløpende prioritering av sine oppgaver. Et hjemmebesøk vil gjøre legen mindre tilgjengelig på kontoret for andre oppgaver. Når fastlegen reiser i hjemmebesøk, får legen refundert utgifter til reise, og legen kan kreve takster for utført arbeid. Ettersom det å reise i hjemmebesøk allerede er en integrert oppgave legen har, er det allerede utarbeidet egne takster for bruk ved hjemmebesøk til egne listeinnbyggere. Det vil ikke være nødvendig med nye takster for at legen skal reise hjem til alvorlig syke og døende personer for å yte legehjelp.
3. Stimulerer til økt legedekning på sykehjem for å sikre spesialisert behandling og smertelindring for alvorlig syke og døende.
Legetjenester i sykehjem ytes av leger ansatt i kommunen, ikke av fastlegene. Antall legeårsverk i sykehjem har lenge vært for lavt. Det er flere mulige forklaringer på det.
Kommunene fullfinansierer denne legetjenesten, til forskjell fra fastlegetjenesten. Det kan ha bidratt til at kommunene ikke benytter fullt ut den muligheten de har til å pålegge fastleger inntil 7,5 timer med annet allmennlegearbeid, herunder legetjenester i sykehjem. De senere årene har bare om lag halvparten av tiden blitt benyttet. I tillegg kommer at det er mindre økonomisk gunstig for fastlegene å jobbe som sykehjemslege med fast lønn, enn i egen privat fastlegepraksis. For få år tilbake fikk pasienter i sykehjem i gjennomsnitt bare 18 minutter legetid pr. uke. I dag er dette økt til 28 minutter per uke. Økningen har skjedd etter at kommunene ble oppfordret til å etablere en norm for legedekning ut ifra lokale forhold og behov.
Det å være lege i sykehjem er faglig krevende. Ordningen med at fastleger er sykehjemsleger i bistilling kan gi kompetanseutfordringer dersom stillingsbrøken blir for liten. Det ble i 2011 etablert et eget kompetanseområde for alders- og sykehjemsmedisin. Dersom kommuner, ev. gjennom interkommunalt samarbeid, ansatte sykehjemsleger i større stillingsbrøker eller i full tid, vil det legge til rette for at flere leger videreutdanner seg innen alders- og sykehjemsmedisin.
4. Sikrer etablering av ambulante team for lindrende behandling i kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.
Flerfaglige team for særlige brukergrupper finnes i mange kommuner i dag, f.eks. som demensteam, palliasjonsteam og kreftteam.Teamene har som formål å yte, koordinere og tilrettelegge tjenester for en selektert og tydelig definert gruppe. Formålet med teamene er både koordinering og å yte tilrettelagte, flerfaglige tjenester. En slik teambasert tilnærming kan bidra til at pasientene kan behandles i eget hjem i stedet for på sykehus eller annen institusjon.
I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste, Meld.St. 26 (2014–2015), fremgår det at regjeringen vil legge til rette for mer ambulant behandling i form av flerfaglige ambulante team der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene.
5. Stimulerer til en bred kompetanseheving om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjensten.
En forutsetning for å imøtekomme pasientens og brukerens behov er kompetente helse- og omsorgstjenester. Kompetanse er et sentralt område i regjeringens plattform. Vi vil gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.
Det er i dag mange tiltak som skal bidra til å styrke kompetanse om palliasjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kompetanseløftet 2015, som bl.a. skal heve det formelle utdanningsnivået i omsorgstjenestene er styrket. Det er utviklet et nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen. De generelle forholdene som er omtalt i handlingsprogrammet gjelder også for andre typer pasienter som er i livets sluttfase. Det gis tilskuddsordning til kommunene for kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Helse- og omsorgsdepartementet bevilger også midler frivillige og ideelle aktører som styrker kunnskapen om på palliasjon, som f.eks. Verdighetssenteret og Ja til lindrende enhet og omsorg for barn.
For å styrke kunnskapen om palliasjon, ga jeg Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en rapport om status på feltet. "Rapport om tilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg mot livets slutt" (Helsedirektoratet 2015) følges opp på en helhetlig måte gjennom de ordinære helse- og omsorgstjenestene og gjennom særlige tiltak. I budsjettforliket 2015 mellom H, Frp, V og Krf er det bevilget 10 mill. kroner som skal bidra til å styrke kompetansen om palliasjon. Det skal blant annet utarbeides en veileder og tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg skal evalueres. Lindrende behandling og omsorg har først og fremst vært et tilbud til kreftpasienter. For å styrke kompetansen i palliasjon til personer som har andre lidelser og sykdommer, er det gjennom budsjettforliket bevilget midler til opplæringstiltak i palliasjon til personer med demens.
6. Etablerer finansieringsordninger som stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, høyskoler, universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.
