Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og Anne Sandum, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson viser til at bakgrunnen for kontrollsaken er en endring gjort i Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet for 2014. Tildelingsbrevet ble for 2014 endret under punktet «Delmål 4.2 – Rask retur av utlendinger uten lovlig opphold». Endringen ble gjort etter den innledende setningen «Følgende prioriteringer skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer». Endringen besto i at ordene «som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse» ble strøket. Formuleringen som sto igjen var dermed «Saker som omfatter barn skal prioriteres».

Komiteen viser også til at dette ble offentlig kjent gjennom en serie oppslag i Bergens Tidende i desember 2014, det første den 2. desember 2014. Oppslagenes kjerne var at endringen i tildelingsbrevet til Politidirektoratet for 2014 ikke var blitt fulgt opp og videreformidlet til underliggende etater. Allerede samme dag bekreftet justis- og beredskapsministeren i Stortinget at endringen ikke var videreformidlet, og han beklaget dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at selv om disponeringsskrivet fra Politidirektoratet (POD) til de underliggende etater ikke inneholdt endringene i tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet (JD), mottar alle etater begge dokumentene, både tildelingsbrevet og disponeringsskrivet. Disse medlemmer er enig med statsråden i at ved tillitsbasert ledelse må en kunne forvente at dokumenter fra overordnet ledelse leses og følges opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det er svært uheldig at en leder på denne måten skyver ansvaret for feil nedover i systemet. Departementet mottok selv kopi av disponeringsskrivet, uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet fikk brev med spørsmål om endringen, uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet mottok en rekke enkeltrapporter om saker, uten å følge formuleringene i dem tilstrekkelig. Med dette som bakteppe er det dårlig ledelse, og det motsatte av å ta ansvar, å antyde at problemet skyldes manglende lesning av et dokument i Politiets utlendingsenhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke se at det representerer ansvarsfraskrivelse at det under en muntlig høring uttrykkes at en forutsetter at underliggende etat leser skriftlige føringer.

Komiteenviser til at rutinene i departementet nå gjennomgås med sikte på en grundigere oppfølging av disponeringsskrivene i underliggende etater, særlig der det gjøres politikkendringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at statsråd Anundsen i sin redegjørelse til Stortinget den 2. desember 2014 omtalte denne endringen i tildelingsbrevet som «en viktig endring» og «den klare politikkendringen». Flertallet har til tross for denne beskrivelsen fra statsråden ikke kunnet konstatere at ledelsen i JD gjennom 2014 foretok seg noe for å sikre at politikkendringen ble forstått og implementert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i replikkordskiftet 6. oktober 2014 var tydelig på hva som konkret var gjort for å endre politiets prioritering:

«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk.»

Disse medlemmer mener det fremgår klart at det er gjennom tildelingsbrevet dette spørsmålet er fulgt opp politisk, og utgangspunktet for spørsmålet til statsråden var om statsråden hadde «gitt noen beskjeder i systemet som gjør at vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?».

Disse medlemmer viser videre til at statsråd Anundsen i sin redegjørelse 2. desember sa følgende:

«I tildelingsbrevet for 2014 gjorde departementet en viktig endring i hvordan politiet skal prioritere blant de som skal transporteres ut av landet fordi de ikke har lovlig opphold.»

Disse medlemmer viser til at Anundsen også her er helt presis i sin omtale av hva departementet har gjort for å iverksette den aktuelle endringen, nemlig gjennom endringen i tildelingsbrevet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at endringen i formulering i tildelingsbrevet ikke er stor, rent språklig. Departementet burde tatt høyde for at en så vidt begrenset endring kunne være for vag til å bli oppfattet av underliggende organer som en klar politikkendring, uten videre oppfølging. En slik oppfølging fant ikke sted. Flertallet har ikke kunnet bringe på det rene at JD i styringsdialogmøtene med POD og PU på noe tidspunkt har tatt opp med de underliggende organene at endringen av formuleringen i tildelingsbrevet skulle utgjøre en klar politikkendring som organene skulle forholde seg til.

Derimot mottok JD en rekke signaler om at endringen ikke var forstått og implementert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at varslene fra Politiets utlendingsenhet via Politidirektoratet om enkeltsaker hadde som formål å forberede departementet på saker som kunne skape medieinteresse, en praksis som har vært gjeldende i mange år. I og med at også lengeværende barn kunne sendes ut, var antallet, i alle fall frem til september 2014, såpass lavt at det ikke var noen grunn til å reagere. Avviket i september skyldes en større uttransportering til Nigeria. Som statsråden redegjorde for under høringen, var det flere måneder i 2014 hvor det ikke ble sendt ut mindreårige barn som hadde oversittet utreisefristen mer enn to år.

Komiteen viser til at JD 14. mars 2014 fikk et brev fra POD, der direktoratet i sitt spørsmål nummer 2 ba om en presisering av hvordan de øvrige prioriteringene for 2014 påvirket prioriteringen av å sende ut «(lengeværende) barn»:

«Hvordan påvirker prioriteringen av de nyeste sakene de øvrige prioriteringene, særlig føringen om at saker der (lengeværende) barn er involvert, skal prioriteres?»

Komiteen konstaterer at JD til PODs spørsmål 2 i det aktuelle brevet svarte med den samme formuleringen som hadde stått i tildelingsbrevet, uten antydninger eller påpekninger om at dette skulle utgjøre en klar politikkendring:

«Vi vil for øvrig presisere at saker som omfatter barn skal prioriteres i 2014.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at JD her hadde en åpenbar foranledning til å klargjøre overfor POD hvordan endringen i formulering på dette punktet skulle forstås. Departementet burde som et minstemål ha reagert på at POD brukte formuleringen «lengeværende barn». At ordet «lengeværende» var satt i parentes endrer ikke på det vesentlige, og bruken av formuleringen burde ha gitt opphav til mistanke hos departementet om at de underliggende organene ikke hadde oppfattet noen politikkendring.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at statsråd Anundsen i brev til komiteen datert 19. desember 2014 skriver om dette:

«I ettertid ser jeg at vi kunne vært enda tydeligere i tilbakemeldingen til POD på dette punktet, dersom en var usikker på om det var samsvar mellom tildelingsbrev og disponeringsskriv.»

Dette flertallet tar til etterretning at statsråden tar selvkritikk på dette allerede i brevet til komiteen.

