12.1 Sammendrag

Dagens organisering i 27 politidistrikter gir ikke de nødvendige forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasitet til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok. Det er for store forskjeller mellom politidistriktene i størrelse, volum og kriminalitetsomfang, og det gjør det vanskelig å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer og metoder for politiets arbeid. Samtidig er det viktig å forstå at robust politiinnsats også må ses i sammenheng med ulike lokale, geografiske, sosiale og internasjonale forhold som kan påvirke distriktsinndelingen.

Departementet går inn for en ny inndeling med 12 politidistrikter. Fylkesgrensene og nåværende politidistriktsgrenser legges i utgangspunktet til grunn for inndelingen av politidistriktene. Fylkesgrensene er viktige av hensyn til samarbeid med andre offentlige etater, ikke minst på beredskapsområdet.

Inndelingen er som følger:

Det er helt sentralt at de nye politidistriktene organiseres på en slik måte at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Politidirektoratet skal ha ansvaret for at politidistriktene organiserer seg på en god måte etter overordnede føringer og kriterier fra departementet.

Øst-Finnmark politidistrikt videreføres som et eget politidistrikt. Hovedbegrunnelsen for dette er den særlige kompetansen som er bygget opp i politidistriktet med å håndtere forhold knyttet til den norsk-russiske grensen. Grensen er Schengen-yttergrense, og grensekontrollen skal håndheve det omfattende Schengen-regelverket på vegne av alle Schengen-landene. Det er derfor viktig at alle sider ved driften av politidistriktet er i henhold til Schengen-forpliktelsene. Politimesteren i Øst-Finnmark vil få et særlig ansvar for å følge opp disse.

I tillegg til endringer i politidistriktsinndelingen, er det behov for å styrke politiets evne til å samarbeide med andre. Samspillet mellom beredskapsaktørene fungerer i de fleste tilfeller bra i dag. Samtidig viser evalueringer av større hendelser de siste årene at det er svakheter innen rednings- og beredskapsområdet. Utfordringer ved organisering, ledelse og samarbeid mellom berørte etater, og svakheter ved varsling og alarmering, er blant erfaringene.

Redningstjenesten er en sentral samarbeidsordning for politiet. Den nåværende organiseringen av redningstjenesten er velfungerende, og skal videreføres i den nye politidistriktsstrukturen. Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører og virksomheter, under ledelse av de to hovedredningssentralene (Hovedredningssentral Nord-Norge og Hovedredningssentral Sør-Norge). Sentrale trekk ved redningstjenesten vil være:

• Politiet leder de lokale redningssentralene (LRS).

• Redningsledelsen som trer sammen ved større redningsaksjoner, er et kollegium med representanter fra blant annet helse, sivilforsvar, brann, Forsvaret og frivillige organisasjoner, med politimesteren som leder.

• Driftsenhetene/tjenestestedene vil i større utstrekning enn i dag måtte ivareta kontakten med andre offentlige etater og frivillige organisasjoner.

• For å styrke samarbeidet mellom aktørene i redningstjenesten vil det bli opprettet rednings- og beredskapsråd i alle politidistriktene/LRS-områdene. Rednings- og beredskapsrådene vil omfatte alle etater, virksomheter og frivillige organisasjoner som har en rolle både i redningstjenesten og andre beredskapssituasjoner i fredstid.

Mens det i politianalysen er anbefalt en betydelig reduksjon i antall politidistrikter, foreligger det forslag til endringer i den fremtidige organiseringen av brann- og redningsvesenet. I utredningen «brannstudien», som er til behandling i departementet, anbefales det å redusere antall brann- og redningsvesen og nødmeldingssentraler for brann. Brannstudien har vært på alminnelig høring, og det er en bred tilbakemelding at en ny organisering av brann- og redningsvesenet bør sees i sammenheng med den nye organiseringen av politidistriktene. At det nå er påpekt behov for endringer i nødmeldingstjenesten for både politi og brann, gir en god mulighet til å se de to elementene under ett, med tanke på å oppnå best mulig samhandling fremover.

