Jeg viser til Stortingets brev av 14. januar
2015 vedrørende Representantforslag 8:49 S (2014-2015) fra representanten
Rasmus Hansson.
Representantens første forslag er at regjeringen skal
sørge for at kvotekjøp i utviklingsland ikke skal brukes for å innfri
norske klimamålsettinger etter 2020. I Meld. St.13 (2014-2015) ”Ny
utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU”, orienterer
regjeringen Stortinget om hva som skal være Norges innspill til
internasjonal forpliktelse for perioden 2021-2030. Her fremkommer
det at regjeringen i første kvartal vil sende inn en selvstendig,
indikativ forpliktelse til FNs klimakonvensjon med følgende elementer:
Norge vil påta seg
en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i
2030 sammenlignet med 1990.
Norge vil gå i dialog med EU om å inngå
en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med
EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med
1990-nivået. Regjeringen vil fram mot klimakonferansen i Paris
i desember 2015 arbeide for en intensjonsavtale med EU om felles
oppfyllelse av klimaforpliktelsen.
Dersom en felles løsning ikke fører fram, vil
målet om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet
med 1990, være Norges indikative forpliktelse. Målet er betinget
av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen, og en
godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag til å
oppfylle forpliktelsen. For at ambisjonsnivået skal være det samme,
vil det kreve at Norge må ha adgang til bruk av fleksible internasjonale
mekanismer innenfor ikke-kvotepliktig sektor, på linje med den fleksibiliteten
EU-land vil få innenfor EU-systemet. EUs fordeling av utslippsmål
i ikke-kvotepliktig sektor og deres adgang til bruk av fleksible
mekanismer vil bli avklart i EUs videre arbeid med klimarammeverket,
og forventes vedtatt i 2016.
Mekanismene kan gi viktige bidrag til reduserte utslipp,
nødvendig omstilling og utvikling. Det er også slik at både med
felles oppfyllelse med EU og med en egen forpliktelse, er det aktuelt
å bruke fleksible mekanismer også etter 2021. En egen norsk forpliktelse
forutsetter bruk av fleksible mekanismer. Dersom EU på et senere
tidspunkt skal øke ambisjonsnivået er det aktuelt også for EU å
bruke fleksible mekanismer.
I sitt andre forslag foreslår representanten
at Stortinget ber regjeringen vurdere om videre norske bidrag gjennom
CDM-systemet er en hensiktsmessig måte å støtte opp om grønn utvikling
i utviklingsland, sett i forhold til bl.a. Det grønne klimafondet.
Forslagsstiller viser til at det er mange gode
klimaprosjekter under CDM som rike land bør bidra til å finansiere
i utviklingsland. Det er jeg enig i. Den grønne utviklingsmekanismen, CDM,
har bidratt sterkt til grønn omstilling i utviklingsland. Forslagsstiller
viser til en rapport fra et bredt sammensatt høynivåpanel
Climate Change, Carbon Markets and
the CDM: A Call to Action. Report of the High-Level Panel on the
CDM Policy Dialogue (December 2012). Panelet er klar
i sin anbefaling om videreføring og -utvikling av CDM-ordningen.
Så langt har ordningen gitt 1,5 mrd. tonn CO2-ekvivalenter
i dokumenterte reduksjoner i klimagasser. Reduksjonspotensialet
for allerede FN-godkjente prosjekter er anslått til mellom 6 og
7 mrd. tonn.
Manglende etterspørsel etter kvoter har ført
til at de alminnelige prisene i markedet er for lave til at nye
prosjekter blir satt i gang, og til at mange prosjekter som allerede
er godkjente og satt i gang, ikke videreføres. Overføringer fra
rike til fattige land gjennom mekanismen er dermed i ferd med å
tørke ut.
FN har gjort beregninger
http://cdm.unfccc.int/filestorage/e/x/t/extfile-20141201181934065-CDMFactSheet-LeverFinan_English_Lima_final.pdf/CDMFactSheet- som
viser at hver dollar brukt i CDM utløser ti dollar i private investeringer.
Når det gjelder investeringer i fornybar energi gir hver dollar
i CDM 18 dollar i private investeringer. Den grønne utviklingsmekanismen
har resultert i investeringer som FN anslår til flere hundre milliarder
amerikanske dollar. Utviklingen i klimakvotemarkedet er svært uheldig
for arbeidet med grønn omstilling i utviklingslandene.
Det er avgjørende at en lykkes i arbeidet med
en slik omstilling. Det er i utviklingslandene økningen i globale
utslipp av klimagasser nå finner sted. Den grønne utviklingsmekanismen
har ikke bare direkte bidratt til store reduksjoner i klimagassutslipp.
Gjennom praktisk handling har den også virket inn på tenkningen
både i privat og offentlig sektor, og vist vei for en grønn utvikling
i utviklingslandene. Få andre ordninger kan vise tilsvarende resultater.
