Vedlegg
Jeg viser til Stortingets brev av 14. januar 2015 vedrørende Representantforslag 8:49 S (2014-2015) fra representanten Rasmus Hansson.
Representantens første forslag er at regjeringen skal sørge for at kvotekjøp i utviklingsland ikke skal brukes for å innfri norske klimamålsettinger etter 2020. I Meld. St.13 (2014-2015) ”Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU”, orienterer regjeringen Stortinget om hva som skal være Norges innspill til internasjonal forpliktelse for perioden 2021-2030. Her fremkommer det at regjeringen i første kvartal vil sende inn en selvstendig, indikativ forpliktelse til FNs klimakonvensjon med følgende elementer:
Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.
Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Regjeringen vil fram mot klimakonferansen i Paris i desember 2015 arbeide for en intensjonsavtale med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen.
Dersom en felles løsning ikke fører fram, vil målet om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990, være Norges indikative forpliktelse. Målet er betinget av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen, og en godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag til å oppfylle forpliktelsen. For at ambisjonsnivået skal være det samme, vil det kreve at Norge må ha adgang til bruk av fleksible internasjonale mekanismer innenfor ikke-kvotepliktig sektor, på linje med den fleksibiliteten EU-land vil få innenfor EU-systemet. EUs fordeling av utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor og deres adgang til bruk av fleksible mekanismer vil bli avklart i EUs videre arbeid med klimarammeverket, og forventes vedtatt i 2016.
Mekanismene kan gi viktige bidrag til reduserte utslipp, nødvendig omstilling og utvikling. Det er også slik at både med felles oppfyllelse med EU og med en egen forpliktelse, er det aktuelt å bruke fleksible mekanismer også etter 2021. En egen norsk forpliktelse forutsetter bruk av fleksible mekanismer. Dersom EU på et senere tidspunkt skal øke ambisjonsnivået er det aktuelt også for EU å bruke fleksible mekanismer.
I sitt andre forslag foreslår representanten at Stortinget ber regjeringen vurdere om videre norske bidrag gjennom CDM-systemet er en hensiktsmessig måte å støtte opp om grønn utvikling i utviklingsland, sett i forhold til bl.a. Det grønne klimafondet.
Forslagsstiller viser til at det er mange gode klimaprosjekter under CDM som rike land bør bidra til å finansiere i utviklingsland. Det er jeg enig i. Den grønne utviklingsmekanismen, CDM, har bidratt sterkt til grønn omstilling i utviklingsland. Forslagsstiller viser til en rapport fra et bredt sammensatt høynivåpanel
Climate Change, Carbon Markets and the CDM: A Call to Action. Report of the High-Level Panel on the CDM Policy Dialogue (December 2012). Panelet er klar i sin anbefaling om videreføring og -utvikling av CDM-ordningen. Så langt har ordningen gitt 1,5 mrd. tonn CO2-ekvivalenter i dokumenterte reduksjoner i klimagasser. Reduksjonspotensialet for allerede FN-godkjente prosjekter er anslått til mellom 6 og 7 mrd. tonn.
Manglende etterspørsel etter kvoter har ført til at de alminnelige prisene i markedet er for lave til at nye prosjekter blir satt i gang, og til at mange prosjekter som allerede er godkjente og satt i gang, ikke videreføres. Overføringer fra rike til fattige land gjennom mekanismen er dermed i ferd med å tørke ut.
FN har gjort beregninger
http://cdm.unfccc.int/filestorage/e/x/t/extfile-20141201181934065-CDMFactSheet-LeverFinan_English_Lima_final.pdf/CDMFactSheet- som viser at hver dollar brukt i CDM utløser ti dollar i private investeringer. Når det gjelder investeringer i fornybar energi gir hver dollar i CDM 18 dollar i private investeringer. Den grønne utviklingsmekanismen har resultert i investeringer som FN anslår til flere hundre milliarder amerikanske dollar. Utviklingen i klimakvotemarkedet er svært uheldig for arbeidet med grønn omstilling i utviklingslandene.
Det er avgjørende at en lykkes i arbeidet med en slik omstilling. Det er i utviklingslandene økningen i globale utslipp av klimagasser nå finner sted. Den grønne utviklingsmekanismen har ikke bare direkte bidratt til store reduksjoner i klimagassutslipp. Gjennom praktisk handling har den også virket inn på tenkningen både i privat og offentlig sektor, og vist vei for en grønn utvikling i utviklingslandene. Få andre ordninger kan vise tilsvarende resultater.