Nødmeldingstjenesten er en samfunnskritisk funksjon. Tjenesten skal sikre befolkningen rask og riktig hjelp i nødsituasjoner. For innbyggerne er nødmeldingstjenesten det viktigste kontaktpunktet til nødetatene. Tjenesten er tredelt med separate nødnumre og egne nødmeldingssentraler for hver av de tre etatene – brann (110), politi (112) og helse (113). I dag finnes det tilsammen 63 nødmeldingssentraler i Norge, fordelt på 27 i politiet, 18 i helsetjenesten og 18 i brannetaten. Publikum forventes å ringe til den nødetaten de anser som relevant ut fra den situasjonen som har oppstått. Dersom man henvender seg til feil sentral, skal operatøren på sentralen videreformidle meldingen til riktig etat. Ved større hendelser som krever innsats fra flere enn den mottagende etat, skal de andre nødetatene varsles umiddelbart (trippelvarsling).

Alle nødmeldingssentralene skal være tilknyttet nytt digitalt nødnett innen utgangen av 2015.

Utviklingen de siste årene har gått i retning av færre og større nødmeldingssentraler i alle de tre nødetatene. Helsetjenesten har halvert antallet AMK-sentraler de siste 10–12 årene, og antall nødmeldingssentraler for brann er redusert. Utviklingen i våre naboland er også klar; nødmeldingstjenesten blir samlet i færre og større enheter i både Sverige, Finland og Danmark. Ved at nødmeldingstjenesten er under utvikling i nødetatene, har Norge mulighet til å ta ut det potensialet for en bedre og mer effektiv nødmeldingstjeneste som kan ligge i felles geografiske grenser og samlokalisering.

Politiets nødmeldingstjeneste dekker et geografisk område som tilsvarer politidistriktsinndelingen. Siden tidlig på 1990-tallet har det vært et prinsipp at brannvesenets 110-sentral følger de geografiske grensene til et politidistrikt, men samtidig slik at en 110-sentral kan omfatte mer enn ett politidistrikt. Departementet vil videreføre dette prinsippet ved etableringen av nye politidistrikter. Brannvesenets nødmeldingstjeneste skal tilpasses de geografiske grensene til de nye politidistriktene, men samtidig slik at en 110-sentral kan dekke mer enn ett politidistrikt.

Samlokalisering av nødmeldingstjenesten i politi og brann i de nye politidistriktene vil bety at operatørene sitter i samme bygg, men ikke at det opprettes felles sentraler. Nasjonalt nødmeldingsprosjekt har ikke identifisert behov for å etablere en felles nødmeldingssentral som leverer én tjeneste til alle de tre nødetatene. For å sikre tilstrekkelig fagkyndighet og samhandling med den øvrige organisasjonen i hver av etatene, mener departementet at nødmeldingstjenesten også i fremtiden bør ha organisatorisk tilknytning til de respektive nødetatene.

Nasjonalt nødmeldingsprosjekt har utredet ordningen med tre nødnumre i Norge. Departementet støtter anbefalingen fra nødmeldingsprosjektet om å videreføre dagens ordning med tre nødnumre. Ordningen sikrer publikum rask kontakt med fagkyndig personell.

Brann- og redningsetatens nødmeldingssentraler skal samlokaliseres med politiets operasjonssentraler. De nye sentralene skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres samme sted. Det er gode erfaringer fra samlokaliseringen i Drammen, både organisatorisk, faglig, beredskapsmessig og økonomisk. Det er tatt initiativ lokalt også i Salten politidistrikt til samlokalisering av nødmeldingssentralene i Bodø, og enighet mellom de tre nødetatene der om dette.

De nasjonale beredskapsressursene beredskapstroppen, bombegruppen, politiets helikoptertjeneste, krise- og gisselforhandlerne og Den Kongelige Politieskorte er lokalisert til Oslo politidistrikt. Disse ressursene yter bistand over hele landet etter nærmere retningslinjer. Departementet vil gjennomføre en utredning av den fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser.