Komiteen registrerer videre at JD mottok kopi av disponeringsskrivet som POD sendte til sine underliggende etater for 2014. I disponeringsskrivet ble formuleringen fra tildelingsbrevet fra departementet for 2013 brukt. Den nye formuleringen fra tildelingsbrevet for 2014 ble med det ikke formidlet videre. Komiteen har ikke kunnet bringe på det rene hvem i JD som leste kopien av disponeringsskrivet, eller om det i det hele tatt ble lest.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,konstaterer at JD i alle tilfeller heller ikke på dette tidspunktet foretok seg noe for å sikre at den påståtte politikkendringen var forstått og ble fulgt opp.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at departementets viktigste styringsdokument overfor underliggende etater er tildelingsbrevet. Det må forutsettes at tildelingsbrevet blir lest grundig og oppfattet av underliggende etater dersom en skal sikre en effektiv ledelse. Disse medlemmer viser videre til at tildelingsbrevet blir sendt ut til underliggende etater i tillegg til disponeringsskrivet. Disse medlemmer viser til at statsråden i svar til komiteen av 19. desember 2014 gjør det klart at det ikke var noe i tallmaterialet som skulle indikere at endringen i tildelingsbrevet ikke var oppfattet, og det gav derfor ikke grunn til særlig oppfølging.

Komiteen vil peke på at Politiets utlendingsenhet gjennom e-poster varsler UD og JD via POD om saker med potensial for å vekke medieoppmerksomhet. I 2014 inneholdt et tyvetalls e-poster av denne typen den følgende formuleringen:

«Det er imidlertid mulig at det faktum at en barnefamilie tvangsreturneres, i seg selv kan skape medieoppmerksomhet eller andre reaksjoner, særlig mht Regjeringsplattformens og Firepartiavtalens varsel om s.k. amnesti for visse barnefamilier. PU har imidlertid ikke mottatt føringer om tilbakeholdenhet overfor denne gruppen, og gjennomfører derfor uttransporter som planlagt.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at formuleringen over burde ha vært fanget opp av JD som et signal om at PU ikke hadde registrert noen politikkendring, og i alle fall gitt grunnlag for spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til kontrollhøringen der det ble klargjort at disse varslene bygger på en langvarig praksis, og at de er ment for å forberede politisk ledelse på eventuelle mediesaker. Disse medlemmer viser til at varselet omtaler utsendelse av barn generelt, ikke lengeværende spesielt. På grunn av den store økningen av antall tvangsreturer i 2014, var det også klart at det skulle utsendes flere barn enn tidligere. At slike saker kan få medieoppmerksomhet uavhengig av barnets oppholdstid er åpenbart, særlig fordi det forelå en avtale mellom de fire partiene. Disse medlemmer mener det er dette som fremkommer i disse varslene.

Disse medlemmer mener videre at formuleringer som «ikke mottatt føringer om tilbakeholdenhet overfor denne gruppen» ikke kan forstås slik at PU ikke hadde fått med seg politikkendringen. Disse medlemmer vil presisere at endringen ikke innebar at lengeværende barn skulle skjermes fra retur. Også lengeværende barn kunne bli sendt ut, men skulle ikke prioriteres foran andre barn.

Komiteen bemerker at informasjon som den har fått i forbindelse med høringen, har vist at JD responderte som følge av enkelte av brevene fra PU. I ett konkret tilfelle ble en utsendelse stoppet av JD. Departementet viste da til at den midlertidige bestemmelsen i utlendingsforskriften snart ville tre i kraft, og ba PU vente med å sende ut den aktuelle familien.

Komiteen viser til at det i forslaget til statsbudsjett for 2014 fra den rød-grønne regjeringen ble satt et måltall for uttransporter på 4 900. Etter regjeringsskiftet foreslo Solberg-regjeringen i sin tilleggsproposisjon at måltallet for 2014 skulle økes til 6 700 uttransporteringer i 2014. I revidert statsbudsjett for 2014 ble dette tallet økt til 7 100. Måltallet var med det langt høyere enn de foregående årene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at de foreslåtte målene er vedtatt av Stortinget, og at det må forventes at en statsråd legger konkrete arbeidsplaner for å nå mål fastsatt av Stortinget som dertil også har gitt ekstra bevilgninger for at målene skal nås.

Komiteen har merket seg at statsråd Anundsen gjennom 2014 fulgte oppnåelsen av dette måltallet tett. Særlig i andre halvdel av 2014 medførte dette et kraftig press på underliggende etater. I august 2014 sendte PU meldinger til POD og JD om at det kunne bli vanskelig å nå måltallet. Som følge av dette ble det i august avholdt minst ett møte mellom JD og POD og PU med måltallene som tema. I etterkant av møtet ble det av PU utarbeidet en tiltaksplan. Denne planen ble lagt frem 23. august 2014, og ble så satt i verk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det høsten 2014 forekom en betydelig økning i antallet uttransporterte lengeværende barn. Sammenlignet med året før er økningen betydelig, både i absolutte tall og som andel av totalt antall uttransporterte, se vedlagte tabeller (vedlegg 10). Økningen i uttransporter fikk enkeltpersoner, organisasjoner, advokater og støttegrupper til å reagere. Som følge av dette ble utsendelse av lengeværende barn et tema i Stortinget.

Flertallet viser til at statsråd Anundsen 29. september 2014 fikk et skriftlig spørsmål fra representanten Karin Andersen. Spørsmålet lød:

«Flere barnefamilier med langvarig opphold har blitt sendt ut på tross av og før de varslede endringene for lengeværende barnefamilier er gjennomført. De siste ukene ser det ut til at det er gjennomført planmessig utsendelse av nettopp slike familier.

Kan justisministeren tallfeste hvor mange barnefamilier med opphold i Norge på mer enn tre år og endelig avslag, som har blitt sendt ut av landet siden 28. februar, og til hvilke land er de returnert?»

Statsråd Anundsen svarte 3. oktober 2014 slik:

«Ifølge Politidirektoratet har politiet i perioden 01.03.14 til 31.08.14 uttransportert til sammen 16 barnefamilier uten lovlig opphold i Norge, og som har oppholdt seg her i mer enn tre år. Disse er sendt til Afghanistan, Filippinene, Iran, Jemen, Jordan, Kirgisistan, Kosovo, Pakistan og Usbekistan.»

Flertallet konstaterer at statsråd Anundsen her fikk en foranledning til å undersøke tempoet i utsendelser av lengeværende barn. Representanten Andersen formulerer seg på et vis som antyder at tempoet har steget særlig de siste ukene. Likevel velger statsråden å avgrense sitt svar slik at hele september måned ikke tas med i svaret.

