Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, vil uttrykke tilfredshet med at Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse om kommunenes lånebelastning. Rapporten belyser noen av de fremtidige faremomenter i form av redusert økonomisk handlefrihet, og som i gitte scenarier også kan svekke kommunenes evne til å yte fullgode velferdstjenester.

Komiteen har merket seg at den renteeksponerte delen av kommunegjelden har økt fra 9 prosent av inntektene i 2006 til 30 prosent i 2013. Mens brutto driftsutgifter har steget med 54 prosent, har netto lånegjeld økt med 97 prosent i samme periode. En stor del av aktivitetsveksten skyldes statlige satsinger, innen blant annet sektorer som oppvekst, eldreomsorg og infrastruktur. Investeringene har i stor grad blitt lånefinansiert.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til de forklaringene fra rapporten som er gjengitt ovenfor, men vil for sin del også fremheve rentekompensasjonsordninger og opptrappingsplaner der staten stimulerer til igangsetting av tiltak, uten å ta fullt økonomisk medansvar for videreføring av slike ordninger.

Komiteen deler situasjonsbeskrivelsen av pensjonsforpliktelsene, men minner om at kommunenes evne til å egenfinansiere investeringene også svekkes ved at kravet til inndekking av premieavviket belaster kommunenes egenfinansieringsevne, og at netto driftsresultat i kommunesektoren er for svakt til å opprettholde egenfinansiering for selv et normalnivå på investeringene. Kommunene blir dermed henvist til å låne mer for å innfri egne og statlige prioriteringer.

Komiteen har merket seg at den gjennomgående avdragstiden på lånene har økt, og at dette stimulerer kommunene til å skyve større deler av gjelden foran seg. Samtidig har økte inntekter og lave renter gjort gjelden lettere å bære, hvilket igjen har stimulert økt fremmedfinansiering av utbyggingsoppgaver.

Komiteen viser til at det kan se ut som det er en innebygget dynamikk for akkumulering av gjeld når kapitalkostnadene utgjør en akseptert andel av inntektene. Rentenedgang betyr at rentebelastningen synker, men at evnen til å bære mer gjeld øker. Den økte gjeldsbyrden vil danne et høyere beregningsgrunnlag for renteutgiftene når rentene senere begynner å stige. I et slikt forløp vil mulighetene for å skyve gjeld foran seg bli begrenset, nedbetaling må forseres og dette vil skape ubehagelige og uforutsigbare reduksjoner i kommunenes velferdstilbud på et senere tidspunkt.

Komiteen har videre merket seg at det i beskrivelsen av gjeldssituasjonen for kommunene har vært skilt mellom renteeksponert gjeld og ikke-renteeksponert gjeld, idet lån tatt opp for investeringer i gebyrfinansierte (selvfinansierende) etater – som vann, avløp og renovasjon – anses som nærmest uproblematisk. Komiteen vil peke på at selv om adgangen til å velte risikoen for rentestigning over på brukerne er til stede, vil man i et scenario med økte renter både øke de kommunale avgiftene og redusere tilbud samtidig med at familiene selv må betale mer for sine huslån.

Komiteen er tilfreds med den brede gjennomgangen av kommunenes gjeldssituasjon, fordelt på kommunetyper og utviklingstrekk som beskrevet frem til dagens situasjon. Det kan imidlertid innvendes at den statlige medvirkningen til gjeldsoppbyggingen ikke omtales mer enn svært indirekte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil ikke unnlate å nevne at den finner det i beste fall upresist når det uttales i rapporten i punkt 3.4 (s. 37) om Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) at det «har et ansvar for å gi kommunene gode og forutsigbare rammebetingelser».

Komiteen er enig i at det er på sin plass å minne om at staten har et betydelig ansvar for den økonomiske utviklingen i kommunene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i så fall ikke er KMD som er problemet, men summen av ukoordinerte statlige sektorinteresser, med et iboende ønske om lov- og forskriftsregulering for å fremtvinge minstenormer og standardkrav, for dermed å sikre seg mot lokaldemokratiets egne prioriteringer.

Komiteen viser til at også Stortinget som bevilgende myndighet har et ansvar for en helhetlig politikk for kommunesektoren.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at staten har et avgjørende ansvar for den økonomiske utviklingen i kommunene. KMD har et særskilt ansvar for å koordinere statlige sektorinteresser overfor kommunesektoren. Spesielt er det avgjørende at KMD har en bevisst og aktiv holdning til statlig ønske om lov- og forskriftsregulering for å fremtvinge minstenormer og standardkrav. Dette for å sikre lokaldemokratiets egne prioriteringer.

Komiteen vil også peke på at når statlig dikterte løsninger overfor kommunene bidrar til en sammenveving av statlige styringsambisjoner med lokale, kan det oppstå holdninger der kommunen ikke er villig til å erkjenne sitt ansvar fullt ut, når kommunestyret heller ikke får gjennomslag for egne prioriteringer, men ser seg selv som operatører for staten. I vår nåværende lovgivning kan ikke en kommune slås konkurs, hvilket vil si at staten som siste utvei vil måtte stå bak kommunene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når kommunen vurderer å øke sin gjeldsbyrde, kan man ikke se bort fra at det virker inn at man ubevisst legger til grunn at det ikke er den enkelte bank, men staten som er «lender of last resort».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det kan ha bredt seg en berettiget usikkerhet blant kommunene om statlige initiativ, reformer og aksjonsprogrammer viser seg å være fullfinansiert over hele tiltakets levetid. Flertallet vil peke på muligheten for å bringe forutsigbarhet for statlig sektorpolitikk ved at man i større grad benytter seg av rammeavtaler som definerer kommunale ytelser mot statlig betaling, der det er opp til kommunestyrene å vedta å slutte seg til. Flertallet viser til at det ved en utstrakt bruk av forhåndsavtaler også vil være nødvendig å etablere et nøytralt tvisteløsningsorgan, uavhengig av stat og kommune, som kan fastslå partenes forpliktelser som avtaleparter.