Det arbeides med å etablere et situasjonssenter i Politidirektoratet. Situasjonssenteret skal bidra til å gi et nasjonalt situasjonsbilde, og på den måten styrke forutsetningene for en tilfredsstillende håndtering av hendelser.

Politireserven er politiets nasjonale forsterkningsressurs, som i henhold til beslutning fra departementet skal utgjøre minst 800 personer. Politireserveordningen er hjemlet i lov om tjenesteplikt i politiet (polititjenestepliktloven).

Politireserven skal være en ressurs som kan styrke politiets kapasitet når det er særlig behov for det. Etter departementets mening bør en se på hvordan denne ressursen kan utnyttes bedre, fremfor å gå inn for nedleggelse, jf. NOU 2013:5. Ved brev 23. september 2014 er Politidirektoratet gitt i oppdrag å utrede spørsmål om hva Politireserven bør brukes til, hvordan styrken bør dimensjoneres, hvilke krav som bør stilles til opplæring, hvilket utstyr det er behov for, og hvem som skal beslutte at Politireserven skal settes i innsats. Politidirektoratet har frist til 1. april 2015 med å gi sin utredning.

Politiet er en sentral aktør i å ivareta samfunnets sikkerhet. Det omfattende ansvaret og mangfoldet av oppgaver som ligger i dette, stiller krav til kompetanse, planlegging, gjennomføring av øvelser og samordning mellom ulike aktører. Det kan være hensiktsmessig med treningssentre som blant annet kan være en møteplass for nødetatene og andre innsatsressurser som bidrar til kunnskap og kompetansebygging. Det bør utredes nærmere hvilket innhold slike sentre skal ha, og om det skal etableres et senter i hvert politidistrikt.

12.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at dagens organisering i 27 politidistrikter ikke gir de nødvendige forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasitet til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok. Dagens inndeling gir for store forskjeller mellom politidistriktene i størrelse, volum og kriminalitetsomfang, og gjør det vanskelig å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer og metoder for politiets arbeid.

Flertallet viser til at større og færre politidistrikt vil gi mer kompetanse til å etterforske og forebygge kriminalitet i hvert enkelt politidistrikt. Flertallet forventer at det med større politidistrikter blir etablert mer robuste fagmiljøer i hvert enkelt politidistrikt.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg det er en rekke ulike hensyn som er av betydning for vurderingen av politidistriktsinndeling. Distriktene må være store nok til å utvikle kompetente fagmiljøer og gjennomføre krevende etterforskning, og ikke flere enn at Politidirektoratet får gode betingelser for en helhetlig styring av etaten. Det må også tilstrebes at distriktsinndelingen reflekterer noenlunde like kriminalitetsutfordringer innen distriktet. Samtidig må politidistriktsinndelingen og robust politiinnsats også ses i sammenheng med ulike lokale, geografiske, sosiale og internasjonale forhold. Man må ta hensyn til at Norge kriminalitetsmessig er et mangfoldig land. Dette flertallet erkjenner at det dermed blir noe innbyrdes ulikhet mellom politidistriktene. Men samtidig er det nødvendig at de aller fleste politidistriktene får større kapasitet og mer kompetanse enn de har i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser for øvrig til Prop. 121 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen 2016, kap. 5.1.7, hvor det står:

«Politireformen og kommunereformen

I regjeringens forslag til nye politidistrikter foreslås det i noen tilfeller distriktsgrenser som går på tvers av kommuner som i dag diskuterer sammenslåing. Regjeringen vil i oppfølgingen av stortingsbehandlingen av politireformen legge til grunn at de nye grensene for politidistrikt vil tilpasses de nye kommunegrensene, slik at en ny sammenslått kommune vil tilhøre ett politidistrikt.»

Flertallet viser til at det i proposisjonen etableres 12 politidistrikter. Flertallet gjør følgende endringer i grensene mellom disse politidistriktene:

• Finnmark og Troms: Finnmark fylke blir et samlet politidistrikt, Finnmark politidistrikt. Troms fylke blir et samlet politidistrikt, Troms politidistrikt.