Flertallet finner det underlig at statsråden valgte en slik avgrensning, og at han ikke på bakgrunn av spørsmålet undersøkte nærmere om tempoet i utsendelser av lengeværende barn hadde steget i september.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at når måltallet for uttransportering øker med ca. 45 prosent, vil antallet uttransporterte i alle grupper øke. Fordelingen mellom de returnerte vil derimot være knyttet til enkeltsaker og øvrige returforutsetninger som ikke kan påvirkes av norske vedtak.

Disse medlemmer viser til at når konkrete tall oppgis til Stortinget, må dette være kvalitetssikrede tall som det erfaringsmessig tar tid å fremskaffe. Av vedlegg til svarbrevet fra statsråd Anundsen fremgår det at departementet ikke fikk tilgang til oppdatert statistikk for september måned før i en rapport datert 8. oktober 2014. Disse medlemmer mener en må legge til grunn at statsråden i sitt svar brukte det mest oppdaterte og tilgjengelige tallmaterialet.

I trontaledebatten i oktober 2014 fortsatte lengeværende barn å være et tema, i flere innlegg og replikker. 6. oktober 2014 stilte representanten Skei Grande følgende spørsmål til statsråd Anundsen:

«Statsråden har opplevd – og det er noe av det nærmeste jeg tror det går an å komme at en politiker opplever på kroppen – Venstres engasjement når det gjelder asylbarna. Nå kan det i media virke som om Fremskrittspartiet i regjering prøver å sende ut flest mulig før det nye regelverket virker, og som om man har endret mange av utsendelsesrutinene og -reglene fordi man ønsker å få ut flest mulig før det nye regelverket trer i kraft.

Nå vil jeg ha et svar fra statsråden på om det er riktig at det er gitt noen slike beskjeder i systemet. Det kommer nok til å avgjøre Venstres stemmegivning med hensyn til det forslaget som ligger her i dag, som Venstre har fremmet mange ganger før og stått alene om. Så mitt spørsmål til statsråden er: Har han gitt noen beskjeder i systemet som gjør at vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?»

Statsråd Anundsen svarte på dette spørsmålet følgende:

«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at statsråden i sitt svar ikke opplyste om at det var satt i verk en tiltaksplan i PU for å nå måltallene for 2014, og at dette kunne få konsekvenser for utsendingen av lengeværende barn. Statsråden opplyste heller ikke om at antallet lengeværende barn som var sendt ut i september 2014, var uvanlig høyt. Videre informerte statsråden ikke om at praksis for tilbakesendelser til Afghanistan var lagt om, slik at det fra januar 2014 ble sendt barnefamilier tilbake til landet i gradvis økende tempo, eller om at det den 24. september 2014 gikk et charterfly til Nigeria der det ble returnert 26 lengeværende barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne på disse punktene trekker konklusjoner på feilaktig grunnlag. Det er ikke lagt frem dokumentasjon som skulle tilsi at de tiltakene PU gjennomførte, ville få eller kunne få konsekvenser for antall lengeværende barn som ville bli returnert. Disse medlemmer viser videre til at departementet ikke var gjort kjent med antallet barn som ble returnert i september på dette tidspunktet. Disse medlemmer kan heller ikke finne dokumentasjon på at departementet var kjent med at praksis for retur av barnefamilier til Afghanistan var endret i særlig grad. Disse medlemmer viser til at retur av barnefamilier til Afghanistan omfattet et relativt beskjedent antall fordelt på antall måneder etter at returmulighet åpnet seg. Disse medlemmer finner heller ingen dokumentasjon på at departementet var kjent med en bestemt retur av mange barnefamilier til Nigeria. Dette var opplysninger disse medlemmer har forstått ble gjort kjent for departementet gjennom rapport datert 8. oktober 2014.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at flere andre representanter tok opp det samme temaet med andre kommentarer og spørsmål, både i trontaledebatten og ved hjelp av skriftlige spørsmål.

Flertallet kan ikke si med sikkerhet hvilken informasjon statsråd Anundsen rent faktisk og subjektivt hadde kjennskap til da han deltok i trontaledebatten og svarte på ulike spørsmål i denne perioden. Dersom statsråden og departementet hadde tilgjengelig deler av eller hele den kunnskapen vi i dag har, er det flertallets vurdering at den burde vært delt med Stortinget.

Flertallet viser til at tallene på dette tidspunkt viste en klar økning i utsending av lengeværende barn, og at forklaringen på det var i stor grad de ovennevnte forhold. Det burde Stortinget blitt orientert om, for ikke å bli villedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener kravet til å gi Stortinget de nødvendige opplysninger klart er oppfylt gjennom de svarene statsråden har gitt. Statsråden har avgrenset sitt svar basert på den kunnskap som forelå, og det er vanskelig å forstå en forventning om at statsrådens opplysningsplikt skal føre til et krav om hele tiden å ha oppdaterte kvalitetssikrede tall, tall som er gjenstand for løpende endringer fra måned til måned.

Ifølge statsrådens egne opplysninger i høringen 6. februar 2015 kom tallene for september den 8. oktober 2014. Komiteen har ikke funnet spor av at statsråd Anundsen i etterkant av trontaledebatten eller som følge av senere skriftlige spørsmål, foretok seg noe for å undersøke ovennevnte forhold nærmere, eller orientere Stortinget om dem etter at tall for september var klare.

Etter at saken ble offentlig kjent, og komiteen henvendte seg om den, ga statsråd Anundsen i brev 19. desember 2014 uttrykk for at politiet hadde forstått og oppfattet politikkendringen som endringen i tildelingsbrevet var ment å være. Under høringen ble dette spørsmålet løftet av flere av komiteens medlemmer. Særlig PU-sjef Kvigne og politidirektør Humlegård ble spurt om dette. Politidirektøren fikk eksempelvis følgende spørsmål fra saksordfører Solhjell:

«Du er einig i at verken du eller PU-sjefen har fått med seg den konkrete endringa?»

Til dette svarte politidirektøren:

«Det har vi ikke fått med oss. Det er også slik at vi i et brev til departementet i mars spør om dette. Det viser at vi ikke har sett denne nyansen, og at vi har hatt vår oppmerksomhet rettet mot engangsløsningen – at vi har forstått politikkendringen på den måten. Vi fulgte heller ikke opp da vi fikk et svar fra departementet – da vi kanskje burde forstått at de ikke forsto at vi ikke hadde forstått, for å si det som det faktisk er.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det etter dette er på det rene at politiet ikke oppfattet at prioriteringen knyttet til utsendelse av lengeværende barn var endret.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til brev fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet datert 8. desember 2014 hvor det står følgende:

«Politiet har forstått formuleringen om at «Saker som omhandler barn skal prioriteres» som en føring om at lengeværende barn ikke skal prioriteres foran andre utsendelser.»

