Vedlegg
Jeg viser til brev av 4. juni 2015, der komiteen i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak ber om departementets vurdering av endringsforslag i barnevernloven § 6-4 andre ledd. Komiteen ber departementet eventuelt om forslag til ny lovtekst.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. For å ivareta denne oppgaven er barnevernet avhengig av opplysninger fra andre som kjenner barnet og situasjonen til barnet og familien. Det generelle utgangspunktet er at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernloven § 6-4 første ledd.
For å sikre at barnevernet har tilgang til nødvendig informasjon, har alle offentlige myndigheter, og en rekke yrkesutøvere opplysningsplikt til barnevernet i mer alvorlige tilfeller. Opplysningsplikten er begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger om barn i alvorlige livs- og omsorgssituasjoner.
Plikten innebærer at de uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlig omsorgssvikt, samt når de barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg, og er hjemlet både i barnevernloven § 6-4 annet ledd og i en rekke andre lover som gjelder for den enkelte tjeneste og yrkesutøver.
Opplysningsplikten bygger på en avveining av flere hensyn. På den ene siden er barnevernet avhengig av opplysninger fra andre som kjenner barnet og familien for å kunne ivareta sine oppgaver på en god måte. På den andre siden må det også tas hensyn til foreldrenes og familiens personlig integritet, personvern og tillitsforholdet mellom dem og det offentlige.
Åpenhet og god dialog er i mange tilfeller en forutsetning for et godt og tillitsfullt forhold mellom den enkelte og de ulike offentlige tjenestene. Foreldre og barn må derfor i en viss utstrekning kunne stole på at det de forteller om sin egen situasjon ikke formidles til andre tjenester uten at de samtykker til dette. Manglende tillit kan føre til at den enkelte kan velge å holde tilbake opplysninger som er viktige for at det offentlige skal kunne gi god hjelp og oppfølgning.
Etter departementets oppfatning er hensynet til informasjontilgang, integritet, personvern og tillit i hovedsak avveid og ivaretatt på en god måte i dagens bestemmelser om taushetsplikt og opplysningsplikt. Man bør derfor være varsom med å endre terskelen for opplysningsplikten. En slik vesentlig endring forutsetter uansett en grundig utredning.
I den forbindelse vil jeg minne om at opplysningsplikten ikke bare omfatter barnevernloven og barnevernet selv. Opplysningsplikten er også regulert i en rekke andre lover, og har stor betydning for andre tjenester og deres ansatte. Jeg vil derfor nevne at opplysningsplikten både omfatter tjenester med alminnelig forvaltningsmessig taushetsplikt og yrkesutøvere med langt strengere profesjonsbestemt taushetsplikt. Særlig når det gjelder den sistnevnte gruppen, vil forslaget fra komiteen innebære en vesentlig endring.
Jeg vil også påpeke at det verken lovteknisk eller pedagogisk vil være heldig dersom barnevernloven skulle få en ordlyd som i vesentlig grad skiller seg fra bestemmelser om opplysningsplikt i andre lover.
Komiteen viser i henvendelsen til en tidligere endring i barnevernloven § 6-4 annet ledd som ble behandlet i Ot.prp nr. 64 (2004-2005) og i Innst.O nr. 115 (2004-2005). Ved denne lovendringen ble opplysningsplikten ved pålegg utvidet til også å gjelde samvær, fratakelse av foreldreansvar og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Departementet vil påpeke at denne endringen i utgangspunktet ikke hadde som formål å endre terskelen for opplysningsplikt, men å forhindre at barn havner i en situasjon der de kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Jeg mener derfor at denne lovendringen ikke er et argument for å endre opplysningsplikten som foreslått av komiteen.
Jeg vil også nevne at den ovennevnte lovproposisjonen også inneholdt en vurdering av utvidet opplysningsrett ved behov for hjelpetiltak. Bakgrunnen for denne vurderingen var et forslag fra Befringutvalget i NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge.
Både i høringsnotatet og i lovproposisjonen gikk departementet imot forslaget fra Befringutvalget. Det ble blant annet vist til at en slik bestemmelse kunne føre til at foreldrene i mindre grad ville søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet av frykt for at opplysningene ville bli gitt videre til barneverntjenesten. Dette ville kunne føre til at barn og familier ikke ville få den hjelpen de hadde behov for blant annet fra skole, barnehage og sosialtjenesten.
Et stort flertall av høringsinstansene var enig med departementet i at tungtveiende hensyn talte mot en slik utvidelse. Etter min oppfatning er argumentene for å ikke utvide opplysningsretten som ble beskrevet Ot. prp. 64 (2004-2005), også relevante i denne saken.
Jeg vil også nevne at det etter dagens regelverk ikke er noe i veien for at barneverntjenesten kontakter andre tjenester med forespørsel om opplysninger. Det er da opp til den andre tjenesten å vurdere muligheten for å gi opplysninger innenfor det regelverket som gjelder for den enkelte tjeneste. En rekke samarbeidende tjenester har sin taushetsplikt nedfelt i forvaltningsloven, og vil kunne gi opplysninger til barnevernet i henhold til denne lovgivningen, jf. særlig forvaltningsloven § 13 b nr. 5. I tillegg kan de alltid gi opplysninger dersom foreldrene samtykker til dette.
Dersom komiteen likevel ønsker å utvide opplysningsplikten ved pålegg til også å omfatte saker om pålagte hjelpetiltak i henhold til de foreslåtte endringene i barnevernloven § 4-4, forslår jeg følgende siste setning i barnevernloven § 6-4 annet ledd:
"Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak om pålegg av hjelpetiltak etter § 4-4 tredje og fjerde ledd å gi nødvendige opplysninger".
Endringen fra komiteens forslag fremgår i kursiv, og innebærer at det kommer klart frem kompetansen til å gi pålegg også omfatter saker der sentre for foreldre og barn blir vurdert som mulig tiltak. Endringen forutsetter således at sentre for foreldre og barn er omhandlet i bestemmelsens fjerde ledd.
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det, som i andre saker om pålegg, i utgangspunktet vil være det organet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for pålegg er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Jeg gjør også oppmerksom på at den av komiteen foreslåtte endringen i § 6-4 annet ledd, også vil omfatte yrkesutøvere som nevnt i bestemmelsens tredje ledd.