Flertallet ønsker å få utredet Grensekommissariatets fremtidige organisering, oppgaver og tilhørighet av Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i samråd. De tre nordligste politidistriktene skal samarbeide om utvikling av spesialistmiljøer. Det skal opprettes en døgnbemannet operasjonssentral i Kirkenes for Finnmark politidistrikt.

• Bindal: Bindal kommune legges til Trøndelag politidistrikt.

• Sunnhordland: Det foreslåtte Rogaland politidistrikt endrer navn til Sør-Vest politidistrikt. Kommunene Bømlo, Fitjar og Stord legges til Sør-Vest politidistrikt. Disse kommunene legges til Vest politidistrikt når forventede transportløsninger (som Hordfast) er på plass. Dersom bygging av forventede transportløsninger ikke er startet innen 2023, skal Bømlo, Fitjar og Stord likevel vurderes lagt til politidistrikt Vest.

• Asker og Bærum: Asker og Bærum kommuner legges til Oslo politidistrikt.

• Jevnaker: Jevnaker kommune legges til Sør-Øst politidistrikt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker en reduksjon av antall politidistrikter.

Disse medlemmer vil understreke at det ville vært mer hensiktsmessig å starte med innholdet i distriktene, med vekt på kultur og ledelse, kvalitet og kompetanse, dernest å se på hvilken struktur som kunne understøtte innholdet. Når regjeringen og Venstre likevel har valgt en annen innretning på politireformen, ville disse medlemmer forventet en konkret begrunnelse for den distriktsinndelingen som er valgt. Dette er ikke å finne i proposisjonen. Politianalyseutvalgets kriterier er oppgitt på side 80, men det er ikke redegjort for i hvilken grad disse har lagt grunnlaget for den inndelingen som til slutt er valgt, og som ikke ble anbefalt av Politianalyseutvalget. Selv om begrunnelsene for de ulike distriktene kan variere i tråd med variasjonene i landet vårt, er det disse medlemmers oppfatning at disse begrunnelsene burde blitt synliggjort. På den måten ville politiet selv, folk og berørte samarbeidsparter som andre nød- og beredskapsetater, kunne sett og vurdert legitimiteten til den inndelingen som er valgt.

Disse medlemmer stiller seg positive til en mer enhetlig organisering av de nye distriktene, med større og mer kraftfulle fagmiljøer. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at Prop. 61 LS (2014–2015) beskriver godt hvordan denne enhetlige organiseringen skal se ut, hvilke oppgaver de nye distriktene i større grad skal kunne utføre selv eller hvilke kapasiteter, faglig eller ressursmessig de skal ha. De nye distriktene fremstår kun som bokser uten innhold i et nytt organisasjonskart. Det kan synes som om strukturreformen helt overskygger kvalitetsreformen.

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår å opprettholde politireserven. Dette til tross for at det i NOU 2013: 5 anbefales at politireserven legges ned – et standpunkt som har fått bred støtte i høringen av NOU-en. Noen av årsakene var at treningen var for sjelden og utstyret for dårlig. Da utgjør de ikke en reell ressurs. Disse medlemmer påpeker at det ville vært en bedre løsning å ta konsekvensen av anbefalingen fra NOU-en, når støtten er så bred, og legge ned politireserven, og overføre oppgaver og midler til Sivilforsvaret og Heimevernet, som kan ivareta de oppgaver politireserven er tiltenkt.

Disse medlemmer ser at Grensekommissæren er anbefalt lagt ned, og at oppgavene overføres til politimesteren i Øst-Finnmark. Disse medlemmer kan ikke se at denne endringen er tilstrekkelig begrunnet, og ber regjeringen opprettholde dagens ordning med egen grensekommissær.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil for eksempel vise til at Sogn og Fjordane har svært gode erfaringer med samvirket på tvers, uten å vie for mye oppmerksomhet til om oppgavene faller innenfor eller utenfor det formelle ansvarsområdet til den ene eller andre instansen. En viktig forutsetning er et gjensidig godt tillitsforhold mellom politiet og de andre etatene med beredskapsansvar. Det tette og effektive samarbeidet i fylkesberedskapsrådet har vært en viktig faktor for å få dette til lokalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener at det bør utarbeides en egen strategi der sammenslåtte politidistrikt forplikter seg til å samarbeide på tvers, og det må vurderes å etablere et system med regional aksjonsledelse som kan samvirke tett med andre beredskapsaktører. Inntil dette er på plass bør dagens struktur på samvirket beholdes lokalt, slik at beredskapen overfor innbyggerne er best mulig.