Videre står det:

«Vi vil likevel understreke at politiet har forstått og lagt til grunn Justisdepartementets føringer i tildelingsbrevet for 2014 når det gjelder uttransporter.»

Disse medlemmer viser til at den forståelsen Politidirektoratet legger til grunn i dette brevet, samstemmer fullstendig med den forståelsen statsråden i høringen ga uttrykk for var hensikten med endringen i tildelingsbrevet. Disse medlemmer viser videre til at statsråd Anundsen i sitt brev til komiteen 19. desember 2014 siterer fra Politidirektoratets brev av 8. desember 2014. At en statsråd siterer fra et brev mottatt fra underliggende etat, kan ikke være kritikkverdig. Det kan heller ikke være kritikkverdig at en statsråd legger til grunn at underliggende etat faktisk har forstått det de skriftlig meddeler statsråden at de har forstått.

Disse medlemmer viser imidlertid til at politidirektøren sa noe annet i kontrollhøringen, hvilket statsråd Anundsen også bemerket i sin innledning til kontrollhøringen.

Komiteen viser til at statsråd Anundsen i brev 19. desember peker på at økningen i returer høsten 2014 i det vesentlige skyldes at det ble endrede returforutsetninger for landene Nigeria og Afghanistan. Statsråden skriver:

«Jeg viser til at POD mener at en av forklaringene på at det er returnert flere barn, og flere barn med oppholdstid over fire år, er at det åpnet seg returmulighet til to land det tidligere har vært vanskelig å returnere barnefamilier til. Korrigert for disse to landene, ville antallet returnerte barn med oppholdstid over tre år i perioden 1.1.14 til 10.12.14 være 49. Altså lavere enn i for perioden 1.3.13 til 31.12.13.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det gjennom høringen klart har kommet frem at det er returforutsetningene som i praksis har vært avgjørende for utsendelse av lengeværende barn og ikke føringene i disponeringsskrivene.

Da formuleringene om at lengeværende barn skulle prioriteres særskilt i 2013, gikk antallet uttransporterte ned i forhold til tidligere år. Da formuleringene for 2014 ble endret slik at lengeværende barn ikke skulle prioriteres særskilt, gikk antallet uttransporterte opp fordi returforutsetningene for to land endret seg: Nigeria og Afghanistan. Dette viser med all tydelighet at det har vært returforutsetningene som har vært avgjørende for uttransport av barn, inkludert lengeværende barn.

Komiteen viser til at både justis- og beredskapsministeren og statsministeren til Stortinget omtalte dette som at «det åpnet seg en mulighet» for uttransport til disse landene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har imidlertid ikke funnet spor av dekning for å si at «det åpnet seg en mulighet» for returer til Afghanistan. Norge begynte først i januar 2014 å tvangsreturnere barnefamilier til Afghanistan. Adgangen til å gjøre dette hadde vært til stede også før 2014, men ble i 2013 ikke benyttet.

Flertallet viser til statsråd Anundsens brev av 4. mars 2015, der han skriver:

«Oppsummert er det altså ikke en enkelthendelse eller ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier, men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske myndigheter har akseptert slik retur.»

Flertallet merker seg at statsråden her klart sier at det ikke er mulig å peke på de enkelte elementene som gjør det naturlig å si at det åpnet seg en mulighet i Afghanistan. Statsråden viser til at det var «dialogen samlet sett» som tilsa at det var mulig å tvangsreturnere.

Flertallet bemerker at uttrykket «åpnet seg en mulighet» etter normal språklig forståelse gir mottakeren grunn til å tro at noe konkret og substansielt har endret seg. Flertallet kan ikke finne at det har skjedd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det tidligere ikke var mulig å returnere barnefamilier med tvang til Nigeria. Bakgrunnen var en uenighet mellom Nigeria og Norge knyttet til en sak hvor en mor ble returnert til Nigeria, mens hennes barn ble værende i Norge under barnevernets omsorg. Denne situasjonen endret seg imidlertid, og Nigeria tok igjen imot barnefamilier. Disse medlemmer mener det er dekkende å si at «det åpnet seg en mulighet» for retur av barnefamilier til Nigeria.

Disse medlemmer mener det samme gjør seg gjeldende for retur av barnefamilier til Afghanistan. Mens afghanske myndigheter tidligere hadde motsatt seg å ta imot barnefamilier som ble tvangsreturnert, åpnet de i løpet av 2014 for å ta imot barnefamilier når disse faktisk ankom. Bakgrunnen var et nært samarbeid over tid mellom den norske ambassaden i Kabul og myndighetene i Afghanistan.

Disse medlemmer viser videre til at en vanskelig kan legge til grunn at bruken av et slikt begrep på noen måte kan legge listen for hva opplysningsplikten for statsråder omfatter. Presisjonsnivået til statsråd Anundsen er treffende for den faktiske situasjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at afghanske myndigheter 2. mars 2015 ba norske myndigheter om å slutte med tvangsreturer av barnefamilier til Afghanistan. Sammenholdt med protestene høsten 2014 og vinteren 2014/2015 styrker dette inntrykket av at norske myndigheter tok sjansen på kraftig å øke uttransportene til Afghanistan, snarere enn at det ble en åpning på afghansk side.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det som her omtales som «protestene høsten 2014» ikke kan betegnes som noe annet enn en del av den løpende dialogen mellom afghanske og norske myndigheter. Denne «protesten», eller noten som det heter, datert 2. november 2014, ble avsluttet fra afghanske myndigheters side den 9. desember. Disse medlemmer vil hevde at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne tillegger dette en annen betydning enn det rent faktisk har. Disse medlemmer viser til at en slik løpende kontakt mellom returland og Norge er svært vanlig, og viser i den sammenheng til flere noter komiteen har fått oversendt fra Justis- og beredskapsdepartementet.

Disse medlemmer mener at det snarere er den mediaoppmerksomheten som saken har fått som er årsaken til at afghanske myndigheter i noen få enkeltsaker har stoppet tvangsreturer.