Det norske kjøpsprogrammet er ett av svært få lyspunkt for aktører som fortsatt arbeider med utvikling av klimaprosjekter i Afrika, Asia og Latin-Amerika innenfor rammen av CDM.
Gjennom det kvotekjøpsprogrammet som Stortinget har vedtatt kjøper vi et relativt stort antall kvoter fra prosjekter som står i fare å bli avviklet som klimaprosjekter på grunn av de lave markedsprisene. Kjøpene skjer gjennom generelle anbudsrunder som omfatter alle CDM-land. Vi har også gjennomført en særskilt anbudsrunde for prosjekter i de minst utviklede landene (MUL) der vi aksepterer høyere priser enn det som var utfallet av den første, generelle anbudsrunden. I denne anbudsrunden har vi også åpnet for å kjøpe fra nye prosjekter. Prisene vi generelt betaler er flere ganger høyere enn prisene i det ordinære markedet.
Jeg vil være klar på at CDM-systemet har hatt sine svakheter. Fortsatt er det fare for at FN gjør feil i enkelttilfeller, men kontrollregimet er blitt kraftig forbedret. Systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har. Gjeldende system er basert på at FN skal godkjenne enkeltprosjekter i utviklingsland som ikke er underlagt noe tak for sine utslipp. I forhandlingene om en klimaavtale for perioden 2020-2030 arbeider vi for at alle land, også utviklingsland, forplikter seg til å begrense sine utslipp av klimagasser. Dette vil ha føringer for utforming av framtidige fleksible mekanismer.
Representanten ber om at en vurderer om CDM-systemet er hensiktsmessig sett i forhold til bl.a. Det grønne klimafondet. Regjeringen prioriterer dette fondet høyt med tilsagn om bidrag på 1,6 mrd. kroner i perioden 2015-2018. Samlede bidrag til fondet er nå på over 10 mrd. dollar, og det er store forventninger til at fondet skal etablere seg som den sentrale kanalen for multilateral klimafinansiering i årene framover. Ikke minst vil fondet spille en viktig rolle i å understøtte den nye klimaavtalen som skal undertegnes i Paris i år. Fondet er enda ikke fullt ut operasjonelt, men det forventes at det vil være i stand til å støtte konkrete klimatiltak i utviklingsland i løpet av 2015.
Det er også viktig å påpeke at Det grønne klimafondet er tiltenkt en annen rolle enn CDM. Der CDM er prosjektbasert, skal Det grønne klimafondet arbeide i større skala med å hjelpe mottakerland med å utvikle og finansiere nasjonale lavutslippsplaner.
Regjeringen er involvert i en rekke andre tiltak som direkte og indirekte skal bidra til en grønn utvikling i utviklingsland. CDM leverer den beste dokumentasjonen på oppnådde resultater mht klimaeffekt, og har dannet grunnlag for utformingen av andre ordninger. På norsk side legger vi stor vekt på ordninger hvor det kreves dokumentasjon på oppnådde resultat før det utbetales støtte. Men slike ordninger må suppleres med andre tiltak hvor resultatene er mer krevende å måle.
Begrunnelsen for forslaget kan tyde på noen misforståelser om kvotekjøpsprogrammet i første forpliktelsesperiode (2008-2012) og om Stortingets behandling av ratifikasjon av tillegg til Kyotoprotokollen vedrørende andre forpliktelsesperiode (2013-2020).
Jeg vil spesielt peke på at kvoter kjøpt gjennom kjøpsprogrammet for Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (2008-2012) utelukkende ble brukt for å overoppfylle forpliktelsen, ikke som et ”supplement til nasjonalt tiltak”.
Jeg vil videre peke på at det er bred oppslutning om bruk av fleksible mekanismer, for eksempel kjøp av kvoter gjennom Den grønne utviklingsmekanismen, i andre forpliktelsesperiode (2013-2020). Jeg viser i den forbindelse til Stortingets behandling av Prop. 173 S (2012-2013) om samtykke til godkjennelse av endringer av 8. desember 2012 i Kyotoprotokollen av 11. desember 1997. Energi- og miljøkomiteen, herunder representanten Hansson, påpekte i sin innstilling at ”det gjennom Kyotoprotokollens system åpnes for en fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom land som supplement til nasjonale tiltak. Komiteen viser til at dette kan gjøre det mulig for Norge å ta på seg større forpliktelser og bidra til større globale reduksjoner.”
I tråd med Stortingets føringer legger regjeringen opp til å innfri deler av Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollens andre periode gjennom kvotekjøp.