Disse medlemmer vil peke på at det er et selvstendig poeng at det skal være sterke fagmiljøer i alle deler av landet, og i hele de nye politidistriktene, ikke bare nært politimesteren. F.eks. finnes det i dag sterke kompetansemiljøer i Florø i Sogn og Fjordane. Dette bør det legges vekt på også ved vurderingen fremtidig plassering av spesialisttjenester.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det enkelte steder er behov for å endre politidistriktsstrukturen. En endring til at politidistriktene som hovedregel skal følge fylkesgrensene, vil ruste politiet til å møte fremtidens utfordringer. Fylkesgrensene er relevante i beredskapssammenheng, og man vil effektivt kunne sikre koordinering med fylkesmennene.

Dette medlem viser til at fylkesmodellen består av 18 politidistrikter. Modellen gjør det mulig å skape samsvar mellom politidistriktene og fylkesinndelingen, med unntak av de to Agder-fylkene som allerede er ett felles politidistrikt.

Dette medlem vil peke på at en massiv sammenslåing som foreslått i Prop. 61 LS (2014–2015) ikke nødvendigvis vil bedre kapasiteten i politiet. Tvert imot vil for store enheter kunne føre til mindre styring og dårligere kontroll i etaten.

Dette medlem vil videre peke på at det er uheldig at man på Østlandet, med regjeringens forslag, får to politidistrikt som er større enn Oslo politidistrikt når man måler i antall innbyggere. Dette er uheldig, all den tid Oslo politidistrikt er og skal være motoren i Politi-Norge, blant annet under henvisning til de nasjonale bistandsressursene.

Dette medlem mener at en fylkesmodell er den beste måten å organisere politidistriktene på i fremtiden. På den måten vil man sikre tilstrekkelig nærhet mellom ledelse og utøvende ledd, samtidig som man kan ha rasjonell ressursutnyttelse. Fylkesmodellen vil være en naturlig oppfølging av forrige politireform, herunder basert på erfaringer fra denne.

Dette medlem peker på at det finnes eksempler på distrikter hvor det kan være hensiktsmessig å avvente sammenslåing, som for eksempel Haugaland og Sunnhordland pd, inntil ny samferdselsløsning (E39) er på plass.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette politidistriktstrukturen i henhold til fylkesmodellen i NOU 2013:9. Regjeringen gis fullmakt til å foreta mindre grensejusteringer der lokale forhold tilsier at det er hensiktsmessig.»

12.2.1 Særlig om nødmeldingstjenesten – samlokalisering

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, legger vekt på at det er et mål å samlokalisere nødmeldingssentralene for brann og politi i samme bygg, og slik at de dekker de samme geografiske områdene. Flertallet understreker at det må settes av tid til en god prosess før endelig beslutning om tidspunkt for samlokalisering tas. Flertallet påpeker at det er viktig å forankre og skape lokalt medeierskap til sluttresultatet. Det innebærer at eierne av 110-sentralene involveres og sikres medeierskap i prosessen med samlokaliseringen.

Flertallet viser til at det finnes 110-sentraler som vil bli nedlagt med ny struktur. Flertallet ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning som ivaretar kommuner som har investert i nye nødmeldesentraler etter 2009, og komme tilbake til Stortinget med forslag til en slik ordning på egnet måte.

Flertallet konstaterer at planleggingsarbeidet om samlokalisering av sentralene en del steder er i gang. Flertallet ser det som naturlig at 1–3 sentraler samlokaliseres i 2016 for å høste erfaring både mht. praktiske løsninger og økonomi. Sentralene som samlokaliseres i 2016 må være etter lokal samtykke.