Komiteen vil peke på at statsråden i sitt brev til komiteen 19. desember 2014 skriver følgende:

«Stortinget vedtok etter forslag i Prop 1 S Tillegg 1 (2013-2014) å øke bevilgningen med 150 mill. kr til politiet i 2014 for å kunne uttransportere 1800 flere personer i 2014 enn foreslått i Prop 1 S (2013-2014), noe som også la til rette for 600 flere uttransporteringer av asylsøkere med endelig avslag sammenlignet med forventet antall i 2013. En så stor økning i antall uttransporter vil nødvendigvis medføre at også barn uttransporteres. Imidlertid er andelen barn som er uttransportert i 2014 (9,2%) lavere enn gjennomsnittet i perioden 2010-2013.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, er av den oppfatning at statsråden her trekker frem et tall som tilsynelatende viser at feilen ved videreformidlingen av prioriteringsendringen i tildelingsbrevet ikke har hatt noen konsekvens, da andelen barn som er uttransportert i 2014 er lavere enn gjennomsnittet for årene før. Flertallet bemerker at det sentrale i denne saken er de lengeværende barna, og andelen barn er derfor mindre interessant. Andelen lengeværende barn av de uttransporterte økte betydelig i 2014. Dette gjelder uavhengig av hvilken definisjon av lengeværende som legges til grunn. Det samme resultatet – at andelen lengeværende steg i 2014 – fremgår også av den tabellen fra POD der statsråd Anundsen formodentlig har hentet tallet som han viser til i svaret over. Flertallet konstaterer at statsråden her har trukket frem et tall som er fordelaktig for statsrådens fremstilling, men som ikke har noen særlig relevans for det saken gjelder. Samtidig har statsråden utelatt de tall som er direkte relevante for saken, men som er mindre fordelaktige for statsrådens fremstilling. Flertallet anser at dette er uheldig bruk av tallmateriale fra statsrådens side.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i sitt svar til komiteen har lagt ved fullstendige oversikter som klart viser hvor mange barn som er returnert med ulik oppholdstid. Det kan vanskelig kritiseres at statsråden trekker frem flere tall for å vise et samlet bilde over den faktiske situasjonen. Den siterte beskrivelsen er en del av statsrådens innledning og er ikke knyttet til komiteens konkrete spørsmål. Det som skrives av statsråden er helt i samsvar med fakta, og disse medlemmer mener det er forståelig og riktig at statsråden tegner et helhetlig bilde av situasjonen som altså viser at det ble returnert en langt høyere andel barn under den rød-grønne regjeringen enn under den sittende regjeringen.

Oppsummert finner komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at justis- og beredskapsministeren på flere punkter har informert Stortinget på en måte de ikke finner tilfredsstillende.

Dette gjelder, slik disse medlemmer ser det, særlig tre forhold:

1. Justis- og beredskapsministeren har til Stortinget formidlet at det har skjedd en «klar politikkendring» som er «viktig» og som «myket opp fokuset». Denne endringen er imidlertid ikke satt ut livet. Det er heller ikke gjort andre forsøk på å sette den ut i livet enn den enkeltstående endringen i tildelingsbrevet. De signalene departementet mottok om at politikkendringen ikke var forstått, ble ikke fulgt opp.

Den fremstillingen Stortinget ble gitt stemte ikke, og det ble ikke gjort vesentlige forsøk på å få den til å stemme.

2. Justis- og beredskapsministeren svarte Stortinget på gjentatte spørsmål om lengeværende asylbarn høsten 2014. I disse svarene var viktig informasjon utelatt: Tiltak og omprioriteringer for å nå måltall for uttransporter, økte utsendelser til Nigeria og Afghanistan, og uttransporteringstallene for august og september. Han valgte, så langt komiteen kjenner til, ikke å undersøke disse forholdene i etterkant av en rekke spørsmål fra Stortinget, og han informerte heller ikke Stortinget om dem før Bergens Tidende skrev om saken.

3. Etter at saken ble offentlig, og kontrollkomiteen stilte spørsmål om den, har justis- og beredskapsministeren forklart at politikkendringen ble forstått av politiet. I brev 19. desember 2014 til komiteen skriver han:

«Dersom komiteens spørsmål henviser til en påstand om at prioriteringen rent faktisk ikke ble fulgt, vil jeg vise til brev fra politidirektoratet 8. desember d.å hvor det står: «Vi vil likevel understreke at politiet har forstått og lagt til grunn Justisdepartementets føringer i tildelingsbrevet for 2014 når det gjelder uttransporter. Ut fra dette er det vår oppfatning at feilen i vårt disponeringsskriv til Politiets utlendingsenhet ikke har hatt til følge at noen barn har blitt uttransportert som ikke skulle vært det.»

Disse medlemmer viser til at det som følge av høringen 6. februar 2015 er på det rene at en slik fremstilling ikke er riktig. Han har videre forklart de høye tallene returnerte, lengeværende barn med at «det åpnet seg en mulighet» i Afghanistan. Det synes ikke å stemme.

Disse medlemmer finner at justis- og beredskapsministeren på alle tre punkter har bidratt til å gi Stortinget et feilaktig bilde av virkeligheten ved ikke å gi tilstrekkelig informasjon og få fram det fulle bildet. Gjennom det har han villedet Stortinget. På det tredje punktet har justis- og beredskapsministeren også gitt uriktige opplysninger til Stortinget, slik disse medlemmerser det.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener statsråd Anundsen har informert Stortinget tilstrekkelig og riktig når det gjelder endringene i tildelingsbrevet. Statsråden har overfor Stortinget allerede beklaget at føringen ikke ble videreført i disponeringsbrevet fra Politidirektoratet til Politiets utlendingsenhet og politimestrene. Disse medlemmer viser til at statsråd Anundsen opplyste i kontrollhøringen at han allerede hadde gjennomført endringer for å bedre kontrollen og oppfølgingen av tildelingsbrevet i fremtidig styringsdialog. Disse medlemmer mener den fremstillingen statsråden ga av saken, var meget presis og basert på den kunnskap statsråden hadde da Stortinget ble informert. Disse medlemmer viser videre til at det ikke på disse tidspunktene var noe i det tallmaterialet departementet var i besittelse av, som tydet på at Politidirektoratet ikke hadde fulgt føringen i tildelingsbrevet. Det var derfor ikke grunn til å følge det særlig opp i forhold til andre deler av tildelingsbrevet.