I forbindelse med ny struktur av de programmene Helse- og omsorgsdepartementet finansierer gjennom Forskningsrådet, har departementet gitt føringer om at prosjekter som finansierer behandlingsforskning må ha en forankring i spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre bør alle prosjekter som finansieres som hovedregel være samarbeidsprosjekter mellom flere offentlige aktører. Dette innebærer at det bør stilles krav om at prosjekter har deltakelse fra flere regionale helseforetak, flere kommuner, og/eller er tverrsektorielle samarbeidsprosjekter mellom helse- og omsorgstjenesten, UH sektoren, instituttsektoren, private og/eller internasjonale forskningsinstitusjoner.
Jeg viser også til at denne regjeringen har bevilget 25 mill. kroner til et femårig flerregionalt forskningsprosjekt om palliativ kreftbehandling.
7. Evaluerer ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus og vurderer opprettelse av en egen DRG (diagnoserelatert gruppering) – sats for palliative senger i sykehusene.
Finansieringen av tjenestene som de regionale helseforetakene har ansvar for, foregår i flere trinn. Staten overfører penger til regionale helseforetak som har et selvstendig ansvar for å benytte midlene som stilles til disposisjon til å finansiere egne helseforetak og private virksomheter i samsvar med "sørge for"-ansvaret. Palliativ behandling finansieres på lik linje med annen somatisk behandling av ramme og aktivitetsbaserte tilskudd. Hensikten med den todelte finansieringen er å kombinere stykkprisfinansieringens insentiver til aktivitet og effektivitet med rammefinansieringens insentiver til kostnadskontroll og kvalitet.
For å gjøre palliativ behandling mer synlig og målrettet i den innsatsstyrte finansieringen, ble det i 2003 opprettet en egen tilleggsrefusjon for palliativ behandling i tillegg til DRG-refusjonen for selve grunnsykdommen (for eksempel kreftsykdommen). Ordningen med økt stykkprisfinanisering av palliativ behandling ble etablert under Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Ordningen avløste tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter søknad. For at koden kan benyttes, skal det foreligge et spesifikt, organisert palliativt tilbud i form av et palliativt senter. Senteret skal ha et behandlingsopplegg for pasienten og dette skal vare beskrevet i pasientens journal. Behandlingen skal gjelde innleggelse eller dagbehandling. Det palliative senteret skal inneholde et palliativt team, eventuelt en palliativ enhet. I 2014 ble det utbetalt om lag 108 mill. kroner i tilleggsrefusjon for palliativ behandling over den innsatsstyrte finansieringen.
8. Sørger for et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder sikrer familien tilgang til koordinator, uavhengig av barnets diagnose.
Barn og unge er sårbare grupper og må få en spesiell oppmerksomhet i utvikling av tjenestene. Moderne medisinsk behandling gjør at mange barn med alvorlige eller uhelbredelige sykdommer kan leve i mange år med god livskvalitet. I Norge dør de fleste barna på sykehus. Det er likevel en økende trend at barneavdelingene forsøker å legge forholdene til rette for død i hjemmet der familien og barnet kjenner tilstrekkelig trygghet, men samtidig har direktelinje til spesialisthelsetjenesten. Nasjonal faglig retningslinje for lindrende behandling til barn som ferdigstilles i løpet av 2015, vil gi anbefalinger for den videre utviklingen av fagfeltet, bidra til økt kunnskap om fagområdet, samt å lette arbeidet med en mer strukturert tilpasning av helhetlig omsorg for barna og deres familier.
Gjennom budsjettforliket mellom H, FrP, V og Krf 2015 er det bevilget midler til etablering av et videreutdanningstilbud innen barnepalliasjon for helsepersonell og til organisasjonene Ja til lindrende enhet og omsorg for barn.
Det er videre opprettet en statlig tilskuddsordning for å styrke frivillige organisasjoners informasjons- og opplysningsvirksomhet om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og unge.
9. Kartlegger behovet for egne ambulante team for barn tilknyttet alle helseregioner.
10. Utreder muligheten for etablering av Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, og kartlegger behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.
Helsedirektoratet arbeider med en faglig retningslinje om palliativ behandling av barn. Retningslinjen er planlagt ferdig i løpet av 2015. Punkt 9 og 10 er blant de temaer som vil bli omtalt. Blant annet vil retningslinjen komme med anbefalinger med konsekvens for organisering og utøvelse av barnepalliasjon både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Jeg ønsker på bakgrunn av dette å avvente retningslinjens anbefalinger før jeg tar stilling til behovet for en ytterligere kartlegging.
På bakgrunn av at regjeringen har bevilget midler til nye tiltak på palliasjonsfeltet, at vi nettopp har lagt frem en stortingsmelding om den kommunale helse- og omsorgstjenesten og at vi i løpet av året vil legge frem nasjonal helse- og sykehusplan, vurderer jeg at disse insentivene og tiltakene må utvikles og virke, slik at vi kan trekke erfaringer fra dem og slik vurdere hensiktsmessig innretning av palliasjonsfeltet. Jeg vil følge denne utviklingen nøye.