Flertallet viser til at Brannstudien, rapport fra en arbeidsgruppe i nedsatt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, anbefaler at nødmeldesentralene for brann minimum må dekke et befolkningsgrunnlag på 400 000 personer. I dag er det 18 nødmeldesentraler for brann.

Flertallet legger til grunn at fremdriftsplanen for samlokaliseringen inneholder flere elementer som til sammen betyr at det vil være ulik fremdrift i de forskjellige politidistriktene.

Flertallet viser til at det først er når beslutning om hovedsetene er tatt, at man endelig kan beregne tiltak som må gjennomføres for å realisere samlokaliseringen. Flertallet viser også til at departementet opplyser at det er praktisk mulig å gjennomføre samlokalisering av alle 12 innenfor en 3-årsperiode, men at det vil være krevende å forplikte seg til å sluttføre alle samlokaliseringsprosessene innenfor en slik tidsramme. Flertallet bemerker at det likevel ikke er ønskelig å haste gjennom denne prosessen, men viktig å forankre og skape lokalt medeierskap til sluttresultatet. Det innebærer at samlokaliseringene må være forankret hos eierne av 110-sentralene, som er kommunene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utforme en kompensasjonsordning for 110-sentraler som blir nedlagt med ny struktur, og komme tilbake til Stortinget med forslag til en slik ordning på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at det tjenesteomfanget av 110-sentralene som angis i Prop. 61 er mangelfult. Disse medlemmer ser ikke at proposisjonen omtaler tilleggstjenestene som gis i stort omfang hos flere 110-sentraler, blant andre 110-sentralen i Telemark, Nord-Trøndelag eller Sogn og Fjordane. Disse medlemmer vil vise til at tilleggstjenesten ved flere 110-sentraler er primært av brannfaglig art, som direkte alarmering av ulike typer, og tjenester overfor kommunene som er eiere av 110-sentralene. Disse medlemmer mener at tilleggstjenestene ved 110-sentralene er en del av samfunnsberedskapen, og disse medlemmer savner en gjennomgang og vurdering av disse i proposisjonen. Disse medlemmer vil peke på at proposisjonen ikke sier noe om hvem som skal overta tilleggstjenestene ved en sammenslåing, og er bekymret for dette. Disse medlemmer mener også det er uheldig at ikke eierne av 110-sentralene, kommunene, er tatt med på råd i forkant av forslaget som fremmes i proposisjonen.

Disse medlemmer merker seg at det er i gang prosesser for samlokalisering av 110-sentraler enkelte steder i landet, som i Sør-Trøndelag. Disse medlemmer registrerer at det er ulike syn innad i brannetaten i Norge på spørsmålet om samlokalisering, som kom tydelig frem under justiskomiteens høring om saken. Disse medlemmer er positive til samlokalisering av 110-sentraler hvor man lokalt ønsker dette og allerede er i gang med å gjennomføre dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at ulike deler av landet har ulike beredskapsbehov. I for eksempel Florø i Sogn og Fjordane er det viktig å ha særskilt bevissthet og kunnskap om naturkatastrofer. Dette har også betydning for lokalkunnskapen det er naturlig å kunne forvente hos 110-sentralen, som i dag befinner seg i Florø. Slike forhold bør utredes før eventuell flytting.

Komiteens medlem fra Senterpartiet savner en fyldigere utredning av samlokalisering av 110-sentralene med operasjonssentralene. 110-sentralene utgjør en svært sentral del av samfunnsberedskapen, som er viktig å ikke bygge ned. Lokalkunnskap og lokal forankring er særs viktig innenfor dette området. Sentralenes lokalkunnskap har vist seg å være helt avgjørende ved store hendelser de siste årene.

Dette medlem bemerker at alle 110-sentralene i dag yter tjenester utover lovens minstekrav. Disse kalles tilleggstjenester. De fleste 100-sentralene utfører et betydelig omfang av slike tjenester, primært for sine eier- og brukerkommuner. Alle disse tilleggstjenestene har samfunnsberedskapsmessig betydning.