Disse medlemmer mener statsråd Anundsen opplyste Stortinget tilfredsstillende også i de spørsmålene som ble stilt gjennom Stortingets spørsmålsordning. Det foreligger ikke dokumentasjon på at de tiltak og omprioriteringer PU gjorde for å nå måltallet, ville ha særlig betydning for retur av lengeværende barn. Informasjon om antall utsendelser og returpraksis til Nigeria ble først aktualisert i oktober ved rapporten datert 8. oktober 2014. Returpraksisen til Afghanistan utviklet seg over tid, med relativt få månedlige uttransporter.

Disse medlemmer legger videre til grunn at de opplysningene som ble gitt var fullgode i forhold til de spørsmålene som ble stilt. Det vil være vanskelig å hevde at opplysningsplikten til en statsråd strekker seg så langt at han er forpliktet til å oppdatere Stortinget løpende om nye tall om en senere periode enn det svarene har forholdt seg til. Det er imidlertid avgjørende at en statsråd opplyser Stortinget basert på de opplysninger som foreligger på svartidspunktet. Disse medlemmer mener det er klart at statsråd Anundsen gjorde det.

Disse medlemmer viser videre til at det i merknaden fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti oppstilles en forventning om at en statsråd ikke kan forholde seg til klare meldinger fra underliggende etater om deres forståelse av tildelingsbrevet. I brev av 8. desember 2014 fra Politidirektoratet, som også tjener som grunnlag for store deler av statsrådens svar til komiteen, skriver Politidirektoratet to steder svært tydelig at de har oppfattet styringssignalene i tildelingsbrevet. Statsråden svarer helt konkret i brevet til komiteen at det er Politidirektoratet som opplyser at de har forstått føringene. At det skal foreligge brudd på opplysningsplikten når en statsråd viderebringer en underliggende etats forståelse av tildelingsbrevet i sitats form, må bero på en alvorlig misforståelse av opplysingspliktens omfang. Å viderebringe et slikt sitat er ikke brudd på en statsråds opplysningsplikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det normale og ordinære er at statsråder innhenter informasjon fra underliggende organer, som så formidles videre til Stortinget.

Flertallet understreker at statsråder selv har ansvaret for å sikre at den informasjon de får fra sine underliggende organer er korrekt. Videreformidling av uriktig eller villedende informasjon til Stortinget er objektivt sett brudd på opplysningsplikten.

Flertallet vil advare mot den åpningen for ansvarsfraskrivelse som ligger i den forståelsen av opplysningsplikten som medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet legger til grunn i sin foregående merknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har ikke tatt sikte på å utrede opplysningsplikten i Grunnloven § 82 i sin fulle bredde.

Disse medlemmer har utelukkende behandlet de sider som kan sies å vedrøre denne kontrollsaken.

Komiteen vil her vise til hvordan opplysningsplikten er å forstå. Statsråders opplysningsplikt overfor Stortinget har siden 2007 vært nedfelt i Grunnloven § 82. Grunnloven § 82 lyder slik:

«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til forrige avsnitt og vil avstå fra en videre forfatningsmessig utlegning, da det etter disse medlemmers oppfatning ikke har betydning for saken, idet de finner at intet medlem av statsrådet har fremlagt uriktige eller villedende opplysninger for Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke at opplysningsplikten med dette utvetydig er en rettsregel. Inntil kodifiseringen i 2007 var det fortsatt et visst rom for å argumentere for at opplysningsplikten kun var en politisk norm, og ikke en rettsregel.

Opplysningsplikten i Grunnloven § 82 må sees i sammenheng med ansvarlighetsloven § 9. Ansvarlighetsloven § 9 lyder slik:

«Undlater noget medlem av Statsrådet under behandlingen av en sak å gi oplysninger som har betydning for saken, eller gir han uriktige oplysninger, straffes han med bøter eller med fengsel inntil 5 år.

Det medlem av statsrådet som misligholder sin opplysningsplikt overfor Stortinget, straffes med bøter eller med fengsel inntil 5 år.»

Opplysningsplikten som rettsregel er med det koblet til en hjemmel for straff ved overtredelse.

Flertallet vil nevne at den subjektive skyldgraden som kreves for fellelse etter ansvarlighetsloven § 9, er forsett eller uaktsomhet. Dette følger av ansvarlighetsloven § 4. Ansvarlighetsloven § 4 lyder slik:

«Bestemmelsene i denne lovs 2net og 3dje kapittel kommer også til anvendelse på den handling som er forøvet av uaktsomhet, såfremt det ikke uttrykkelig er bestemt at bare den forsettlige handling er straffbar.»

Flertallet nevner her at forsett i strafferetten er å forstå som viten eller vilje om overtredelse av den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Uaktsomhet er å forstå som klanderverdig uforsiktighet.

Som tidligere omtalt, mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiat statsråden har bidratt til å villede Stortinget, og på minst et punkt gitt Stortinget uriktig informasjon. Disse medlemmer anser etter dette at statsråden ikke har overholdt sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82.

Disse medlemmer viser til at Stortinget står fritt til selv å velge reaksjonsform om Stortinget mener at en statsråd har brutt opplysningsplikten.

Disse medlemmer mener at denne saken ikke er av en slik karakter at en anmodning til Stortingets ansvarskommisjon om å gjøre nærmere vurderinger er det mest egnede virkemiddelet å gripe til.

Disse medlemmer anser likevel at statsrådens håndtering er svært kritikkverdig.

Komiteenviser til at det norske politiske systemet er bygget opp på en slik måte at regjeringen styrer forvaltningen og har tilgang på de store ressursene og den ekspertisen som det medfører. For å veie opp for regjeringens betydelige ressursovertak er det lang og fast tradisjon for at Stortinget lojalt informeres av regjeringen om fakta i de saker som regjeringen legger frem for Stortinget. Det er også lang og fast tradisjon for at Stortinget av regjeringen gis informasjon som ikke er uriktig og som ikke er villedende. Dette gjelder uavhengig av foranledningen til at Stortinget gis informasjon i det aktuelle tilfellet.

