2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til at Haagkonvensjonen 1996 foreslås gjennomført ved inkorporasjon. Dette betyr at konvensjonen gjelder som norsk rett. Det foreslås en egen lov om gjennomføring av konvensjonen. I tillegg er det også foreslått endringer i barnevernloven, ekteskapsloven og barneloven for å tilpasse seg konvensjonen. Komiteen merker seg at Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak rettet mot barn. Den berører foreldreansvaret, fast bosted, samvær, vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue. De fleste høringsinstanser som har uttalt seg støtter uttrykkelig ratifikasjonen, ingen går imot. Komiteen vil fremheve høringsuttalelsene som peker på konvensjonens betydning for å forebygge og løse barnebortføringsaker og legge til rette for samvær over landegrensene.
Komiteen viser til at i selve gjennomføringsloven av konvensjonen foreslås det at Kongen oppnevner en sentralmyndighet og at det kan gis forskrifter om sentralmyndighetens oppgaver. Kommunen skal bistå sentralmyndigheten med å samle inn opplysninger i saker etter konvensjonen og står fritt til organiseringen av dette. Videre foreslås det bestemmelser om overføringer av personopplysninger. Komiteen merker seg at høringsinstanser har hatt bemerkninger til dette. Komiteen viser i denne sammenheng til redegjørelse om dette i proposisjonen. Her vises det til konvensjonens bestemmelser om at personopplysninger skal behandles konfidensielt og kun benyttes til det formålet opplysningene er knyttet til. Videre skal ikke opplysninger utleveres dersom dette vil sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en trussel mot barnets familie. Konvensjonens grunnleggende hensyn er «barnets beste», og komiteen mener det er viktig, slik det sies i saken, at dette kan begrunne at også mindre alvorlige trusler eller andre negative konsekvenser hindrer utlevering av opplysninger. Komiteen vil fremheve at dersom konvensjonen skal oppnå sitt formål og beskytte barn, er man nødt til å dele opplysninger over landegrensene.
Komiteen viser til at det det foreslås endringer i flere lover. Komiteen merker seg at barns rett til å bli hørt ved flytting ut av landet styrkes, videre at jurisdiksjonsbestemmelsene endres til det stedet barnet har vanlig bosted. Det betyr for eksempel at foreldre ikke kan unndra seg et barnevernvedtak ved å ta barnet ut av landet, dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Komiteen merker seg også at foreldre som ikke blir enige, får mulighet til å reise sak for domstolen om å flytte med barnet ut av landet og at det innføres en bestemmelse som gir mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland.
Komiteen vil fremheve at formålet med Haagkonvensjonen 1996 er økt vern for barn i internasjonale situasjoner og økt internasjonalt samarbeid. Ratifikasjonen av konvensjonen vil gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker. Konvensjonen kan legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for de barna det gjelder.
Komiteen merker seg at Haagkonvensjonen 1996 ikke gjelder fastsetting av farskap og morskap, og at en innføring av konvensjonen ikke får noen direkte betydning for muligheten for å overføre/endre foreldreskap, men at konvensjonen regulerer foreldremyndighet, noe som kan reise spørsmål relatert til blant annet surrogatisaker. Komiteen viser til at konvensjonen ikke gir adgang til å ta forbehold på dette området, men merker seg departementets merknad om at utenlandske surrogatikontrakter og avgjørelser er kontraktrettslige forhold som ikke nødvendigvis refererer til foreldreskap og foreldremyndighet, og at de stater som har sluttet seg til konvensjonen ikke er stater som tilbyr kommersiell surrogati til utenlandske borgere. Komiteen er da av den oppfatning at lovendringen ikke dreier seg om å tillate surrogati eller ikke. Komiteen viser til at det etter høringsinnspill er presisert i loven hva som er felles foreldreansvar, noe komiteen mener er viktig for å kunne tydeliggjøre at det er begge foreldrene som skal samtykke til alle opphold som ikke er kortere feriereiser, jf. barneloven § 41. Komiteen viser videre til at det presiseres at det skal innhentes samtykke ved forlengelse av opphold, og ved endringer av vilkår for avtalt flytting eller opphold. Komiteen merker seg videre at etter barneloven § 40 kan ikke foreldre flytte barn ut av landet der det er uenighet, og saken ikke er «avgjort» og rettskraftig. Dette er slik komiteen ser det, et viktig bidrag til å forhindre eventuelle barnebortføringer. Komiteen er enig i dette.
Komiteen merker seg at det har vært diskutert om aldersgrensen for barns medbestemmelsesrett skal være 12 eller 15 år i saker som dreier seg om flytting eller opphold i utlandet. Komiteen støtter 12-årsgrensen og mener et samtykke fra barnet er viktig, spesielt i forbindelse med muligheter for tvangsgifte eller kjønnslemlestelse. Komiteen merker seg høringssvaret fra UDI, som viser til at dette ofte skjer ved sterk tvang fra foreldrene, og uten at barnet egentlig vet hva som skal skje.