Komiteen vil fremheve at en beskrivelse av gjeldsoppbyggingen ikke kan ses isolert fra kommunens forvaltning av realkapital i form av bygninger, anlegg, infrastruktur o.a. Selv om det fornuftig nok er formålsbegrensninger for låneopptak ved at det prinsipielt ikke kan lånes til løpende drift, vil det være av minst like stor betydning for den økonomiske bærekraften i kommunen at bygninger og anlegg ikke forfaller. Når slike aktiva ikke vedlikeholdes i den takten de slites, oppstår et vedlikeholdsetterslep.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det ikke kan lånes til løpende drift. Kommunal- og moderniseringsdepartementet må innskjerpe overfor kommunene at nødvendig vedlikehold av bygninger og anlegg er en del av årlige driftsutgifter, og derved ikke kan brukes som salderingspost for å få budsjettet i balanse. Dersom slike aktiva ikke brukes, oppstår det et vedlikeholdsetterslep som ut fra erfaring er svært kostbart for eier av bygninger/anlegget.

Komiteen har merket seg at KS' eget anslag for vedlikeholdsetterslepet er 125 mrd. kroner for kommunale bygninger, mellom 75 og 100 mrd. kroner for veiene, og et grovere anslag for etterslep innen vann- og avløpssektoren på 100 mrd. kroner. 30–40 pst. av årlige investeringer i bygg har sammenheng med vedlikehold.

Komiteen mener det kan indikere en systemfeil når det ifølge samme kilde hevdes at det brukes 3–4 mrd. kroner for lite hvert år til verdibevarende vedlikehold. Dagens situasjon kjennetegnes av at kommunene erstatter løpende vedlikehold, som belaster driften, med investeringer som kan lånefinansieres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil, i tillegg til de nevnte forhold, peke på den «skjulte» gjelden som er i deler av Kommune-Norge. Enkelte steder har kommuner funnet andre finansieringsløsninger for bygg og anlegg, som for eksempel OPS-løsninger. Det er heller ikke uvanlig at enkelte kommuner har overført kommunens eiendomsmasse til selskaper eller stiftelser, men hvor kommunen står økonomisk ansvarlig. Dette maskerer den faktiske gjeldsgraden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, setter et spørsmålstegn ved om dagens regnskapsprinsipper for kommunesektoren i tilstrekkelig grad gir kommunestyrene oversikt, disiplinering og beslutningsstøtte for god forvaltning av realkapitalen. En vesentlig hjelp hadde vært om regnskapets bunnlinje ble påvirket av størrelsen på avskrivningene. Dagens budsjett- og regnskapssystem er finansielt orientert, der oppmerksomheten er rettet mot arbeidskapital og bevegelser i denne; ikke egenkapitalen (eiendeler fratrukket gjeld) som vil være å oppfatte som formuen til en kommune.

Flertallet stiller spørsmål ved om både finansiell orientering og formuebevaring ivaretas tilfredsstillende innenfor dagens regelverk, eller om større endringer er påkrevet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en feilslutning at forretningsregnskap med avskrivninger gir bedre vedlikehold i kommunal sektor. Dette medlem mener at en antagelse om at lønnsomhetsregnskap gir bedre vedlikehold, synes å bygge på at regnskap, som opererer med avskrivninger som har konsekvenser for det økonomiske resultat, gir større avsetning av midler til vedlikehold. Dette medlem mener det ikke er riktig, fordi vedlikeholdsinnsatsen uansett er avhengig av politiske prioriteringer. Dette medlem vil understreke at godt vedlikehold av bygg og anlegg er avhengig av god oversikt over vedlikeholdsbehov, gode systemer for gjennomføring av vedlikeholdet og at det settes av tilstrekkelige midler i budsjettet.

Komiteen tar til etterretning anbefalingene fra Riksrevisjonen om at Kommunal- og moderniseringsdepartementet iverksetter informasjonstiltak om gjeldsbelastningen overfor kommunestyrene gjennom planer og budsjetter, samt vurderinger om Fylkesmannens virkemidler kan utvikles i samme retning. Komiteen vil likevel fremheve anbefalingen til departementet om en vurdering av om kommunelovens bestemmelser i tilstrekkelig grad bidrar til å sikre at kommunenes gjeldsbelastning er økonomisk bærekraftig.

Komiteen viser til at kommunalministeren i sitt brev av 20. januar 2015 til Riksrevisjonen om anbefalingene omtaler utvalget som ble nedsatt 21. juni 2013 for å gjennomgå kommuneloven, herunder økonomibestemmelsene. Komiteen har merket seg at departementet vil avvente utvalgets innstilling før departementet vurderer Riksrevisjonens anbefalinger nærmere.

Komiteen vil påpeke anledningen departementet har til å gjøre utvalget kjent med anbefalingene før arbeidet sluttføres. Dermed kan Riksrevisjonens undersøkelse også bli til nytte for utvalget. Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling vedrørende forvaltningsrevisjonsrapporten om kommunenes gjeldsoppbygging og Stortingets behandling vil være kjent.