Komiteen vil understreke viktigheten av at Stortinget ikke selv må utrede eller kryssjekke de faktaopplysninger som kommer fra regjeringen. Stortinget har begrenset utredningskapasitet. Regjeringen og forvaltningens utredningskapasitet er svært mye større.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, understreker at saksfeltet som er bakteppet for denne kontrollsaken – utlendingsfeltet – dreier seg om skjebnen til enkeltmennesker. I debatten om lengeværende asylbarn har det i 2014 ved to anledninger vært fremmet forslag i Stortinget om å stille i bero sakene til alle lengeværende barn i påvente av at det nye regelverket skulle komme på plass og tre i kraft. Komiteen bemerker at den informasjon som statsråden har gitt i tilknytning til denne saken, kan ha hatt betydning for stemmegivningen i Stortinget. Statsrådens informasjon kan også ha hatt betydning for andre politiske initiativer som kunne medført andre løsninger for de barna som det her angår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke slutte seg til en spekulasjonspreget kritikk og vurdering av eventuelle skadevirkninger ved at den rød-grønne regjerings utlendingspolitikk ikke ble erstattet av ny politikk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har gjennom sine undersøkelser i denne saken ikke kunnet lite på at informasjonen som kommer fra statsråden gir et balansert bilde. Det samlede inntrykket er at statsråd Anders Anundsen i denne saken over tid og ved flere anledninger har informert Stortinget på et vis som har vært meget kritikkverdig, og som kan ha hatt direkte betydning for enkeltmenneskers livsløp.

Disse medlemmer har etter dette ikke tillit til statsråd Anders Anundsen og innstiller derfor på at Stortinget fatter vedtak med følgende innhold:

«Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har gjennom den informasjon han har gitt Stortinget vedrørende utsendelse av lengeværende barn, ikke overholdt opplysningsplikten. Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har ikke Stortingets tillit.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartietviser til sine merknader og finner ikke grunnlag for den kritikken som fremkommer i merknadene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Statsråden har klart oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget, og statsråden har forholdt seg til de vedtak Stortinget har fattet.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at saken vedlegges protokollen.

Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti viser til at statsråden har uttalt seg til Stortinget flere ganger uten å gi alle de opplysninger som er nødvendig og tilstrekkelig for å opplyse saken på en slik måte at Stortinget kan danne seg et korrekt og dekkende bilde av sakens realiteter. Dette medlem kan fastslå at statsråden ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget, og dette medlem vil videre understreke at statsråden har et selvstendig ansvar for å opplyse om den usikkerhet som opplysninger kan være beheftet med, jf. blant annet Innst. S. nr. 210 (2002–2003) punkt 4.6 om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.

Dette medlem er av den oppfatning at de utsendelser av lengeværende barn som ble gjennomført i 2014, og spesielt 2. halvår, ikke synes å være i samsvar med det statsråden har gitt uttrykk for i Stortinget. Dette er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. Samtidig er dette medlem av den oppfatning at det ikke uten videre kan dokumenteres at statsråden hadde kjennskap til noen annen informasjon enn den han formidlet til Stortinget. Dette medlem mener således at statsråden ikke påviselig har formidlet informasjon som han visste ikke var riktig. Samtidig mener dette medlem det er kritikkverdig at en statsråd gjennom et helt år med jevnlige dialogmøter med politietaten ikke på noe tidspunkt har lagt vekt på hvordan det som defineres som «en klar politikkendring», blir fulgt opp i praksis. Dette medlem mener det er urovekkende og kritikkverdig at statsråden uten videre går ut fra at politikkendringen har skjedd med bakgrunn i endringen i tildelingsbrevet som ble sendt ut i januar.

Dette medlem registrerer statsrådens uttalelse i Stortingets møte 2. desember 2014 hvor han beklaget at prioriteringsendringen i tildelingsbrevet ikke var fulgt opp av POD og dets underliggende etat. Dette medlem har merket seg statsrådens uttalelse til komiteen i høringen 6. februar 2015 hvor han understreket at det er behov for «å følge opp nye styringssignaler bedre og forsikre seg om at disse faktisk er oppfattet». Dette medlem har videre merket seg at statsråden under høringen uttalte at «saken har gitt grunnlag for læring og forbedring av rutiner og styring på feltet». Dette medlem ser at statsråden her til en viss grad synes å erkjenne at det har vært vesentlige mangler og svakheter ved håndteringen knyttet til helt sentrale sider ved den politiske styringen av denne saken.

Dette medlemvil understreke at statsråd Anundsen i denne saken har informert Stortinget på en måte som er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. Det synes likevel ikke som om statsråden bevisst har gitt Stortinget informasjon som han visste var feil.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget mener det er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at kontrollsaken knyttet til utsendelse av lengeværende asylbarn har avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Dels er det avdekket at statsråden ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger til Stortinget, og dels er det avdekket at statsrådens underliggende etater ikke har forstått, villet forstå eller fulgt opp de instrukser og den politikkendring statsråden har varslet. Det er også avdekket at statsråden gjorde lite for å forsikre seg om at den avtalte og varslede politikkendring faktisk ble fulgt opp. I tillegg er det avdekket at det ble sendt ut et betydelig antall lengeværende asylbarn i løpet av høsten 2014, noe som ikke synes å være i samsvar med det statsråden selv gav uttrykk for i Stortinget ved flere anledninger.

Dette medlem viser til at statsråden på alle disse punktene både har beklaget og erkjent at det har vært til dels store mangler knyttet til den overordnede styring av disse problemstillingene.

Dette medlem er imidlertid bekymret over at det som følge av den manglende styring og uteblivelse av den politikkendring et flertall i Stortinget står bak, ble sendt ut asylbarn høsten 2014 som kunne fått bli, gitt at den varslede politikkendring hadde blitt iverksatt. Dette medlem tar det for gitt at statsråden snarest iverksetter nødvendige tiltak som sikrer disse barna.

Dette medlem viser til at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som partiets hovedbegrunnelse for å støtte et mistillitsforslag mot justis- og beredskapsministeren uttalte til Dagsrevyen 18. mars 2015 at: «Justisministeren har beskrevet en politikkendring som vi nå vet ikke har funnet sted».

Dette medlem mener at dersom en slik begrunnelse skal legges til grunn for mistillit, har man etablert en helt ny parlamentarisk praksis. Det er rimelig enkelt å vise til en rekke såkalte politikkendringer den forrige regjering varslet, som ikke fant sted. Dette gjelder ikke minst for Støre selv som bl.a. varslet en kreftgaranti som aldri fant sted, eller bygging av 12 000 sykehjemsplasser som heller aldri fant sted. Dette medlem mener at det er sterkt kritikkverdig at varslede politikkendringer som et flertall i Stortinget står bak, ikke blir fulgt opp av den sittende regjering, men at det i seg selv ikke er et grunnlag for mistillit.

Dette medlem viser også til at den faktiske politikkendringen nå har funnet sted, ved at det 5. desember 2014 ble fastsatt en ny§ 8-5 i forskriften til utlendingsloven § 38 hvor det utvetydig slås fast atbarnets botid og tilknytning til Norge skal tillegges større vekt enn i dag ved avveiing mot innvandringsregulerende hensyn, og hvor endringen har til hensikt å muliggjøre opphold for flere lengeværende barn. Den politikkendring dette medfører, sikrer langt bedre rettigheter for lengeværende asylbarn enn det som var tilfellet under den forrige regjering, og som Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen til NRK så sent som 6. februar 2015 fastslår at ligger fast.