Det norske kjøpsprogrammet er ett av svært få lyspunkt
for aktører som fortsatt arbeider med utvikling av klimaprosjekter
i Afrika, Asia og Latin-Amerika innenfor rammen av CDM.
Gjennom det kvotekjøpsprogrammet som Stortinget
har vedtatt kjøper vi et relativt stort antall kvoter fra prosjekter
som står i fare å bli avviklet som klimaprosjekter på grunn av de
lave markedsprisene. Kjøpene skjer gjennom generelle anbudsrunder
som omfatter alle CDM-land. Vi har også gjennomført en særskilt
anbudsrunde for prosjekter i de minst utviklede landene (MUL) der
vi aksepterer høyere priser enn det som var utfallet av den første,
generelle anbudsrunden. I denne anbudsrunden har vi også åpnet for
å kjøpe fra nye prosjekter. Prisene vi generelt betaler er flere
ganger høyere enn prisene i det ordinære markedet.
Jeg vil være klar på at CDM-systemet har hatt sine
svakheter. Fortsatt er det fare for at FN gjør feil i enkelttilfeller,
men kontrollregimet er blitt kraftig forbedret. Systemet er ikke
perfekt, men det er det beste vi har. Gjeldende system er basert
på at FN skal godkjenne enkeltprosjekter i utviklingsland som ikke
er underlagt noe tak for sine utslipp. I forhandlingene om en klimaavtale for
perioden 2020-2030 arbeider vi for at alle land, også utviklingsland,
forplikter seg til å begrense sine utslipp av klimagasser. Dette
vil ha føringer for utforming av framtidige fleksible mekanismer.
Representanten ber om at en vurderer om CDM-systemet
er hensiktsmessig sett i forhold til bl.a. Det grønne klimafondet.
Regjeringen prioriterer dette fondet høyt med tilsagn om bidrag
på 1,6 mrd. kroner i perioden 2015-2018. Samlede bidrag til fondet
er nå på over 10 mrd. dollar, og det er store forventninger til
at fondet skal etablere seg som den sentrale kanalen for multilateral
klimafinansiering i årene framover. Ikke minst vil fondet spille
en viktig rolle i å understøtte den nye klimaavtalen som skal undertegnes
i Paris i år. Fondet er enda ikke fullt ut operasjonelt, men det
forventes at det vil være i stand til å støtte konkrete klimatiltak
i utviklingsland i løpet av 2015.
Det er også viktig å påpeke at Det grønne klimafondet
er tiltenkt en annen rolle enn CDM. Der CDM er prosjektbasert, skal
Det grønne klimafondet arbeide i større skala med å hjelpe mottakerland
med å utvikle og finansiere nasjonale lavutslippsplaner.
Regjeringen er involvert i en rekke andre tiltak som
direkte og indirekte skal bidra til en grønn utvikling i utviklingsland.
CDM leverer den beste dokumentasjonen på oppnådde resultater mht
klimaeffekt, og har dannet grunnlag for utformingen av andre ordninger.
På norsk side legger vi stor vekt på ordninger hvor det kreves dokumentasjon
på oppnådde resultat før det utbetales støtte. Men slike ordninger
må suppleres med andre tiltak hvor resultatene er mer krevende å
måle.
Begrunnelsen for forslaget kan tyde på noen misforståelser
om kvotekjøpsprogrammet i første forpliktelsesperiode (2008-2012)
og om Stortingets behandling av ratifikasjon av tillegg til Kyotoprotokollen
vedrørende andre forpliktelsesperiode (2013-2020).
Jeg vil spesielt peke på at kvoter kjøpt gjennom kjøpsprogrammet
for Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (2008-2012) utelukkende ble
brukt for å overoppfylle forpliktelsen, ikke som et ”supplement
til nasjonalt tiltak”.
Jeg vil videre peke på at det er bred oppslutning om
bruk av fleksible mekanismer, for eksempel kjøp av kvoter gjennom
Den grønne utviklingsmekanismen, i andre forpliktelsesperiode (2013-2020).
Jeg viser i den forbindelse til Stortingets behandling av Prop.
173 S (2012-2013) om samtykke til godkjennelse av endringer av 8. desember
2012 i Kyotoprotokollen av 11. desember 1997. Energi- og miljøkomiteen, herunder
representanten Hansson, påpekte i sin innstilling at ”det gjennom Kyotoprotokollens system åpnes for
en fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom land som supplement
til nasjonale tiltak. Komiteen viser til at dette kan gjøre det
mulig for Norge å ta på seg større forpliktelser og bidra til større
globale reduksjoner.”
I tråd med Stortingets føringer legger regjeringen
opp til å innfri deler av Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollens
andre periode gjennom kvotekjøp.