Etter folketrygdloven § 5-7 yter folketrygden stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog som er godkjent spesialist i klinisk psykologi og som har avtale om driftstilskudd med et regionalt helseforetak. Det er i dag et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist enten fra lege eller barnevernsadministrasjonens leder. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen at også henvisninger fra psykologer skal kunne utløse refusjon fra trygden.

For regjeringen er det et overordnet mål at mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer skal ha gode muligheter til å ta vare på egen helse. Et hovedmål med lovendringen er å forenkle veien inn til spesialisthelsetjenesten for personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. I tillegg er det et hovedmål å forebygge dobbeltarbeid for primærhelsetjenesten.

Med hjemmel i blant annet spesialisthelsetjenesteloven har departementet fastsatt forskrift om godtgjørelse av utgifter til helsehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak (poliklinikkforskriften). Etter forskriften må en pasient normalt være henvist fra lege, kiropraktor eller manuellterapeut for at godtgjørelse skal ytes. Det legges opp til at for henvisning til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) kan pasienten også være henvist fra psykolog.

Hvis Stortinget vedtar lovendringen, tar departementet sikte på å endre forskriftene slik at de trer i kraft sammen med endringene i folketrygdloven.

Departementet har vurdert om det skal være begrensning på hvilke psykologer som skal kunne henvise. Forslaget som ble sendt på høring, la opp til at et vilkår skulle være at henvisningen var fra «psykolog i klinisk virksomhet som er offentlig ansatt i eller utøver av sin virksomhet etter avtale med kommune eller regionale helseforetak».

Høringsinstansene var gjennomgående imot en slik begrensning, og departementet er kommet til at det likevel er lite praktisk å knytte refusjonsadgangen til en avgrenset gruppe arbeidsgivere. Departementet foreslår derfor i proposisjonen at psykologer generelt skal ha anledning til å skrive henvisninger som utløser refusjon fra folketrygden. Departementet viser til at enhver psykolog som henviser til spesialisthelsetjenesten, uansett hvor vedkommende er ansatt, vil utøve helsehjelp og således være underlagt helsepersonelloven, som blant annet stiller krav om faglig forsvarlig praksis, taushetsplikt og journalføring.

Departementet understreker at fastlegene fortsatt skal ha et hovedansvar for pasientene, og at henvisende psykolog vil være forpliktet til å innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig.

Ett av hovedformålene med lovutkastet er at de psykologene som først kommer i kontakt med pasienten, og som kjenner pasienten best, ved behov skal kunne gi ham eller henne en henvisning som utløser refusjon. Dette sparer tid for pasienten og hindrer overflødige besøk hos fastlegen.

Departementet presiserer at også psykologene i PP-tjenesten skal omfattes av forslaget. Departementet viser til at disse har en særlig viktig rolle for å ivareta utsatte barn og unge, og at det å kunne henvise til spesialisthelsetjenesten er en viktig del av dette, og at det er viktig at barn skal slippe å måtte fortelle sin historie flere ganger.

Forslaget til lovendring kan by på særlige utfordringer for psykologer som ikke primært jobber som helsepersonell, men som jobber under annet regelverk, for eksempel psykologer i PP-tjenesten og i barnevernet. Arbeidet med henvisninger vil være omfattet av regelverket for helsepersonell, mens hoveddelen av arbeidsoppgavene reguleres av annet lovverk. Dette kan kreve et markert skille mellom forskjellige arbeidsoppgaver og roller. Det er også viktig at pasienten eller brukeren gis nødvendig informasjon om psykologens ulike roller.

Departementet mener at psykologer som sådan har den nødvendige kompetanse til å vurdere om en pasient trenger ytterligere behandling i spesialisthelsetjenesten, og går bort fra de foreslåtte begrensningene knyttet til «klinisk virksomhet», arbeidssted og avtale med kommune eller regionalt helseforetak. Psykologer bør i kraft av sin kompetanse ha adgang til å henvise pasienter videre til relevante deler av spesialisthelsetjenesten, med den følge at pasienten gis rett til utgiftsdekning.

Departementet foreslår derfor at «psykolog» føyes til i oppramsingen over hvem som kan henvise videre i folketrygdloven § 5-7 tredje ledd.

I proposisjonen foreslår departementet også to mindre endringer i folketrygdloven:

• Norsk psykologforeningen har vedtatt nytt reglement for spesialistutdanningen for psykologer, og for å tilpasse seg nye betegnelser foreslår departementet at «godkjent spesialist i klinisk psykologi» endres til «godkjent psykologspesialist», jf. folketrygdloven § 5-7 første ledd.

• Folketrygdloven § 5-7 andre ledd henviser til spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 a tredje ledd. Korrekt henvisning skal være spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 a sjette ledd.

De foreslåtte lovendringene antas å ha liten eller ingen betydning for omfanget av refusjoner, og det antas videre at endringene ikke vil føre til økt press på spesialisthelsetjenesten. Departementets samlede vurdering er at de endringer som foreslås i proposisjonen, kan slå begge veier i enkeltsituasjoner, men at det er liten grunn til å anta en signifikant totaløkning av antall henvisninger på sikt. Antall konsultasjoner hos fastlegene må antas å kunne reduseres noe.