Dette medlem mener likevel at statsråd Anundsen i denne saken har opptrådt på en måte som er sterkt kritikkverdig. Spørsmålet er om statsråden har brutt sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82. Dette medlem mener at det kan diskuteres, men har etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke er åpenbart at det er tilfellet. I et slikt tvilstilfelle er det naturlig at tvilen kommer statsråd Anundsen til gode.

Dette medlemfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget, og ikke sørget for at den varslede politikkendring ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener det er kommet tydelig fram både av debatter i Stortinget i løpet av 2014 og Stortingets kontrollhøring 6. februar 2015 at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har utvist liten interesse for å oppklare usikkerhet og avklare sprikende forventninger til regjeringens politikk angående utsendelse av lengeværende asylbarn.

Dette medlem mener det er særlig alvorlig at statsråd Anundsen ikke har sørget for større åpenhet og klarhet rundt et saksområde hvor Stortinget og offentligheten har så stor interesse. Et kjernepunkt i saken er at det ble skapt forventninger i offentligheten om at færre lengeværende barn skulle sendes ut av landet, som følge av avtalen med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti om forskriftsendringer for å legge mer vekt på barnets beste. Dette medlem mener statsråden burde ha forutsett behovet for å korrigere og klargjøre dette inntrykket overfor Stortinget tidligere enn i trontaledebatten 6. oktober 2014. Til og med oktober hadde så mange som 76 barn med oppholdstid over fire år blitt uttransportert i 2014.

Dette medlem minner om at når det gjelder hvorvidt opplysningsplikten er overholdt eller ikke, er det innholdet i informasjonen som Stortinget får som er avgjørende, ikke innholdet i politikken det informeres om. Dette medlem mener at statsråd Anundsen i trontaledebatten 6. oktober 2014, referert tidligere (s. 5), ser ut til å gi en oppriktig gjengivelse både av sin tolkning av samarbeidsavtalen og av hvor lite regjeringen har foretatt seg for at færre lengeværende barn skal bli sendt ut. Her gjør statsråden det klart at regjeringen kun har såkalt «myket opp fokuset» i tildelingsbrevet til POD, slik at lengeværende barn spesifikt ikke blir prioritert for utsendelse mer enn barnefamilier generelt. Dette medlem minner om at i det samme innlegget viste statsråden til at økte generelle måltall fører til at også flere (lengeværende) asylbarn blir sendt ut, med henvisning til at barnefamilier fortsatt er en prioritert gruppe for utsendelse.

Dette medlem mener det er kritikkverdig at statsråden ikke selv så behovet for å gi flere opplysninger i dette eller senere innlegg i Stortinget, som å informere om tiltaksplanen som PU utformet for å nå måltallet for 2014, og at denne spesifikt ikke skjermet lengeværende barn. Dette medlem mener likevel at det aller vesentligste for å forklare økt utsendelse av lengeværende barn, som har vært kjernen i Stortingets bekymring, er forklart i de opplysningene Stortinget fikk om at barnefamilier, inkludert lengeværende barn, fortsatt er en prioritert gruppe for utsendelse ved siden av (og ikke underordnet) blant andre kriminelle, i en situasjon hvor måltallene for tvangsreturer i tillegg økes.

Dette medlem mener at det er særlig kritikkverdig at statsråden har vært så uklar og til dels villedende overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om den såkalte returmuligheten som «åpnet seg» til Afghanistan. Dette medlem mener imidlertid ikke at statsråden med det uklare uttrykket «åpnet seg en mulighet» kan sies å ha framlagt uriktige opplysninger for Stortinget. Denne informasjonen er etter dette medlems syn heller ikke sentral nok for sakens kjerne til å gi grunnlag for mistillit på bakgrunn av å være villedende informasjon, jf. Grunnloven § 82.

Dette medlem mener at Stortinget etter opplysningsplikten nedfelt i Grunnloven § 82 må kunne forvente at regjeringsmedlemmer foretar seg mer enn det statsråd Anundsen har gjort for å holde seg selv og Stortinget oppdatert, og for å sørge for at beskjeder på sentrale politikkområder blir forstått og fulgt opp av underliggende etater. Dette medlem mener imidlertid at Stortinget har fått tilstrekkelig riktig informasjon til å kunne både forstå og til dels forutsi økte returer av lengeværende asylbarn i 2014.

Dette medlem minner om at et flertall i Stortingets finanskomité sluttet seg til regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2014 om å øke måltallet for antall tvangsreturer med ytterligere 400 personer i 2014, fra 6 700 til 7 100, uten at det ble presisert at lengeværende barn skulle skjermes. De eneste to partier som ikke sluttet seg til økningen av måltallet, var Miljøpartiet De Grønne (som ikke sitter i komiteen) og Sosialistisk Venstreparti. Stortinget traff vedtak om dette 20. juni 2014.

Dette medlem stiller seg undrende til at flere av partiene i det samme stortingsflertallet i ettertid har vært overrasket over at økning i måltallet førte til at flere lengeværende barn ble sendt ut, som del av en generelt prioritert gruppe for utsendelse (barnefamilier). I kontrollhøringen 6. februar 2015 kom det fram at omprioriteringer av ressurser i PU, som kan ha bidratt til at flere barnefamilier ble sendt ut i 2014, kan knyttes til etatens utfordringer med å nå måltallene for tvangsreturer etter den plutselige økningen som Stortinget gjorde i mai 2014. Dette medlem mener derfor at flere partier på Stortinget har grunn til å ta selvkritikk i denne saken.

Dette medlem konstaterer til slutt at kontrollhøringen 6. februar 2015 viste tydelig i hvor stor grad norsk asylpolitikk blir styrt etter måltall. Statsråd Anundsen burde ha vært langt tydeligere ved flere anledninger på hvor høyt regjeringen fokuserer på nettopp måltall foran andre hensyn, slik at Stortinget kunne fått muligheten til eventuelt å skjerme enkeltgrupper i større grad. Kontrollhøringen har også vist tydelig hvor svakt rettsvern særlig lengeværende asylbarn i Norge har i møte med et effektivt apparat som i så stor grad styres etter tall.

Dette medlem viser for øvrig til andre merknader sammen med flertallet i komiteen.