Dette medlem mener det er betenkelig at forslag om endring av strukturen for 110-sentralene ikke er underlagt en totalvurdering av konsekvenser, sårbarhet, omfang av tilleggstjenester og eierforhold.

Dette medlem mener således at det ikke er hensiktsmessig å foreta endringer i strukturen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ikke gjøre endringer i strukturen for 110-sentraler.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg svaret fra justis- og beredskapsministeren til Dokument 3:7 (2014–2015), der han blir spurt i hvilken grad det nye situasjonssenteret i Politidirektoratet er ment å ha en operativ rolle. Der svarer statsråden blant annet at:

«Politidirektoratet kan gjennom sitt situasjonssenter både yte hjelp til, men også overprøve operative avgjerder i det einskilde politidistrikt.»

Disse medlemmer mener at dette viser en utvikling i mer operativ retning for Politidirektoratet, og vil minne om at Gjørv-kommisjonen eksplisitt anbefalte at en eventuell nasjonal politioperativ sentral ikke burde legges til Politidirektoratet, da sistnevnte heller bør fokusere mer på faglig og administrativ ledelse. Det ville vært mer hensiktsmessig om den operative rollen ble tillagt for eksempel Oslo politidistrikt, og var skalerbar, slik at den kan tas i bruk ved en katastrofe, og da er bemannet av personer som har tilstrekkelig mengdetrening fra små og store hendelser i hverdagen til også å treffe de beste beslutningene i krise.

Disse medlemmer ber regjeringen etablere en nasjonal, skalerbar operasjonssentral, og avklare at situasjonssenteret i POD ikke er ment å inneha rollen som en nasjonal operasjonssentral.

Disse medlemmer merker seg også at departementet vil gjennomføre en utredning av den fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser, uten at dette er nærmere begrunnet.

Disse medlemmer påpeker at politiets nasjonale beredskapsressurser i dag ligger under Oslo politidistrikt, og utgjør blant annet beredskapstroppen, bombegruppen, krise- og gisselforhandlertjenesten og helikoptertjenesten. I politireformen varsler Justis- og beredskapsdepartementet at de vil utrede den fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser. Dette er knapt nærmere begrunnet. Disse medlemmer vil selvsagt at nasjonale beredskapsressurser skal være mest mulig hensiktsmessig organisert, men vil samtidig advare mot at disse ressursene uten videre tas ut og tillegges et særorgan, eller Politidirektoratet. Det er ønskelig at de nasjonale beredskapsressursene skal ha tett tilknytning til alminnelig politiarbeid. Unntaket her er eventuelt helikoptertjenesten. Det er naturlig at regjeringen kommer tilbake på egnet måte med en helhetlig plan for landets samlede helikopterkapasitet, herunder transportløsninger for beredskapstroppen.

12.2.2 Enkelte spørsmål vedrørende nasjonale ressurser

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Gjørv-kommisjonens anbefaling om etablering av en nasjonal politioperativ sentral som en skalerbar del av operasjonssentralen i Oslo. Formålet med tiltaket vil være å oppnå en koordinert samhandling ved en hendelse som finner sted i flere distrikter eller overskrider kapasiteten til det enkelte distrikt.

Flertallet vil påpeke at den anbefalingen hadde en vurdering av dagens politidistriktsstruktur med 27 veldig ulike politidistrikter. Ved store hendelser ville mange av dagens politidistrikter ikke være i stand til å håndtere den type hendelser med det ressursnivået de har på operasjonssentralen i dag, og Gjørv-kommisjonen anbefalte på bakgrunn av det å opprette en nasjonal operasjonssentral som kunne tre inn dersom det skjedde store hendelser som politidistriktet selv ikke var i stand til å håndtere.

Flertallet viser til at man gjennom nærpolitireformen reduserer antall politidistrikter fra 27 til 12 politidistrikter, hvilket gir en helt annen robusthet i de ulike politidistriktenes håndteringsevne. Det er også lagt til rette for bistand politidistriktene imellom. Flertallet mener at når man skal vurdere behovet for en nasjonal skalerbar operasjonssentral, så må man vurdere behovet på bakgrunn av de strukturendringene og synergieffekten det vil gi.