Komiteen vil presisere at etter barnevernloven § 1-2 gjelder bestemmelsene for alle som oppholder seg i riket, uansett varigheten av oppholdet. Det stilles ikke krav til at barnet er bosatt i Norge når det gjelder hastevedtak og midlertidige vedtak om omsorgsovertakelse. Komiteen viser til at loven også gjelder ved kortvarige opphold i utlandet. Komiteen støtter endringen i loven, der barnevernloven også skal gjelde når barn har vanlig bosted, (ansees bosatt «habitual residence») og oppholder seg i Norge, for å gi en sterkere rett til barn som trenger beskyttelse. Komiteen er opptatt av at loven skal gjelde likt for alle barn. Komiteen viser til fylkesnemndenes høringsinnspill der de ber om at det skal framgå av lovtekst og forarbeider hvilken tilknytning til riket som kreves for de ulike tiltak etter barnevernloven § 4, spesielt gjelder dette omsorgsovertakelse, noe komiteen støtter.
Komiteen merker seg at det vurderes å sende ut forslag om en særbestemmelse i barneloven kapittel 8 om hvilken kommune som har ansvar for barn som oppholder seg i utlandet, men som har vanlig bosted i Norge. Komiteen støtter dette.
Komiteen har også merket seg at når det gjelder barn som oppholder seg i Norge, men har vanlig bosted i utlandet, bør det klargjøres hvilke tiltak som kan treffes for disse, slik flere høringsinstanser og departementet har innspill om, noe komiteen støtter.
Komiteen viser til at fosterhjemsplassering skal velges ut fra barns beste, og viser til at det skal vurderes om nær familie eller nettverk er egnet. Barnevernloven bygger på en forutsetning om at fosterhjemmet er i Norge, mens det i retningslinjer for fosterhjem er omtalt bruken av fosterhjem i utlandet. Komiteen viser til at det er begrenset hvor god oppfølging barneverntjenesten vil kunne ha for fosterhjem i utlandet, og at fosterhjemsplasseringer i utlandet gir en mer begrenset mulighet for samvær med foreldrene. Komiteen viser også til betenkningene departementet har når det gjelder institusjonsplassering i utlandet, og er enig i at det skal være en restrektiv bruk når det gjelder plassering av barn i utlandet.
Komiteen viser til at en tildeling av foreldremyndighet etter utenlandsk lov eller avgjørelse ikke automatisk gir rett til oppholdstillatelse for barnet i Norge, og at dette er det heller ingen forpliktelser til etter konvensjonen. Barnevernstjenensten kan ikke samtykke til plassering i fosterhjem eller institusjon før oppholdstillatelse er gitt i slike saker, og komiteen viser til § 5 om overføring av juridiksjon.
Komiteen merker seg at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet regner med et merforbruk på rundt 7 mill. kroner ved ratifikasjonen, og registrerer at dette vil regjerningen komme tilbake til i de årlige budsjettframleggene. Komiteen merker seg videre at det antas at ratifikasjonen vil få mindre konsekvenser for kommunene, fordi dette vil kun gjelde få saker. Komiteen mener det er viktig å følge utviklingen nøye, slik at barneverntjenesten i kommunene ikke får utilsiktet merarbeid og utgifter. Komiteen registrerer at det er et stigende antall saker hvert år som behandles etter Haagkonvensjonen 1996, og komiteen vil spesielt vise til barnebortføringssaker, der det i 2014 var 56 saker, 39 saker ut av Norge og 17 saker inn.
Komiteen merker seg at det er antatt at rettshjelpsbudsjettet vil påvirkes av økende antall saker etter konvensjonen, men at ratifiseringen også vil bidra til innsparinger pga. redusert varighet av konflikter mellom foreldrene. Komiteen mener at også dette bør følges nøye.
Komiteen merker seg at endringen i barnevernloven § 1-2 gjør at barneverntjenesten skal undersøke bekymringsmeldinger for barn med vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. Dette kan, slik komiteen ser det, medføre økte utgifter for tjenesten, og konsekvensene bør følges om så skjer, selv om dette i utgangspunktet kan dreie seg om få saker.
Komiteen viser til at endringen i § 1-2 innebærer også at fylkesnemnda kan treffe vedtak om omsorgsovertakelse og adferdsplassering på institusjon, selv om barnet har forlatt landet, men ansees å ha vanlig bosted i Norge. Komiteen merker seg at det er antatt flere saker som da skal behandles i nemnda, og mener at også her bør konsekvensene følges nøye.