Flertallet forventer at man gjennom den nye politidistriktsinndelingen og den betydelige økningen av operasjonssentralens robusthet gjennom krav til bemanning vil få politidistrikter med bedre forutsetninger for å håndtere hendelser.

Flertallet vil påpeke at muligheten for å gi én operasjonssentral ansvaret for hendelser som går på tvers av flere politidistrikter foreligger allerede.

Videre viser komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet til at det arbeides med å etablere et døgnbemannet situasjonssenter i Politidirektoratet. Situasjonssenteret skal bidra til å gi et nasjonalt situasjonsbilde, og på den måten styrke forutsetningene for en tilfredsstillende håndtering av hendelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser for øvrig til forslaget om å be regjeringen i løpet av 2015 legge frem en sak med forslag om nasjonal kriseledelse, og klargjøre roller og ansvar, samt avklare hvordan regjeringen vil forholde seg til Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral.

Komiteen viser til Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon om at «ressursene ikke fant hverandre». Komiteen mener at det må stilles betydelige krav til politiets kompetanse når det gjelder planlegging, gjennomføring av øvelser og samordning med ulike aktører. For å sikre en styrket samhandling mellom de ulike beredskapsaktørene er det viktig å legge til rette for egnede møteplasser som kan brukes til trening, øvelser og planlegging. Komiteen er derfor positiv til treningssentre som blant annet kan være en møteplass for nødetatene og andre innsatsressurser som bidrar til kunnskap og kompetansebygging. Komiteen ber departementet utrede nærmere hvilket innhold slike sentre skal ha, og om det skal etableres et senter i hvert politidistrikt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er kritiske til at regjeringen, heller ikke nå, avklarer fremdrift på bygging av et nytt nasjonalt beredskapssenter. Disse medlemmer ber regjeringen legge frem en fremdriftsplan for et nytt nasjonalt beredskapssenter så snart som mulig, og senest i forbindelse med budsjettproposisjonen for 2016.

12.2.3 Sokkelansvar

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker at ansvaret for kontinentalsokkelen fortsatt skal deles mellom fire politidistrikter og at dagens lokalisering opprettholdes. Ansvaret for kontinentalsokkelen er i dag delt i fire mellom Rogaland, Nordmøre og Romsdal, Helgeland og Troms politidistrikter. Flertallet går inn for at dagens ansvarsgrenser opprettholdes, og at disse fire ansvarsområdene overtas av de nye politidistriktene Sør-Vest, Møre og Romsdal, Nordland og Troms, på samme vilkår som under dagens organisering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at fire politidistrikter i dag har ansvaret for kontinentalsokkelen. Disse distriktene har gjennom år bygd opp god kompetanse på området, som det er viktig å videreutvikle. Disse medlemmer mener videre at ved en sentralisering til to enheter vil man miste mye av den lokalt forankrede kompetansen, noe som vil være uheldig ved store eller ekstraordinære hendelser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde ansvaret for kontinentalsokkelen ved fire politidistrikt.»

12.2.4 Andre temaer

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ber regjeringen følge opp følgende konkrete punkter:

• Utarbeide fremdriftsplan for Nasjonalt beredskapssenter senest i forbindelse med budsjettproposisjonen for 2016.

• Utarbeide beredskapsavtaler om bruken av landets samlede helikopterkapasitet.

• Sikre til enhver tid en oversikt over tilgjengelige beredskapsressurser som finnes hos frivillige organisasjoner, HRS, brann- og redningsvesenet.

• Ta en gjennomgang av bruk av måltall i politiet for å sikre at de ikke fører til en skeiv prioritering av saker i politiet.

• Sikre at politiet utover Merverdiprogrammet tar i bruk IKT og digitale hjelpemidler, også ved publikumskontakt.

Flertallet viser til politiloven § 2 pkt. 6 om politiets plikt til å samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner som er tillagt politiets virkefelt, og understreker viktigheten av at man følger opp dette gjennom regelmessig og systematisk kontakt.